Tanker om utroskapsangst

[Tsiligup]

Hei alle

Mange utroskapstråder for tida. Jeg gjør det hele verre.

Jeg klarer ikke å la være å undres over den til dels voldsomme angsten for utroskap som jeg ser at enkelte (ganske mange egentlig) debattanter legger for dagen.

Men jeg begynner likevel et annet sted: Noe annet som forundrer meg er at rekkefølgen i et brudd ser ut til å være så uendelig betydningsfullt for noen. Dersom partneren først har vært utro og deretter bryter ut av forholdet, er det ingen ende på kritikk. "Hen burde avsluttet forholdet først og ikke vært utro", er en gjenganger. Jeg spør derfor: Ville hen gått klar av kritikk dersom hen falt for en annen enn partneren, brøt ut av ekteskapet og først deretter hadde seksuell omgang med den nye flammen? Og for den forsmådde/forlatte - ville dette spilt noen rolle?

Jeg skjønner at det er en skuffelse av dimensjoner at den man har sett for seg å dele livet (gleder, sorger, opp- og nedturer) med vraker en og finner seg en annen livsledsager. Blir ikke da utenomekteskapelig sex før skilsmissen bare en ubetydelig detalj?

Jeg har sett debattanter påstå at utroskap burde straffes fordi det påfører den bedratte så store traumer. Mitt største traume til nå i livet er ikke et utroskapstilfelle, men at hen jeg elsket ikke ville ha meg. Hen syntes rett og slett ikke at jeg var bra nok. Større traume enn dette kan jeg ikke forestille meg. Burde hen som ikke ville ha meg også fått litt straff for skaden dette påførte meg?

Men så til det jeg egentlig lurer på: Hvorfor er utroskap så ødeleggende? Noen av trådene jeg leser handler om en partner som har vært utro og en bedratt som lurer på hva hen nå skal gjøre. Og det store flertallet sier at forholdet må avsluttes fortere enn svint. Hvorfor er det slik? Er det umulig for et par å være lykkelige sammen med mindre man er 100% trofaste hele livet?

Uansett hvilken anger den utro partneren uttrykker, så er det ikke bra nok for noen. Hen skal ut av den bedrattes liv! Jeg sliter med å forstå hvorfor utroskapshandlinger skal være helt umulige å tilgi og leve med.

Ingen partner er perfekt i ett og alt. Det er alltid moen store feil, og mange mindre. Og man gjør feilgrep. Som å kjøpe den bilen man ikke var enige om. Som å ikke dele likt på arbeidsbyrder. Som å ta partneren for gitt. Slike feilgrep lærer man seg å leve med og tilgi. Men altså ikke utroskap av seksuell art. Da går hele verden i grus og all tillit påstås å bli borte.

Jeg skjønner at jeg er i utakt med flertallet på dette feltet. Dersom min partner skulle blitt knepet i utroskap mot meg, er dette selvsagt noe som ville få konsekvenser. Først og fremst måtte vi finne ut av om dette er et kjærlighetsforhold, eller om dette var et produkt av "omstendighene". Dersom det ikke er snakk om et kjærlighetsforhold, ser jeg ingen grunn til at et sidesprang (eller et fåtalls sidesprang, for den del) skulle bety at partner og jeg må avslutte et samliv som har gitt oss gleder i mange år og har potensiale til å gi gleder i mange år til.

Noen som kan forklare hvorfor et seksuell utroskap er utilgivelig?

(forklaringer som hadler om at utroskap kan skape tvil om farskap kan utelates, den ser jeg greit selv)

[Marionette]

Først og fremst vil utroskap føre til mye løgn for å skjule utrosksapen. Enkelte løgner er utilgivelige!

Endret 26. februar 2013 av EtraM

[Gjest Hjerteknust]

Er helt enig med deg TS.

Utroskap kunne bearbeides i forhold til omstendighetene. Men å si det er for mange nesten som å åpne døren til Pandora boksen....

Som du har sagt, det må være rom for feil i et forhold..... Problemet er å fine ut om det var utroskap som var feil eller er det forholdet?

[Gjest Brumm]

Først og fremst vil utroskap føre til mye løgn for å skjule utrosksapen. Enkelte løgner er utilgivelige!

Her gjør du lite annet enn å gjenta at noe er utilgivelig fordi det er utilgivelig.

