Yepp, det er karma..

[AnonymBruker]

Dere vet når dere gjør noe dumt, noe som er galt, men ikke aner at det ER dumt og galt? Når man skjønner det var galt, så prøver man å lære av sine feil, gå videre, og stadig bli et bedre menneske.. Det synes jeg er fint, og i de tilfellene synes jeg ikke man fortjener å bli straffet for det, og jeg håper det finnes tilgivelse og nye sjanser.. Alle gjør feil..

Men hva når man gjør noe galt og VET at det er galt, men fortsetter alikevel av ren egoisme?

Det er det jeg har gjort.. Jeg har hatt et forhold til en mann i 10 mnd nå.. Han er noe eldre enn meg, og er etablert med kone og to barn mens jeg "har bare han". På en side kan det kalles å ha en elsker, men på en annen side har vi levd i et kjæresteforhold som ikke er bare å "møtes for å pule" innimellom..Dette har jeg gjort vel vitende om hvor dumt og galt det er, av ren egoisme (Ja, jeg er dødelig forelsket i denne mannen, men det unnskylder det ikke - jeg skulle levd med kjærlighetssorgen til den gikk over. Han "tilhører" noen andre..).

Så kommer virkeligheten og smeller meg i trynet.. Jeg er gravid. Er fristet til å ta abort men jeg klarer det ikke.. Jeg er ikke imot abort i alle tilfeller, men i dette..i dette tilfellet er jeg det. Når det er meg selv, så er jeg imot det.. Jeg klarer det bare ikke.. Jeg vet også at fyren er veldig imot det.

Jeg elsker denne mannen.. Men dette vil få han til å hate meg - for alltid.

Så hvordan skal man fortelle det?

Jeg er virkelig screwed..

Anonym poster: fb86926d50e79de9abf415549ea90077

[Slither]

Oi dette hørtes ut som en innmari kjip situasjon. Du kommer nok til å få endel ubehagelige kommentarer på dette innlegget, men jeg vet innmari godt hvordan det er å la seg rive med selv om man vet det er dumt.

Du sier du ikke er imot abort til vanlig, men i dette tilfellet og når det gjelder deg. Tror du det kan være mer eller mindre bevisst fordi du sånn egentlig halvveis håper at denne mannen kommer til å forlate kona hvis han vet at du er gravid med hans barn? Har dere i det hele tatt diskutert forholdets framtid før dette?

[AnonymBruker]

Oi dette hørtes ut som en innmari kjip situasjon. Du kommer nok til å få endel ubehagelige kommentarer på dette innlegget, men jeg vet innmari godt hvordan det er å la seg rive med selv om man vet det er dumt.

Du sier du ikke er imot abort til vanlig, men i dette tilfellet og når det gjelder deg. Tror du det kan være mer eller mindre bevisst fordi du sånn egentlig halvveis håper at denne mannen kommer til å forlate kona hvis han vet at du er gravid med hans barn? Har dere i det hele tatt diskutert forholdets framtid før dette?

Jeg forventer endel "drittkommentarer" men nå ble jeg lettet over et snillt "ansikt"

Jeg tror jeg håper at han vil bli i livet mitt "uansett hva".. Men da er det nok drømmeren i meg som slår til og håper at han vil være MIN (og helst BARE min, ja). For helt ærlig, om han avbryter forholdet tror jeg det vil være lenge til jeg klarer å forholde meg til han normalt uten å LIDE selv (jeg tror ikke man kommer raskt over noen ved å måtte forholde seg til de hele tiden.. da tror jeg det eneste som hjelper er å holde seg unna og gå videre.). så på den mer realistiske siden er det jo ikke bra for meg heller å måtte forholde meg til en barnefar som ikke blir min når jeg bare drømmer om han..

Jeg synes tanken på å ta abort gjør veldig vondt, kanskje fordi jeg mistet et ufødt barn i et tidligere forhold. Men hvis han kommer til å klandre meg og "ikke fordra" meg uansett, så vil forskjellen på abort og ikke abort være hvorvidt han vil være i livet mitt etterpå (omså "bare" pga felles barn - for om han vil klandre meg, så vil han ikke la det gå ut over et barn.)

