mannen min gjør meg så deprimert

[Gjest _2barn_mor]

Jeg har hatt et innlegg her inne før, hvor jeg skrev ned litt om hvordan jeg er i en litt vanskelig familiesituasjon. Jeg og mannen min har vært gift siden sommeren 2012, vi har to barn på 4 og 2 år.

Jeg har i en periode gått frem å tilbake med meg selv, at jeg har det vondt i min familiesituasjon, da min mann den siste tiden blir veldig fort sint og stadig får meg til å gå på tåhev. Han sier jeg skal holde kjeft, og grenser mye mot "psykisk vold". Jeg har ikke tall på hvor mye jeg har tatt til tårene den siste tiden. Jeg prøver bare gjøre alt godt, men får så mye negativt tilbake.

Jeg vet når jeg skriver det ned slik, så kan man tenke, hvorfor er jeg fortsatt sammen med han. Svaret mitt er at jeg synes ikke det er så enkelt. Vi har 2 barn sammen som vi begge er så glad i, men som han ikke klarer å ta ansvar for. (Han kan ikke være alene med sine barn, skal jeg ut på noe må jeg alltid få en barnevakt til ungene) Så jeg tenker at jeg er her, så ungene får mulighet til å få litt tid med faren sin, og vokse opp med moren og faren sin.

Også elsker jeg han fortsatt, uansett hvor slem han er mot meg, så er det noe inne i meg som fortsatt gir han nye sjanser. Han kan være snill også, og ofte har vi det jo også fint sammen. Men det er nok fordi jeg har gitt etter for alle han ønsker. Han er oppe halve natten, jobber med pc og slikt. Jeg tar meg av ungene, står opp med dem hver helg (mens han sover til 12), jeg kjører leverer i barnehage og alt har alle oppgaver med hus og barn ellers, vedsiden av at jeg jobber.

Sist måned var ungene hos besteforeldrene sine i 5 dager, fordi jeg var på jobbkurs i en annen by. Han kunne ikke ha ungene hjemme, og var sur på meg fordi jeg var på kurs. Fikk beskjed at ungene var for små å være så mange dager uten moren sin, og at jeg var småbarns mor ikke karriere kvinne.

Han er også flink til å stadig bringe opp tema at jeg ikke er flink i det jeg jobber med (vi jobber begge i samme yrke, IT) Når jeg kommenterer at jeg vet det, men at han ikke behøver å snakke om det så negativt (jeg driver jo å lærer meg opp og har jobbet med de i endel år nå) da får jeg bare til svar, at jeg tror jeg er så flink.

Idag tror jeg dråpen er nådd. Vi snakket ved middagen (ungene sitter ved bordet) Det har skjedd noe alvorlig på hans jobb, da en ansatt i hans firma muligens har klusset til noe. Jeg sier "Jeg skjønner ikke hvordan det kan ha skjedd?" for å få han til å fortelle meg litt informasjon om hva som kan være årsaken, da får jeg slengt i tryne "det er fordi de har brukt personer akkurat som meg, som ikke vet hva de holder på med" Da begynner krangelen, fordi jeg forteller han at jeg ikke skjønner hvorfor han må dra meg inn i det, å sammenligne meg på den måten. Det fikk meg til å føle meg mindre og ikke noe godt. Diskusjonen går frem å tilbake, jeg ber han dempe seg fordi ungene sitter der, og han sier sint "hold kjeft for f***" Og sier jeg tror jeg er så flink, og det er den største feilen med meg. Sier at det ikke var slikt jeg ville diskutere, men at jeg blir lei meg for at han aldri kan si noe positivt til meg, da sier han "Det er jo ikke noe positivt med deg"

Alt inne i meg stoppet opp, tårene kom og jeg måtte gå ut. Det var en vond setning å få av en som man er gift med, en som man elsker.Jeg tenker at når han sier slik kan han ikke elske meg.

Nå sitter jeg her, alene, og tenker at vi burde skille lag. Men jeg vet ikke om jeg er sterk nok. Jeg er redd for å være alene mamma (selv om jeg bor nesten som det nå) Jeg er redd for å være alene, og jeg synes det er vondt å tenke på å skille meg fra mannen til mine barn og en mann jeg elsker tross hvordan han behandler meg.

