Savner nærkontakt...og noen å dele livet med...hvorfor er det så vanskelig?

[Lulu74]

Har vert singel i snart to år og kjenner at jeg virkelig savner nærkontakt med et annet menneske, ikke bare sex, men god gammeldags kos. En klem, klapp på kinnet og stryk i panna. En massasje og ikke minst å prate med noen på kvelden etter jobb. Å dele livet med noen.

Er det flere enn meg som opplever at det er vanskeligere å finne en partner nå enn før? Eller har jeg bare blitt gammel og sær? Er 38 år og har to barn. Jeg lurer på om jeg legger for mye fokus på at de praktiske tingene bør være i orden før jeg kan innlede skikkelig forhold med en mann. Virker dette bare dumt? Eller er det noen andre som har det sånn?

Jeg lurer på hva andre singel gjør når man savner nærkontakt? Ikke sex, men annen kropskontakt som nevnt ovenfor?

En "one night stand" kan man jo alltids ordne seg, men er jo ikke så bra da, dårlig rykte får man òg, ikke vet man noe om den andre heller. Gud vet hvor de har vert og hva slags mennesker de er. Ikke lett å bli kjent med noen ute på byen heller... Det er jo nesten så man gir opp litt... (som noen andre har laget et innlegg på her ser jeg...)

Skal det være så vanskelig å finne et ok menneske å dele livet med? Jeg føler ikke at jeg er sær eller kresen heller, men noen krav har jeg jo... som f. eks. ikke slå, ikke røyke, ikke alkis, helst ha barn og jobb, stort sett mer krever jeg ikke og man skulle ikke tro det var så vanskelig å innfri, men det kan jo nesten virke sånn...

Uff, jaja...

Anyone else out there feeling the same?

Litt lei av å være singel nå egentlig....

[AnonymBruker]

Anyone else out there feeling the same?

Hva tror du på et singelforum:-)

Men ja, lei av å være singel, og det er kjipt når man har følelsen av at det bare er å gi opp.

Anonym poster: 90ca125fe1fee2bc760ac173554da277

[AnonymBruker]

Så skal de ikke være egoistiske, ikke for flørtende med andre damer, ikke ha utro-tendenser, kunne kommunisere, ikke være håpløse i senga.....

Jeg er lei jeg også. Møter ingen bra. Prøver å forelske meg i dem jeg møter men det er for mye ved dem som plager meg.

Anonym poster: 45921bada27082e6dfbfe929fdad045d

[AnonymBruker]

Jeg er lei jeg også. Møter ingen bra. Prøver å forelske meg i dem jeg møter men det er for mye ved dem som plager meg.

Anonym poster: 45921bada27082e6dfbfe929fdad045d

Hvordan prøver man å forelske seg?

Anonym poster: 90ca125fe1fee2bc760ac173554da277

[AnonymBruker]

Hva slags praktiske ting tenker du skal være i orden?

Å ha noen forventninger og "krav" til en partner synes jeg er rimelig, og jeg tror ikke det er så umulig å finne noen. Men det går kanskje an å revurdere hva som skal til før en innleder et forhold - det MÅ jo ikke være sånn at man ser for seg å leve resten av livet med den andre, man trenger kanskje ikke bo sammen eller treffe hverandre veldig ofte heller, eller involvere seg i alle deler av hverandres liv. Man kan ha et seriøst og fint forhold likevel.

Anonym poster: dfe588c885586ffb0bc525788f40fc08

[Lulu74]

Hva slags praktiske ting tenker du skal være i orden?

Å ha noen forventninger og "krav" til en partner synes jeg er rimelig, og jeg tror ikke det er så umulig å finne noen. Men det går kanskje an å revurdere hva som skal til før en innleder et forhold - det MÅ jo ikke være sånn at man ser for seg å leve resten av livet med den andre, man trenger kanskje ikke bo sammen eller treffe hverandre veldig ofte heller, eller involvere seg i alle deler av hverandres liv. Man kan ha et seriøst og fint forhold likevel.

Anonym poster: dfe588c885586ffb0bc525788f40fc08

Ja, så absolutt. Det er vel det jeg håper vil skje etterhvert. Jeg tenker på de praktiske tingene med barn og jobb, aktiviteter osv. Men det er vel sånne ting jeg bare må innse at jeg må være mer fleksibel på og ikke henge meg så opp i. Tenke at det finnes løsninger og avtaler kan endres på.

Jeg har barn annenhver uke og det vil jeg ikke endre på. Skulle gjerne hatt de mer jeg, men vi har delt omsorg og barnefar vil ha de han også og det er jo bra

men sukk*... jeg vet ikke jeg, ville nok bare ha ut litt frustrasjon... jeg gir opp snart jeg... men jeg håper

han dukker opp en eller annen gang når jeg minst venter det... en får jo bare håpe...

[AnonymBruker]

Det er ikke umulig selv om du har barna annenhver uke, men det kan jo gjøre det komplisert om du møter en som også har barna ofte Jeg er sammen med en mann som har sønnen sin 50 %, mens jeg er barnløs, og det går i hvert fall bra - men jeg ser det er lettere nettopp fordi ikke begge har barn... Jeg syntes ikke det gjorde noe at vi ikke traff hverandre så ofte i begynnelsen, mens nå når jeg har blitt kjent med barnet kan vi jo være sammen oftere og gjøre ting sammen alle tre også.

