Har innsett at jeg har et stort ønske om å få egne barn

[AnonymBruker]

Jeg er litt rådvill, og midt i desperasjonen tenkte jeg at kanskje kvinneguidens forum kunne ha noe fornuftig å bidra med. Har lagt dette ut under et annet emne også, men tenkte det kunne passe inn her også.

Jeg er en straks 24 år gammel jente som er litt over halvveis i studiet. (litt over 1 år igjen før jeg er ferdig). Jeg er gift med en fantastisk mann (26 år) som har ca. 2 år igjen før han er ferdig utdannelse. Hans utdannelse er av den "trygge" typen. Lang utdannelse, gode karakterer, og svært gode jobbutsikter. Min, derimot, er litt mer diffus, og jeg er usikker på når jeg vil være i fast jobb innenfor et studierelevant yrke. Vi har et trygt og godt forhold. God kommunikasjon på det aller meste. Vi er beste venner, og har det fantastisk sammen. Sånn. Det var litt om oss.

Så til "problemet". For ca. 8 mnd. siden fikk jeg påvist en stor (9x6 cm) cyste på den ene eggstokken min. For ca. 5 mnd. siden ble denne operert ut, og den ene eggstokken min ble fjernet. I følge legene vil ikke dette kunne hindre at jeg får barn, men samtidig har de rådet oss til å ikke vente for lenge med å starte prøvingen dersom vi ønsker barn. Jeg er visstnok mer utsatt enn andre til å få flere cyster, og med bare èn eggstokk så sier det seg selv at risikoen er litt større. Jeg har innsett at mine tidligere tanker om å vente med barn til jeg var 30+ er noe jeg ikke ønsker lengre. Jeg føler meg klar for barn allerede nå, men det gjør ikke min mann. Vi leier leilighet i utkanten av Oslo. Fin leilighet (ca. 60 kvm) og ikke minst veldig billig. Jeg jobber som ekstrahjelp på en kafè ved siden av å studere. Min kjære vil ikke høre om barn nå, og sier vi må vente til vi har faste jobber, jobbet noen år, har hus, osv. Jeg kjenner jeg blir veldig stresset av dette. Jeg er 24 år nå, og han mener at det minst vil ta 4-5 år før alt dette er i boks. Dvs. at jeg er 28/29 år når han mener vi kan starte prøvingen DERSOM han er klar. Legen rådet oss til å få barn i god tid før fylte 30 år. Det er jo heller ingenting som skulle tilsi at vi skulle klare å bli gravide på første, andre, eller tredje (++) forsøk.. Det er jo mange par som sliter med å bli gravide. Og igjen, dette er DERSOM han føler seg klar.

Det hersker ingen tvil, han er den jeg vil dele mitt liv med. Å forlate ham kommer ikke på tale.

Det bør gjerne nevnes at han er veldig glad i barn, men redd for ansvar. Han er også redd for å miste tiden han bruker på seg selv og hobbyer. Dette er noe han setter svært høyt. Han er ikke typen som finner på spontane ting, og trives i grunn best hjemme. Har aldri behov for å reise noen steder, og det er alltid jeg som haler ham med på sydenturer, osv.

Har noen noen forslag til hvordan jeg kan få ham til å til å forstå at 28-29 år ++ kanskje er for sent for meg? Han har tidligere opptil flere ganger ytret ønsker om å få egne barn, men det har det blitt mindre av ettersom han har fått kjenne på friheten av å være student og bare oss og tenke på. Noen som har opplevd noe lignende? Noen gode forlag til hvordan vi kan ha en god samtale på dette? Jeg frykter at han synes at dette kom litt brått på, noe det forsåvidt også gjorde, også på meg. Disse tankene opptar store deler av dagen min. Vi har godt over gjennomsnittet god økonomi til tross for at vi er studenter.

Kan noen fortelle litt om økonomiske rettigheter i forhold til å få barn under studietid. Hvordan er det med barnehageplass? Hvordan er det å være nybakte foreldre?

Anonym poster: ef6692cbfcb1f01bc74193bbee4d7a0e

[AnonymBruker]

Min samboer er/har vært litt på samme måten. Han ble veldig ukomfortabel av å snakke om barn (eller egentlig framtida generelt). Men over de siste månedene har han blitt mye mer avslappa.

