Angrer du på at du ikke fikk barn? Eller på at du fikk?

[AnonymBruker]

Jeg vet det alt har vært en tråd om å angre på å ha fått barn, men jeg finner ingen om det motsatte, så jeg tenkte å lage en tråd der begge sider kan komme med erfaringer.

Jeg og samboer er frivillig barnløse. En av tingene vi får høre da er at vi kommer til å angre. Så da begynte jeg å tenke på om det skjer særlig ofte? Er det noen her som har funnet ut at de vil ha barn likevel, men da var det for sent? Hvordan har det vært å leve med? Har dere klart å forsone dere med det, eller er det fortsatt sårt? Ble dere ensomme og misunnelige på venner av dere som har barn og barnebarn?

Og motsatt, er det noen som har tenkt mye fram og tilbake og endt opp med å få barn og som har angret på det? Holdt du på å adoptere bort barnet, men turte ikke pga hva folk ville si? Klarte du ikke å ta abort og endte med å beholde barnet? Hvorfor angret dere? Ble det verdt det etter hvert likevel?

Og dere som ikke ville ha barn, og som ombestemte dere, hva var det som gjorde at dere ombestemte dere? Vi har i det siste sett flere eksempler på venner av oss som har ombestemt seg: De har alltid sagt at de ikke vil ha barn, og så har de plutselig ombestemt seg og fått likevel. Noen har blitt lykkelige, andre ikke så veldig lykkelige virker det som.

Jeg forstår ikke at folk tør å få barn. Hva om man ikke takler oppgaven, eller får et barn med spesielle behov som man ikke klarer å innfri? Og bare tenk på alle feilene man kan gjøre som forelder... Det er rett og slett et helt enormt ansvar jeg ikke ser hvordan man kan være klar for, og det er man vel heller ikke første gangen. Ingen vet jo hva de går til. For de fleste blir foreldreoppgaven heldigvis vel verdt det. Jeg antar at jeg oppretter denne tråden for å få vite hvordan det kan bli hvis man velger feil, om man velger det ene eller det andre.

Anonym poster: a8c1d00589ff74518dafde71933ade39

[Sueno]

Denne tråden kan bli interessant å følge. Keg har ikke så mye å komme med bortsett fra at vi nå er i prøveperioden for å få barn. Vi er passert tredve, og jeg har ingen barn fra før, men vi har to bonusbarn sammen

Jeg tror at nå som jeg har funnet kvinnen i mitt liv ville jeg ha angret om vi ikke prøvde siden vinnerne nå har lyst på et barn sammen ...

[AnonymBruker]

Du stiller et umulig spørsmål, og insinuerer indirekte at vi som blir foreldre ikke vet hva vi gjør.

Det er forsåvidt helt riktig

Men hvis du lar skuldrene synke sånn ca fem hakk, og tenker at oppgaven er noe som selv neandertalerne klarte (det gjorde de), så skjønner du at dette ikke er atomfysikk. Det er helt greit å ikke ha lyst på barn, og mange burde tenke nøyere over den siden av saken- for det er slitsomt! Men at det skal være så fryktelig vanskelig er jo fullstendig feil, faktisk er det et symptom på at man tenker mer en man burde som forelder. Det er bare å la det stå til... hvis man har lyst. Uten lyst er det dog lite håp.

Gjør som du vil. Bra går det uansett. Hilsen mislykket, men bra nok, mamma til tre

Anonym poster: ad4e204486c0af31edff69ec1c16e987

[AnonymBruker]

Du stiller et umulig spørsmål, og insinuerer indirekte at vi som blir foreldre ikke vet hva vi gjør.

Anonym poster: ad4e204486c0af31edff69ec1c16e987

Jeg insinuerer vel heller at ingen av oss, de som velger å forbli barnløse og de som får barn, vet hva vi gjør Ingen vet jo hvordan livet blir før man ser tilbake på det som har vært.

Du har nok rett i at jeg tenker for mye. Men sånn er det å være frivillig barnløs, vi må forsvare valget hele tiden, så det er naturlig at det blir noe man tenker mye på.

