Er dette greit? - Følte meg "tvunget" til å gjøre det slutt...

[Gjest Håpløst]

Jeg har gjort det slutt med min kjære, som jeg egentlig elsker utrolig høyt og som jeg vet elsker meg. Jeg følte meg nesten tvunget til å gjøre det slutt, da presset og kranglingen ble for mye for meg. Han presset meg til det ytterste, skrek og stilte meg ultimatum og hev meg til slutt ut av leiligheten sin. Dagen etter var han mye mildere, for så å bli sont og hard litt senere igjen. En berg og dalbane av følelser jeg ikke klarte å foholde meg til.

Jeg hadde gjort noen dumme ting tidligere i forholdet (for 1 ½ år siden), og dette er noe han aldri helt har tilgitt meg for. Jeg var ikke utro, men det var snakk om en fylleepisode og at jeg holdt tilbake sannheten for han rundt noen tidligere forhold.

Dette skapte usikkerhet hos han, og han tok den ut på meg ved å være sint og forbanna på meg. Dette skjønte jeg, og lot han ta det utover meg, for jeg hadde jo gjort noe veldig dumt. Men det stoppet ikke, det fortsatt videre. Hele veien følte jeg på at jeg aldri kunne gå tilbake til å være meg selv, aldri helt senke skuldrene, for dette lå over meg og ble tatt opp når vi havnet oppi noe. Etter noen mnd, der han hadde startet å gå løs på usaklige ting ved meg, og ting jeg var opptatt av og gjorde raste verden for meg og jeg knakk sammen. Etter dette har jeg aldri kommet meg helt opp igjen.

Hvor går grensen for hvor langt en kan strekke grensen når en har gjort noe dumt mot kjæresten og hvor langt er det greit at han reagerer?

Jeg har hatt litt problemer med at han har reagert veldig og mye, men han ser ikke at dette gjør meg redd og deprimert når han fortsetter og fortsetter? Han er kompromissløs og hard, men også myk og soft. Men dette veksler så mye, så det er vanskelig å vite hvor jeg har han.

Hva skal til for at en mann ser dette, og måten han har påvirket meg på?

[AnonymBruker]

Dere har ikke godt av hverandre.

Gå hver deres vei, det vil dere begge tjene på.

Anonym poster: 17e59d1689ceebc54ae947eb882b21be

[AnonymBruker]

Du har tydeligvis ødelagt forholdet med det du gjorde, virker ikke som han klarer å glemme. Du får ta lærdom av hva du gjorde, for det er vel ingen vits i å fortsette dette forholdet for noen av dere?

Anonym poster: ee8e1d6140037ce68529e68e84fd1bb9

[Gjest Gjest]

Jeg har gjort det slutt med min kjære, som jeg egentlig elsker utrolig høyt og som jeg vet elsker meg. Jeg følte meg nesten tvunget til å gjøre det slutt, da presset og kranglingen ble for mye for meg. Han presset meg til det ytterste, skrek og stilte meg ultimatum og hev meg til slutt ut av leiligheten sin. Dagen etter var han mye mildere, for så å bli sont og hard litt senere igjen. En berg og dalbane av følelser jeg ikke klarte å foholde meg til.

Jeg hadde gjort noen dumme ting tidligere i forholdet (for 1 ½ år siden), og dette er noe han aldri helt har tilgitt meg for. Jeg var ikke utro, men det var snakk om en fylleepisode og at jeg holdt tilbake sannheten for han rundt noen tidligere forhold.

Dette skapte usikkerhet hos han, og han tok den ut på meg ved å være sint og forbanna på meg. Dette skjønte jeg, og lot han ta det utover meg, for jeg hadde jo gjort noe veldig dumt. Men det stoppet ikke, det fortsatt videre. Hele veien følte jeg på at jeg aldri kunne gå tilbake til å være meg selv, aldri helt senke skuldrene, for dette lå over meg og ble tatt opp når vi havnet oppi noe. Etter noen mnd, der han hadde startet å gå løs på usaklige ting ved meg, og ting jeg var opptatt av og gjorde raste verden for meg og jeg knakk sammen. Etter dette har jeg aldri kommet meg helt opp igjen.

Hvor går grensen for hvor langt en kan strekke grensen når en har gjort noe dumt mot kjæresten og hvor langt er det greit at han reagerer?

Jeg har hatt litt problemer med at han har reagert veldig og mye, men han ser ikke at dette gjør meg redd og deprimert når han fortsetter og fortsetter? Han er kompromissløs og hard, men også myk og soft. Men dette veksler så mye, så det er vanskelig å vite hvor jeg har han.

Hva skal til for at en mann ser dette, og måten han har påvirket meg på?

Hei ts,

jeg kjenner meg igjen i typen din, dog jeg er dame. Jeg slet lenge med å ha tillit til typen min pga flere episoder, og dette gjorde at jeg fikk reaksjoner som du beskriver typen din får. Jeg kunne bli veldig sint, ja rasende når jeg følte usikkerhet, men også øm, mild...Det er nettopp denne vekslende skalaen jeg kjenner meg veldig igjen i, og tror det handler om at jeg ( og din ) er veldig glad i en person, men så har han gjort ting jeg plutselig kan tenke på , og som gjør meg usikker, og det ligger der, som en tikkende bombe hele tiden.

Det endte nylig med brudd mellom oss, han sa slutt , jeg sa og slutt..han såret meg med å flirte med andre ute, jeg ville så gjerne prøve å forstå selv om jeg viste at jeg var sint der og da, så han ble med meg hjem etterpå , men neste dag da jeg tenkte på oppførselen hans, kom sinnet, og vi gjorde det slutt. På kvelden ringte jeg han, da han var avvisende, sendte jeg han etterpå flere stygge mld. Vi har ikke hatt kontakt siden. Han har hørt om min manglende tillit til han lenge, og tror han er lei. Samtidig forventet jeg at han burde gjort mer for å prøve å overbevise meg om at jeg ikke hadde noen grunn til å være engstelig. Det siste han gjorde ( flirtet med nadre foran øynene mine ) var jo et tegn på at han gjorde det motsatte, og jeg fikk nok! Det vonde er at han ikke så ut til å bry seg.

Mulig dette maset om tillit ( og at jeg nevnte slutt flere ganger tidligere ), fikk han til å ta ut siste dråpen...