Forøvrig skjønner jeg ikke at utroskap vil føre til så mye løgn. Noen fortielser, ja, men løgn?

[Gjest Erja]

Hei alle

Mange utroskapstråder for tida. Jeg gjør det hele verre.

Jeg klarer ikke å la være å undres over den til dels voldsomme angsten for utroskap som jeg ser at enkelte (ganske mange egentlig) debattanter legger for dagen.

Men jeg begynner likevel et annet sted: Noe annet som forundrer meg er at rekkefølgen i et brudd ser ut til å være så uendelig betydningsfullt for noen. Dersom partneren først har vært utro og deretter bryter ut av forholdet, er det ingen ende på kritikk. "Hen burde avsluttet forholdet først og ikke vært utro", er en gjenganger. Jeg spør derfor: Ville hen gått klar av kritikk dersom hen falt for en annen enn partneren, brøt ut av ekteskapet og først deretter hadde seksuell omgang med den nye flammen? Og for den forsmådde/forlatte - ville dette spilt noen rolle?

Jeg skjønner at det er en skuffelse av dimensjoner at den man har sett for seg å dele livet (gleder, sorger, opp- og nedturer) med vraker en og finner seg en annen livsledsager. Blir ikke da utenomekteskapelig sex før skilsmissen bare en ubetydelig detalj?

Jeg har sett debattanter påstå at utroskap burde straffes fordi det påfører den bedratte så store traumer. Mitt største traume til nå i livet er ikke et utroskapstilfelle, men at hen jeg elsket ikke ville ha meg. Hen syntes rett og slett ikke at jeg var bra nok. Større traume enn dette kan jeg ikke forestille meg. Burde hen som ikke ville ha meg også fått litt straff for skaden dette påførte meg?

Men så til det jeg egentlig lurer på: Hvorfor er utroskap så ødeleggende? Noen av trådene jeg leser handler om en partner som har vært utro og en bedratt som lurer på hva hen nå skal gjøre. Og det store flertallet sier at forholdet må avsluttes fortere enn svint. Hvorfor er det slik? Er det umulig for et par å være lykkelige sammen med mindre man er 100% trofaste hele livet?

Uansett hvilken anger den utro partneren uttrykker, så er det ikke bra nok for noen. Hen skal ut av den bedrattes liv! Jeg sliter med å forstå hvorfor utroskapshandlinger skal være helt umulige å tilgi og leve med.

Ingen partner er perfekt i ett og alt. Det er alltid moen store feil, og mange mindre. Og man gjør feilgrep. Som å kjøpe den bilen man ikke var enige om. Som å ikke dele likt på arbeidsbyrder. Som å ta partneren for gitt. Slike feilgrep lærer man seg å leve med og tilgi. Men altså ikke utroskap av seksuell art. Da går hele verden i grus og all tillit påstås å bli borte.

Jeg skjønner at jeg er i utakt med flertallet på dette feltet. Dersom min partner skulle blitt knepet i utroskap mot meg, er dette selvsagt noe som ville få konsekvenser. Først og fremst måtte vi finne ut av om dette er et kjærlighetsforhold, eller om dette var et produkt av "omstendighene". Dersom det ikke er snakk om et kjærlighetsforhold, ser jeg ingen grunn til at et sidesprang (eller et fåtalls sidesprang, for den del) skulle bety at partner og jeg må avslutte et samliv som har gitt oss gleder i mange år og har potensiale til å gi gleder i mange år til.

Noen som kan forklare hvorfor et seksuell utroskap er utilgivelig?

(forklaringer som hadler om at utroskap kan skape tvil om farskap kan utelates, den ser jeg greit selv)

Veldig bra skrevet :-)

Og jeg er helt enig med deg.

[AnonymBruker]

Jeg har gjort meg en del av de samme tankene. Min mann er noen ganger på seminar med jobben hvor jeg vet at alkoholen flommer fritt. Det er jo ikke helt utenkelig at han en gang vi kanskje har det litt dårlig hjemme drikke seg full og havne i senga med en kollega for utrolig dårlig fyllasex og angre som en hund på dette dagen etterpå. Om dette skjer så vil jeg ikke vite om det. Han skal holde kjeft å leve med det. Og om jeg skulle få snusen i det så er det ikke sikkert jeg vil kaste han på dør heller. Det samme kan vel strengt tatt skje med meg og? Jeg håper selvfølgelig at dette aldri skjer, men det kan jo det.