Jeg har også lest noen hjerteskjærende poster her på KG av folk som har fått barn og angret på det, så jeg var vel interessert i å høre om hvordan det er andre veien også, for de som angrer på å ikke ha fått.

Jeg skjønner jo at det er jeg som er "unormal" som ikke vil ha barn, for de aller fleste vil jo det og trives med det. Heldigvis!

Anonym poster: a8c1d00589ff74518dafde71933ade39

[AnonymBruker]

Jeg vet det alt har vært en tråd om å angre på å ha fått barn, men jeg finner ingen om det motsatte, så jeg tenkte å lage en tråd der begge sider kan komme med erfaringer.

Jeg og samboer er frivillig barnløse. En av tingene vi får høre da er at vi kommer til å angre. Så da begynte jeg å tenke på om det skjer særlig ofte? Er det noen her som har funnet ut at de vil ha barn likevel, men da var det for sent? Hvordan har det vært å leve med? Har dere klart å forsone dere med det, eller er det fortsatt sårt? Ble dere ensomme og misunnelige på venner av dere som har barn og barnebarn?

Og motsatt, er det noen som har tenkt mye fram og tilbake og endt opp med å få barn og som har angret på det? Holdt du på å adoptere bort barnet, men turte ikke pga hva folk ville si? Klarte du ikke å ta abort og endte med å beholde barnet? Hvorfor angret dere? Ble det verdt det etter hvert likevel?

Og dere som ikke ville ha barn, og som ombestemte dere, hva var det som gjorde at dere ombestemte dere? Vi har i det siste sett flere eksempler på venner av oss som har ombestemt seg: De har alltid sagt at de ikke vil ha barn, og så har de plutselig ombestemt seg og fått likevel. Noen har blitt lykkelige, andre ikke så veldig lykkelige virker det som.

Jeg forstår ikke at folk tør å få barn. Hva om man ikke takler oppgaven, eller får et barn med spesielle behov som man ikke klarer å innfri? Og bare tenk på alle feilene man kan gjøre som forelder... Det er rett og slett et helt enormt ansvar jeg ikke ser hvordan man kan være klar for, og det er man vel heller ikke første gangen. Ingen vet jo hva de går til. For de fleste blir foreldreoppgaven heldigvis vel verdt det. Jeg antar at jeg oppretter denne tråden for å få vite hvordan det kan bli hvis man velger feil, om man velger det ene eller det andre.

Anonym poster: a8c1d00589ff74518dafde71933ade39

Jeg faller mitt i mellom.

Jeg er frivillig barnløs, men ble en gang gravid med en mann jeg hadde sett for meg at jeg skulle leve resten av live med. Jeg ønsket meg ikke barn den gangen heller.

Jeg skulle gjerne hatt det barnet, men ikke da. Ikke det året, ikke på den tiden. Ikke i den situasjonen.

Gjerne senere. Men slik fungerer ikke biologien. Man kan fryse egg og sædceller, men ikke et embryo.

Jeg ville blitt en elendig mor på det tidspunktet og verken jeg eller barnet ville hatt det bra de neste 5-6 årene. Hadde jeg valgt å beholde barnet, ville barnet kanskje ha utviklet tilknytningsvansker / atferdsforstryrrelser, fått en vanskelig start på livet og jeg vet ikke om jeg ville hatt omsorgen for det.

Jeg har ofte tenkt på hvordan ting kunne ha blitt, dersom, hvis om, atter.

Og jeg tenker ofte på hvordan h*n ville ha sett ut, vært, lignet på, vært opptatt av osv.

Men jeg angrer ikke.

Jeg ønsker meg fortsatt ikke barn.

Hele livet har jeg fått høre " det sier du nå det " eller " du er alt for ung... " og " du kommer til å bli ensom når du blir gammel "

Anonym poster: b9da9758471350d5c85cccc200c1c1bf

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet på gamlehjem, og der var det en gjenganger at de barnløse angret slik.. De satt ensomt på rommene sine og lurte på hvorfor de hadde vært så dum å ikke fått barn. De sa det rett ut, at det var en stor sorg, et savn de hadde med seg til sine siste dager.