Det jeg prøver å si er at når tilliten først har begynt å briste, følger mange andre ting med. Du skrev ikke hva som skjedde , men det var tydeligvis noe typen din føler som en trussel..Hvis man først har sett at partneren sin kan gå bak ryggen din en gang, skal jeg love deg at du ikke glemmer det med det første. Du har på en måte brutt ei grense i forholdet.

Tror det er bra med avstand mellom dere nå. Kanksje dere egentlig skulle hatt en avstand da han oppdaget dette, mange som opplever tillitsbrudd føler seg lurt, og trenger tid på å fordøye det som har skjedd. Hvordan reagerte han på bruddet? Har dere noe kontakt?

Jeg og han har ikke hatt noe kontakt. Jeg føler veldig for å ta kontakt innimellom, er jo veldig glad i fyren, samtidig så sint på han. Føler han bør ta kontakt med meg i tilfelle.

Hold avstand ts, få tid og rom til å tenke..så kanskje det kan ordne seg mellom dere.

[Gjest Gjest]

Han er skrota i hodet og bruker alt han kan for å kontrollere deg. I så måte er han verre enn deg på alle plan. La det fare, sånt ender med mishandling.

[Gjest Håpløst]

TS her

Nei, vi har ikke noe kontakt nå, tror det er greit å få litt avstand, både for han og meg. Problemet var at dette varte, on and off, i 1 1/2 år, noe som gjorde meg veldig sliten. Jeg skjønner jo at han ble veldig sint, og at det kom over han fra tid til annen, men det virket som om han aldri forsto at ved at han ble så veldig forbannet og skrek så stygge ting, både i krangler og i meldinger, så var han ikke lei seg for at han hadde reagert så sterkt. jeg har også blitt sint på han pga min usikkerhet, men har da sagt unnskyld etterpå for at jeg ble så sint..

Startet jo å lure på om jeg alltid ville være underdogen og at vi aldri ville få et balansert forhold. Og spesielt når han følte at han hadde rett til å si hva han ville til meg uansett..

Må si at jeg selv har opplevd utroskap (noe det ikke var snakk om her) og mye verre tillitsbrudd i tidligere forhold der jeg har vært den som har sveket. Så jeg vet hvor vondt det er, men det kom til en punkt der jeg visste at nå må jeg enten tilgi og jobb med sinnet mitt og ta ansvar for det eller gå. Noe jeg også gjorde, når jeg kjente at sinnet buldret inni meg, så sa jeg unnskyld dersom jeg kom med usaklige utbrudd... Så det er her jeg ikke helt kan skjønne han, og som gjør meg skeptisk for hvordan fremtiden hadde blitt..

[Gjest anonymious]

TS her

Nei, vi har ikke noe kontakt nå, tror det er greit å få litt avstand, både for han og meg. Problemet var at dette varte, on and off, i 1 1/2 år, noe som gjorde meg veldig sliten. Jeg skjønner jo at han ble veldig sint, og at det kom over han fra tid til annen, men det virket som om han aldri forsto at ved at han ble så veldig forbannet og skrek så stygge ting, både i krangler og i meldinger, så var han ikke lei seg for at han hadde reagert så sterkt. jeg har også blitt sint på han pga min usikkerhet, men har da sagt unnskyld etterpå for at jeg ble så sint..

Startet jo å lure på om jeg alltid ville være underdogen og at vi aldri ville få et balansert forhold. Og spesielt når han følte at han hadde rett til å si hva han ville til meg uansett..

Må si at jeg selv har opplevd utroskap (noe det ikke var snakk om her) og mye verre tillitsbrudd i tidligere forhold der jeg har vært den som har sveket. Så jeg vet hvor vondt det er, men det kom til en punkt der jeg visste at nå må jeg enten tilgi og jobb med sinnet mitt og ta ansvar for det eller gå. Noe jeg også gjorde, når jeg kjente at sinnet buldret inni meg, så sa jeg unnskyld dersom jeg kom med usaklige utbrudd... Så det er her jeg ikke helt kan skjønne han, og som gjør meg skeptisk for hvordan fremtiden hadde blitt..

Hvor lenge er det siden det ble slutt mellom dere ts?

Vet du hvordan han har reagert?

Du må spørre deg selv om han har andre ting som veier imot på den andre siden, andre veldig bra egenskaper?

[Gjest Håpløs]

Fra TS:

Det ble slutt for 1 1/2 mnd siden, men vi har hatt littegranne kontakt innimellom.

Han er sint og bitter på meg, for han mener det er et par ting jeg burde gjort for han, som jeg mente var urimelig, men som jeg trengte litt forståelse fra han på først for at han kanskje så at han hadde reagert en smule kraftig. Det fikk jeg ikke, men jeg har jo håpet på at han kanskje ser det når det har gått litt tid...Selv om jeg egentlig tviler på det...

Han har mange andre egenskaper som er utrolig bra, han er snill, generøs, lidenskapelig, veldig smart og har mye å tilføre livet mitt med nye impulser, han er min beste venn og den jeg delte alt med.

Men hovedfaktoren er det at han gjorde meg redd og fortvilet så mange ganger fordi han reagerte så voldsomt, skrek og stilte meg ultimatum osv... Han må jo også se at slikt gjør noe med den andre personen også, men det nekter han å forholde seg til ser det ut som.

Selv har jeg bedt om unnskyldning på mine knær, jeg innser hva jeg gjorde var feil, jeg har angret, bedt om unnskyldning gang på gang, lagt meg helt flat...

[Steinar40]

Høres ut for meg som at TS har gjort det eneste rette ved å avslutte.

[Gjest Håpløst]

Hei ts,

jeg kjenner meg igjen i typen din, dog jeg er dame. Jeg slet lenge med å ha tillit til typen min pga flere episoder, og dette gjorde at jeg fikk reaksjoner som du beskriver typen din får. Jeg kunne bli veldig sint, ja rasende når jeg følte usikkerhet, men også øm, mild...Det er nettopp denne vekslende skalaen jeg kjenner meg veldig igjen i, og tror det handler om at jeg ( og din ) er veldig glad i en person, men så har han gjort ting jeg plutselig kan tenke på , og som gjør meg usikker, og det ligger der, som en tikkende bombe hele tiden.