Vi har snakket om det, fordi ingen av oss er naive nok til å tro at prevensjon er 100% sikkert. Men det har vært mest lufting av tanker. At han kanskje blir kastet ut, og at han da vil bo alene (ikke flytte sammen med meg bare fordi han blir kastet ut. Det er jeg enig i ville være idioti.) og måtte finne ut av ting. Han har vurdert skilsmisse, i en slik grad at han har satt opp budsjett for både han og kona (et hypotetisk "hva hvis vi skilles"-budsjett) for å se at huset kan beholdes samtidig som han leier et annet sted osv.. Men han vil ikke gjøre det mot barna.. Jeg har heller aldri bedt han velge mellom meg og henne - vet du hvorfor? Jo, fordi jeg vet at han ville valgt henne.. Ikke av kjærlighet, men fordi det er det ansvarlige og det fornuftige å gjøre - og det lette.

Det som gjør til at jeg tenker på abort.. Er jo familien han har fra før av.. Ja også min familie og folk i området - hva de vil tenke og si.. Men først og fremst familien hans.. Hvis vi hadde avbrutt ville hun kanskje aldri fått vite og han kunne gått tilbake til henne og jobbet med forholdet der - men nå.. Hvis jeg beholder.. Da er det ingen vei tilbake, og jeg har ødelagt en familie.. Hvordan vil barna hans klare det?

Anonym poster: 2eba11c45869c56942426fd4bb43bad8

[Gjest anonym]

Dere vet når dere gjør noe dumt, noe som er galt, men ikke aner at det ER dumt og galt? Når man skjønner det var galt, så prøver man å lære av sine feil, gå videre, og stadig bli et bedre menneske.. Det synes jeg er fint, og i de tilfellene synes jeg ikke man fortjener å bli straffet for det, og jeg håper det finnes tilgivelse og nye sjanser.. Alle gjør feil..

Men hva når man gjør noe galt og VET at det er galt, men fortsetter alikevel av ren egoisme?

Det er det jeg har gjort.. Jeg har hatt et forhold til en mann i 10 mnd nå.. Han er noe eldre enn meg, og er etablert med kone og to barn mens jeg "har bare han". På en side kan det kalles å ha en elsker, men på en annen side har vi levd i et kjæresteforhold som ikke er bare å "møtes for å pule" innimellom..Dette har jeg gjort vel vitende om hvor dumt og galt det er, av ren egoisme (Ja, jeg er dødelig forelsket i denne mannen, men det unnskylder det ikke - jeg skulle levd med kjærlighetssorgen til den gikk over. Han "tilhører" noen andre..).

Så kommer virkeligheten og smeller meg i trynet.. Jeg er gravid. Er fristet til å ta abort men jeg klarer det ikke.. Jeg er ikke imot abort i alle tilfeller, men i dette..i dette tilfellet er jeg det. Når det er meg selv, så er jeg imot det.. Jeg klarer det bare ikke.. Jeg vet også at fyren er veldig imot det.

Jeg elsker denne mannen.. Men dette vil få han til å hate meg - for alltid.

Så hvordan skal man fortelle det?

Jeg er virkelig screwed..

Anonym poster: fb86926d50e79de9abf415549ea90077

Tror du at han da vil være med deg, gå fra kona si? Har han følelser for deg+

[AnonymBruker]

Vil bare presisere at når jeg sier vi har snakket om det så mener jeg da rent hypotetisk.. tidlig i forholdet. Han vet ingenting nå..

Forholdets fremtid har vi diskutert, og han er usikker.. Han vil ikke gå fra familien for så å risikere å sitte igjen med ingenting, og det forstår jeg.. Jeg har akseptert det, på en måte.. At han ikke blir helt min.. Men ja, langt langt inne så har jeg nok håpet om det alikevel..

- TS

Anonym poster: 2eba11c45869c56942426fd4bb43bad8

[AnonymBruker]

Tror du at han da vil være med deg, gå fra kona si? Har han følelser for deg+

Følelser for meg - Ja. At han går fra kona si? Ikke for meg.