Anonym poster: 2be2c83240507e149ee1b6ab60f6bac0

[AnonymBruker]

Jeg vet det alt har vært en tråd om å angre på å ha fått barn, men jeg finner ingen om det motsatte, så jeg tenkte å lage en tråd der begge sider kan komme med erfaringer.

Jeg og samboer er frivillig barnløse. En av tingene vi får høre da er at vi kommer til å angre. Så da begynte jeg å tenke på om det skjer særlig ofte? Er det noen her som har funnet ut at de vil ha barn likevel, men da var det for sent? Hvordan har det vært å leve med? Har dere klart å forsone dere med det, eller er det fortsatt sårt? Ble dere ensomme og misunnelige på venner av dere som har barn og barnebarn?

Og motsatt, er det noen som har tenkt mye fram og tilbake og endt opp med å få barn og som har angret på det? Holdt du på å adoptere bort barnet, men turte ikke pga hva folk ville si? Klarte du ikke å ta abort og endte med å beholde barnet? Hvorfor angret dere? Ble det verdt det etter hvert likevel?

Og dere som ikke ville ha barn, og som ombestemte dere, hva var det som gjorde at dere ombestemte dere? Vi har i det siste sett flere eksempler på venner av oss som har ombestemt seg: De har alltid sagt at de ikke vil ha barn, og så har de plutselig ombestemt seg og fått likevel. Noen har blitt lykkelige, andre ikke så veldig lykkelige virker det som.

Jeg forstår ikke at folk tør å få barn. Hva om man ikke takler oppgaven, eller får et barn med spesielle behov som man ikke klarer å innfri? Og bare tenk på alle feilene man kan gjøre som forelder... Det er rett og slett et helt enormt ansvar jeg ikke ser hvordan man kan være klar for, og det er man vel heller ikke første gangen. Ingen vet jo hva de går til. For de fleste blir foreldreoppgaven heldigvis vel verdt det. Jeg antar at jeg oppretter denne tråden for å få vite hvordan det kan bli hvis man velger feil, om man velger det ene eller det andre.

Anonym poster: a8c1d00589ff74518dafde71933ade39

Nå er vii et ekteskap med særkullsbarn. Vi hadde diskusjonen tidlig om vi skulle ha felles barn. Etter år med tenking og diskusjoner kom vi frem til at NEI, det skal vi ikke ha.

Det har ikke vært et tema siden vi sa nei. Så gikk årene og ingen angrer.

Anonym poster: e25a5126b8dec9a552dc8deadb8fc302

[langbein86]

Nå er vii et ekteskap med særkullsbarn. Vi hadde diskusjonen tidlig om vi skulle ha felles barn. Etter år med tenking og diskusjoner kom vi frem til at NEI, det skal vi ikke ha.

Det har ikke vært et tema siden vi sa nei. Så gikk årene og ingen angrer.

Anonym poster: e25a5126b8dec9a552dc8deadb8fc302

Men da har jo begge barn, bare ikke sammen med nåværende partner?

[AnonymBruker]

Jeg ser i etterkant at jeg ikke skulle ha fått barn nr. 3 pga situasjon og omstendigheter. Livet hadde blitt mye bedre uten dette barnet for oss alle. Allikevel kan jeg ikke si at jeg er noe mindre glad i dette barnet enn i de andre.

Anonym poster: b64bc496edff201a232df53900f75580

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet på gamlehjem, og der var det en gjenganger at de barnløse angret slik.. De satt ensomt på rommene sine og lurte på hvorfor de hadde vært så dum å ikke fått barn. De sa det rett ut, at det var en stor sorg, et savn de hadde med seg til sine siste dager.

Anonym poster: 2be2c83240507e149ee1b6ab60f6bac0

Jeg vet om flere eldre som er triste fordi de har barn som aldri kommer på besøk.

Anonym poster: 3ae8b70fa59e623e40c25557fb4711e8

[AnonymBruker]

Jeg vet eldre som fikk barn når de var 40 +, og angrer seg fordi at de aner ikke om de får oppleve barnebarna.

Anonym poster: 53a55989069374c081533d77eeb32982

[AnonymBruker]

Det er rart hvordan vi lar ur-instinkter styre livet vårt slik. At man føler man mangler noe om man ikke velger å få barn.

