Føler meg....

[AnonymBruker]

"expendable" eller noe sånt. Fant ikke det norske ordet. Men føler at jeg kan ofres.

Det har vært snakk om et selskap i familien på en bestemt dato. Jeg fortalte at jeg dessverre ikke kan komme den datoen. Det gikk jo greit det. Jeg skulle noe annet viktig akkurat da, som jeg ikke kunne flytte på.

De lurte på hvem andre i familien som ville være med på selskapet den datoen da. Og så kom det frem at en annen i familien ikke kunne akkurat da.

Da ble det snakk om "oi, kan ikke DU? Vi må finne en annen dato så du kan komme!!". Men da jeg ikke kunne var det bare "ok". Føler at jeg kan ofres, jeg er ikke så viktig jeg, gjør ikke noe som helst at jeg ikke kommer.

Nå ble jeg sur, så tenker at uansett, hvis de flytter datoen driter jeg i å komme i selskapet, jeg kan jo ofres uansett?

Måtte bare klage litt på at jeg føler at jeg ikke tilhører familien helt.

Anonym poster: 49cce2a41b17a2043a49747594639ff5

[AnonymBruker]

Uff, akkurat sånn har jeg følt det også.

Anonym poster: 2c379330ac1213eca8d531895f9ae5b9

[@laide^]

Det er lov å klage litt

Jeg kan også føle det litt slik i ein liten periode, men det pleier som oftest å være i ein periode der ''alt annet'' er gale også, slik at jeg leter etter ''alt det dumme''.

Sikkert dumt, men jeg kan komme med en kommentar om det dersom det skulle by seg bare for å få det sagt.

[Aldrisur]

Det kan jo være at det ikke er så ille som du oppfattet dette.

Men det er vel heller ikke til å legge skjul på at noe av det som sårer oss mennesker mest er nå vi blir tilsidesatt, oversett og neglisjert. Jeg synes ikke det er det grann rart at du er lei deg og blir sur.

Men som sagt, kanskje du oppfattet det feil.

[Frøken eple]

Det kan jo være at når enda flere ikke kunne, flytter de det?