Mann med to ansikter..

[AnonymBruker]

VI har hatt mye problemer i løpet av disse to årene. Når jeg møtte han, og når han har villet ha meg tilbake etter brudd var han så anderledes. Da var han virkelig tilstede, og en Mann, som kunne møte meg og løfte meg som en mann. Etter litt tid har han hver gang gått gradvis over til å være en slags skygge og klovn. Som om han ikke var der, som om vi ikke delte noen verdens ting. Jeg ble så utmattet av å være med han, og klarte aldri å være helt trygg på han. Jeg mistet lysten til å gjøre ting, ble apatisk og smådeprimert. Mens når en av de mange ømme temaene blandt oss blusset opp, håndterte vi det veldig dårlig begge to. Det var som om jeg mistet litt luft etter hver sånn runde, og ble ikke helt meg selv igjen.

Det var hvordan han er mot datteren min som utløste at jeg gjorde det slutt, forrige uke. Han er småfrekk og nedlatende med henne over ingeting, og det er bare uakseptabelt. Enda mindre akseptabelt er det at han selv mener han ikke er det, og legger det hele over på datteren min.

Nå føler jeg meg så smått levende igjen, men er redd for at det kommer en knekk... Jeg klarer ikke mer knekker nå..

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette. Lurer litt på om andre har hatt det slik med en partner. At man mister seg selv helt, uten at det er noe påfallende tydelig som er årsaken? Og evt råd til meg hvordan jeg skal fokusere videre, for å ikke rasjonallisere hvordan det var å være med ham, bare fordi det er så lite synlig. Hvis han kommer til meg igjen på et svakt punkt, og er så trygg og tilstede som han alltid er når han kommer for å "overbevise" meg..

Anonym poster: 199a7f92ec0395b6a6ded430700338b7

[Steinar40]

Fokuser nå bare på å IKKE gi han noen ny sjanse.

Han er ikke verdt det, og dere to passer uansett ikke i sammen.

Endret 27. februar 2013 av Steinar40