Det endte nylig med brudd mellom oss, han sa slutt , jeg sa og slutt..han såret meg med å flirte med andre ute, jeg ville så gjerne prøve å forstå selv om jeg viste at jeg var sint der og da, så han ble med meg hjem etterpå , men neste dag da jeg tenkte på oppførselen hans, kom sinnet, og vi gjorde det slutt. På kvelden ringte jeg han, da han var avvisende, sendte jeg han etterpå flere stygge mld. Vi har ikke hatt kontakt siden. Han har hørt om min manglende tillit til han lenge, og tror han er lei. Samtidig forventet jeg at han burde gjort mer for å prøve å overbevise meg om at jeg ikke hadde noen grunn til å være engstelig. Det siste han gjorde ( flirtet med nadre foran øynene mine ) var jo et tegn på at han gjorde det motsatte, og jeg fikk nok! Det vonde er at han ikke så ut til å bry seg.

Mulig dette maset om tillit ( og at jeg nevnte slutt flere ganger tidligere ), fikk han til å ta ut siste dråpen...

Det jeg prøver å si er at når tilliten først har begynt å briste, følger mange andre ting med. Du skrev ikke hva som skjedde , men det var tydeligvis noe typen din føler som en trussel..Hvis man først har sett at partneren sin kan gå bak ryggen din en gang, skal jeg love deg at du ikke glemmer det med det første. Du har på en måte brutt ei grense i forholdet.

Tror det er bra med avstand mellom dere nå. Kanksje dere egentlig skulle hatt en avstand da han oppdaget dette, mange som opplever tillitsbrudd føler seg lurt, og trenger tid på å fordøye det som har skjedd. Hvordan reagerte han på bruddet? Har dere noe kontakt?

Jeg og han har ikke hatt noe kontakt. Jeg føler veldig for å ta kontakt innimellom, er jo veldig glad i fyren, samtidig så sint på han. Føler han bør ta kontakt med meg i tilfelle.

Hold avstand ts, få tid og rom til å tenke..så kanskje det kan ordne seg mellom dere.

Takk for dette! Hva tror du skulle til for deg for at du skulle få roet det litt ned, og prøve å døyve sinnet litt? Hva hadde vært det beste din kjære kunne gjort for deg for at du skulle bli trygg på han igjen?

[Gjest Gjest]

Takk for dette! Hva tror du skulle til for deg for at du skulle få roet det litt ned, og prøve å døyve sinnet litt? Hva hadde vært det beste din kjære kunne gjort for deg for at du skulle bli trygg på han igjen?

Hei igjen TS. Jeg tror situasjonen mellom meg og "min" er veldig annerledes på en måte, fordi du sier at du har beklaget deg, du har bedt om unnskyldning på dine knær."Min" har gjort veldig lite, ja ingenting nå etter at det var slutt, så kanskje han bare er helt ferdig med meg. Føler meg som luft for han nå, og har det helt for jævlig for å være ærlig med deg. Jeg sliter med løgnene hans, og lurer på om mye mer var løgner. Han har gått bak ryggen min flere ganger, og kjenner at all tillit er brutt. Samtidig vet jeg at han har savnet ting i forholdet som jeg burde jobbet mer med. Men , som jeg sa til han, jeg må ha tillit FØR jeg kan gi mer av meg selv, dette har han oversett, ikke tatt hensyn til, så jeg klarte ikke stole på han. Det siste som skjedde på toppen av det hele, var at han flirtet åpenlyst med andre. Jeg sliter med at han fikk bli med meg hjem etter den byturen , men vi var jo "sammen "fortsatt , han prøvde seg, men jeg nektet han sex , har gjort det ofte pga mangel på tillit, noe som har gjort han frustrert. Neste dag, tenkte jeg på kvelden før , og hans kjipe oppførsel, ja mangel på respekt for meg , og vi begynte å krangle. Vi var begge enige om at det var slutt. Ga hverandre klem lengelenge selv om jeg var sint på han, kalte han mannen min, jeg gråt, han virket kjøligere. Jeg ringte han på kvelden, da virket han og kald, opptatt, jeg ble irritert, han sa "nå har du brukt opp kvoten din ", det provoserte meg ennå mer. Han la på. Jeg ringte opp igjen, han tok den ikke, så ringte jeg utallige ganger til den kvelden pluss at det haglet inn stygge mld fra meg hele natta. Ikke bare stygge mld, mange spørsmål, undring, følelsesrelaterte...men mange sinte og, som at jeg aldri vil se han igjen, jeg vil ikke ha han i livet mitt, han er en falsk, slu og egoistisk mann uten empati. Siste mld sendte jeg neste dag, sa at han kan si at til andre at vi aldri har vært sammen, at det aldri var noe mellom oss, om han virkelig tror at jeg vil ha sex med en drittsekk( !?! ), at han må holde seg langt unna meg, og at han ser ut til å ha mer og mer trekk som psykopater har!

Huff, ser jo i ettertid at dette er vonde ting å få i fleisen, samtidig såret han meg dypt. Vi har hatt et turbulent forhold, kranglet tidligere, ja sagt stygge ting til hverandre før, kspesielt jeg har hatt mange utbrudd, og det er pga mangel på den tilliten jeg savner , så tror helt ærlig at han "er vant " til det på en måte, aner ikke om han er såret nå eller om han bare har gått videre, kanskje t.o.m med en annen. Han har så stort bekreftelsesbehov så det skulle ikke forundre meg, men klarer ikke den tanken..

Hvordan hadde du reagert på slike ord som jeg skrev til han? Hvordan tolker du at han ikke har gjort noe etter mld mine?

Har dere hatt et turbulent forhold generelt, eller bare etter det som skjedde? Har det vært flere ting? Skjønner du at han reagerer som han gjør, eller synes du han "tar helt av" i forhold til at du faktisk har lagt deg flat. Kan han stole på deg nå? I tilfelle, hvorfor klarer han ikke å stole på deg? Er det tankene han har fått etter at han fikk vite ting, som han ikke klarer å legge bak seg?

Er han ellers konrollerende/manipulerende? Stoler du på han?