Å ha en affære blir noe litt annet, da er det jo gjerne noe galt med selve forholdet som man takler ganske dårlig.

Anonym poster: 0b0ccbc757143244427ad520337306b7

[Marionette]

Her gjør du lite annet enn å gjenta at noe er utilgivelig fordi det er utilgivelig.

Forøvrig skjønner jeg ikke at utroskap vil føre til så mye løgn. Noen fortielser, ja, men løgn?

Den gangen jeg ble bedratt var det mye løgner. Løgner om hvor han var, løgner om overtid, løgner om hvor mye jeg betydde for han, løgner om fremtiden våres... Hadde han i det minste svart ærlig når jeg spurte direkte om han bedro meg så hadde det ikke vært så ille, men at han set meg inn i øynene og sier han elsker meg og vil dele livet sitt med meg for at han så går på jobb og kuller skiten ut sv kollegaen sin er utilgivelig og ufattelig sårende!

Å påstå at utroskap ikke fører til løgn er noe av det dummeste jeg har hørt!

[AnonymBruker]

Kjæresten min var utro mot meg da han var på ferie. Men det var ingen løgner involvert. Han var ærlig med meg fra første stund. Jeg fikk jo en psykisk knekk. Det tok meg kanskje 6 mnd før jeg klarte å tilgi han helhjertet. Det med at jeg har tilgitt han betyr ikke at jeg har glemt det. Har sagt til han at om det skjer igjen så blir det slutt, av respekt for meg selv og for han. Jeg syns det er litt selvpining om man blir i et forhold med kronisk utroskap, for meg er det noe annet. Men på den andre siden så når jeg har tilgitt han så er det viktig for meg å ikke gå rundt og være redd for at det skal skje igjen. Tillitt er viktig både hos seg selv og hos en partner. Jeg mener og tror at alle kan gjøre feil og det går an å tilgi en for det, så lenge den andre gir av seg selv og gjør en stor innsats for å jobbe med problemet i forholdet. Alt avhenger av situasjonen... Det er lett å si at om det og det skjer så gjør jeg det slutt. Men jeg opplevde det kanskje litt annerledes. Mange av venninnene mine har boikottet han pga det han har gjort. De har nulltoleranse for slikt. Jeg er glad jeg klarer å tilgi, men det hadde jeg egentlig aldri trodd om meg selv. Tror at det finnes verre ting i livet enn utroskap som er mye vanskeligere å komme gjennom som feks alvorlig sykdom, død å miste et barn osv. Jeg prøver å sette pris på det jeg har nå.

Anonym poster: 0d661d032af87b57cbaf593295869bba

[Steinar40]

Det finnes absolutt verre ting som kan skje i dette livet enn utroskap; ingen tvil om det forsåvidt.

Problemet med utroskap er bare det at i et parforhold så er dette det største sviket man kan påføre sin partner.

I praksis spiller det egentlig liten rolle om det "bare" dreier seg om seksuell utroskap, eller om det dreier seg om emosjonell utroskap i tillegg.

Tilliten er uansett brutt.

Endret 26. februar 2013 av Steinar40

[AnonymBruker]

Først og fremst vil utroskap føre til mye løgn for å skjule utrosksapen. Enkelte løgner er utilgivelige!

Det er ingen automatisk sammenheng mellom utroskap og løgn. Mannen min var utro og fortalte meg det umiddelbart i etterkant. La seg flat, innrømmet at han hadde gjort en STOR feil som han i etterkant har jobbet hardt for å rette opp.

Så nei; seksuell utroskap er ikke utilgivelig i alle tilfeller. Jeg er utrolig glad vi valgte å satse på oss og den kjærligheten vi alltid har hatt, for den var ikke borte på tross av hans feilgrep.

Anonym poster: 994abecbfc6d163b4699478e8c0ba785

[Gjest Gjest]

Den gangen jeg ble bedratt var det mye løgner. Løgner om hvor han var, løgner om overtid, løgner om hvor mye jeg betydde for han, løgner om fremtiden våres... Hadde han i det minste svart ærlig når jeg spurte direkte om han bedro meg så hadde det ikke vært så ille, men at han set meg inn i øynene og sier han elsker meg og vil dele livet sitt med meg for at han så går på jobb og kuller skiten ut sv kollegaen sin er utilgivelig og ufattelig sårende!

