Trist mor

[Gjest Gjest]

Er kanskje iver hysterisk. Har en dårlig vane med å sammenligne meg som mor med andre mødre og mitt barn med andres barn. Babyen min er 7mnd. Babyen kan ikke krabbe, og en annen baby som jeg kjenner er noen dager yngre og han krabber allerede, han er line lang som min baby men han er 1 kg lettere enn min. Jeg vet ikke om vekta han ha noe å si for dette, men babyen min er sterk i både armer og ben. Hennes baby kan også en del andre ting, psykisk messing utvikling.

Jeg kan ikke noe for at keg føler meg som en utrolig dårlig mor for at jeg ikke har lært mitt barn det samme. Han et mitt første barn, og jeg har ikke hatt noe erfaring med baby før jeg fikk min egen. Jeg føler meg dum pga jeg ikke vet hva jeg skal gjøre for å lære mitt barn å krabbe og andre ting. Har sett på noen videoer på you Tube ang utvikling på 7 mnd, og jeg føler meg helt jævlig rett og slett. Unnskyld ordbruk, men keg sitter her og gråter pga jeg føler jeg gjør mitt barn dum. Huff, det er ikke riktig av meg å sammenligne babyen min med andre, og jeg gjør egentlig ikke det, det er heller meg selv som mor, jeg burde vite hva jeg skal gjøre med jeg vet jo ikke. På helsestasjonen sier de at han er der han skal være utviklingsmessig.

Det er sikkert bare pga jeg er mor og jeg bekymrer meg mye, om alt og ingenting, men jeg måtte bare få det ut. Vil ikke snakke om noen om det, har prøvd og da sier de at jeg overdriver og at jeg må slutte å sammenligne.

Æsj det er ikke lett å elske noen så høyt og ønske om å gjøre alt riktig.

[AnonymBruker]

Babyen din er 7 mnd. Du skal ikke lære den noe som helst. Den skal utvikle seg i sitt eget tempo, når den er klar for det. Noen er tidlig utviklet, noen senere. Og normalvariasjonen er veldig stor.

Se barnet ditt for det det er. Ikke hva andre babyer er.

Vær glad for at babyen din har tid til å være baby, det er det korteste stadiet den har i livet. Om ikke mange måneder går han, da vil du savne babytiden og tiden da han hadde tid til å sitte hos mamma og kose.

Anonym poster: e05471738c6f3c94c34e823c22b145ad

[liv]

Det er ikke gjennomsnittlig å krabbe når en er 7 mnd. Ta det med ro og la barnet ditt utvikle seg i eget tempo Snakk med helsesøster om du er bekymret.

[Gjest Duftlys]

Kjære deg. Dette går bra. Unger utvikler seg i sitt eget tempo. Noen lærer seg å gå sent, andre prater sent osv. Samme med vekt og høydekurve. Det er STOR størrelsesvariasjon på barn også, akkurat som med voksne! Er du alvorlig bekymret for utviklingen til ditt barn, ta det opp på helsestasjonen. Mest sannsynlig så er alt helt normalt

[Wildy]

Slapp av, du gjør ikke en dårlig jobb!

Trøst deg dette; min nr 2 krabbet aldri ( men hadde en artig froske-hoppe-greie for å ta seg fram) og gikk ikke før hun var atten måneder. Har blitt folk av henne å ( er tenåring i dag), og er nå supersprek; turner og chearleader, og er mye mere "fysisk" enn nr 1; som sprang da hun var året.

Unger utvikler seg forskjellig; noen krabber og går tidlig, andre er litt tregere. Det er ikke dermed sagt at den som krabber først er " flinkest"! Og ihvertfall ikke at mammaen til babyen som krabber tidlig er "flink".For det har ingenting med flink baby eller flink mamma å gjøre! :-)

[Gjest Line]

Ikke sammenlign, og ta det med ro. Jeg har tre barn. De krabbet ved 8mnd, 5mnd og 11mnd. Hvis den siste hadde vært først ville jeg også revet meg i håret for alle de andre babyene i barselgruppa utviklet seg raskere.

De er forskjellige og du gjør ikke noe galt. La barnet ligge på magen og trene seg selv. Kos deg og ikke stresd.

[Gjest Marmot]

Sønnen min lå ganske langt etter grovmotorisk frem til han begynte å gå da han var 16 mnd. Etter det har det bare tatt seg opp, og nå ligger han forran grovmotirisk. Sønnen min lå derimot langt fremme finmotorisk og på språkforståelse, og gjør det forsåvidt ennå. Poenget er at barn er forskjellige, og plutselig har de som ligger bak, kommet forran eller i hvert fall tatt igjen. Og hadde sønnen din ligget bak, hadde de sagt det på helsestasjonen.

[AnonymBruker]

Jeg er en av disse mødrene som har barn som er tidlig ute motorisk og sosialt, og jeg skal love deg at det ikke har noe med meg som mamma å gjøre. Når jeg sammenligner barna på vår barselgruppe ser jeg at min er mer nysgjerrig og derfor utforsker mer og oppdager også mer hva han kan gjøre. Noen av de andre babyene er mer rolige og avslappa babyer som har tid til å kose med pupp og på fanget og som kan kose seg lenge med en leke etc. De sover ofte bedre enn min også. Vi gjør det meste likt som foreldre, men barna er ulike og har ulik personlighet noe som påvirker hva de er opptatt av og hvordan de utvikler seg.

