AnonymBruker Skrevet 24. februar 2013 #1 Skrevet 24. februar 2013 (endret) Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer.Det som heter fornuft fungerer ikke lenger.Jeg føler alt er min skyld. Er gift med en mann jeg elsket veldig mye har godt gjennom mye i livet. Jeg har noen diagnoser som emosjonllustabilpersjonlighets forstyrrelse, depresjon, og tvangstanker.som jeg får halvveis behandling for.skal begynne i gruppetetapi og alt som hører til.men har gått mange år på samtaleterapi.det har hjulpet litt.men problemet mitt er mannen min som ikke lar meg være stabil.jeg krangler ikke.prøver å lytte prøver å se situasjonen ovenfra hvis han beskylder meg for noe lytter jeg 100% på han først før jeg svarer om jeg er enig eller uenig.men selvom jeg er rolig holder han fast ved sitt gir seg ikke han kan si sårende ting gang på gang kan si jeg er i veien for han jeg ødlegger livet hans.min psykisk tilstand gjør at jeg gråter fort.da blir han sint og sier at keg må tåle litt bli stille om han er urimelig også. Jeg et så fortvilet.for jeg blir stresset av unødvendig dritt kasting.han mener vef å gråte ødlegger jeg sønnen vår jeg forstår det er ikke noe ideelt situasjon fot et barn.jeg føler jeg ødlegger for alle det er bedre å dø ønsker mannen min glede og ro vil sønnen min et normalt oppvekst, så lenge jeg lever er jeg en dritt og i veien for mannen jeg elsket overalt på denne jord.tror dere det et noe utvei? Anonym poster: 7e275fd4d2040c41e19d75f37d40da9e Selvskadingsmetode fjernet. Tekola, mod. Endret 24. februar 2013 av Tekola
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2013 #2 Skrevet 24. februar 2013 Selvsagt er det ikke noe utvei. Har du tenkt på å forlate denne mannen? Det høres ikke noe bra ut og jeg har tro på at du vil klare deg mye bedre uten. Anonym poster: 73f6c8cf350303d4ee9020e326231999
Lunalille Skrevet 24. februar 2013 #3 Skrevet 24. februar 2013 (endret) Siden du skriver her, så håper jeg at du kanskje ser et lite lys. Og det skal jeg fortelle deg. Det er alltid håp! Du må bare få tak i rett hjelp. Er ting så ille nå at selvmord er eneste tanke så ringer du 113, så får du hjelp. Sitering av slettet innhold fjernet. Tekola, mod. Endret 24. februar 2013 av Tekola
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2013 #4 Skrevet 24. februar 2013 (endret) Ta deg en tur ut i frisk luft med mp3-spiller. Når du er kommet hjem finner du nummeret til familievernkontoret og bestiller partime som du drar gubben med på. Anonym poster: 9c2385225a069da4903f619aa7a00c69 Sitering av slettet innhold fjernet. Tekola, mod. Endret 24. februar 2013 av Tekola
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2013 #5 Skrevet 24. februar 2013 Gå fra mannen din. Skjønner det ikke er ideelt med en sønn, men om mannen din ikke klarer å støtte deg når du er plaget med psyken så er det heller ikke bra at dere er sammen. Anonym poster: c410086235652bfd24935cfa6265b739
Cordelia Skrevet 24. februar 2013 #6 Skrevet 24. februar 2013 (endret) For det første ikke gi opp, selv om alt er kaos nå. På skriften din ser jeg man at du er ganske fortvilt. Har du sagt dette til psykiater? Mannen din gjør definitivt ikke ting bedre. Få ham med til psykiater så den kan snakke litt fornuft til ham. For det andre si kraftig(prøv å samle krefter) ifra at det han gjør er uaskeptabelt. Om du kan allier deg med noen venner eller familie. Endret 24. februar 2013 av Cordelia
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2013 #7 Skrevet 24. februar 2013 Jeg har samme diagnose som deg, og jeg vet godt hvordan du har det nå. Slik som jeg ser det er det beste du kan gjøre nå å dra til legevakt eller ring 113. Du har en sønn som er kjempe glad i deg. og som ville blitt knust dersom du ikke var her lenger. Akkurat nå ser det kansje mørkt ut. Men oppsøk hjelp. Du er verd det. Og du fortjener det. Anonym poster: 2cf6f655e15ae11c2a7248f28f883413
Gjest Gjest Skrevet 24. februar 2013 #8 Skrevet 24. februar 2013 Kjære deg Ting ser vanskelig ut nå, men ikke gi opp håpet! Tenk hvor mange som vil bli knust om du blir borte. Hva skal din sønn gjøre uten deg? Han trenger en mor, og du kan bli den beste moren for ham. Vær sterk! Bare la mannen din herje, hør på ham til han har roet seg ned. SÅ kan du fortelle ham hvordan du føler. Vær sterk! Jeg tenker på deg.
Gjest Tekola Skrevet 24. februar 2013 #9 Skrevet 24. februar 2013 Kjære trådstarter. Jeg må dessverre stenge tråden din fordi du beskriver selvmordstanker. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). Ser også at du allerede får noe hjelp og vil oppfordre deg til å diskutere dette videre med en behandler. Jeg oppfordrer deg heller til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av. Håper det løser seg for deg og at du får den hjelpen du trenger. Mvh, Tekola, mod.
Anbefalte innlegg