De fleste skiller seg

[Ella1981]

Trenger ikke å være det, men hvorfor være pessimist på brudeforumet?

Det var på en måte det jeg mente.

[estrella]

Jeg lester en artikkel i går eller i dag, husker ikke hvilken avis (men var en nettavis), som sa at faktisk så har antall skillsmisser gått ned + antall ekteskap har for første gang økt på flere år. Og at mange samlivsterapeuter o.l opplever at mange par arbeider mer for å få til et ekteskap og samliv.

Jeg er ikke så veldig bekymret. Selvsagt KAN det skje, men det betyr ikke at det MÅ skje? Jeg tror ikke et samliv, uansett om man er gift eller "bare" samboere, er lett. Det er utrolig vanskelig til tider, det krever arbeid og kommunikasjon blant paret for å få til et samliv. Men klarer man å samarbeide, kommunisere og arbeide mot et felles mål (for å være i lag) så går det fint. Selvsagt betyr det ikke det samme som om at hvis man kun opplever å måtte arbeide, arbeide og arbeide så skal man holde sammen kun for å holde sammen. Man må jo ha det bra i lag

[Muscae]

Om du med en statistikk sier at de fleste skiller seg (50%) kan du med samme statistikk si at de fleste skiller seg ikke.

[Sea Lace]

http://www.ssb.no/emner/02/02/30/ekteskap/

300 færre skilsmisser i 2012 enn i 2011 Vi kan jo velge å kalle det en gladsak! :D

[AnonymBruker]

Det er rett og slett ikke korrekt at "de fleste" / 50% skiller seg. Det er veldig store forskjeller fra gruppe til gruppe, og noen typer par skiller seg mye oftere / mer sjelden enn andre.

For eksempel så er andelen som skiller seg dersom bruden er ung, for eksempel 20-25 og ikke høyt utdannet veldig høy (ofte over 50%) mens dersom man gifter seg rundt 30 og har høy utdannelse, så er andelen som skiller seg veldig mye lavere, ned mot 20%.

Så det å tenke på giftemål som 50/50 er i de fleste tilfeller rett og slett galt. Det som må være relevant er å se på trendene hos sine egne venner og arbeidskolleger, og det tror jeg i mange tilfeller vi gi et mye mer positivt resultat.

Anonym poster: d79747b568ebf0accc15550e92d6e019

[Zoom]

En annen viktig faktor er at det ikke er halvparten av alle som gifter seg som ender med å skille seg. Det er derimot en risikofaktor at om man først er skilt en gang, så gir det større sjanse for at man skiller seg også ved neste giftermål. Kjenner ikke konkret tallene, men for å illustrere blir det som at mine foreldre har aldri skilt seg, mens min tante er skilt 3 ganger og drar dermed statistikken kraftig opp (i likhet med flere andre "flergangskilte" personer).

Så om du gifter deg for første gang, så er det ikke 50% sjanse for at ekteskapet ditt ryker, men hvis du gifter deg for 4. gang, så er det en del mer enn 50% sjanse for at ekteskapet ditt ryker. Så forhåpentligvis er dette en liten trøst til dere inne på bryllupsforumet.

[Anglofil]

Klart det er en sjanse for slike ting, men det går jo ikke an å tenke på alt som kan skje. En bro kan dette i hodet mitt i morgen, men det er lite å gjøre med det. Det som er viktig er at jeg har det bra i vårt forhold her og nå, så får man heller ta det som det kommer.

Mvh Yvonne

[Gjest Stella*]

All statistikk sier at halvparten av ekteskapene ender i skillsmisse.

Vet ikke hvor mange bruder det er her inne,men har du tenkt på det.

halvparten av oss skal skille seg.

Hvem sitter her om 5 år og skriver om den ubrukelige fyren vi skiller oss fra?