Anonym poster: 2eba11c45869c56942426fd4bb43bad8

[Gjest Gjest]

Tipper han vil kjempe hardt for å beholde kona når det kommer til stykket. Du velger også de tre barna hans om du går inn i dette, men forvent ikke at de nødvendigvis velger deg! Eller at mannen velger deg og deres barn før de tre han har sviktet på det aller groveste. Det sitter også en hel familie bak de barna han har sviktet, farmor, farfar, tanter, onkler osv Ikke forvent at de kommer til å glede seg. I verste fall stempler de deg hore og nekter å treffe deg..

I tillegg løper du risikoen for å sitte helt alene med et barn. At kona hans gir ham et ultimatium; dump kjerringa og ungen eller mist oss. Da sitter du der alene, hva skal du fortelle barnet ditt om det i fremtiden?

Eller, du ender med at han blir hos kona, og velger samvær med barnet hjemme hos seg og sin kone og barn. Kjenn litt på den følelsen før du bestemmer deg...

[Gjest Gjest]

Du må uansett snakke med han om dette, dere har vært to om å komme inn i denne situasjonen, og dere må være to om denne situasjonen.

[AnonymBruker]

Tipper han vil kjempe hardt for å beholde kona når det kommer til stykket. Du velger også de tre barna hans om du går inn i dette, men forvent ikke at de nødvendigvis velger deg! Eller at mannen velger deg og deres barn før de tre han har sviktet på det aller groveste. Det sitter også en hel familie bak de barna han har sviktet, farmor, farfar, tanter, onkler osv Ikke forvent at de kommer til å glede seg. I verste fall stempler de deg hore og nekter å treffe deg..

I tillegg løper du risikoen for å sitte helt alene med et barn. At kona hans gir ham et ultimatium; dump kjerringa og ungen eller mist oss. Da sitter du der alene, hva skal du fortelle barnet ditt om det i fremtiden?

Eller, du ender med at han blir hos kona, og velger samvær med barnet hjemme hos seg og sin kone og barn. Kjenn litt på den følelsen før du bestemmer deg...

Er to barn og ikke tre, men dette er ikke dagen for å pirke veldig på detaljer kjenner jeg.

Ja det er akkurat det.. Jeg tror det som går mest igjen i tankene mine nå er.. At jeg ville bare ha drømmemannen min (det er det han er, for meg.. mot meg..), men jeg ville ikke ødelegge en familie i samme sleng.

Familien hans kommer til å hate meg til evig tid. Jeg frykter ikke det samme fra min egen familie, men vil møte fordommer og "sladder" bak ryggen på meg, fra absolutt alle jeg møter - også mine nærmeste.

Jeg frykter ikke alenemorrollen.. Det er den jeg må realistisk forberede meg på hvis jeg beholder (at han skal bli min.. det er en DRØM.. et håp jeg prøver fortrenge.). Det er bare det at jeg alikevel har ødelagt en familie (kan man egentlig komme over noe sånt?...de kan ikke glemme at barnet eksisterer.. hun vil aldri kunne glemme det..) og det er grunnen til at jeg i det hele tatt vurderer abort (jeg ville ikke vurdert det om det var en ONS engang, men i dette tilfellet.. går det ut over flere enn meg og fyren hvis jeg beholder..)..

Ikke naiv nok til å tro at prevensjon er 100% sikkert, men naiv nok til å tenke at det uansett aldri kom til å hende MEG.. På en side angrer jeg ikke på at jeg involverte meg i denne mannen - jeg har hatt det så utrolig godt.., men på en annen side.. så har jeg virkelig fucket det til nå og jeg er livredd for å fortelle han noe..

Anonym poster: 2eba11c45869c56942426fd4bb43bad8

[Gjest Gjest]

Å sette til verden et barn som er så til de grader uønsket av så mange, det er jaggu ikke en liten byrde å servere til en som ikke er født..

Som tidligere bedratt kone, dog uten at hun ble gravid. Så kan jeg fortelle at dersom hun brant ihjel så ville jeg feiret... Du har ingen aning om de følelsene du setter igang med dette.