Beklager, ble et langt innlegg dette her. Er litt godt å bare kunne få skrevet ned noen av følelsene og tankene sine, etter å ha opplevd noe slikt.

[AnonymBruker]

Han høres ikke helt god ut! Gå enten i samslivsterapi eller gå fra han, du kan ikke ødelegge livet ditt på den måten. Det med barna og alt ordner seg alltid, det viktigs te er at du er lykkelig, det ønsker sikkert barna dine seg og!

Anonym poster: 503b4fef41483de7dda5dbc7ac3d84d2

[Gjest Lille-pus]

Jeg tror du skal lete godt, finne den såkalte 'urkraften' i deg og helt rolig banke i bordet neste gang du opplever slik oppførsel.

Så, rolig og saklig, fortelle hva du føler og hva det gjør med deg. - Uten å si "Du gjør sånn at jeg føler meg..."

Med mindre du er redd for at han da vil 'måke til deg' så bør du absolutt ta den runden jeg beskriver så fort som mulig.

[Gjest regine]

Les gjennom det du har skrevet og lat som om det er en god veninne som har fortalt deg om sin situasjon - hva ville du rådet henne til?

Hvordan vil du at barna dine skal oppdras? Vil du at de skal lære seg at mamma - hun tråkker vi bare på, mens pappa kan gjøre hva han vil? Vil du at de skal vokse opp med kjefting og bråk rundt seg i tide og utide, med den usikkerheten og utryggheten det faktisk betyr for små barn? Vil du oppleve at barna dine anklager DEG for at du ikke beskyttet dem mot dette, når de blir eldre?

Og vil du virkelig leve sammen med en mann som ikke engang kan passe sine egne barn når du er på jobbreise?

du har i praksis 3 barn - og det eldste oppfører seg i tillegg som en bortskjemt tenåring. En tenåring kan man til en viss grad unnskylde når oppførselen går over styr - men en voksen mann?

Det er ditt liv - og du har i tillegg ansvar for to små liv også. Da MÅ du ta grep og gjøre noe med situasjonen. For dette er ikke noe liv. Du er allerede så kuet av hans psykiske terror (ser jeg bl.a. gjennom det du skriver flere ganger at du elsker han) at du ikke selv forstår at dette ER ren terror. og det er faktisk terror mot BARNA og. ikke bare deg selv.

Så - du er en dyktig dame, med full kontroll både på jobb og 2 barn, husholdning etc - så selvfølgelig klarer du deg alene! Start prosessen i morgen - for dette kan du ikke utsette verken deg selv eller ungene dine for lenger.

[Gjest RockOn]

Jeg tror at du er en snill og omsorgsfull mor! Og jeg tror at du kun vil dine barns beste. Men nå må du stoppe opp litt og tenke gjennom dette. Barna blir større og skjønner mer og mer av hva din mann faktisk sier og hvordan han tråkker på deg igjen og igjen. De merker også hvor lei deg du blir.. Tenk om de etterhvert lærer seg å snakke til deg på samme måte som far? Eller om de blir sinte og missliker sin far fordi han snakker sånn til deg som fører til at du ofte gråter.

Uansett hva du gjør, så MÅ situasjonen forandre seg. Dette er ikke stabile og forutsigbare omstendigheter for barn. Å gå rundt og være nervøs og aldri vite beste gang det blir krangling, det er utrolig slitsomt for et barn også.

Jeg forstår at du vil at dine barn skal bli kjent med sin far, og dette er selvfølgelig viktig. Men hvis dere skilles så skal ikke dette endre det at de skal få se faren sin. Da vil det isåfall være faren sitt valg. Og jeg mener personlig at det er bedre for barna å ha er hjem som er fylt av stabilitet og forutsigbart, ikke minst trygt, enn at de kanskje ikke ser faren sin så ofte.

[miss behave]

Les gjennom det du har skrevet og lat som om det er en god veninne som har fortalt deg om sin situasjon - hva ville du rådet henne til?

Hvordan vil du at barna dine skal oppdras? Vil du at de skal lære seg at mamma - hun tråkker vi bare på, mens pappa kan gjøre hva han vil? Vil du at de skal vokse opp med kjefting og bråk rundt seg i tide og utide, med den usikkerheten og utryggheten det faktisk betyr for små barn? Vil du oppleve at barna dine anklager DEG for at du ikke beskyttet dem mot dette, når de blir eldre?