Anonym poster: 7fbd968eaf0ff04e3586fd65427024e8

Nå er jeg ikke brud (har ikke en gang kjæreste, ha ha), men jeg tenker at dersom man skal leve livet med utgangspunkt i statistikk vil det ikke være mye igjen å nyte. Statistisk skal 1/4 av oss få kreft en gang i løpet av livet, men betyr det at vi skal gå rundt med konstant dødsangst? Mange vil få psykiske lidelser, vi kan miste jobben - de fleste av oss vil oppleve en eller flere kjipe hendelser i løpet av et langt liv. For mange vil den hendelsen være skilsmisse, men betyr det at vi skal slutte å tro på kjærligheten?

Det er mulig at jeg er en smule naiv, men jeg er fast bestemt på en ting: den dagen jeg finner mannen jeg elsker over alt, skal jeg gjøre alt som står i min makt for at vi holder sammen, både i gode og vonde dager. Da er det viktig for meg å symbolisere at jeg tror på kjærligheten, at jeg tror vi kan være sammen resten av livet. Det trenger ikke nødvendigvis å være giftemål (selv om jeg gjerne vil gifte meg), men for meg blir det helt feil å ikke gifte seg fordi, kanskje, en gang om ti år, sitter vi der bitre og skilte...

Jeg skjønner hvor du vil, og mest sannsynlig vil noen av brudene som skriver her inne bryte med mannen sin en dag. Ingen kan spå hva som kommer til å skje her i livet, og heldigvis for det.

[AnonymBruker]

Det er rett og slett ikke korrekt at "de fleste" / 50% skiller seg. Det er veldig store forskjeller fra gruppe til gruppe, og noen typer par skiller seg mye oftere / mer sjelden enn andre.

For eksempel så er andelen som skiller seg dersom bruden er ung, for eksempel 20-25 og ikke høyt utdannet veldig høy (ofte over 50%) mens dersom man gifter seg rundt 30 og har høy utdannelse, så er andelen som skiller seg veldig mye lavere, ned mot 20%.

Så det å tenke på giftemål som 50/50 er i de fleste tilfeller rett og slett galt. Det som må være relevant er å se på trendene hos sine egne venner og arbeidskolleger, og det tror jeg i mange tilfeller vi gi et mye mer positivt resultat.

Anonym poster: d79747b568ebf0accc15550e92d6e019

Har du en link til dette? Ikke at jeg tviler på det du sier, men det hadde vært interessant å lese mer

Anonym poster: b496af5ae183b9336a6a880c2eb20465

[våren14]

Klart det er en sjanse for slike ting, men det går jo ikke an å tenke på alt som kan skje. En bro kan dette i hodet mitt i morgen, men det er lite å gjøre med det. Det som er viktig er at jeg har det bra i vårt forhold her og nå, så får man heller ta det som det kommer.

Mvh Yvonne

Forskjellen på det og skilsmisse er at man ser jo gjerne skilsmissen komme, og man har muligheter til å jobbe med forholdet for å styre unna katastrofen. Blir jo litt som å gå under denne brua hver dag, en dag hører du den knirke. De påfølgende dagene knirker den mer og mer, og en dag ser du den svaier kraftig. Tilslutt kan det lønne seg å gå rundt, heller enn å tenke "det er ikke noe jeg får gjort noe med"

Jeg synes man skal være optimist, men synes også at det er veldig lurt å tenke over hva man kan gjøre selv for å skape et godt samliv, heller enn å bare la det skure og håpe på det beste. Ingen garanti for at man lykkes uansett selvsagt. Fordelen med å være klar over statistikken er jo at man bli mer interessert i å finne ut hva det er som skaper skilsmissene og på den måte tenke over "hvordan kan vi forsøke å unngå dette"

[Anglofil]

Forskjellen på det og skilsmisse er at man ser jo gjerne skilsmissen komme, og man har muligheter til å jobbe med forholdet for å styre unna katastrofen. Blir jo litt som å gå under denne brua hver dag, en dag hører du den knirke. De påfølgende dagene knirker den mer og mer, og en dag ser du den svaier kraftig. Tilslutt kan det lønne seg å gå rundt, heller enn å tenke "det er ikke noe jeg får gjort noe med"