Min er tidlig ute men har vært en mer krevende baby til nå enn de andre på barselgruppa, så kanskje jeg bør se på meg selv som en dårlig mamma som ikke får mitt barn til å være rolig og ikke suttre så mye eller sove godt?

Barn er ulike og utvikler seg i sitt tempo, noen er mer rolike og kan være baby litt lenger mens andre er mer turbo og springer av gprde. Det ene er ikke bedre enn det andre og jeg kan love deg at jeg er mer sliten enn de andre mødrene som har litt roligere barn. Jeg er på ingen måte en flinkere mamma enn dem.

Anonym poster: 2741518c5c6f8b66dde498167d3ae401

[AnonymBruker]

Har lyst til å gi deg en god klem, TS. Husker jeg også var kjempestresset som førstegangsmor. Du får sikkert for lite søvn i tillegg, og er sliten av alt ansvaret og jobbingen som det er med en baby. I allefall har det vært slik med meg - og da er det lett å krisemaksimere. Det med krabbing, og motorikk generelt, er det babyen som utvikler i sitt eget tempo, sålenge du lar ham ligge på magen på gulvet innimellom, så han har sjansen til å prøve seg frem.

Det du kan gjøre, er å være snill og god med babyen, så h*n blir trygg. Det går evt an å ta ham/henne med på babysang og slikt, så han/hun får ligge på gulvet og bli motivert av bevegelsene de andre babyene gjør.

Selv har jeg en på ti mnd, og han har såvidt begynt å åle seg fram på gulvet. Jeg har ikke bekymret meg det spor for dette - og helsesøster heller ikke. Selv om jeg blir litt flau/synes det er litt småekkelt når vi er på barseltreff og en baby på 6-7 mnd krabbet på knærne og var kjempemobil på gulvet... Min baby har andre kvaliteter (bl.a. verdens skjønneste smil... hehe), og kan sitte i ro og se på bilder i en bok.

Vår første baby krabbet aldri, og gikk ikke før hun var 19 (!) mnd. Da var jeg rimelig fortvilet og bekymret, men nå springer hun rundt som alle andre.

Anonym poster: 1c24dcb881e0d36e5e29e3d458089c29

[Gjest celine]

Æsj det er ikke lett å elske noen så høyt og ønske om å gjøre alt riktig.

Kjenner meg så utrolig igjen i det du sier her! Som forelder vil man jo bare rokkere hele verden for å gi sine barn det aller beste.

Jeg har to barn, som nå er blitt ganske store. De er fra samme mor og far, og er oppdratt under noenlunde samme forhold. Likevel er de blitt to helt forskjellige personligheter.

Eldstemann gikk ikke før han hadde gått i barnehage etpar uker og sett at han kom til kort i forhold til de barna som kunne gå. Han krabbet ikke noe særlig heller før den tid. Tror kanskje ikke han gadd å anstrenge seg så lenge han hadde det fint der han var. Han er like sedat den dag idag, og rører ikke på seg hvis ingen sier at han må.

Yngste klatret, krabbet, gikk, holdt seg fast i ting og ålte seg framover. Jeg måtte hele tiden ha ham i øyekroken. Han var øverst på klatrestativet første dag i barnehagen, og rører myyyyye på seg nå, 10 år senere.

Det eneste som er viktig, er at ungene får vår kjærlighet og støtte. Så får de utvikle seg selv i det tempoet som passer dem :-) Ut fra det du skriver, ts, skjønner jeg at ditt barn har alle forutsetninger for å lære seg dette i eget tempo.

Husk, det er de barna som er tidlig ute man hører mest om, da det er sånt stolte foreldre liker å trekke fram :-)

[Harlekin]

Gjennomsnittlig krabbealder (altså på alle fire) er 10 måneder, så det er IKKE noe å stresse med. Husk at når noe er gjennomsnittlig, er det mange på hver side av skalaen også.

Og det er som skrevet; du skal ikke lære babyen noe, den lærer det selv, det du skal gjøre er å gi den masse kjærlighet, mat, varme og trøst, og legge til rette for at han eller hun har det så bra som mulig. Alt annet fikser barnet selv!

[Gjest Ts]

TS her

Tuuusen takk for all støtte. Ble egentlig veldig flau over at jeg skrev her, men det var godt å få det ut. Jeg skjønner jo selv at alle barn er forskjellige og at de utvikler seg i forskjellig tempo. Jeg er ikke bekymret over at han ligger etter, det er nok bare meg som ønsker å være en perfekt mor. Noe alle mødre som elsker sine barn vil. Likevel så føler jeg meg sliten noen ganger når han ikke vil sove på dagen, blir frustrert og for dårlig samvittighet over at jeg blir lei, slik skal liksom ikke en mor være. Jeg innser at jeg som i alt annet i livet mitt, bil gjøre alt riktig og bli en "perfekt" mor. Dette er vel ganske urealistisk, for ingen er perfekte, selv ikke mødre. Håper bare at jeg etterhvert kan slutte å være så streng med meg selv og ta ting litt med ro. Ser ikke at det er noe bra for han heller at jeg noenganger tenker negativt.