Anonym poster: dfe588c885586ffb0bc525788f40fc08

[Lulu74]

Det er ikke umulig selv om du har barna annenhver uke, men det kan jo gjøre det komplisert om du møter en som også har barna ofte Jeg er sammen med en mann som har sønnen sin 50 %, mens jeg er barnløs, og det går i hvert fall bra - men jeg ser det er lettere nettopp fordi ikke begge har barn... Jeg syntes ikke det gjorde noe at vi ikke traff hverandre så ofte i begynnelsen, mens nå når jeg har blitt kjent med barnet kan vi jo være sammen oftere og gjøre ting sammen alle tre også.

Anonym poster: dfe588c885586ffb0bc525788f40fc08

Ja, det er jo en løsning det, men jeg vil ikke ha en mann uten barn. Han må ha barn. Av den grunn at (ikke bli fornermet) folk uten barn ikke har forståelse på hvordan det er å ha sine egne barn.

Det er IKKE det samme å være stemor/far men man kan jo selvfølgelig få en god "connection" med barnet man er stemor/far til. Jeg mener bestemt at dersom man ikke har eget barn kan man ikke vite hvordan den uovervinnelige kjærligheten som er mellom barn og forelder er... Man kan jo forstå og se og tro at man føler den. Men jeg vet at den følelsen ikke er der før man har eget barn. Og den følelsen vil jeg gjerne at min kjæreste skal kjenne til, ikke bare tro at han kjenner til den...

Men for all del, det finnes MANGE fine og gode steforeldre der ute, så ikke ta det ille opp, dette er min mening bare, og om du har egen mening om det så forstår jeg det altså.

[AnonymBruker]

Nei, jeg blir ikke fornærmet jeg. Jeg skjønner jo at jeg ikke vet hvordan det er å være forelder eller oppleve den kjærligheten, selv om jeg har et veldig nært forhold til tantebarnet mitt av ulike årsaker. Og jeg synes selv at i min alder (35) er det fler av de mennene som har barn som har utviklet seg på en måte jeg synes er attraktiv, de har mer omsorg for andre og en annen ro og trygghet (selv om det definitivt finnes mange unntak fra "regelen"). Jeg vil kanskje heller ikke tro at du har noe sterkt ønske om en stefar til barna dine ettersom barnas far er såpass tilstede? Ellers tenker jeg at det kanskje er "lettere" å være steforelder når man ikke har egne barn (så lenge en er innstilt på det), fordi man ikke trenger å "beskytte" sine egne og det er ikke fare for å forskjellsbehandle - før en evt får fellesbarn. Men som sagt er det jo ikke alle som ønsker eller trenger en veldig involvert steforelder, så dette var mest bare en liten refleksjon.

Anonym poster: dfe588c885586ffb0bc525788f40fc08

[MyElixir]

Prøvd nettdating? Jeg er 39, har 3 barn. Traff min store kjærlighet for litt over ett år siden. På Match. Han har 2 barn. Vi storkoser oss sammen, alle 7 Verdt ett forsøk?

[Lulu74]

Nei, jeg blir ikke fornærmet jeg. Jeg skjønner jo at jeg ikke vet hvordan det er å være forelder eller oppleve den kjærligheten, selv om jeg har et veldig nært forhold til tantebarnet mitt av ulike årsaker. Og jeg synes selv at i min alder (35) er det fler av de mennene som har barn som har utviklet seg på en måte jeg synes er attraktiv, de har mer omsorg for andre og en annen ro og trygghet (selv om det definitivt finnes mange unntak fra "regelen"). Jeg vil kanskje heller ikke tro at du har noe sterkt ønske om en stefar til barna dine ettersom barnas far er såpass tilstede? Ellers tenker jeg at det kanskje er "lettere" å være steforelder når man ikke har egne barn (så lenge en er innstilt på det), fordi man ikke trenger å "beskytte" sine egne og det er ikke fare for å forskjellsbehandle - før en evt får fellesbarn. Men som sagt er det jo ikke alle som ønsker eller trenger en veldig involvert steforelder, så dette var mest bare en liten refleksjon.

Anonym poster: dfe588c885586ffb0bc525788f40fc08

Ja, der har du et poeng. Er nok lettere å ikke gjøre forskjellsbehandling Godt poeng.

Takk for at du var så imøtekommen og reflektert Det skulle vert flere som deg

Jeg tenker også at jeg ikke trenger å "gifte" meg med en gang og at man kan ta det rolig og ikke nødvendigvis være "oppi" hverandres hverdag, men det er det som virker så uoppnåelig... de jeg har truffet er så klar for enten partner bytte eller et skikkelig familieliv.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er så begeistret for "halvskilte" menn som bare går fra en og rett til ei annen. Som liksom streifer litt rundt ute på byen for å se om det er noe bedre der ute enn kona si...(dama si) Men men. For meg virker det som om det er så mange av "de"

Får vel hive meg på nettdating da... kanskje prøve det litt