Mindreårige skilsmissebarn - risikogruppe uten skikkelig oppfølgning

[AnonymBruker]

Synes dette var en interessant artikkel i dagens SA.

Vet vi egentlig hva barna våre gjennomgår når mor og far velger å splitte familien?

Bagatelliserer vi viktigheten av en stor og trygg familie og oppvekst?

Lar vi barnehagepersonell uten kunnskaper ta seg av barn i sorg?

Anonym poster: 61c1f4bf7ed3908fe81d037beb9d43ec

[AnonymBruker]

Dumt at ingen har lagt igjen sine meninger om denne viktige saken.

I mine øyne så er det utrolig viktig forskning,

Anonym poster: 61c1f4bf7ed3908fe81d037beb9d43ec

[Tolly]

Så en reportasje på dagsrevyen om at langvarig konflikt fører til sykdom hos barn. Det var altså ikke utelukkende skilsmisse. Barna der hadde samtalegrupper. Det var bra synes de selv.

[AnonymBruker]

Synes dette var en interessant artikkel i dagens SA.

Vet vi egentlig hva barna våre gjennomgår når mor og far velger å splitte familien?

Bagatelliserer vi viktigheten av en stor og trygg familie og oppvekst?

Lar vi barnehagepersonell uten kunnskaper ta seg av barn i sorg?

Anonym poster: 61c1f4bf7ed3908fe81d037beb9d43ec

Min sønn var 4 når far og jeg gikk fra hverandre, et er noen år siden nå men jeg ser at det har preget ham og at han fremdeles sliter med det. Han Bor annenhver uke hos hver av oss men jeg ser at han likevel sliter og mangler "fotfeste", en tilhørighet og stabilitet. Han må omstille seg og "lande" på nytt hver eneste uke. Skulle så gjerne gitt han det men den løsningen vi har nå er uansett den beste av alle uansett dårlige løsninger. Jeg gruer meg til han blir stor og kan sette ord på hvordan han har opplevd alt, høre han si det med egne ord. Akkurat nå så ser jeg at han sliter men jeg tror ikke han selv vet helt hvorfor. Når han blir større vil han nok det. Jeg håper jeg kan gi han gode svar når han en dag er stor nok.

Jeg har prøvd å skaffe han hjelp, gjennom helsesøster på skolen, psykolog osv men det blir stoppet med en gang disse instansene har hatt samtale med far som hevder gutten har det helt fint. Det han egentlig gjør er å hindre guten i å prate om det slik at detaljer som setter far i et dårlig lys ikke skal komme fram. Jeg kan intet gjøre heller uten bevis. I stedet er det barnet som må bære på alt.

Jeg snakker med han om det når han tar det opp selv, prøver å gi han de halve svarene jeg kan gi han. Jeg må vokte hvert ord jeg sier vel så jeg ikke setter far i et negativt lys overfor far men også for at det jeg sier ikke skal kunne vris på av far og brukes mot meg.

Jeg tror ikke stor familie eller barnehage/ skole hadde utgjort så stor forskjell i vårt tilfelle, annet enn samtaletilbud og oppfølging av helsepersonell til denne gruppen uavhengig av foreldrene.

Jeg håper sønnen min kommer ut av dette i den andre enden uten å være for preget. Jeg frykter det motsatte.

Anonym poster: 7b9857397385430db4ff434f347e493e

[AnonymBruker]

Så en reportasje på dagsrevyen om at langvarig konflikt fører til sykdom hos barn. Det var altså ikke utelukkende skilsmisse. Barna der hadde samtalegrupper. Det var bra synes de selv.

Problemet tror jeg er at skilsmisse blir sett på noe så vanlig idag at voksne virker å tro at barna bare "glir gjennom" og innpasser seg uten problemer.

Det blir på en måte tatt som en selvfølge at det beste for mor og far samtidig er det beste for barnet.

Og man glemmer å ta hensyn til at skilsmissebarn går gjennom en stor sorg når foreldrene velger å flytte fra hverandre.

Anonym poster: 61c1f4bf7ed3908fe81d037beb9d43ec

[AnonymBruker]

Ja, noen mødre bagatelliserer det. Nå var jeg 12 år da min mor reiv med vekk fra min stefar, men jeg var likevel liten og hadde levd sammen med han så lenge jeg husket, og han var min ekstrapappa selv om jeg hadde en fra før (mamma og pappa skilte seg før jeg ble født).

Hun sa fra dagen før vi skulle flytte. Jeg gråt meg til søvne i mange måneder fra da vi flytta. Det var fælt. Hun tenkte ikke på meg. Brydde seg ikke om meg. Hun var utro mot han. Jeg var så glad i han!

Foreldre bør tenke seg bedre om hva de faktisk gjør! De burde kanskje snakke med barnet om hva barnet føler! Det kan være mye vondere enn hva det ser ut som for barnet!

Anonym poster: deeafbd06d346c0d2010e500d7550b66

[AnonymBruker]

Akkurat som i alle andre situasjoner, så er det selvsagt foreldre som ikke tar hensyn til, eller ser barna, i en skilsmissesak. Og kanskje er denne gruppen foreldre større i skilsmissestatistikken nettopp fordi de ikke evner å tenke reflektert gjennom saker før de handler.

Men heldigvis er den største gruppen i forskningen du linker til, veltilpassede og fornøyde barn.

Anonym poster: 92d0e891f7d204cf6537b1cdcc38460f

[Gjest Gjest]

Det er selvsagt viktig at barnehagepersonell og skolepersonell kjenner til krise- og sorgreaksjoner, og tilpasningsforstyrrelser ved livshendelser som skilsmisse,og kan observere og varsle foreldre og evt andre instanser dersom det er behov. Det sagt, så er barnas helse og trivsel først og fremst foreldrenes ansvar, og informasjon til foreldre gjennom megling og oppfordring til å kontakte fastlege, helsestasjon eller evt barnevern om det oppstår grunn til bekymring er på sin plass. Barnehage og skole er ikke psykiatriske observasjonsinstitusjoner, og de som jobber der er pedagoger og ufaglærte, ikke helsepersonell.

[AnonymBruker]

Vi kan vel tenke oss selv hvordan det er å leve i 2 hus. Ville du pakket kofferten hver uke og byttet hus?

Nei, sier dere selv, men ungene må det når par skiller seg. Jeg ser sorgen er mye større enn voksne tror. Ingen tar barn på alvor. De setter diagnoser på barn som er litt uvanlige enn andre barn, men så kan problemet være stress etter skilsmisse. Man leser om de som reiser mye, hvor slitsomt det er å bo i koffert. Ja det er meget slitsomt for barn og mye og forholde seg til. Denne sorgen og utilhørigheten blant barn burde forskes enda mer på.

Anonym poster: 0527bd2ec3d64e7f1382276850f84120