Hvordan forholde meg til min far?

[Gjest Anonym]

Både jeg og mine søsken har hatt endel problemer med vår far i en lengre periode! Han har under hele oppveksten jobbet i gjennomsnitt 12-13 timer i døgnet. Jobben har for han alltid vært det viktigste!

Som barn fikk vi ris, eller et klyp om vi ikke gjorde som vi fikk beskjed om, og han har alltid hatt et voldsomt temperament. For et par år siden slo han meg hardt over armen i sinne. Jeg har alltid laget unnskyldninger for han i mitt eget hode, som gjør det han har gjort "greit". Han har på mange måter flere kjennetegn til en psykopat, noe som gjør alt veldig vanskelig! Han har veldig store tanker om seg selv, et voldsomt temperament, lite empati og manipulerende. Han vet akkurat hvilken knapper han skal trykke på for å gi meg dårlig samvittighet. Han fikk for 2 år siden et hjerteinfarkt som 50 åring av for mye stress, mye pågrunn av jobb. Etter hjerteinfarktet starter han en ny og krevende bedrift, fikk en ny sønn med sin nye kone og skaffet seg en valp. Det er vondt å sitte å vente på at han snart kommer til å få et nytt hjerteinfarkt. Samtidig tør verken jeg eller mine søstre å snakke med han om det! Det vanskelige er at han på mange måter er en flott far, men på andre måter laaaangt fra hvordan en far skal være! Jeg vet ikke lengre hvordan jeg skal forholde meg til han?

[AnonymBruker]

Både jeg og mine søsken har hatt endel problemer med vår far i en lengre periode! Han har under hele oppveksten jobbet i gjennomsnitt 12-13 timer i døgnet. Jobben har for han alltid vært det viktigste!

Som barn fikk vi ris, eller et klyp om vi ikke gjorde som vi fikk beskjed om, og han har alltid hatt et voldsomt temperament. For et par år siden slo han meg hardt over armen i sinne. Jeg har alltid laget unnskyldninger for han i mitt eget hode, som gjør det han har gjort "greit". Han har på mange måter flere kjennetegn til en psykopat, noe som gjør alt veldig vanskelig! Han har veldig store tanker om seg selv, et voldsomt temperament, lite empati og manipulerende. Han vet akkurat hvilken knapper han skal trykke på for å gi meg dårlig samvittighet. Han fikk for 2 år siden et hjerteinfarkt som 50 åring av for mye stress, mye pågrunn av jobb. Etter hjerteinfarktet starter han en ny og krevende bedrift, fikk en ny sønn med sin nye kone og skaffet seg en valp. Det er vondt å sitte å vente på at han snart kommer til å få et nytt hjerteinfarkt. Samtidig tør verken jeg eller mine søstre å snakke med han om det! Det vanskelige er at han på mange måter er en flott far, men på andre måter laaaangt fra hvordan en far skal være! Jeg vet ikke lengre hvordan jeg skal forholde meg til han?

Viktig at du tar et tak NÅ. Du vil ikke at sønnen og valpen skal oppleve det samme?

Gå til helsesøster, det er en god start. Krev at du skal få hjelp derfra.

Ønsker deg lykke til og gir deg all støtte, tror faktisk dere vil trenge en psykolog også, for å rydde oppi tankene deres og slutte å bebreide dere selv for alt det urettferdige han gjør.

Iallfall, ikke bare sitt på sidelinjen og se på det som skjer, gjør noe!!!

Anonym poster: 577e48f3d28f121ca8464a010060e5c5

[AnonymBruker]

Viktig at du tar et tak NÅ. Du vil ikke at sønnen og valpen skal oppleve det samme?

Gå til helsesøster, det er en god start. Krev at du skal få hjelp derfra.

Ønsker deg lykke til og gir deg all støtte, tror faktisk dere vil trenge en psykolog også, for å rydde oppi tankene deres og slutte å bebreide dere selv for alt det urettferdige han gjør.

Iallfall, ikke bare sitt på sidelinjen og se på det som skjer, gjør noe!!!

Anonym poster: 577e48f3d28f121ca8464a010060e5c5 [/i

Vi har tidligere prøvd flere ganger med "familiemøter", og jeg har selv snakket med min psykolog om det.

Men ingenting av det vi sier går inn på han. Han sier at han gjør så godt han kan, og mer kan man ikke forlange! Jeg har alltid vært "svak" for pappa, og klarer ikke motsi han på noen måte. Han har på ingen måte selvinnsikt, noe som er det største problemet. Jeg er også redd for å være en årsak som trigger et evt hjerteinfarkt!

Anonym poster: b67359405d3b4b3c561289a45980b2a6

[AnonymBruker]

Vi har tidligere prøvd flere ganger med "familiemøter", og jeg har selv snakket med min psykolog om det.

Men ingenting av det vi sier går inn på han. Han sier at han gjør så godt han kan, og mer kan man ikke forlange! Jeg har alltid vært "svak" for pappa, og klarer ikke motsi han på noen måte. Han har på ingen måte selvinnsikt, noe som er det største problemet. Jeg er også redd for å være en årsak som trigger et evt hjerteinfarkt!

Anonym poster: b67359405d3b4b3c561289a45980b2a6

Du har det akkurat som meg. Jeg har også alltid vært den eneste søskenflokken som prøver å snakke fornuft til han, det funker, men først må jeg gå gjennom masse kjefting,roping og vold før han roer seg.

Jeg pleide også å være redd for å være grunnen til et hjerteinfarkt siden han har dårlig hjerte fra før av, men.... siden du sier at du har prøvd alt men han på ingen som helst måte viser tegn på at han vil forandre seg for seg selv og dere.....

Hvor gammel er du?

Hadde jeg vært deg ville jeg bare flyttet langt vekk. Gjør det du vil gjøre i livet. Det er ikke sunt for deg å bo hjemme med han. Tror de har sånne familiesentre rundt omkring i landet også.

Anonym poster: 577e48f3d28f121ca8464a010060e5c5