Du spør meg hva det beste hadde vært at "min" hadde gjort for å døyve sinnet, få meg til å stole på han igjen..Hmm, det er vanskelig , fordi jeg føler at han og jeg har så forskjellige grenser på ting, det er som om jeg må forandre han , og det kan jeg jo ikke...Hvis han hadde vist meg at det var meg han ville ha for alt i verden, møtt min skepsis med forståelse, stilt spørsmål tilbake hvorfor jeg føler det sånn, spilt med åpne kort, vært tålmodig og tatt mine følelser på alvor.

I ditt tilfelle var det du som sa slutt, i mitt var det han og meg. Jeg har tidligere prøvd å avslutte flere ganger, men han kjempet alltid, derfor er det ekstra vondt å¨føle at han nå er likegyldig. Hvordan tolker du hans reaksjon? Jeg tenker selv at hvis han virkelig ville satse på meg, hadde ha gjort noe, lagt seg flat etter den flirtinga, hatt behov for å si unnskyld, samtidig kan han jo blitt såra av mld mine, eller hva tenekr du ? Jeg tenker hele tiden at det er opp til han, at han må gjøre noe. Jeg klarer ikke å ta kontakt med han , føler det ikke er rett mht det han gjorde, da blir det så¨lett for han, som om han slipper unna hver gang.

Jeg tenker på han hele tiden, kjipt å tenke på at han kanskje har glemt meg allerede....

Huff, mange frutsrerte tanker her, men jeg mener at din må være veldig glad i deg når han reagerer som han gjør. Sinne er jo en reakjson på noe. Det er jo værre når man er helt stille, ikke gjør noe, ikke vet noe hva vedkommende tenker, ja likegyldig som "min" er...

[Gjest Håpløst]

Hei Gjest,

Jeg må si at med en gang det var slutt var jeg også likegyldig. Etter lang tids periode der jeg hadde gått rundt med press og frykt på mine skuldre, var alle følelsene mine lammet og jeg klarte ikke å kjenne på kjærligheten min for han og styrken som lå i dette, selv om jeg gang på gang sa og prøvde å vise at jeg elsker han. Men han trodde ikke noe på meg, og når jeg fikk det i ansiktet flere ganger mistet jeg nesten motet. Jeg klarte ikke å vise den kjærligheten på kommando, om man kan si det slik, og selv om jeg vet at jeg elsker denne mannen så høyt, så kan man bli så sliten og følelseslammet også. Selv om jeg igjen alltid sa jeg elsket han og at det er han jeg vil være sammen med.

Vi hadde litt av det samme som dere hadde, at han trengte noe fra meg før han kunne se hva han har bidratt med i i dette forholdet også… Dette gjorde meg ganske redd, for det virket aldri som om han så hva han gjorde påvirket meg, og at han syns det var helt greit å reagere akkurat slik en føler for. Her har jeg full forståelse for at en reagere sterkt ”in the heat of the moment”, men at en etterpå kanskje ser at dette var en smule drøyt kanskje. Det gjorde aldri han, og derfor så jeg for meg en fremtid der det enten var hans way of the high way, da han har stilt ultimatum før. Dette igjen gjorde meg veldig redd, og redd at jeg ville gått et liv der jeg måtte ta hensyn til han, og dersom vi var i store krangler og vi ikke var enig så kunne jeg stikke om jeg mente det jeg mente. Dette er jo selvsagt en veldig subjektiv oppfatning, og det lå nok mye i at jeg i en periode hadde vært deprimert og generelt at glasset var halvtomt og ikke halvfullt. Alt dette sammen bidro til at jeg ikke fikset det mer, når han var så steil som han var. Og selv om han litt etterpå kanskje ikke var så steil igjen, så visste jeg at det kom han til å bli igjen, jeg visste bare aldri når..

Nå har ingen av oss vært noe kalde egentlig, vi begge har vært veldig varme på en måte, og sa sist for en uke siden at vi fortsatt elsker hverandre. Men han stoler dessverre ikke på meg lengere… Dette har å gjøre med et problem med to venninner av meg som har ligget der hele tiden… En komplisert sak, men kort og godt så dreit jeg meg ut for snart 2 år siden med å være full og fortelle løgner om tidligere forhold. Dette foregikk over en periode på 3 mnd ca… Ingen unnskyldning, jeg var dum. Tidlig reagerte han veldig voldtsomt, og jeg syns det kanskje var litt i overkant. Luftet dette for venner, og de stilte meg noen kritiske spørsmål, for de og syns han reagerte voldsomt i forhold til hva jeg faktisk hadde gjort. Så var det en del kluss til der. Han startet etter hvert å hate venninnene mine, kalle de navn, verdiløse og kunne ikke fatte at jeg kunne ha de i mitt liv. Han overførte mye av det som var min skyld over på de. Det syns jeg var urettferdig, men han ville at jeg skulle støtte han ovenfor de på at de hadde spilt en stor rolle i å ødelegge vårt forhold.. Dette syns jeg var å ta for mye i, og han satt da med en følelse at jeg støttet de og prioriterte de over han. Det gjorde jeg ikke, selv om jeg ikke var enig med han. Det ble så mye bråk og tull at jeg ikke klarte å se klart eller tenke klart i det hele tatt. Jeg ser jo nå som tåka har lettet at han hele tiden satt og følte seg tilsidesatt av meg, ovenfor de. Dette skjønner jeg veldig godt, men jeg trenger også å se at han har vært litt urimelig ovenfor de, da han sitter å har en del følelser som jeg har fremkalt, betyr ikke at man kan slenge skylden over på hvem som helst.

Uansett så har det skjedd mye igjennom denne tiden. Jeg har gjort ekstremt mye dumt, men jeg syns ikke han har vært helt eksemplarisk heller.. Og når han ikke klarer å se at press, ultimatum, kjefting og skriking også påvirker meg, så blir det nesten bare en side som prøver å ta tak i problemet og se på se selv og hva en kan gjøre annerledes.

Jeg har nok gjort en stor feil i at jeg ikke tok følelsene hans mer alvorlig, viste mer forståelse ovenfor han og prøvde å se forbi alt sammen, og se en såret liten person. Jeg prøvde dette, prøvde å stille åpne spm osv, men følte at jeg mange ganger ble hogget ned når jeg ikke sa eller gjorde slik han ville.