Det jeg gjorde, var å forsiktig fortelle ham ting han burde vite. F.eks: det er ikke bare å knipse med fingrene og bli gravid, det kan ta årevis. Og i ditt tilfelle er det jo vitkig å forklare ham klart og tydelig at hvis det ikke blir barn snart, blir det kanskje aldri! Er du sikker på at han vet hvordan situasjonen er med eggstokkene dine? Kan også være greit å nevne at selv om å få barn i 30-årene går veldig fint for mange, gjør det ikke det for alle. Vi er mest fruktbare mellom 16-25, er det ikke sånn?

Et annet tips kan jo være å ta ham med på besøk til venner eller familie som har små barn - som du kjenner godt - slik at han ser at det kan være en fin greie. Evt. forklare ham at det ikke trenger å være NÅ, men at du vil ha en ordentlig samtale om når han kan tenke seg å starte prøvingen og hvor lenge han er vil vente når han faktisk risikerer å aldri få egne barn.

Ooog sist men ikke minst: Lykke til!

Anonym poster: 5b32dbe953aa80edb23144fbee7753ee

[tulipaner]

Jeg er litt rådvill, og midt i desperasjonen tenkte jeg at kanskje kvinneguidens forum kunne ha noe fornuftig å bidra med. Har lagt dette ut under et annet emne også, men tenkte det kunne passe inn her også.

Jeg er en straks 24 år gammel jente som er litt over halvveis i studiet. (litt over 1 år igjen før jeg er ferdig). Jeg er gift med en fantastisk mann (26 år) som har ca. 2 år igjen før han er ferdig utdannelse. Hans utdannelse er av den "trygge" typen. Lang utdannelse, gode karakterer, og svært gode jobbutsikter. Min, derimot, er litt mer diffus, og jeg er usikker på når jeg vil være i fast jobb innenfor et studierelevant yrke. Vi har et trygt og godt forhold. God kommunikasjon på det aller meste. Vi er beste venner, og har det fantastisk sammen. Sånn. Det var litt om oss.

Så til "problemet". For ca. 8 mnd. siden fikk jeg påvist en stor (9x6 cm) cyste på den ene eggstokken min. For ca. 5 mnd. siden ble denne operert ut, og den ene eggstokken min ble fjernet. I følge legene vil ikke dette kunne hindre at jeg får barn, men samtidig har de rådet oss til å ikke vente for lenge med å starte prøvingen dersom vi ønsker barn. Jeg er visstnok mer utsatt enn andre til å få flere cyster, og med bare èn eggstokk så sier det seg selv at risikoen er litt større. Jeg har innsett at mine tidligere tanker om å vente med barn til jeg var 30+ er noe jeg ikke ønsker lengre. Jeg føler meg klar for barn allerede nå, men det gjør ikke min mann. Vi leier leilighet i utkanten av Oslo. Fin leilighet (ca. 60 kvm) og ikke minst veldig billig. Jeg jobber som ekstrahjelp på en kafè ved siden av å studere. Min kjære vil ikke høre om barn nå, og sier vi må vente til vi har faste jobber, jobbet noen år, har hus, osv. Jeg kjenner jeg blir veldig stresset av dette. Jeg er 24 år nå, og han mener at det minst vil ta 4-5 år før alt dette er i boks. Dvs. at jeg er 28/29 år når han mener vi kan starte prøvingen DERSOM han er klar. Legen rådet oss til å få barn i god tid før fylte 30 år. Det er jo heller ingenting som skulle tilsi at vi skulle klare å bli gravide på første, andre, eller tredje (++) forsøk.. Det er jo mange par som sliter med å bli gravide. Og igjen, dette er DERSOM han føler seg klar.

Det hersker ingen tvil, han er den jeg vil dele mitt liv med. Å forlate ham kommer ikke på tale.

Det bør gjerne nevnes at han er veldig glad i barn, men redd for ansvar. Han er også redd for å miste tiden han bruker på seg selv og hobbyer. Dette er noe han setter svært høyt. Han er ikke typen som finner på spontane ting, og trives i grunn best hjemme. Har aldri behov for å reise noen steder, og det er alltid jeg som haler ham med på sydenturer, osv.

Har noen noen forslag til hvordan jeg kan få ham til å til å forstå at 28-29 år ++ kanskje er for sent for meg? Han har tidligere opptil flere ganger ytret ønsker om å få egne barn, men det har det blitt mindre av ettersom han har fått kjenne på friheten av å være student og bare oss og tenke på. Noen som har opplevd noe lignende? Noen gode forlag til hvordan vi kan ha en god samtale på dette? Jeg frykter at han synes at dette kom litt brått på, noe det forsåvidt også gjorde, også på meg. Disse tankene opptar store deler av dagen min. Vi har godt over gjennomsnittet god økonomi til tross for at vi er studenter.