[AnonymBruker]

TS her

Likevel så føler jeg meg sliten noen ganger når han ikke vil sove på dagen, blir frustrert og for dårlig samvittighet over at jeg blir lei, slik skal liksom ikke en mor være.

Jeg vil jo si at det du skriver her også er en del av det å være en perfekt mor! Jeg tror ikke noen mødre der ute aldri kjenner på disse følelsene, det ville vært helt unormalt å ikke gjøre det tenker jeg. Samtidig tenker jeg at disse følelsene også er en viktig del av det å være mor, tenk over det; om en 18-åring som skal ut i verden å etablere seg på egenhånd aldri har vært borti dette før. Barna trenger et grunnlag å bygge videre på, og det inkluderer hele følelsesregisteret.

Det er mine tanker da, snu det rundt- velg å se det positive! De perfekte mødrene du nevner har helt sikkert tøffe tider de også, men det er ofte noe som skjer innenfor husets fire vegger og som man ikke tør å være åpen med utad.

Anonym poster: 49b5a5ac8017a9ac7c23edb0a1e71348

[Gjest Marmot]

Likevel så føler jeg meg sliten noen ganger når han ikke vil sove på dagen, blir frustrert og for dårlig samvittighet over at jeg blir lei, slik skal liksom ikke en mor være.

Hvorfor ikke? Jeg er en sånn som har full tiltro til mine egne morsevner, fordi jeg ser at barnet mitt har det bra. Likevel blir jeg sint og lei meg og frustrert og sliten innimellom jeg også, noen ganger til og med urettmessig. Jeg synes det er en bra ting, barna våre trenger å se at foreldrene er mennesker, med hele følelsesregisteret det medfører, de også. Det er nemlig slik de lærer at det er ok å være sint, lei seg eller sliten, og at det går over. Barn må lære å håndtere følelser, og det lærer de blant annet ved å observere hvordan vi voksne håndterer våre.

[Miss moneypenny]

Du skriver at du ønsker å være en perfekt mor. Det er nettopp det som gjør at du ER en perfekt mor du ønsker å gjøre alt rett, og ønsker alt det beste for barnet ditt. Da har du utgangspunktet på plass når det gjelder krabbing og andre ferdigheter så må du slappe av! Begge mine begynte å krabbe når de var 10 mndr. Det er ingenting å stresse med, alle er forskjellige, og bra er det!

[AnonymBruker]

Jeg stresser SÅ med det samme..og her har helsestasjonen fyrt godt opp under min bekymring da vi hele tiden nå følges opp av fysioterapeut fordi babyen ikke rullet fra rygg-mage/mage/rygg før hun var 5-6 mnd.

Anonym poster: d74b3918fc63c13b67c67eb6b99546e3

[Harlekin]

Jeg stresser SÅ med det samme..og her har helsestasjonen fyrt godt opp under min bekymring da vi hele tiden nå følges opp av fysioterapeut fordi babyen ikke rullet fra rygg-mage/mage/rygg før hun var 5-6 mnd.

Anonym poster: d74b3918fc63c13b67c67eb6b99546e3

Det høres veldig rart ut ... er det ikke normalt å rulle fra ca. 5-måneders alder da?

[AnonymBruker]

Det høres veldig rart ut ... er det ikke normalt å rulle fra ca. 5-måneders alder da?

Jo helt normalt, begyner å sjekke for dette på kontroll ved 6 mnd alder ca. Mange som ikke ruller da og det er helt normalt.

Anonym poster: 2741518c5c6f8b66dde498167d3ae401

[Havbris]

Det å være mor innebærer å leve med bekymringer, dårlig samvittighet og redsel for ikke å være bra nok. Jeg tror de aller fleste kjenner på disse følelsene og det går stort sett alltid bra. Husk at de fleste barn i utgangspunktet er robuste, og tåler fint at vi blir fortvilet og til og med sinna innimellom.

[Gjest Gjest]

Min første var en kjempebaby som stod på egne bein i sofaen ved tre mnd når vi holdt ham litt. Han elsket å hoppe. Men han snakket ikke et forståelig ord før han var fire år.

Nr to var veldig pratsom og snakka mange ord rent ved halvannet år. Men var ni hele mnd før han ville sette beina under seg når han ble holdt. Og halvannet år før det ble snakk om å gå! (Og da under høyst mistenksomme blikk mot den som oppmuntret)

Nr tre har ingen forestillingsevne om sine egne begrensninger overhodet, livsfarlig unge som handler først og tenker etterpå.

Nr fire slo opp øynene to sek etter fødsel, studerte meg og bestemte seg for at det var FEIL mamma som var utlevert og startet protesten momentant. Protesterer enda etter snart ni år...

Aoooooo mmmmmmm.... *lotusstilling*

Så bare puuuuust roooolig, det er ikke noe galt med hverken deg eller barnet.