Slike meldinger som du sendte til han er jo et utløp for et sterkt sinne, og det at en er såret og fortvilet. En har blitt presset til ytterpunktet på en måte. Men kan du se at det kanskje er å gå litt langt å skrive de meldingene, eller syns du det er helt ok? For meg så syns jeg ikke det er den beste måten hvis man skal ordne opp i problemene. Ta en tur i skogen og skrik så høyt du kan for å få ut det værste sinne. Når du snakker med han skal du selvsagt si hva du er sint for, at du er såret osv osv… Men da kan man lettere ha en samtale om hva som er det faktiske problemet. Hvis kommunikasjon går over til ukonstruktiv skriking og slik, så kommer en aldri til kjærnen av problemet. Den andre parten vil også bli veldig sliten, og miste troen på at det noen gang vil ordne seg om alt en får høre er at en er en dust osv.. Det gjør jo noe med den andre personene også, i alle fall hvis det foregår over tid.

Vi har ikke hatt et så turbulent forhold, da jeg har blitt redd for å ta opp andre ting som jeg har hatt problemer med. Jeg har rett og slett blitt redd for å snakke med han om vanskelige ting, og unngår jeg de mest mulig. Utrolig dumt, men sånn ble det i alle fall… Men vi hadde ikke så mange andre store problemer heller egentlig..

Nå må det også sies at han også har løyet til meg, for ca 6 mnd siden etter at det hadde vært slutt i 1 mnd. Vi fant tilbake til hverandre, men altfor fort. Han fortsatte å snakke med en av jentene han hadde ordnet, og fikk meldinger av henne under et annet navn. Jeg fant ut av dette, konfronterte han og han løy. Han var veldig lei seg med en gang, men etter hvert så var det jo min skyld (det og), etter alt jeg hadde gjort mot han…

Jeg syns mange ganger at han tar helt av når vi har snakket om dette, og det er så ukonstruktivt og så mye enveiskjøring.. Som sagt; enten er det min way eller the high way..

[Gjest Kevlarsjäl]

Her er det ingenting å hente!

Jeg tror ikke dette handler om hva du gjorde/ikke gjorde for halvannet år siden. Det handlet om at dere har en rutine hvor mannen er forbanna på deg for ymse grunner, dere krangler og blir ikke enige. Så lenge mannen bærer på såpass mye innesperra frustrasjon så ser jeg ikke noe poeng i å jage ham. Gå videre som singel, og lær deg å sette pris på ukompliserte ting:)

[Gjest Kevlarsjäl]

For å si det på en annen måte: norn mennesker påvirker hverandre negativt.

Det finnes menn der ute som aldri vil bli lynende forbanna, skrike, kjefte og stille ultimatum. Disse mennene har riktignok andre skavanker, men de tar opp problemer på en voksen måte.

Jeg har selv vært i forhold med menn som TS sin, aldri mer!

[Gjest Håpløst]

Det var det jeg også startet å tenke, at noen mennesker passer bare ikke sammen. Selv om jeg aldri har elsket noen så høyt som jeg elsket han, og aldri savnet noen så mye heller... Føles som om jeg "ikke kan leve uten han, men heller ikke leve med han".. Håpløst..

Det er bare så utrolig trist at jeg ikke klarte det, og få han til å stole på meg, og at jeg ikke var sterk nok til å klare og holde ut... Det jeg sitter igjen med, som han også sier til meg, at det er jeg som har tullet til alt og jeg som har skylden for at det ikke ble oss.. Utrolig vanskelig følelse å leve videre med, at det var jeg som tullet det til... Selv om jeg også vet at det skal to stykker til for å ødelegge et forhold, og at han også bidro, selv om han ikke tar så mye ansvar for dette annet enn at han skjønner at han har vært vanskelig.. Uten at det virker som om han er så lysten til å gjøre noe med det...

Og det at jeg ikke var god nok, og ikke holdt ut med hans ting som jeg tross alt hadde påført han også.. Det er veldig frustrerende, og jeg aner ikke hva jeg kan gjøre med det.

Men det rare er at jeg elsker han så masse fortsatt og vet han elsker meg, men ikke stoler på meg, men har nå alltid et håp..

[Gjest Gjest]

Hei Gjest,

Jeg må si at med en gang det var slutt var jeg også likegyldig. Etter lang tids periode der jeg hadde gått rundt med press og frykt på mine skuldre, var alle følelsene mine lammet og jeg klarte ikke å kjenne på kjærligheten min for han og styrken som lå i dette, selv om jeg gang på gang sa og prøvde å vise at jeg elsker han. Men han trodde ikke noe på meg, og når jeg fikk det i ansiktet flere ganger mistet jeg nesten motet. Jeg klarte ikke å vise den kjærligheten på kommando, om man kan si det slik, og selv om jeg vet at jeg elsker denne mannen så høyt, så kan man bli så sliten og følelseslammet også. Selv om jeg igjen alltid sa jeg elsket han og at det er han jeg vil være sammen med.

Vi hadde litt av det samme som dere hadde, at han trengte noe fra meg før han kunne se hva han har bidratt med i i dette forholdet også… Dette gjorde meg ganske redd, for det virket aldri som om han så hva han gjorde påvirket meg, og at han syns det var helt greit å reagere akkurat slik en føler for. Her har jeg full forståelse for at en reagere sterkt ”in the heat of the moment”, men at en etterpå kanskje ser at dette var en smule drøyt kanskje. Det gjorde aldri han, og derfor så jeg for meg en fremtid der det enten var hans way of the high way, da han har stilt ultimatum før. Dette igjen gjorde meg veldig redd, og redd at jeg ville gått et liv der jeg måtte ta hensyn til han, og dersom vi var i store krangler og vi ikke var enig så kunne jeg stikke om jeg mente det jeg mente. Dette er jo selvsagt en veldig subjektiv oppfatning, og det lå nok mye i at jeg i en periode hadde vært deprimert og generelt at glasset var halvtomt og ikke halvfullt. Alt dette sammen bidro til at jeg ikke fikset det mer, når han var så steil som han var. Og selv om han litt etterpå kanskje ikke var så steil igjen, så visste jeg at det kom han til å bli igjen, jeg visste bare aldri når..