Å påstå at utroskap ikke fører til løgn er noe av det dummeste jeg har hørt!

Dette er min erfaring også! Men tror det er forskjell på utroskap som skjer en gang og utroskap som skjer med samme person over lang tid. Mange som svarer har opplevd at mannen har ligget med noen en gang. Det er lettere å komme over enn et forhold på si. Da må det bli løgner og bortforklaringer, og det er vi som har opplevd dette som sliter i ettertid og kan virke bitre

[Gangerolv]

Veldig bra innlegg TS.

Ja, utroskap er vel det vanskeligste temaet å håndtere og det som håndteres veldig forskjellig og også håndteres helt anderledes når det skjer enn hva en hadde tenkt på forhånd.

Har dessverre erfaring med dette og er enig i at det er det største sviket en kan oppleve. At sin beste venn og elskede kan innvolvere seg med en annen fysisk og kanskje også følelsesmessig (som er det verste) er noe som kan ryste grunnvollene i ens egen eksistens. Man har problemer med å forstå det og av og til er det faktisk ikke noen spesiell god grunn til at det skjer. Alkoholen flyter og i arbeidslivet opplever man et fristed fra hverdagens plikter med logistikk i forhold til barnas aktiviteter, klesvask, rydding og mye mer. I det "andre livet" kan man da feste og være "singel" igjen og oppfører seg deretter... dermed er man i gang... man får en "kjæreste" i dette andre livet og utroskap følger med. Samtidig blir det mange løgner, SMS'er/mailer som ikke partneren bør se, man ønsker mer av det og så ryker ekteskap/samboerforhold, famiien rives opp og annet dritt følger med...

MEN TS har rett i at det er ikke alltid forholdet bør avsluttes. Kanskje er det en oppvekking og bevisstgjøring hva en har som trenges? Og gresset er ikke alltid grønnere og så videre...

I mitt tilfelle var min kone betatt av en kollega i c.a 6-10 måneder. Det førte til kyssing/klining, beføling mange sms'er telefonsamtaler m.m. Da jeg oppdaget det for 4 gang bestemte jeg meg for at jeg ville skilles og separasjonspapirene var skrevet ut da hun kom hjem etter en kveld på byen.

Men kjærligheten er underlig og jammen er vi ikke sammen ennå. Vi er ennå en famile på mor og far og tre små barn. Jeg ser framover, vet at hun ikke har mulighet til å feile flere ganger. Jeg har tilgitt men ikke glemt. Om jeg klarer å leve sammen med henne og stole på henne vil tiden vise men jeg prøver.

Hevn er heldigvis ikke i tankene mine , men sjansen for at jeg skal bli betatt av noen andre er større enn tidligere. Der sitter en jævel på skulderen min som sier "Du skal ikke se bort fra at hun holder på med ham ennå", og det er plagsomt.

Hva med min egen selvrespekt og hva synes hun om meg som har tilgitt i allefall 4 tilfeller av utroskap i større eller mindre grad. Tror hun at det ikke vil være så farlig om det skjer igjen? Tror hun at hun har Cart Blanche ....

Ja, det er et vanskelig tema og lan håndteres på mange måter. Det er vel bare over tid man forstår om man gjør det riktige der og da...

Jeg håper jeg gjorde det som er riktig for meg, for henne og for familien vår

Lykke til til andre i slike situasjoner, også til de som bedrar, regner med at det er vondt for dem og...

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk tilgitt utroskap. Det var fordi han viste anger og jobbet mye med seg selv. Det tok ca 1 år før jeg klarte å stole på han. Han hadde faktisk forandret seg til det bedre og var veldig snill.

Men så ble han stresset av jobben og taklet det dårlig, og gikk over til å bli en utro drittsekk igjen. Da tyder det på at han ikke er til å stole på i fremtiden. Jeg gir ikke flere sjanser. Da er man ikke sterk psykisk og det er turn off for meg.

En mann skal klare å takle litt press i perioder altså.

Feile er lov! men å gjenta feil viser lite intelligenser er jo flaut.

