Det første sunne forholdet etter flere med vold, hvordan ha det bra?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette, om det blir forståelig i det hele tatt, men...

Saken er at jeg vokste opp med en voldelig mor og en psykisk syk far. Etter oppveksten min, hadde jeg flere voldelige partnere. Det er jo det klassiske, å velge den ene vodelige etter den andre fordi det er et kjent mønster.

Jeg flyttet sammen med én av dem, vi fikk et barn sammen, og et år senere hadde jeg stablet meg selv nok på beina til å komme meg ut av forholdet, i hovedsak fordi han var voldelig mot babyen vår også. Så fikk jeg brukt litt tid på å finne ut hvordan jeg klarer meg selv, min egen verdi, mine egne svakheter og sterke sider osv. Jeg har det veldig bra med meg selv, jeg trives der jeg er i livet og alt det der.

Jeg har fått en kjæreste, vi har vært sammen et år, og har hatt det fint til nå, men nå som det begynner å bli seriøst, blir det også vanskelig. Et forhold helt uten konflikter er jo umulig, er det ikke? Jeg sliter veldig med å takle de få konfliktene vi har. Frem til nå har de løst seg ganske fint, han har overrasket meg gang på gang ved å være omsorgsfull, forståelsesfull og grei, helt sikkert slik alle kjærester burde være, men som jeg aldri har opplevd før.

Problemet mitt er at når større temaer skal diskuteres, tør jeg ikke. Hvis det er viktig for meg, blir jeg så feig. Det blir til at jeg sier noe, han gir bittelitt motstand, og så trekker jeg meg. All erfaring tilsier at han hadde vært nettopp omsorgsfull, forståelsesfull og grei, om han bare hadde fått sjansen, men jeg feiger ut før vi kommer dit. Oppe i hodet mitt blir alt til forferdelig store problemer, og når jeg endelig tør å dele det med ham, er det bare småting egentlig. Men jeg husker så godt de endeløse kranglene eksen, de som endte med blåmreker og neseblod, og jeg skjønner ikke hvordan jeg noensinne skal kunne stole på at det ikke blir sånn igjen.

Kjæresten min skjønner nok ikke dette, jeg har ikke sagt noe om det til ham, så jeg tror han oppfatter meg som i overkant needy for tiden. Jeg har plutselig et enormt bekreftelsesbehov, fordi jeg føler jeg er kommet dit i forholdet at jeg må velge å satse eller ikke satse, spesielt siden jeg har et barn som begynner å knytte seg til ham.

Jeg er bare så redd, enda jeg ikke vet hva jeg er redd for engang. Det er jo klart at jeg er teit og urettferdig innimellom også, men hvordan vet jeg egentlig når det er jeg som er teit og når det er han som er teit? Sånn det er nå, vurderer jeg omtrent å gå, bare for å slippe å forholde meg til noe som helst som kan bli vanskelig. Men det er dumt det også, for dette forholdet er så fint. Når det er fint. Og når det er litt vanskelig, er det faktisk bare litt vanskelig, men jeg blåser ting ut av proporsjoner i hodet mitt. Fordi jeg aldri er blitt elsket og respektert før, klarer jeg ikke la ham elske og respektere meg nå.

Anonym poster: e3593302d4ac64f74ab74ccf79592657

[Sueno]

Lurer på om nøkkelen er kommunikasjon selv om det høres litt klisje aktig ut ?

Synes du skulle tatt mot til deg å snakket med ham om det, kanskje vise ham dette innlegget, eller starte med å gi ham et brev ?

Tenker det ordner seg

[up!]

Jeg blir helt på gråten av innlegget ditt

Enig med Sueno her, vis ham dette innlegget eller skriv et brev til ham, hvis du ikke klarer å si det. Tror også at dette ordner seg, jeg synes at du er kjempeflink som har kommet så langt som du allerede har kommet! All ære til deg!

[AnonymBruker]

Hva med å gå i terapi? Det er jo ikke rart at man blir konfliktsky etter alt du har opplevd. Det er ikke noe man bare kommer seg over og kan sammenlignes med post traumatisk stress syndrom.

Tid leger alle sår heter det. Men det er ikke alltid sant.

Anonym poster: f415b245bc6cfc745f5233c621827472

[AnonymBruker]

Takk for svar, alle tre!

Jeg har gått i terapi, og nå er jeg frisk, så jeg får ikke dekket mer. Som aleneforsørger har jeg ikke råd til å betale private psykologer.

Dere har nok rett i at kommunikasjon er nøkkelen her, det er bare så vanskelig når jeg er så usikker. Jeg har tenkt tanken på å skrive et brev, men jeg er så redd det bare skal føre til misforståelser og tull, men det kan godt være det er veien å gå. Noe må jeg i hvert fall gjøre, for nå begynner vi begge å bli slitne av min usikkerhet, det er jo veldig tungt.

Anonym poster: e3593302d4ac64f74ab74ccf79592657

[AnonymBruker]

Vet ikke om dere er interesserte i oppd. men jeg ville bare si at jeg tok mot til meg og tok opp det som plaget meg. Det endte med en skikkelig krangel, mest fordi jeg var alt for vag som vanlig. Men nå som vi har kanglet ordentlig for første gang, og jeg har stått på mitt og sagt at jeg selvfølgelig krever noe, og ikke gitt meg selv om han gir motstand, så føles det veldig befriende. For han også. Han sa flere ganger at dette var veldig mye bedre enn når jeg gikk rundt og grublet på ting for meg selv. Så jeg tror forholdet vårt kom veldig styrket ut av denne krangelen,

Anonym poster: e3593302d4ac64f74ab74ccf79592657

[Katniss]

Vet ikke om dere er interesserte i oppd. men jeg ville bare si at jeg tok mot til meg og tok opp det som plaget meg. Det endte med en skikkelig krangel, mest fordi jeg var alt for vag som vanlig. Men nå som vi har kanglet ordentlig for første gang, og jeg har stått på mitt og sagt at jeg selvfølgelig krever noe, og ikke gitt meg selv om han gir motstand, så føles det veldig befriende. For han også. Han sa flere ganger at dette var veldig mye bedre enn når jeg gikk rundt og grublet på ting for meg selv. Så jeg tror forholdet vårt kom veldig styrket ut av denne krangelen,

Anonym poster: e3593302d4ac64f74ab74ccf79592657

Så godt å høre.