Føler jeg ikke strekker til som mor

[AnonymBruker]

Jeg syns jeg leser og hører overalt hvor knyttet barna er til mor og hvor trygg mor er for barnet osv. Jeg føler meg totalt mislykket når jeg leser og hører dette.

Jeg har ei jente på 17 mnd som forguder faren sin. Noe som i seg selv er veldig bra, jeg er glad de har et godt forhold! Men det virker ikke som hun enser meg noen ganger.

Dersom både pappaen og jeg er i samme rom så er det pappa, pappa, pappa, pappa hele tiden. Hun løper mot han og han får kjempegode koser. Jeg forsøker å sette meg ned på gulvet og spørre om mamma kan få en kos, men da bare sier hun nei og går igjen mot pappaen. Jeg føler jeg har gjort noe galt som mamma slik at hun mistrives hos meg. Det har inntil nylig vært slik at når hun har vært syk så vil hun til mamma. Det er det også slutt på nå Når pappaen går ut av huset for å ordne noe så er det fullt hyl og hele verden raser sammen, mens når mamma går ut av huset for å ordne noe så er det helt greit, for da er hun jo hos pappaen sin.

Det hører kanskje med til historien at pappaen er en del syk og følgelig fra tid til annen ikke er så tilgjengelig. Jeg derimot er sammen med datteren vår hele tiden utenom når hun er i barnehagen. Hun har meg tilgjengelig hele tiden.

Når jeg leser det jeg har skrevet så ser jeg at virker bitter. Jeg er ikke bitter eller noe, jeg bare føler det er litt vondt at det er slik. Jeg har så lyst til å ha et godt forhold til jenta mi. Jeg har lyst til at hun skal kunne komme å sitte på fanget mitt når enn hun måtte ønske, og jeg har lyst til at hun skal komme til meg dersom hun vil dele noe. Jeg har lyst til å være en skikkelig mamma, men det føler jeg meg ikke som nå

Bare et lite hjertesukk fra ei som håper hun kan få et godt og nært forhold til datteren sin...

Anonym poster: 2d17e11cc6ba4684ecf97f2bcb1e5251

[Ruskemor]

Hei

Nå har ikke jeg barn, men kan jo komme med noen tanker fordi om

Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg, om noen måneder er det sikkert deg hun løper til for å få kos hele tiden.

Det ordener seg sikkert

Sender deg en varm klem og noen "blomster"

[Vera Vinge]

Skjønner godt at det ikke føles greit at det er sånn akkurat nå. Det høres jo ut som forklaringen kan være at faren er mindre tilgjengelig, og at det derfor blir sånn, og håper det kan hjelpe litt at det sannsynligvis er forklaringen. Og så går jo sånne ting ofte i perioder, så det er ingenting som tilsier at det er sånn som dette det vil bli for alltid. Vet om flere som har sånne periode hvor hhv. mamma og pappa er best, og så går det over.

Og så kjenner jeg en annen familie hvor det er mest pappa, pappa og pappa. Der ser jeg at mor har blitt litt passiv, og de lar datteren (2 år) styre mye hvordan det skal være. Pappa blir veldig på tilbudssiden fordi han forventer å bli ropt på, og mor gir opp med en gang dersom datteren vil lagt av far f.eks. Jeg tenker at det blir veldig uheldig. Så klart, om barnet savner den ene forelderen fordi denne er mye borte, ser jeg ikke noe galt i at det går ekstra tid med denne. Men jeg ville voktet meg for at det utvikler seg til et mønster som foreldrene tilpasser seg veldig til, og hvor barnet kan se ut til å bruke dette som en måte å "manipulere" på (i mangel av bedre ord).

[Gjest Gjest]

Skjønner godt at det ikke føles greit at det er sånn akkurat nå. Det høres jo ut som forklaringen kan være at faren er mindre tilgjengelig, og at det derfor blir sånn, og håper det kan hjelpe litt at det sannsynligvis er forklaringen. Og så går jo sånne ting ofte i perioder, så det er ingenting som tilsier at det er sånn som dette det vil bli for alltid. Vet om flere som har sånne periode hvor hhv. mamma og pappa er best, og så går det over.

Og så kjenner jeg en annen familie hvor det er mest pappa, pappa og pappa. Der ser jeg at mor har blitt litt passiv, og de lar datteren (2 år) styre mye hvordan det skal være. Pappa blir veldig på tilbudssiden fordi han forventer å bli ropt på, og mor gir opp med en gang dersom datteren vil lagt av far f.eks. Jeg tenker at det blir veldig uheldig. Så klart, om barnet savner den ene forelderen fordi denne er mye borte, ser jeg ikke noe galt i at det går ekstra tid med denne. Men jeg ville voktet meg for at det utvikler seg til et mønster som foreldrene tilpasser seg veldig til, og hvor barnet kan se ut til å bruke dette som en måte å "manipulere" på (i mangel av bedre ord).

Kan jeg få spørre hvorfor du mener det er galt å gjøre det slik som den siste familien du beskriver? Dersom ungen vil bli lagt av far og det hyles og skrikes hvis mor tar det, hvorfor trumfe de igjennom? Ungen er bare to år. Hadde du reagert på samme hvis dersom hun bare ville ha mamma og ikke pappa?

[Ciara]

Jeg er enig med Vera.