Og vil du virkelig leve sammen med en mann som ikke engang kan passe sine egne barn når du er på jobbreise?

du har i praksis 3 barn - og det eldste oppfører seg i tillegg som en bortskjemt tenåring. En tenåring kan man til en viss grad unnskylde når oppførselen går over styr - men en voksen mann?

Det er ditt liv - og du har i tillegg ansvar for to små liv også. Da MÅ du ta grep og gjøre noe med situasjonen. For dette er ikke noe liv. Du er allerede så kuet av hans psykiske terror (ser jeg bl.a. gjennom det du skriver flere ganger at du elsker han) at du ikke selv forstår at dette ER ren terror. og det er faktisk terror mot BARNA og. ikke bare deg selv.

Så - du er en dyktig dame, med full kontroll både på jobb og 2 barn, husholdning etc - så selvfølgelig klarer du deg alene! Start prosessen i morgen - for dette kan du ikke utsette verken deg selv eller ungene dine for lenger.

Helt enig i dette innlegget. Huff stakkar deg, dette er helt uholdbart. Prøv å finn styrke, du kommer til å få det MYE bedre alene! God klem til deg.

[Gjest dame]

Kjære ts,

når jeg leser dette får jeg vondt, ja sånn skal ikke et forhold være. Det er alt for ubalansert. Du må begynne å stå opp for deg selv, sette ned foten. Denne mannen trenger sterk motstand! Du må ikke akseptere at han behandler deg sånn. Husk : det handler ikke bare om at han behandler deg dårlig, men at du på en måte "godtar" det. Du må si at dette klarer du ikke lenger , og f.eks foreslå terapi eller noe. Dere ser ut til å ha kommet i et dårlig mønster. Dere trenger hjelp utenfra tenker jeg, fordi han ser ikke ut til å høre på deg. Han har ikke respekt for deg lenger. Husk : hvis man lar noen behandle en dårlig over tid, sier man jo på en måte at "det er greit", siden man ikke gjør noe med det. Det forteller hvordan du ser på deg selv, når du lar noe behandler deg dårlig uten å si ifra.

Forholdet mellom mine foreldre er sånn, veldig ubalansert. Pappa er veldig sterk på alle områder, også verbalt, og mamma har ofte endt opp som deg, med å gråte. Jeg ser nå som voksen at jeg skjønner ikke at hun har funnet seg i alt fra pappa! Men jeg ser og min far, som blir irritert på henne fordi hun aldri sier ifra! Hun har akseptert ALT for mye! Dette ser jeg mer nå. Før da jeg vokste opp, tok jeg ofte hennes parti fordi pappa kunne være så sterk. Men nå ser jeg og at hun har litt skyld i det selv, man må ikke akseptere alt, man må si ifra, og evt at nok er nok. Og ikke bare i ord, men i handling!

Når jeg ser på mine foreldre idag, ser jeg at pappa hadde trengt ei mye sterkere dame, ei som hadde satt han på plass. For det er noe i det at hvis man kan være kjipe mot noen, uten reaksjon, ja så er man gjerne kjipe mot noen. Jeg mener selvsagt ikke å forsvare det, mannen din, men jeg vil du skal se at du også har et ansvar her for hva du faktisk aksepterer. Det sitter ennå i meg, dette ubalanserte forholdet mellom min mor og min far. Jeg ser idag at det faktisk er helt sykt ubalansert. De er fortsatt sammen. Mamma går fortsatt på "tå hev" noen ganger når pappa får utbrudd, mamma gjør ALT av husarbeid, jeg har ALDRI sett at pappa har servert mamma noe EN gang. Han får frokost, middag, kaffe osv hver dag servert av henne, hun vasker klær, huset, ja ALT selv om hun jobber full tid, noe han tar helt for gitt! Det har nok noe med generasjonen å gjøre også, men mamma har godtatt ALT for mye, og ser at hun sliter med det idag, hun gråter lett, ja føler seg ikke sett av pappa. Jeg har hørt rykter om at pappa så en annen dame en stund. Hun var veldig mye sterkere enn mamma mht å si ifra.

