Lufte tankene litt..

[AnonymBruker]

Vel,jeg har vært sammen med mannen jeg har tre barn sammen med i snart 9 år.

Han er en utrolig flott mann,snill og min aller beste venn! Men jeg føler at det stopper der,desverre.

Følelsene mine har dalet med tiden. Men igjen er jeg jo veldig glad i denne mannen. Men jeg savner lidenskapen,jeg savner det å føle noe mer.

Er det sånn det kanskje blir med tiden? Vil kjæreste følelsene komme tilbake eller utvikler vi oss i forskjellig retning.

Er det noen her som har følt det slik?

Fortell gjerne hvordan det gikk,og hvordan dere evt klarte å redde forholdet til å bli noe mer enn bare et vennskapelig forhold.

Anonym poster: 8a87e5a24695a260f5496bdbd35a06dc

[Havbris]

I forelskelsesfasen så er man mer eller mindre bedøvet av den kjemiske hormoncictailen som herjer i kroppen, man får ikke nok av hverandre og ser verden med slørete briller på. Denne rusen avtar før eller senere, - heldigvis må jeg si, for det hadde blitt slitsomt å ha det så heftig i årevis.Og heldigvis får man på seg andre briller, forholdet møter utfordringer og man får testet grunnmuren i forholdet når man får barn etc.

Vi har hatt opp og nedturer gjennom 22 år, og jeg synes ikke det er noen grunn til å undervurdere viktigheten av det solide vennskapet som har utviklet seg. Det er ingen som kjenner meg så godt som han, og det er ingen som kjenner han så godt som jeg. Det er heller ingen som har sett meg så sårbar som han har sett meg. Det betyr jo at dette ikke "bare" er vennskap. Det er vennskap, og det er et eksklusivt vennskap.

Den lidenskapen vi hadde i starten er ikke der på samme måten lenger, selv om vi er rause med kjærtegn etc begge to. I forelskelsen kunne man bokstavelig talt kjenne følelsene i kroppen, idag er det like mye en tanke om at jeg elsker han. Det bruser ikke i kroppen, men tanken på han og oss gir meg en varm følelse der jeg setter pris på alt vi har og alt vi er for hverandre. Nå er ungene våre voksne, vi har fått igjen tid for bare oss, og den benytter vi så godt vi kan. Da dyrker vi forholdet.

Forhold trenger kjærlig pleie og vedlikehold hver eneste dag, og man må ha realistiske forventninger til hva et langvarig forhold innebærer. Mange forlater det de har fordi det var spenning på den andre siden av gjerdet - og blir skuffet over at man også der møter hverdager etterhvert. Da er man igrunnen tilbake til start.

Du har en flott mann som er din aller beste venn. Om du ønsker mer spenst i forholdet å du bidra til å skape den selv. Del opplevelser, finn på noe sammen, skru av TV/PC og oppdag hverandre på nytt.

[Gjest Hjerteknust]

I forelskelsesfasen så er man mer eller mindre bedøvet av den kjemiske hormoncictailen som herjer i kroppen, man får ikke nok av hverandre og ser verden med slørete briller på. Denne rusen avtar før eller senere, - heldigvis må jeg si, for det hadde blitt slitsomt å ha det så heftig i årevis.Og heldigvis får man på seg andre briller, forholdet møter utfordringer og man får testet grunnmuren i forholdet når man får barn etc.

Vi har hatt opp og nedturer gjennom 22 år, og jeg synes ikke det er noen grunn til å undervurdere viktigheten av det solide vennskapet som har utviklet seg. Det er ingen som kjenner meg så godt som han, og det er ingen som kjenner han så godt som jeg. Det er heller ingen som har sett meg så sårbar som han har sett meg. Det betyr jo at dette ikke "bare" er vennskap. Det er vennskap, og det er et eksklusivt vennskap.

Den lidenskapen vi hadde i starten er ikke der på samme måten lenger, selv om vi er rause med kjærtegn etc begge to. I forelskelsen kunne man bokstavelig talt kjenne følelsene i kroppen, idag er det like mye en tanke om at jeg elsker han. Det bruser ikke i kroppen, men tanken på han og oss gir meg en varm følelse der jeg setter pris på alt vi har og alt vi er for hverandre. Nå er ungene våre voksne, vi har fått igjen tid for bare oss, og den benytter vi så godt vi kan. Da dyrker vi forholdet.

Forhold trenger kjærlig pleie og vedlikehold hver eneste dag, og man må ha realistiske forventninger til hva et langvarig forhold innebærer. Mange forlater det de har fordi det var spenning på den andre siden av gjerdet - og blir skuffet over at man også der møter hverdager etterhvert. Da er man igrunnen tilbake til start.

Du har en flott mann som er din aller beste venn. Om du ønsker mer spenst i forholdet å du bidra til å skape den selv. Del opplevelser, finn på noe sammen, skru av TV/PC og oppdag hverandre på nytt.

I forelskelsesfasen så er man mer eller mindre bedøvet av den kjemiske hormoncictailen som herjer i kroppen, man får ikke nok av hverandre og ser verden med slørete briller på. Denne rusen avtar før eller senere, - heldigvis må jeg si, for det hadde blitt slitsomt å ha det så heftig i årevis.Og heldigvis får man på seg andre briller, forholdet møter utfordringer og man får testet grunnmuren i forholdet når man får barn etc.

Vi har hatt opp og nedturer gjennom 22 år, og jeg synes ikke det er noen grunn til å undervurdere viktigheten av det solide vennskapet som har utviklet seg. Det er ingen som kjenner meg så godt som han, og det er ingen som kjenner han så godt som jeg. Det er heller ingen som har sett meg så sårbar som han har sett meg. Det betyr jo at dette ikke "bare" er vennskap. Det er vennskap, og det er et eksklusivt vennskap.