Dette blir et selvforsterkende mønster, og jeg synes ikke at barn skal diktere hvem som skal legge eller stelle det. Det er beslutninger som foreldrene må ta. Noen ganger får barnet viljen sin, andre ganger ikke.

Til TS: Høyst sannsynlig så vil det variere litt. Her i huset kan eldstemann ha mamma-fase og pappa-fase, men det pleier å gi seg etter en stund. Mest sannsynlig er ikke dette noe uttrykk for noe negativt om deg som mor, men om noe positivt om mannen din som far

[Gjest Gjest]

ikke noe galt med deg. Jeg tror sånt går periodevis. opp og ned.

Du er mamma. Han er pappa.

Når du tenker deg om betydde sikkert mamma og pappa forskjellige ting for deg i oppveksten også. Sammen utgjør de en enhet, men trenger ikke ha alle de samme funksjonene...

[Gjest Gjest]

Her har det variert frem og tilbake hvem som har vært mest "i skuddet" av foreldrene. Men vi har kjørt fast (med unntak pga praktiske ting pga noen skal noe annet) at vi veksler på leggingen annenhver kveld uansett hvem barnet etterspør (i perioder bare mamma, i andre perioder bare pappa). Dette for å markere overfor barnet at begge er likeverdige omsorgspersoner for barnet hele tiden, og fordi hun ikke skal få styre dette selv.

[AnonymBruker]

Sånt går i perioder, og som du selv sa, så er ikke pappa frisk og tilgjengelig i perioder, og derfor er det nok ekstra stas med pappa nå, for hun vet ikke når han plustelig "blir borte" for en stund. Deg vet hun hvor hun har, hun er med deg mesteparten av tiden og føler seg derfor trygg på at du ikke gå noe sted, ergo: pappa er ekstra stas. Hun blir jo eldre og hjernen modnes mer og mer, og hun skjønner mer sammenhengen av hvordan ting funker, og nå er hun på et stadie der hun har skjønt at mamma er der hele tida, og pappa ikke, så da verner hun ekstra godt ved den tiden hun har med han.

Skjønner at det er vondt, men det er en fase og det kommer til å bli annerledes :-)

Anonym poster: 815f4df946444533166f60e13d3e2c11

[AnonymBruker]

Her er det som regel jeg som legger og ordner mat o.l. pga sykdom. Hun godtar greit at jeg ordner slike ting, men kanskje også derfor huk er ekstra på pappaen ellers? Om hun en sjelden gang gir uttrykk for at en bestemt av oss skal legge henne så gjør vi som hun vil da. Vi tenker at det er andre viktige situasjoner for oss hvor det er viktig å vise at det er vi som bestemmer og ikke henne. Noe er fint for henne å bestemme også. Men vi foreldre har jo ulike kamper vi tar.

Når det gjelder hvem av foreldrene som er mest i skuddet så er det godt å høre at det ikke ofte varierer. Det er bare vondt for mamma hjertet noen ganger å ikke få skikkelig klemmer som pappaen gjør.

Anonym poster: 2d17e11cc6ba4684ecf97f2bcb1e5251

[Vera Vinge]

Kan jeg få spørre hvorfor du mener det er galt å gjøre det slik som den siste familien du beskriver? Dersom ungen vil bli lagt av far og det hyles og skrikes hvis mor tar det, hvorfor trumfe de igjennom? Ungen er bare to år. Hadde du reagert på samme hvis dersom hun bare ville ha mamma og ikke pappa?

Om noe, hadde jeg nok reagert enda mer om det var motsatt (fordi jeg syns det er et trist fenomen at mange fedre settes på sidelinjen, men nok om det). Så det er altså ikke det det handler om.

Som jeg skrev, så ser jeg ikke problemet dersom det handler om et savn etter én forelder som jobber mye eller er utilgjengelig på ulike vis. Da mener jeg det handler om å imøtekomme et behov for mer tid med den utilgjengelige forelderen. Men når begge foreldre er like mye sammen med barnet, og det blir et voldsomt drama bare far går på do og mor skal forsøke å gi barnet kveldsmat. Jeg ser at dette er enormt sårende for denne moren, men det hjelper ikke da at far roper fra badet at "pappa kommer snart". Her mener jeg det er det beste for alle om mor får en real sjanse, men det mener jeg ikke blir tilfelle når far ofte er i forkant av problemer som kan oppstå fordi han vet han vil bli etterspurt. Og dette barnet har enormt mye styr med alt fra hva hun kan spise, til hvem som skal gjøre hva, om hun skal ha på seg passende mengde klær for årstiden m.m. Hun er nok ganske viljesterk i utgangspunktet, men jeg mener hun her bør realitetsorienteres mtp. hvordan virkeligheten fungerer. Da kan man ikke forvente at alt rundt tilpasses deg. Selv om man bare er 2 år.

Dette mener jeg blir en litt annen problemstilling enn den som er aktuell for TS, da. Men jeg nevnte det likevel i mitt første innlegg fordi jeg ville advare mot at hun går inn i en slags passiv posisjon, selv om datteren akkurat nå er veldig opptatt av far. Det er viktig å vise at man er tilgjengelig likevel (og det høres det ut som du er nå, altså, men poenget mitt var at jeg tror det er lurt å fortsette å være det, og også noen ganger bare skjære igjennom at nå er det du som er tilgjengelig, dersom det er det beste alternativet praktisk sett).