Og lager hun et helvete med ham, om penger og samvær i all fremtid... Det blir ikke koselige julaftner, påskeferier og familiesammenkomster. Og dette slipper du ikke unna.

[Gjest Anonym]

Til ts,

hvordan hadde du taklet det om du hadde hatt to barn med drømmemannen, for så å få vite at han hadde knullet ei på si i lang tid, som ble gravid?

[Cheesy]

Hvorfor skal du ødelegge liv? Ta abort.. Best for deg, ungen og faren..

[AnonymBruker]

Til ts,

hvordan hadde du taklet det om du hadde hatt to barn med drømmemannen, for så å få vite at han hadde knullet ei på si i lang tid, som ble gravid?

Spør du den fornuftige TS eller den TS som er forelsket og samtidig livredd for å bli alene fordi hun ikke har noen andre?

Rent fornuftig.. kastet han ut, selvsagt..

Men den reelle og veldig redde meg ville jobbet med ekteskapet alikevel.. Jeg ville hatet jenta, definitivt. Men jeg ville hatet KUN jenta, fordi det ville være for vanskelig å hate mannen jeg skulle prøve å leve med.. Forholdet med henne måtte tatt slutt, ja, men jeg ville ikke straffet barnet bevisst. Men hvordan unngå det? Jeg hadde nemlig ikke ønsket å ha samvær med barnet selv eller være der når han hadde det.. Og jeg hadde heller ikke ønsket at han skulle dra på besøk alene (for tilliten ville være brutt. Selvsagt ville jeg da vært konstant i frykt og mistanke om at de hadde et forhold.). Så egentlig ville jeg vel ønsket å få fortsette "mitt familieliv" med mannen, og at han bare betalte barnebidrag og ellers holdt lang avstand fra både jente og barn.

Kona hans er et større menneske enn meg.. Hun hadde ikke "nektet" samvær.. Faktisk er hun så lite egoistisk at jeg ikke skjønner hvorfor han gadd å rote seg borti en som meg.

Anonym poster: 2eba11c45869c56942426fd4bb43bad8

[AnonymBruker]

Kanskje litt (veldig) følelsesløst, men sier bare det første jeg tenker og kommer på akkurat nå: Ta abort, slipper å ødelegge for mannen, familien hans, deg selv tilfelle du blir alene om barnet, og for barnet som kanskje bare får en forelder. Ta abort og fortsett forholdet til mannen. Dette kan jo også ødelegge mannens familie, men absolutt ikke på samme måte som å ha et barn på si. Dersom du/dere får et barn vil dere for alltid være knyttet sammen i alle fall i 18 år, og han er for alltid knyttet til sin første familie, noe som gjør at du ganske/helt sikkert også vil være tilknyttet hans kone i mange mange år fremover.

Rådfør deg gjerne med mannen, men ikke få dette barnet. Tenk på barnet og dets mulige halvsøsken og om det vil føle seg ønsket i fremtiden.

Hilsen fra meg:-)

Anonym poster: bccd9370be08e26475f0ae57561a2361

[Gjest mann]

Takk til TS.

Jeg trodde jeg hadde en dårlig dag med mye stress.

Men jeg veit om en mann som kommer til å "stresse" mye og leeenge :-)

Fy f.. så glad jeg ikke er gubben i det forholdet.

Blei litt lettere å ta fatt på resten av dagen gitt..

Du satte virkelig ting i perspektiv.

[Gjest Anonym]

Spør du den fornuftige TS eller den TS som er forelsket og samtidig livredd for å bli alene fordi hun ikke har noen andre?

Rent fornuftig.. kastet han ut, selvsagt..

Men den reelle og veldig redde meg ville jobbet med ekteskapet alikevel.. Jeg ville hatet jenta, definitivt. Men jeg ville hatet KUN jenta, fordi det ville være for vanskelig å hate mannen jeg skulle prøve å leve med.. Forholdet med henne måtte tatt slutt, ja, men jeg ville ikke straffet barnet bevisst. Men hvordan unngå det? Jeg hadde nemlig ikke ønsket å ha samvær med barnet selv eller være der når han hadde det.. Og jeg hadde heller ikke ønsket at han skulle dra på besøk alene (for tilliten ville være brutt. Selvsagt ville jeg da vært konstant i frykt og mistanke om at de hadde et forhold.). Så egentlig ville jeg vel ønsket å få fortsette "mitt familieliv" med mannen, og at han bare betalte barnebidrag og ellers holdt lang avstand fra både jente og barn.