Jeg synes man skal være optimist, men synes også at det er veldig lurt å tenke over hva man kan gjøre selv for å skape et godt samliv, heller enn å bare la det skure og håpe på det beste. Ingen garanti for at man lykkes uansett selvsagt. Fordelen med å være klar over statistikken er jo at man bli mer interessert i å finne ut hva det er som skaper skilsmissene og på den måte tenke over "hvordan kan vi forsøke å unngå dette"

Selvfølgelig, jeg er da ikke uenig i dette. Poenget er bare at ting kan også plutselig skje. Noen ganger så er det ingen overraskelse at den brua detter i hodet på deg, nettopp pga knirkingen, men noen ganger så skjer også ting man overhodet ikke hadde forutsett. Det erfaringen fra ekteskapet mitt har gitt meg er at man ikke kan ta noe for gitt, at man nødvendigvis ikke ser ting på forhånd. Noen ganger kommer ting plutselig, og derfor nytter det ikke å gå rundt og frykte alt som kan skje. Alt kan skje, det som er viktig er hvordan man takler det når det eventuelt skjer.

Mvh Yvonne

[Portvinpiken]

Feil overskrift. Hvis det er under halvparten som skiller seg så er det jo helt feil å si "de fleste".

Tja...jo... jeg har jo ikke gått rundt å tenkt på det så mye. Jeg tar sjanser jeg; livet i seg selv er jo en h..... risikosport. Jeg kom nettopp ut fra sykehuset etter et hjerteinfarkt og jeg er altså bare bikket de glade 40. Har tidligere hatt andre svært alvorlige sykdommer også. Men nei - jeg går overhode ikke rundt å bekymrer meg for ting som kan skje.

Det å være realistisk er noe annet. Som for eksempel å skrive evt. særeie eller gjøre andre nødvendige ting i tilfelle en blir skilt er noe alle burde gjøre synes jeg. I likehet med at veldig mange aldri rekker å skrive testamente før det er for sent.

Jeg har tatt en lang utdannelse. Det er også en risiko; man kan jo "kaste bort" å velge helt feil. Jeg har flyttet, bytter jobber og gjort mye som innebærer å ta sjanser her i livet.

Min mening er at livet egentlig er et STORT sjansespill, og èn ting er sikkert: livet blir ALDRI slik man forventer eller tror.

Det å ta sjansen på å gifte seg synes jeg er en POSITIV ting - det betyr nemlig at man ihvertfall ikke er pessimist

[AnonymBruker]

De fleste som skiller sge gjør jo det fordi en (eller begge) har utviklet seg i ulike retninger. Ofte har også en utviklet seg, modnet og fått perspektiv på livet mens den andre ikke har det. I de fleste tilfeller er det dermed en fordel at folk skilles. Hvem vil vel sadles resten av livet med en eldende mann/kvinne som fremdeles er enkel som en ungdom i tankegangen?

Om enderimot ser på ekteskapet slik som i gamle dager: som en union av praktiske og økonomiske årsaker, så er sjansen høyere for å holde sammen. Men da er en ute etter en partner på samme måte som i forretningsdrift. Funker for all del for en del mennesker det også, men kameratskap, dype samtaler, spenning og evnen til å forstå hverandre (som de fleste moderne forhold i alle fall etterstreber) er ikke verken ventet eller ønsket i en praktisk union. (Mange moderne forhold er en praktisk union, selvsagt. Skapt av helt vanlige følelser som "han kan forsørge meg", "hun er pen, men dum", "jeg tørr ikke være alene", "om jeg ikke får barn snart dør jeg ensom" etc)

Uansett: etter 10-20 år skal det godt gjøres at partneren din har vokst med deg, ikke stoppet på veien eller svingt av langs en annen rute. Noen velger å sjalte inn på et rent praktisk forhold, jeg ville valgt å avslutte. Avslutninger er verken triste eller et nederlag. De er en åpning til neste kapittel i eventyret.