Nå har ingen av oss vært noe kalde egentlig, vi begge har vært veldig varme på en måte, og sa sist for en uke siden at vi fortsatt elsker hverandre. Men han stoler dessverre ikke på meg lengere… Dette har å gjøre med et problem med to venninner av meg som har ligget der hele tiden… En komplisert sak, men kort og godt så dreit jeg meg ut for snart 2 år siden med å være full og fortelle løgner om tidligere forhold. Dette foregikk over en periode på 3 mnd ca… Ingen unnskyldning, jeg var dum. Tidlig reagerte han veldig voldtsomt, og jeg syns det kanskje var litt i overkant. Luftet dette for venner, og de stilte meg noen kritiske spørsmål, for de og syns han reagerte voldsomt i forhold til hva jeg faktisk hadde gjort. Så var det en del kluss til der. Han startet etter hvert å hate venninnene mine, kalle de navn, verdiløse og kunne ikke fatte at jeg kunne ha de i mitt liv. Han overførte mye av det som var min skyld over på de. Det syns jeg var urettferdig, men han ville at jeg skulle støtte han ovenfor de på at de hadde spilt en stor rolle i å ødelegge vårt forhold.. Dette syns jeg var å ta for mye i, og han satt da med en følelse at jeg støttet de og prioriterte de over han. Det gjorde jeg ikke, selv om jeg ikke var enig med han. Det ble så mye bråk og tull at jeg ikke klarte å se klart eller tenke klart i det hele tatt. Jeg ser jo nå som tåka har lettet at han hele tiden satt og følte seg tilsidesatt av meg, ovenfor de. Dette skjønner jeg veldig godt, men jeg trenger også å se at han har vært litt urimelig ovenfor de, da han sitter å har en del følelser som jeg har fremkalt, betyr ikke at man kan slenge skylden over på hvem som helst.

Uansett så har det skjedd mye igjennom denne tiden. Jeg har gjort ekstremt mye dumt, men jeg syns ikke han har vært helt eksemplarisk heller.. Og når han ikke klarer å se at press, ultimatum, kjefting og skriking også påvirker meg, så blir det nesten bare en side som prøver å ta tak i problemet og se på se selv og hva en kan gjøre annerledes.

Jeg har nok gjort en stor feil i at jeg ikke tok følelsene hans mer alvorlig, viste mer forståelse ovenfor han og prøvde å se forbi alt sammen, og se en såret liten person. Jeg prøvde dette, prøvde å stille åpne spm osv, men følte at jeg mange ganger ble hogget ned når jeg ikke sa eller gjorde slik han ville.

Slike meldinger som du sendte til han er jo et utløp for et sterkt sinne, og det at en er såret og fortvilet. En har blitt presset til ytterpunktet på en måte. Men kan du se at det kanskje er å gå litt langt å skrive de meldingene, eller syns du det er helt ok? For meg så syns jeg ikke det er den beste måten hvis man skal ordne opp i problemene. Ta en tur i skogen og skrik så høyt du kan for å få ut det værste sinne. Når du snakker med han skal du selvsagt si hva du er sint for, at du er såret osv osv… Men da kan man lettere ha en samtale om hva som er det faktiske problemet. Hvis kommunikasjon går over til ukonstruktiv skriking og slik, så kommer en aldri til kjærnen av problemet. Den andre parten vil også bli veldig sliten, og miste troen på at det noen gang vil ordne seg om alt en får høre er at en er en dust osv.. Det gjør jo noe med den andre personene også, i alle fall hvis det foregår over tid.

Vi har ikke hatt et så turbulent forhold, da jeg har blitt redd for å ta opp andre ting som jeg har hatt problemer med. Jeg har rett og slett blitt redd for å snakke med han om vanskelige ting, og unngår jeg de mest mulig. Utrolig dumt, men sånn ble det i alle fall… Men vi hadde ikke så mange andre store problemer heller egentlig..

Nå må det også sies at han også har løyet til meg, for ca 6 mnd siden etter at det hadde vært slutt i 1 mnd. Vi fant tilbake til hverandre, men altfor fort. Han fortsatte å snakke med en av jentene han hadde ordnet, og fikk meldinger av henne under et annet navn. Jeg fant ut av dette, konfronterte han og han løy. Han var veldig lei seg med en gang, men etter hvert så var det jo min skyld (det og), etter alt jeg hadde gjort mot han…

Jeg syns mange ganger at han tar helt av når vi har snakket om dette, og det er så ukonstruktivt og så mye enveiskjøring.. Som sagt; enten er det min way eller the high way..

Hei igjen håpløst,

jeg forstår at det er vondt at han reagerer som han gjør, men nå vet jeg jo ikke direkte hva som har skjedd, virker som du baksnakket han/deres forhold til dine venninner eller noe i den duren? Kanskje han følte at du utleverte han? Selv er jeg en veldig privat person, og reagerer sterkt hvis noen går bak ryggen min. Oppdaget selv at "min" snakket litt kjipt om meg til ei venninne, at jeg kom til å bli kjempesint hvis jeg opdaget kontakten mellom dem, dette var en av de første tingene som gjorde at jeg ble mer på vakt. Det skapte og et raseri i meg, når jeg følte ting skurret. Det er nettopp det jeg beskrev i det jeg sa sist til deg, at begynner man å tukle med tilliten til et annet menneske, kan mange andre ting begynne å ryke...

Jeg er enig i at man kan ta ting opp på en mer konstruktiv måte, og jeg forsvarer ikke at han kjefter osv til deg, samtidig forstår jeg hans reaksjon , hans sinne , jeg har som sagt veldig temperament selv og når det kommer til følelser, handler man ikke alltid rasjonelt og "riktig". Du skrev at du har gjort ekstremt mye dumt, da er det jo ikke bare en ting...Da er det uhyre vanskelig å få tillit igjen, og han kjenner dette på seg : den umulige følelsen av at han er så glad i deg, men samtidig at han føler han ikke kan stole på deg. Det er en veldig smertefull følelse, fordi det gjør at man ikke klarer å gi av hele seg selv, tro på vedkommende, man tenker det værste hele tida, får dårlig magefølese etc...Hvorfor klaret du ikke å gi han tillit?

Du skrev at dere tidligere hadde et brudd, men at det varte alt for kort, en mnd. Hvem avslutett da? Hvem tok kontakt igjen? Var det pga tillitsproblemene? Du nevnte at han hadde løyet til deg? Da er han jo ikke så mye bedre selv, men kanskje det var et slags forsvar?