Anonym poster: 103d45117fa58e60914f69fa8051fea2

[AnonymBruker]

Jeg vet eldre som fikk barn når de var 40 +, og angrer seg fordi at de aner ikke om de får oppleve barnebarna.

Anonym poster: 53a55989069374c081533d77eeb32982

Det her syns jeg er merkelig. Man har da ingen garantier for at barn fører til barnebarn, uansett hvilken alder man får barna i.

Anonym poster: 7f23e1d794c79b1851f5b9148972061d

[Cata]

Jeg er frivillig barnløs og har ikke angret så mye som en dag til sammen, og jeg er passert 40 med god margin.

[AnonymBruker]

Anonym poster: 103d45117fa58e60914f69fa8051fea2

[AnonymBruker]

Personlig hadde jeg hatt et lettere liv, mindre bekymringsfullt og stressende, dersom jeg ikke hadde vært mamma. Det jeg er 100% sikker på, er at uten de erfaringene jeg har gjort til nå så hadde jeg likevel ønsket å få et barn. Jeg føler det hører hjemme i et ekteskap. Men det blir med det ene barnet for vår del.

Anonym poster: ac0c59be3c3e58ef1b9e4e9f2a0456a0

[AnonymBruker]

Det med alderdom er noe som ofte blir tatt opp, men det alene er ikke god nok grunn til å få barn for meg. Dessuten er ikke barn en forsikring for en god alderdom. Det blir for mye ansvar å legge på barna, som har sine egne liv å leve. Men jeg opplevde jo det med bestemor, hun ble tatt mye bedre vare på fordi hun hadde barn. Familien passet på henne helt til hun døde, og hun slapp gamlehjem. Så for noen blir barna "livreddere" i alderdommen, det er klart.

Jeg er frivillig barnløs og har ikke angret så mye som en dag til sammen, og jeg er passert 40 med god margin.

Bra å høre! Får du fortsatt spørsmål om det, eller kommer folk til å slutte med det når man blir over 40? Jeg har fått høre at jeg kommer til å forandre mening helt siden jeg var tenåring og sa jeg ikke ville ha barn. Det er vel litt snodig å ikke ville ha barn når det er det alle andre vil, men vi har bare ikke noe ønske om barn.

Anonym poster: a8c1d00589ff74518dafde71933ade39

[Cata]

Bra å høre! Får du fortsatt spørsmål om det, eller kommer folk til å slutte med det når man blir over 40? Jeg har fått høre at jeg kommer til å forandre mening helt siden jeg var tenåring og sa jeg ikke ville ha barn. Det er vel litt snodig å ikke ville ha barn når det er det alle andre vil, men vi har bare ikke noe ønske om barn.

Anonym poster: a8c1d00589ff74518dafde71933ade39

Nei, nå har de vent seg til det . Dessuten så er jeg jo for gammel til å få barn nå uansett så dermed skjønner alle automatisk at "toget er gått". Selvsagt kommer jeg til å bli ensom i alderdommen, blant annet fordi jeg er singel og ikke har søsken, men barn ville ikke vært noen garanti for selskap. Det er jammen mange nok eldre som sitter på "hjemmene" rundt om og savner besøk av sine kjære.

Jeg er i det minste forberedt på at det kan bli traurig, så jeg kan lære meg kurvfletting før jeg havner der.

[Gjest Gjest]

Jeg skulle gjerne hatt det barnet, men ikke da. Ikke det året, ikke på den tiden. Ikke i den situasjonen.

Gjerne senere. Men slik fungerer ikke biologien. Man kan fryse egg og sædceller, men ikke et embryo.

Men jeg angrer ikke.

Anonym poster: b9da9758471350d5c85cccc200c1c1bf

Ehh, jo, man kan fryse embryo. Det er jo det man gjør ved fryseforsøk på ivf.

[Rainbow]

Jeg syns også dette er et veldig interessant tema, siden jeg også ikke vil ha barn, men stadig får høre at jeg kommer til å ombestemme meg eller angre. Selv om jeg har ment at det ikke er riktig for meg siden jeg var barn selv, og nå er 32.