Mamma har hele tiden tatt en offerrolle uten at hun er klar over det selv. Mine foreldre sluttet å dele soverom da jeg var 10, og jeg er nå voksen, så det sier jo litt om hvordan forholdet deres er, men som sagt, BEGGE har et ansvar i et forhold.

Kanskje dette kan få deg til å tenke litt på hvilken rolle du nå har i samlivet, og hvilken rolle du VIL ha. Et samliv/forhold må gå begge veier!

Klem fra meg.

[Gjest Gjest]

Er det sånn hver dag, eller er det bare sånn når han har mensen.

[AnonymBruker]

Huff stakkars deg- god klem!

Jeg lover deg; du er 100x sterkere uten han enn med han . Du er garantert også en bedre mor for barna...

Anonym poster: 9b7971d5eb9db841150c52a8056e626d

[Gjest Gjest]

Du ødelegger livet til barna dine ved å bo sammen med en mann som behandler deg slik. Nok er nok. Nå må du se framover. Vær konkret. Målet er å luke denne mannen ut av tilværelsen. Om ikke for din egen skyld så i alle fall for dine barns skyld.

[Sulosi]

100% enig med gjest regine.

Er det slik du ønsker dine barn skal lære å behandle deg og sine ektefeller når de blir voksne?

[ViljaH]

En venninne av meg hadde en slik sint mann som hakket på henne og ungene. Hun holdt ut og holdt ut, før hun innså hun ikke ville finne krefter til å skille seg men måtte likevel. Idag er eldste barnet under utredning fra PPT-tjenesten, har bodd litt for lenge med en forelder som alltid kritiserte og hakket. Barnet må få hjelp fra psykolog. Ingen vet enda hvor stor skaden er. Er det dit du må komme, før du innser at barna ikke lever en lykkelig barndom med mor, far og barn??

[AnonymBruker]

Men når han likevel ikke klarer å ta seg av ungene så er det vel ett fett om du bor med han eller ikke? Med tanke på hans forhold til barna? Gidder han ikke nå kommer han ikke til å gidde sener heller. Kjenner igjen den typen der.

Du MÅ komme deg ut av dette forholdet, både for deg og barnas skyld. De blir lei seg og usikker pga måten han behandler deg på. Helt uholdbart.

Du må bare bestemme deg og komme deg avgårde. Mest sannsynlig har han deg rund lillefingeren sin så det bør gå så raskt som mulig slik at han ikke klarer å snakke deg tilbake. Ta inn på et krisesenter om du må. Ta med deg det viktigste du trenger til deg og barna og bare dra. Du kan ordne opp i resten etterhvert. Nå trenger du å komme deg bort og du trenger å hvile. Jeg håper du har noen å støtte deg til, men om du ikke har det så klarer du dette likevel. Du kan også få hjelp av fastlege (noen å snakke med/støtte seg til) og som sagt så kan du kontakte krisesenteret.

Kom deg bort, nå. Bare gjør det.

Anonym poster: 4cf56915f5074b8dbab3b5c473204c16

[AnonymBruker]

Nei men herregud! Dette må du ikke finne deg i, neste gang han sier noe så idiotisk, så tar du han på tomannshånd, og så ber du han holde jævlig godt kjæft, for han er faen ikke rette ræven til å snakke, han kan faen ikke ta vare på sitt eget avkom engang.

og det er jo ikke ditt problem at han har så jævlig dårlig selvtilitt at han må rakke ned på deg for å føle seg så mye bedre.

Det er en kjent sak det, at menn føler seg truet av suksessfulle kvinner.

Han prøver vel på at du skal føle deg så liten og så mye mindreverdig at du ikke har guts til å gå i fra han " du kan jo ikke en dritt du"

for hvilket liv kan du få uten han? Jo ett jævlig bra liv!

Nå er det sånn at vi mennesker er forskjellige, og det gjør det litt vanskeligere at dere har barn sammen, men ikke umulig kjære deg!

Jeg var i ett lignende forhold for noen år siden, vi har 3 barn sammen 1jente på 9 mnd, gutt på 2år og ei jente på 5 ( på den tiden)

Vi hadde kranglet støtt og stadig, han nedverdiget meg hele tiden, fortalte meg hvor elendig jeg var, og at jeg skulle være sjeleglad for at jeg i det heletatt fant noen som ville ha meg!