I min situasjon er jeg enig i at det ikke er bra å skrive sånne mld som jeg gjorde, men samtidig var det vel et slags forsvar..Han sa og slutt, som om han ikke brydde seg, virket avvisende og kjølig på tlf, jeg satt med så mange spørsmål etter den kvelden ute, han ga meg ingen forklaring eller unnskyldning

på at han flirtet åpenlyst med andre ( spesielt ei jeg reagerte på ) Han sa det var naturlig at når vi var ute kan man gjøre dumme ting som han sa...men jeg kjøper ikke den. Nå har ikke jeg gjort noe etter mld min, hva tenker du om han, hans følelser siden han ikke har gjort noe? Tror du han er såra, ikke bryr seg, ser andre? Vil jo tro at hvis man vil få noe til å funke, jobber man med det, tar det til seg, beklager seg...slik du sier du har gjort med din. Vi har ikke hatt kontakt på en mnd. Siste mld min var den stygge. Men vi ( spesielt jeg ) har prøvd å asvlutte før, men vi har da ikke klart å holde oss unna hverandre.

Du sier du selv burde tatt hans følelser mer på alvor, det samme føler jeg at min burde gjort, men det virker som du har gjort mer en "min", sa du har lagt deg flat o.l. Da burde din vært mer imøtekommende, ikke anklage deg hele tiden, det er jeg enig i, han burde lytte og prøve å kunne tilgi deg hvis du virkelig har vist at du er lei deg. En ting jeg føler når jeg leser innlegget ditt er : kan det være at din har sterkere grenser på ting enn deg, er mer privat enn deg, krever mer lojalitet enn deg? At dere har grunnleggende forskjellig grenser, som skaper konflikter. Det er det jeg føler med meg og "min". Samtidig er det mer, føler han ikke har vist meg nok respekt, bare det å flirte med andrre ute sånn åpenlyst, ei var ei venninne av han...Han har som sagt ikke beklaget seg i ettertid , og det får meg til å lure på om han har holdt på med henne bak ryggen min, evt før han møtte meg eller noe..? Dette er jo bare spekulasjoner, men føler jeg ikke aner hav han tenker eller gjør nå, noe som er veldig frustrerende. Ikke tør jeg ta kontakt med han heller.

Jeg kjenner meg veldig igjen i de sterke følelsene, men det er som om det ikke funker tross dette, og det er veldig komplisert, vanskelig..

Du sier dere har hatt litt kontakt etter bruddet, hvem tar da kontakt og hva snakker dere om? Er det face to face , eller via mobil/mail ? Men husk: det var jo du som gjorde det slutt. Hvordan har han reagert? Føler du at han vil ha deg?

Hva tenker du i mitt tilfelle? Er du ikke enig at det er opp til han, eller synes du mld min kan være at han har gitt opp? Jeg føler det er for lett hvis jeg tar kontakt pga væremåten hans sist...Hvordan hadde du reagert hvis du fikk sånne mld ( de jeg skrev sist ) fra din? Hadde du følt deg avvist, eller tatt kontakt?

Angående deg og han, kanskje avstand kan få dere til å se klarere på ting? Kanskje dere begge kan snakke med hverandre etter ei stund der du sier hva du trenger i et forhold, og at han sier til deg hva han trenger?

[Gjest Håpløst]

Ja, jeg har skjønt det. Han følte det som at jeg gikk bak hans rygg, og at de ikke støttet han/oss, men meg. Det skulle jeg ikke gjort, samtidig hva gjør en ingen situasjon der en har det skikkelig vanskelig og trenger å få blåst ut litt frustrasjon selv? Jeg holdt på å gå på veggen til slutt der jeg også hadde masse følelser, men som jeg ikke hadde "rett til" å få ut, og som bygde seg opp i meg og gjorde det vanskelig...

Hvorfor jeg ikke klarte å bygge tillit til han.. ? En del fordi jeg var utrolig dum, og fks lovet og ikke drikke mer enn 2 glass vin, men drakk 3 glass og en øl, jeg skulle ikke danse, men gjorde det alikevel.. Dum, dum, dum.. Jeg har lagt meg helt flat på dette. Jeg klarte det heller ikke, fordi han ville at jeg skulle ta et oppgjør med venninner, men jeg var ikke helt enig i at jeg skulle kjefte på de og få de til å be han om unnskyldning. Jeg burde jo selvsagt snakket med de og støttet han endre mer(selv om jeg også prøvde), og jeg burde i større grad tatt hans parti. MYE jeg skulle gjort, og skjønt hans følelser. Men hva gjør en når en syns partneren stiller vel høye betingelser og omtrent ber meg velge mellom dem, snakker utrolig mye dritt om de osv...? Jeg klarte å skape tillit i hverdagen ved at jeg nesten alltid prioriterte han fremfor andre ting, tok ikke telefonen når venner ringte osv. Men dette var ikke nok for han.

Han/ vi gjorde det slutt og han kom tilbake, men det var jeg som måtte kjempe og gjorde mange søte ting øfor han. Og han for meg også. Ang lyving så syns jeg at dersom en høvler ned partner som har løyet og vært sint og kjeftet osv, så må man forvente det samme tilbake og ta ansvar for det. Hvis ikke er en ikke noe bedre selv. En kan ikke si til partneren at en ikke stoler på den fordi den har løyet, mens en i neste setning lyver som bare set selv!

Det å flørte med andre foran deg er utrolig dårlig gjort, og blir gjort bare for å såre.. Ikke greit.. Han burde Unnskylde seg for det, og jeg syns også at en skal ta ansvar dersom en har reagert altfor mye. Ikke unnskylde grunnene, men måten det kom ut på kanskje dersom dette var helt hinsides reaksjoner. Det at du ikke har hørt noe er kanskje at han håper at ting har roet og at en kan snakke mer rolig sammen? Eller så

er det mulig han ikke bryr seg så mye også.. Kanskje han tenker det samme om deg når du ikke tar kontakt?

Jeg tror nok vi grunnleggende har forskjellige grenser ja, og at vi ikke har respektert og forstått hverandres grenser kanskje? Han har også vært ganske kompromissløs og sagt at gjør du ikke dette så vil jeg ikke ha noe med deg å gjøre...

Jeg har sagt klart ifra at jeg vil ha han, og at jeg følte meg presset til å gjøre der slutt, for det var ikke noe jeg egentlig ville.. Men han vil ikke ha meg tilbake..