Anonym poster: 376db6785a241bb24c43c440445b798c

Blir litt kleint når folk etter to års ekteskap vurderer skillsmisse, eller allerede har flyttet frahverandre.

Så fort vokser en ikke fra hverandre, eller utvikler seg.

Tyder det ikke derimot på at folk stuper inn i ekteskap i rosaperioden, og har ikke anelse eller tanker som om hverdagen?

Anonym poster: 7fbd968eaf0ff04e3586fd65427024e8

[AnonymBruker]

Har du en link til dette? Ikke at jeg tviler på det du sier, men det hadde vært interessant å lese mer

Anonym poster: b496af5ae183b9336a6a880c2eb20465

Det er skrevet ganske mye om dette, men dette kan fungere som en ganske grei oppsummering: http://psychcentral.com/lib/2012/the-myth-of-the-high-rate-of-divorce/all/1/

Anonym poster: d79747b568ebf0accc15550e92d6e019

[Gjest Adriane]

All statistikk sier at halvparten av ekteskapene ender i skillsmisse.

Vet ikke hvor mange bruder det er her inne,men har du tenkt på det.

halvparten av oss skal skille seg.

Hvem sitter her om 5 år og skriver om den ubrukelige fyren vi skiller oss fra?

Anonym poster: 7fbd968eaf0ff04e3586fd65427024e8

Nei, det har jeg faktisk ikke tenkt på. Ikke det at jeg er så naiv at jeg tenker "det kommer aldri til å skje med oss". Det er mer det at jeg hadde jo ikke giftet meg med mannen hvis jeg regnet med at vi kommer til å gå fra hverandre på et eller annet tidspunkt. Når man gifter seg, er det jo med det ønsket og mål for øyet at man skal dele resten av livet sammen - men det betyr jo samtidig ikke at man ikke er realistisk nok til å vite at ting kan skje. Det finnes overhodet ingen garantier i livet, men man kan jo ikke la være å leve av den grunn, ikke sant?

Skal man leve etter statistikkene, kan man ikke kjøre bil, krysse gata, begynne i ny jobb, kjøpe hus, få barn, kjøre slalom, være på sjøen osv osv osv.

Så, jeg går inn i ekteskapet med den troen og det håpet at jeg tilhører den delen som ikke kommer til å bli skilt; fordi å gå inn i ekteskapet med den troen at det kommer til å skjære seg en dag, ville - etter min mening - være helt på trynet.

[Petalouda]

Jeg tror litt av grunnen er at mange gifter seg etter å ha fått barn og bodd sammen en stund, litt sånn at det bare er det som mangler lissom. Litt for at de skal ha noe positivt å fylle tiden med, blåse liv i romantikken igjen. Og det varer jo aldri så lenge.

Jeg sier IKKE at alle som gifter seg etter å ha være sammen i mange år og fått barn skiller seg, men det er sannelig mange som gifter seg etter å ha vært sammen i tre barn og ti år, og så vips er skilt tre år senere.

[Skjønningen]

Jeg tror at mange skiller seg fordi de ikke har nok til felles med den de gifter seg med, gifter seg for tidlig med hverandre, på feil premisser, eller starter å forvente sykt mye av hverandre etter de har giftet seg. Noen har kanskje også problemer med å leve sammen og har ikke testet ut å være samboere på forhånd. Kanskje de ikke har snakket nok sammen om fremtiden og ønsker forskjellige ting iht unger, karriere, reiser, hus osv.

De som har orden på alt det der tror jeg er de 50% det går bra med.

[yes2yes]

Det er veldig trist. Spesielt for de mange barn som blir påvirket av foreldrenes uvarsomhdt og mangel på modenhet. Noen skillsmisser kommer selvsagt med god grunn, med mange lidelser og mye smerte i forholdet, men det er ikke sjans at alle de 50% i dette landet skiller seg av nødvendighet. Her ligger det et problem mentaliteten til folk for hva et ekteskap er og hvilket ansvar en bør ha for barnas skyld.