En dag stod han på altanen, han var forbanna for ett eller annet og jeg spurte hva det var for noe, det klikket helt for han, jeg fikk beskjed om å ikke bry meg for jeg er inkompetent til å svare på noe som helst, ja jeg er stokk dum! så han sa... Kan ikke du bare stikke til helvete vekk kvinne menneske?

Og det var det jeg gjorde! Jeg stakk til helvete vekk... Jeg tok med meg vesken min, mobilen, jakken, bilnøklene, stellebag + 3 barn, satt meg i bilen og så meg aldri tilbake!

Jeg fikk familien min til å rydde ut mine ting, og reiste hjem til han når han var på jobb.

Jeg skaffet advokat pga ungene, og jeg fikk full foreldre rett og han får se de med verge!

Idag er jeg gift på nytt, jeg har en flott mann som elsker meg for akkurat den jeg er, og jeg har akkurat født mitt 4.barn :D Jeg er en stolt 4 barns mor! Fantastisk!

DU MÅ finne styrken inni deg! Dette klarer du, Klarer jeg, så klarer alle!!!!!!!!!!!

Anonym poster: 5567858197628ca52ea24b813dc71920

[Gjest gjest]

Har du snakket med mannen din ts?

[lillevill]

Stakkars deg... Forstår godt at du vurderer å dra.

Ts du skal vite, at det er HAN som ikke er god, ikke du. Du er omsorgsfull, det er ikke han. Se på helheten, og se hvordan ungene har det..

[AnonymBruker]

Det er ingen som selv er skyld i psykisk vold - skjerpings!!!

Anonym poster: 1598c8fce6a7a89b591dd6df4a2376c1

[Gjest anonym]

Det er ingen som selv er skyld i psykisk vold - skjerpings!!!

Anonym poster: 1598c8fce6a7a89b591dd6df4a2376c1

Hvis du tenkte på innlegg/svar #4, så handler det ikke om at det er hennes skyld, men at hun og har et VALG om hun aksepterer å bli behandlet slik. Hvis hun har snakket med mannen sin, men at han ikke endrer seg, har hun og et VALG om hun vil fortsette eller bryte ut. Jeg vet at det er vanskelig å bryte ut, spesielt mtp når det er barn inni bildet, men vi har alle et ansvar for våre egne liv og hvordan vi vil leve dem.

Hvis jeg hadde levd med en mann som henne, hadde jeg først prøvd parterapi eller noe. Hvis han drimot ikke vil, eller ikke endrer seg, hadde jeg ikke orket mer. Hvis man lever sammen med en som utøver psykisk vold og blir, er ette også et valg. Hun er en fri kvinne egentlig, hun fikk barn med han. Ja , det er sikkert lett å være etterpåklok sier mange, men hvem bestemmer at man må være i det resten av livet?

Vi har som sagt alle et ansvar for våre egne liv! Hvis ikke velger man å være et offer. Man kan ikke forandre andre, kun seg selv.

Ta fatt på livet ditt ts, du fortjener så mye bedre! Jeg er sikker på at du kan finne en mye bedre mann, evt at du får din nåværende mann til å forstå alvoret!

[Gjest Stjerner og planeter]

i dette tilfellet trur eg ikkje på samtaleterapi. mannen er sjuk!

eg føler eg oppgulpar meg sjølv til det uendelege i slike trådar.

trur du ungane dine har godt av å veksa opp i ein heim der far behandlar mor på denne måten? Kva respekt for kvinner vil dei ha når dei vert vaksne? Trur du ikkke dei skjøner at du er lei deg? Kva med mangel på energien? Ungar skjønar slikt!

Og du trur kanskje du er glad i han, sjangsen er stor for at du opplever det anleis når du går ifrå han og fått leva litt åleine. Eg veit at tinga som ligg framfor deg er skummelt, men du vil klare deg. Du vil veksa på det du (forhåpentleg) gjer!

Eg veit altfor godt korleis du har det, dessverre. Eg sat i dine sko for tre år sidan.

[Norbertine]

To like tråder er flettet.

Alice i Eventyrland, mod