Anonym poster: 45eeccc47cae9859c12deb2334dbf550

[Tsiligup]

I mitt tilfelle var min kone betatt av en kollega i c.a 6-10 måneder. Det førte til kyssing/klining, beføling mange sms'er telefonsamtaler m.m. Da jeg oppdaget det for 4 gang bestemte jeg meg for at jeg ville skilles og separasjonspapirene var skrevet ut da hun kom hjem etter en kveld på byen.

Men kjærligheten er underlig og jammen er vi ikke sammen ennå.

Først og fremst: Gratulerer med at dere har arbeidet dere gjennom krisa. Det er langt viktigere for gross global happiness enn at jeg får svar på det jeg lurer på.

Selv om du valgte å leve med kona etter at hun var "halvutro" (i mangel av et bedre ord), syntes også du at opplevelsen var rystende. Du hadde sogar skilsmissepapirene klare.

Det er her jeg stiller meg spørsmålet: Hvorfor ta sånn på vei? Kona di hadde en fling på jobben. Ærlig talt: don't we all?

Jeg har søkt bekreftelse fra andre enn min partner hele livet. (Det samme formoder jeg at min partner har). Og aldri er bekreftelsen bedre enn når den kommer fra en person som "det er noe med". Kall det gjerne å leke med ilden, men slik er det nå en gang. En gang i blant kjenner jeg at jeg blir litt mer opptatt av bekreftelse fra én enkelt person enn godt er. Og sånn regner jeg med at partneren også har det. Det skulle da nesten bare mangle om vi ikke skulle bli litt eksaltert av bekreftelser fra andre enn den man har tilbragt tosiffrede år sammen med.

Det kan hende at partneren min har trådd over streken en gang. Det vet jeg ikke. BTW: Vi har begge uttrykt at dersom så skjer så skal vi hold kjeft. Det er utrolig feigt å lempe sine egne sjelekvaler over på partneren ved å "come clean". Skulle jeg likevel fa vite at partneren hadde trådd over linja, ville jeg mislike det. Men derfra til å bryte ut av et langt forhold som har gitt meg gode dager så langt i livet - no way Jose...

Hvorfor skulle jeg gå til et så drastisk skritt for noe som er såpass "dagligdags" som et knull med noen andre enn meg? Vi er fortsatt utmerkede samarbeidspartnere. Vi kan velge å fortsette å sette pris på hverandres selskap.

Om partneren skulle miste interessen for meg, er det selvsagt en helt annen historie. Da faller mulighetene for en lykkelig framtid bort. Men det har altså mye mer med partnerens innstilling overfor meg å gjøre enn eventuelle seksuelle krumspring med andre enn meg.

[Gjest Erja]

Først og fremst: Gratulerer med at dere har arbeidet dere gjennom krisa. Det er langt viktigere for gross global happiness enn at jeg får svar på det jeg lurer på.

Selv om du valgte å leve med kona etter at hun var "halvutro" (i mangel av et bedre ord), syntes også du at opplevelsen var rystende. Du hadde sogar skilsmissepapirene klare.

Det er her jeg stiller meg spørsmålet: Hvorfor ta sånn på vei? Kona di hadde en fling på jobben. Ærlig talt: don't we all?

Jeg har søkt bekreftelse fra andre enn min partner hele livet. (Det samme formoder jeg at min partner har). Og aldri er bekreftelsen bedre enn når den kommer fra en person som "det er noe med". Kall det gjerne å leke med ilden, men slik er det nå en gang. En gang i blant kjenner jeg at jeg blir litt mer opptatt av bekreftelse fra én enkelt person enn godt er. Og sånn regner jeg med at partneren også har det. Det skulle da nesten bare mangle om vi ikke skulle bli litt eksaltert av bekreftelser fra andre enn den man har tilbragt tosiffrede år sammen med.

Det kan hende at partneren min har trådd over streken en gang. Det vet jeg ikke. BTW: Vi har begge uttrykt at dersom så skjer så skal vi hold kjeft. Det er utrolig feigt å lempe sine egne sjelekvaler over på partneren ved å "come clean". Skulle jeg likevel fa vite at partneren hadde trådd over linja, ville jeg mislike det. Men derfra til å bryte ut av et langt forhold som har gitt meg gode dager så langt i livet - no way Jose...

Hvorfor skulle jeg gå til et så drastisk skritt for noe som er såpass "dagligdags" som et knull med noen andre enn meg? Vi er fortsatt utmerkede samarbeidspartnere. Vi kan velge å fortsette å sette pris på hverandres selskap.