Kona hans er et større menneske enn meg.. Hun hadde ikke "nektet" samvær.. Faktisk er hun så lite egoistisk at jeg ikke skjønner hvorfor han gadd å rote seg borti en som meg.

Anonym poster: 2eba11c45869c56942426fd4bb43bad8

Du skal ikke si hvordan kona reagerer , for ingen vet hvordan de reagerer sånn egentlig i en følelsesmessig relasjon. Da kan de virkelig store følelsene ta over! Mannen du ser kan også ha fremstilt kona på en annen måte en den hun er, for å få mer aksept hos deg. Menn som han, gjør hva som helst for å "lyve seg" til sex.

En ting er at han har bedratt henne med deg, men det viser jo og at du ikke kan stole på fyren. Han bryter grensene når det passer han. Betyr dette noe for deg, om han f.eks skulle velge deg, at han er en upålitelig mann?

[Gjest Anonym]

Kanskje litt (veldig) følelsesløst, men sier bare det første jeg tenker og kommer på akkurat nå: Ta abort, slipper å ødelegge for mannen, familien hans, deg selv tilfelle du blir alene om barnet, og for barnet som kanskje bare får en forelder. Ta abort og fortsett forholdet til mannen. Dette kan jo også ødelegge mannens familie, men absolutt ikke på samme måte som å ha et barn på si. Dersom du/dere får et barn vil dere for alltid være knyttet sammen i alle fall i 18 år, og han er for alltid knyttet til sin første familie, noe som gjør at du ganske/helt sikkert også vil være tilknyttet hans kone i mange mange år fremover.

Rådfør deg gjerne med mannen, men ikke få dette barnet. Tenk på barnet og dets mulige halvsøsken og om det vil føle seg ønsket i fremtiden.

Hilsen fra meg:-)

Anonym poster: bccd9370be08e26475f0ae57561a2361

"ta abort og fortsett forholdet med mannen"...Hallo! SI IFRA TIL KONA SÅ HUN KAN TA VALGET OM HUN VIL VÆRE SAMMEN MED EN UTRO DRITTSEKK ELLER IKKE!!! Her skal man ta alle mulige hensyn til ei og en som har, i all sin BEVISSTHET, hatt et seksuelt forhold bak ryggen på ei som er mor til hans barn!

JA DET ER KARMA, STÅ OPP FOR DEG SELV OG TA ANSVAR, KANSKJE DU LÆRER NOE TIL NESTE GANG!!!

[QueenOfTheSidewalk]

Det er ikke noe som heter karma. Drittsekker kommer dit de vil, snille blir bitre og de midt i mellom forsvinner i mengden :omg:

[AnonymBruker]

Hvis du ikke frykter alenemorrollen, hvorfor setter du ikke bare opp 'ukjent far'?

Skyld på en ONS eller noe slikt. Du må ikke ta en abort, og du må ikke ødelegge en familie.

Anonym poster: b195e9f4e5ad617b601a81aac4f28ebf

[Gjest Gjest]

Helt utrolig hvor jævlig det må være for kona hans...har ikke ord. Jeg hadde blitt KNUST!

De giftet seg sammen, fikk to barn, lovte hverandre troskap i gode og onde dager, hva gjør mannen, jo søker på andrre sida av gjerdet, ego som han er. Og det er ikke snakk om et engangsknull i fylla, selv om det heller ikke kan forsvares...Det er et forhold som har pågått over tid. Og ts har blitt gravid. Jeg hadde følt meg så sveket at jeg aldri hadde stolt på en mann igjen. Fatter ikke at noen kan ha så lite samvittighet for andres følelser!

Hvor er moralen idag, alle tenker bare på seg selv!

Får håpe at kona forlater han, at han vil tilbake til henne, så dere begge ender opp med å bli sveket! Det fortjener dere!!!