Kan noen fortelle litt om økonomiske rettigheter i forhold til å få barn under studietid. Hvordan er det med barnehageplass? Hvordan er det å være nybakte foreldre?

Anonym poster: ef6692cbfcb1f01bc74193bbee4d7a0e

Hei du

Jeg forstår at situasjonen din ikke er helt enkel, og det var leit å høre om eggstokken din, men forhåpentligvis har du enda god tid og du trenger ikke å stresse ( stress er ikke bra om du skal bli gravid)

du får sette deg ned og snakke litt med mannen din, si det i en fin tone Kanskje du kan vise han innlegget ditt her?

Det jeg ville fortelle deg er at du som student får redusert barnehagepris hos SIO, det finnes barnehage plasser for studenter sine barn, men nå skal det sies at hvis du blir gravid om 6 mnd, så har du kanskje klart å gjøre ferdig studiene dine, og barnet vil ikke trenge barnehageplass siden du er ferdig med studiene dine...... siden mange velger å være hjemme de første 10-11mnd

Ja.. så var det neste... Når du som student blir gravid, så må du levere dokumentasjon til skolen din og til lånekassen, der står det beregnet termin. Legen vil kunne skrive en erklæring til deg som du leverer også til skolen som sier om du er i stand til å gjennomføre eksamen eller ikke.om terminen er etter eksamen ( er ikke alle som klarer å studere å være høygravid samtidig )

Du får TROR jeg 10mnd med vanlig støtte ( som du har per dags dato) den blir ikke redusert, eneste forskjellen er at du får ikke det omgjort til lån.... Det er jeg ganske sikker på...

altså har du ca 7-8000kr i mnd fra lånekassen idag og det er fullt lån og stipend, så får du det samme beløpet som mor, men du slipper å betale det tilbake.

Jeg er ikke helt sikker på om det er noen andre ordninger når det kommer til studenter og barn, men du har ihvertfall rabatter på barnehager osv.

du får jo bidag fra Nav hver mnd også... 900kr eller hva det er

Var dette rotete? :D Bekalger isåfall det.

Lykke til da du

[Sueno]

Bare ønsker deg lykke til

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode og konstruktive svar. Jeg har dårlig tid akkurat nå, men skal svare grudigere på et senere tidspunkt.

Det er en liten ting jeg lurer på. Dette er jo noe som er vanskelig å planlegge, men dette er sett utfra at alt hadde klaffet med en gang. Sett at jeg hadde blitt gravid i løpet av det siste studieåret mitt (altså nå vinteren 2013/14. November-Mars). Dvs. at jeg er ferdig utdannet til sommeren 2014. Jeg har allerede tatt de tyngste og mest krevende fagene, og har bare lettere fag uten obligatorisk møteplikt, slik at jeg tror jeg skulle klart å fullføre til tross for en graviditet (noe man selvsagt aldri kan planlegge). Dersom jeg da hadde søkt om å ta et ekstra år etter endt bachelor, hadde jeg da fått penger fra lånekassen om jeg hadde gått ut i permisjon før/like etter at studiet hadde startet? Jeg vil jo da hatt studierett, og studert de siste 6 mnd. før permisjon (sommeren er visstnok medregnet?) og jeg vil da fortsatt bli regnet som student? Er det da sånn at jeg vil få 10 mnd. støtte fra lånekassen, som ikke må tilbakebetales som lånet vanligvis må? Jeg tenker at om det er mulig så vil det passe veldig fint dersom mannen finner ut at han ønsker dette. Han vil da være i sitt siste studieår mens jeg er i permisjon. Vi vil da begge få mye tid med barnet, samtidig som han nærmest er garantert fast stilling på det tidspunktet barnet ville begynt i barnehage.

Anonym poster: ef6692cbfcb1f01bc74193bbee4d7a0e

[AnonymBruker]

Og hva om jeg i såfall ikke hadde tatt faget jeg i utgangspunktet skulle tatt før permisjonen? Dette blir jo litt utnyttelse av systemet, men jeg antar at det er mange som har planer om å studere etter permisjon, men som av en eller flere grunner velger å droppe det. Noen som vet?

Anonym poster: ef6692cbfcb1f01bc74193bbee4d7a0e

[AnonymBruker]

Jeg lurer på det samme.

Anonym poster: ef6692cbfcb1f01bc74193bbee4d7a0e