Om partneren skulle miste interessen for meg, er det selvsagt en helt annen historie. Da faller mulighetene for en lykkelig framtid bort. Men det har altså mye mer med partnerens innstilling overfor meg å gjøre enn eventuelle seksuelle krumspring med andre enn meg.

Helt enig med deg.

Akkurat det å søke bekreftelse hos andre er noe som ligger i oss mennesker - det er helt naturlig.

Jeg flørter masse og får rett som det er varme følelser for andre menn - både på jobb og privat.

Det å oppleve at noen har en flørtende tone og vite at de liker deg veldig godt er jo det som gjør hverdagen fin.

Vi er i utgangspunktet ikke skapt for å holde oss til en eneste livslang partner så folk må faktisk anstrenge seg endel for å ikke trekke ting for langt ... det er derfor det er så mye utroskap ifm jobb. Folk reiser mer og mer med jobben, både menn og kvinner - i langt større utstrekning enn før. Og på slike reiser så flyter som regel alkoholen temmelig fritt og gjør at personlige barrierer viskes mer og mer ut.

Utroskap er langt mer utbredd enn man skulle tro. Det er bare de færreste som kommer til overflaten .. de fleste vil man aldri få vite om. Kanskje det er like greit?

[Gangerolv]

Helt enig med deg.

Akkurat det å søke bekreftelse hos andre er noe som ligger i oss mennesker - det er helt naturlig.

Jeg flørter masse og får rett som det er varme følelser for andre menn - både på jobb og privat.

Det å oppleve at noen har en flørtende tone og vite at de liker deg veldig godt er jo det som gjør hverdagen fin.

Vi er i utgangspunktet ikke skapt for å holde oss til en eneste livslang partner så folk må faktisk anstrenge seg endel for å ikke trekke ting for langt ... det er derfor det er så mye utroskap ifm jobb. Folk reiser mer og mer med jobben, både menn og kvinner - i langt større utstrekning enn før. Og på slike reiser så flyter som regel alkoholen temmelig fritt og gjør at personlige barrierer viskes mer og mer ut.

Utroskap er langt mer utbredd enn man skulle tro. Det er bare de færreste som kommer til overflaten .. de fleste vil man aldri få vite om. Kanskje det er like greit?

Ja kanskje det er like greit å leve på en livsløgn, kanskje like greit å få kjønnssykdommer pga. den man tror elsker en også er elsket og elsker andre. Kanskje løgn er like greit som sannhet. Kanskje respekt er noe tull, ja kanskje bigami skulle vært lovlig og akseptert og så videre...

Ja det var ironi, synes dere går litt langt TS og ERJA. Enig med at bekreftelse og flørting er bra, men fysisk og følelsesmessig utroskap ikke kan akspeteres etter min livsfilosofi.

Men aksepterer andres synspunkter selvfølgelig...

Ironisk nok har jeg en veldig sjalu kone som selv falt for fristelsen en del ganger som beskrevet over.

Til og med sier hun at hun tror hun ikke ville akseptert det dersom jeg hadde gjort tilsvarende mot henne, jaja.. er ikke lett

[Gjest Erja]

Ja kanskje det er like greit å leve på en livsløgn, kanskje like greit å få kjønnssykdommer pga. den man tror elsker en også er elsket og elsker andre. Kanskje løgn er like greit som sannhet. Kanskje respekt er noe tull, ja kanskje bigami skulle vært lovlig og akseptert og så videre...

Ja det var ironi, synes dere går litt langt TS og ERJA. Enig med at bekreftelse og flørting er bra, men fysisk og følelsesmessig utroskap ikke kan akspeteres etter min livsfilosofi.

Men aksepterer andres synspunkter selvfølgelig...

Ironisk nok har jeg en veldig sjalu kone som selv falt for fristelsen en del ganger som beskrevet over.

Til og med sier hun at hun tror hun ikke ville akseptert det dersom jeg hadde gjort tilsvarende mot henne, jaja.. er ikke lett

Hva nytter det hva du sier og mener?

Dersom din partner velger å være fysisk utro mot deg så er sjansen veldig stor for at du aldri kommer til å få vite noe om det. Har lest at det kun en en liten andel utroskap som kommer til overflaten.

