Dødsfall i nær familie - hvordan "forberede" barna?

[Lillie]

Bestefaren til ungene min er veldig syk.

Han ligger på det siste, det har gått fort nedover de siste månedene.

Det er vanskeig å takle dette for oss alle, men mest av alt tenker jeg på ungene. 12-åringen har vokst opp som bestefars øyesten, de har hatt et nært og spesielt forhold (de har omtalt hverandre som bestevenner i alle år). Nå skal vi snart takle et dødsfall vi vet kommer, bare ikke når. Det er så vanskelig å vite hvordan vi skal snakke med 12-åringen om dette. Har forklart han at bestefar er veldig syk, og kan dø. Gutten sier ikke så mye mer, og jeg merker at han kvier seg for å besøke bestefaren. Han ligger jo bare der, ute av stand til å snakke med oss omtrent.

Noen som har erfaringer med barn i denne alderen, og hvordan takle et dødsfall som på en måte er ventet (men dog kom mye raskere enn vi hadde trodd)?

Synes det er fryktelig vanskelig, vet jo at gutten tenker mye og er bekymra (selv om han ikke sier det direkte, men jeg ser det på han).

Kan man i det hele tatt forberede seg på et dødsfall? Har til nå kun mistet en av besteforeldrene mine, det var da jeg var 12. Men det skjedde så brått, og den prosessen vi er i nå har jeg derfor ingen erfaring med fra tidligere....

[Gjest Modig mor]

Barna våre var yngre da vi sto midt oppi dette, men noen av våre erfaringer kan sikkert være relevante likevel. Det aller viktigste er at foreldrene tar seg tid til å være til stede - sammen med den som ligger for døden, men også sammen med barna. Hvis man ikke klarer å forholde seg til situasjonen selv, blir det vanskelig å hjelpe barna.

Tolvåringen tenker sikkert masse, men det er ikke sikkert det er så lett for ham å dele det han tenker på. Prøv å motstå fristelsen til å spørre ham ut, del heller litt av det du selv tenker ("Jeg gruer meg til bestefar dør", "Jeg savner alt det vi kunne gjøre sammen med bestefar før han ble syk", "Jeg er glad for at bestefar får så god smertelindring" e.l.), og signaliser at du også gjerne tar imot hans tanker. Skru av tv-en, skru av pc-en, ha telefonen på lydløs og legg den vekk - barna trenger din tid, tålmodighet og tilstedeværelse.

Vær ærlig. Tror du på et liv etter døden, fortell om det. Tror du at alt er slutt når man dør, så si det. Men vær åpen om at ingen vet, og snakk om alle de gode minnene dere har - dem kan ingen ta fra dere.

Hvis bestefar og bestemor lever sammen, kan tolvåringen kanskje få utløp for litt av behovet for å gjøre noe ved å hjelpe bestemor. Handle for henne, hente ved, hjelpe til med et eller annet bestefar alltid har pleid å gjøre (skifte lyspærer? måke snø?). Det er utrolig viktig å få bidra på et eller annet vis.

Midt i alt det vonde kan det også gjemme seg gylne øyeblikk. Nærhet til og fysisk kontakt betyr mye både for den som snart skal dø, og for dere som skal leve videre. Gjør alt du kan for å skape en siste tid sammen som dere kan glede dere over etterpå - det er vondt å bli stående igjen med anger og etterpåklokskap.