Den lidenskapen vi hadde i starten er ikke der på samme måten lenger, selv om vi er rause med kjærtegn etc begge to. I forelskelsen kunne man bokstavelig talt kjenne følelsene i kroppen, idag er det like mye en tanke om at jeg elsker han. Det bruser ikke i kroppen, men tanken på han og oss gir meg en varm følelse der jeg setter pris på alt vi har og alt vi er for hverandre. Nå er ungene våre voksne, vi har fått igjen tid for bare oss, og den benytter vi så godt vi kan. Da dyrker vi forholdet.

Forhold trenger kjærlig pleie og vedlikehold hver eneste dag, og man må ha realistiske forventninger til hva et langvarig forhold innebærer. Mange forlater det de har fordi det var spenning på den andre siden av gjerdet - og blir skuffet over at man også der møter hverdager etterhvert. Da er man igrunnen tilbake til start.

Du har en flott mann som er din aller beste venn. Om du ønsker mer spenst i forholdet å du bidra til å skape den selv. Del opplevelser, finn på noe sammen, skru av TV/PC og oppdag hverandre på nytt.

120 % enige med deg !

:-)

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig enig med Havbris.

Jeg har vært med min ektefelle i snart 30 år og vi har fremdeles masse lidenskap i forholdet. Må jo si at lidenskapen har gått i bølger ettersom hvor mye tid vi har, aktiviteter som skjer. Vi er som i Havbris forhold, veldig gode venner som deler alt. Selvfølgelig ligger det mye kjærlighet i vennskapet/forholdet. Jeg tror ikke et forhold varer hvis ikke det er et sterkt vennskap der. Vi har også voksne barn og nå har vi virkelig masse tid til sengekos. For tiden 7-10 ganger pr uke, men det har vært 1-3 pr måned også mens barna var små. Da ble andre ting prioritert.

Vi er nå 40++ og koser oss sammen. Vi nyter faktisk hverdagen,men før var det helga vi så frem til. Da var det bare samme rutine hver dag.

Jeg tror ikke alt blir rosenrødt ved å bryte opp for så å gå inn i et nytt forhold. Du vil uansett ha et livslangt forhold til barnefaren. Selvfølgelig på en annen måte, men det blir enda mer å forholde seg til i hverdagen. For oss og sikkert for de fleste var nøkkelen til lidenskap - tid. God tid til å dyrke hverandre. Når barna kommer forsvinner den viktigste faktoren for å dyrke lidenskapen. Travle dager og for lite tid til å være kjærester.

Beklager skrivefeil, men bruker mobilen. Har brukt en evighet på å skrive dette;)

[AnonymBruker]

Ja, TS, etter 14 års samliv kjenner jeg meg igjen i tankene dine. Når store deler av dagen dreier seg om jobb og barn, kan lidenskapen komme i bakgrunnen. Enten kan man sitte på ræva og klage, eller så kan man gjøre noe med det:

En romantisk barnefri kveld, en liten gave i hverdagen, en ekstra fin middag en dag, litt pent undertøy en kveld...

Lykke til, ikke gi opp ekteskapet ditt!

Anonym poster: 89f1e714597575d97f5bd11464e48f08

[Gjest Gjest]

Følelsene kan absolutt komme tilbake, men man må jobbe for det og ikke ta den andre for gitt.

Ta godt vare på seg selv og sørge for at man trives med seg selv. Det tror jeg er viktig. Da får man overskudd og partneren ser på deg med andre øyne om du er fornøyd med deg selv

Finn på noe hyggelig sammen slik at dere får nye inpulser og så skal dere se at kanskje blir dere kjent med hverandre litt på nytt ?

Mange skiller lag kanskje litt for tidlig noen ganger. Det er viktig å ha prøvd det meste før en bestemmer seg for at dette ikke er liv laga.

Jeg har vært i et forhold i 5 år og har vært samboer i 1 av de. Vi er veldig forskjellige i væremåte og har opplevd veldig ulike ting i livet før vi møttes.

Det har til tider vært en utfordring, men vi har kunnet snakke om det meste og det har gått seg til. Og klart vi har jo vært stormende forelsket Nå har jo den værste forelskelsen lagt seg og det er mer kjærlighet av den rolige typen.

Men når jeg oppdaget for et halvt år tid siden at han hadde begynnt å ruse seg, da var det tøft. Det fulgte jo mange løgner med fra hans side ..

Dette var noe som tæret veldig på meg. Ikke at jeg kunne merke noe nevneverdig på oppførselen hans, men jeg vet jo at det er skadelig og ulovelig og man blir bekymra.

Jeg bestemte meg for å flytte ut. Jeg elsker han men kan ikke ha dette i livet mitt. Det sa jeg til han og han får nå finne ut av om han vil ha hjelp til å slutte.

Vi har god kontakt og han vet at jeg er der for han den dagen han vil ha hjelp. Men NÅ kan jeg ikke være samboeren hans, men kanskje en dag....

Så jeg mener man må kjempe for kjærligheten og jeg tror at følelser kan komme tilbake, men da må man jobbe for det

Og skulle det ikke gå, så sørg iallefall å skilles som så gode venner man kan bli. Særlig om man har barn sammen

Lykke til!

[AnonymBruker]

Heisann!

TS her,tusen takk for gode svar. Vel,vi hadde en pause/brudd for noen år tilbake for at følelsene dabbet av (detta var fra mannen side) han ønsket å bli singel. Vi prøvde igjen,men jeg ser at ting ikke kommer helt av seg selv,verken fra hans side eller min. Men det er absolutt verdt å prøve.. Er ikke kjent for å gi meg med det første.

Anonym poster: 8b578f3b9b94e767c30250bd68e4053c