Jeg hadde kanskje følt meg avvist, eller som et veldig sterkt punkt at du ikke ville ha han tilbake og at han bare har tilført vondt i ditt liv? Tror du han vet at du elsker han, men at du bare sier det fordi du er sint eller fordi han føler at du vil ha noe med han å gjøre? Jeg syns uansett han burde tatt kontakt hvis han bryr seg..!

[Gjest Gjest]

Hei Håpløs,

når jeg leser det du skriver om din, virker det som han hadde behov for å kontrollere deg? Synes noen av hans "krav" virker særdeles strenge, ja høye betingelser som du selv nevnte. Du må ikke la en fyr styre deg, manipulere deg...føler du at han gjorde det? Du sier jo og at du har lagt deg flat, hva mer kan han forvente?

Når han har vært kompromissløs og sagt at han ikke vil ha noe med deg å gjøre om du gjør sånn eller sånn, hvilken effekt har det på deg? Du sa du prioriterte han, tok ikke tlf hvis venner ringte, var dette også et krav fra han? Hvis det var det, høres han ikke helt god ut...Som om han skal ha full oversikt over hva du gjør til enhver tid? Var han sjalu?

Hvordan kan han forsvare at han selv lyver?

Jeg savner at "min" kan si unnskyld...han har ikke lagt seg flat som du, han blir ofte mer "borte". Nå er det jo slutt da så kanskje ikke så rart, samtidig føler jeg at han burde gjort noe hvis han virkelig vil ha meg. Men kanskje han synes mld mine ble så drøye at han ikke orker..? Kanskje han føler at han bare har tilført vondt i mitt liv som du skriver pga det jeg skrev? Du sier du synes uansett at han burde tatt kontakt, mener du at han burde ta kontakt før meg? Eller burde jeg først beklage måten det kom ut på ( ikke grunnene som du skrev ) ? Er så redd han ikke vil svare noe, at han bare har gått videre..Det var jo hans handlinger jeg reagerte på, det burde jo han forstå og beklage, men når han ikke gjør det, er kanskje løpet kjørt?

Du sier du har sagt du vil ha han tilbake, når sa du det? Hvordan vet du at han ikke vil ha deg tilbake?

Hvor ofte har dere hatt kontakt etter bruddet, og hvem har tatt kontakt? Er dere fortsatt i en krangel?

Kan det være at siden du gjorde det slutt, at han føler du tråkket på hans stolhet? Eller handler det fortsatt om det at han ikke klarer å stole på deg ?

[Gjest navnelapp]

Dette er ein mann med ekstreme kontrollbehov. To eller tre glas vin? Nekte deg å danse? Han er ikkje verd ein dråpe sveitte, og burde gå rundt med advarselstrekant i panna. Styr unna slike! Du skal ikkje tilpasse deg og redusere deg sjølv fordi han ville kontrollere alle dine steg. Du skal vere glad du er kvitt han.

[Gjest Håløst]

Jeg følte på en måte at han kontrollerte meg på en måte, og manipulerte meg. Om han gjorde det, det vet jeg ikke, men jeg følte det iallefall. Det var som om det var han alltid som hadde styringen. Men nå igjen så må jeg jo si at jeg ble deprimert, og redd for å si min mening. Jeg levde med en frykt i meg, som kom både fra han og nok for at jeg følte meg veldig skyldig og at mye av det jeg gjorde alltid var feil, som jeg følte det. Han har gjort mye, men han var også veldig intens, noe som gjorde at jeg satt nesten litt utenfor og klarte ikke å følge med på det som skjedde. Dessverre så låste det seg helt for meg, og jeg ble veldig vanskelig å leve med også.

Jeg har lagt meg flat, men han ville også at mine venninner skulle legge seg flate, ved at de skulle se hva de hadde vært med på å ødelegge og at de hadde vært en for aktiv del av vårt forhold... Dette gjorde at jeg fikk følelsen av at han så på de som trusler, og noe som truet vårt forhold.. Jeg burde kanskje lagt meg enda flatere i begynnelsen, jeg vet ikke riktig...

Det var ikke et krav fra han, men jeg ville vise han at det var han jeg ville være sammen med, og han jeg prioriterte. jeg orket ikke ta telefon og slik når de ringte, for jeg orket ikke blikk, kommentarer eller noe fra han, jeg ville bare unngå problemet... nor som førte til at mitt forhold til venninner ble skakkjørt og veldig dårlig igjen.. Han var sjalu, men det var ikke slik at han skulle ha kontroll over meg hele tiden. Han sa mange ganger gå ut og kos deg, og nærmest dyttet meg ut. Ingen krav om å sende meldinger hele kvelden eller noe... Så det var bare på noen ting han var kontrollerende..

Vel, han forsvarte seg først ikke, og la seg flat.. Så når han fikk summet seg var det jo ikke så rart at han gjorde det han gjorde etter alt jeg hadde dratt han igjennom.. Så da tok han jo ikke fult ansvar for det, og jeg følte at han pushet det over på at det var jo egentlig meg som var skylden til det..

Jeg har sagt det, og vist han det. Han har også sagt direkte til meg at han ikke stoler på meg. Når jeg ikke klarer å stå opp for han mot venninner (noe jeg har lovet etter press fra han....) så er han ikke så interessert... Og jeg skjønner han jo på hvordan han føler det og at han er skuffet. Men jeg syns også han burde se min side av dette også, og at han har gjort det vanskelig for meg..

Jeg tror nok det handler mye om hans stolthet ja... Han er bitter og sint på meg, og jeg sa at jeg også trengte noe fra han, noe han ikke gikk med på.. Da konkluderte han med at jeg valgte venninner fremfor han, noe jeg føler jeg ikke gjorde, men kan se at han følte at jeg gjorde... jeg følte meg presset i et hjørnet, og bukket dessverre under.. Uff, det var virkelig aldri slik det skulle gå..

Om du skal svare eller ikke må du nesten kjenne på. Du må jo være forberedt på at han ikke svarer/ ikke ber om unnskyldning. Tror du at du vil få det bedre med deg selv om du sender en melding? At da har på en måte du gjort ditt, og hører du ikke mer så må du bare gå videre, selv hvor vondt det er. Istedenfor å lure på om "hadde jeg bare..." Men det må du jo nesten føle på seg.