Dersom du er så livredd for å bli bedratt så bør du holde deg i kompaniskap med deg selv og kun deg selv - det er bare oss selv vi kan stole hundre prosent på.

[Steinar40]

Først og fremst: Gratulerer med at dere har arbeidet dere gjennom krisa. Det er langt viktigere for gross global happiness enn at jeg får svar på det jeg lurer på.

Selv om du valgte å leve med kona etter at hun var "halvutro" (i mangel av et bedre ord), syntes også du at opplevelsen var rystende. Du hadde sogar skilsmissepapirene klare.

Det er her jeg stiller meg spørsmålet: Hvorfor ta sånn på vei? Kona di hadde en fling på jobben. Ærlig talt: don't we all?

Jeg har søkt bekreftelse fra andre enn min partner hele livet. (Det samme formoder jeg at min partner har). Og aldri er bekreftelsen bedre enn når den kommer fra en person som "det er noe med". Kall det gjerne å leke med ilden, men slik er det nå en gang. En gang i blant kjenner jeg at jeg blir litt mer opptatt av bekreftelse fra én enkelt person enn godt er. Og sånn regner jeg med at partneren også har det. Det skulle da nesten bare mangle om vi ikke skulle bli litt eksaltert av bekreftelser fra andre enn den man har tilbragt tosiffrede år sammen med.

Det kan hende at partneren min har trådd over streken en gang. Det vet jeg ikke. BTW: Vi har begge uttrykt at dersom så skjer så skal vi hold kjeft. Det er utrolig feigt å lempe sine egne sjelekvaler over på partneren ved å "come clean". Skulle jeg likevel fa vite at partneren hadde trådd over linja, ville jeg mislike det. Men derfra til å bryte ut av et langt forhold som har gitt meg gode dager så langt i livet - no way Jose...

Hvorfor skulle jeg gå til et så drastisk skritt for noe som er såpass "dagligdags" som et knull med noen andre enn meg? Vi er fortsatt utmerkede samarbeidspartnere. Vi kan velge å fortsette å sette pris på hverandres selskap.

Om partneren skulle miste interessen for meg, er det selvsagt en helt annen historie. Da faller mulighetene for en lykkelig framtid bort. Men det har altså mye mer med partnerens innstilling overfor meg å gjøre enn eventuelle seksuelle krumspring med andre enn meg.

Hvor "normalt" det er med et psyklig behov for bekreftelse skal jeg la være usagt; utover å si at det sikkert er vanligere blant folk enn det jeg setter pris på.

Poenget er i mine øyne først og fremst å unngå slike individer.

Så lenge dere oppmerksomhetssjuke holder dere til hverandre så blir det intet større problem, tenker jeg.

[Gangerolv]

Hva nytter det hva du sier og mener?

Dersom din partner velger å være fysisk utro mot deg så er sjansen veldig stor for at du aldri kommer til å få vite noe om det. Har lest at det kun en en liten andel utroskap som kommer til overflaten.

Dersom du er så livredd for å bli bedratt så bør du holde deg i kompaniskap med deg selv og kun deg selv - det er bare oss selv vi kan stole hundre prosent på.

Hei

Enig i det første du skriver, men er vel ikke livredd for å bli bedratt... Trives godt med meg selv men også med en partner og har vel kanskje litt annet syn enn deg på trofasthet og det bør jo være lov ;-)

Ja selvsagt er det en selv en kun kan stole 100% på, men i et vært forhold (ikke åpne selvsagt) bør det vel være litt commitment hvis du skjønner....

[Gangerolv]

Hvor "normalt" det er med et psyklig behov for bekreftelse skal jeg la være usagt; utover å si at det sikkert er vanligere blant folk enn det jeg setter pris på.

Poenget er i mine øyne først og fremst å unngå slike individer.

Så lenge dere oppmerksomhetssjuke holder dere til hverandre så blir det intet større problem, tenker jeg.

Hvordan kan du tolke det som sykelig oppmerksomhet (eller psykelig som du skriver)?

Tror du bør akseptere at folk er forskjellige og respektere dette.

Tror ikke på noe monogami og må legge til at jeg selv har vært "utro" til en viss grad

Ingen er "perfekte" og det er bare slik verden er

Utrolig lett å føle seg tråkket på og beklager det, men les nøye etter og se etter ordet ironi hvis du vet hva det betyr ;-)

I fear nothing but temptations :-)