Helvettes ungdomstid

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av alt. Jeg er en jente på 16 år som nettop har begynt på vidregående. Jeg begynte to byer utenfor hvor jeg bor, fordi jeg ville komme meg bort. Jeg ville ha en ny start.

Egentlig burde jeg aldri behøvd en ny start. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg fikk falske rykter på meg som skremte meg veldig, og gjorde at jeg skyvet bort nesten alle vennene mine. Har to igjen, og uten de har jeg ingen.

Vidregående gjikk ikke som jeg hadde håpet og forventet. Det var en ny plass med nye personer som hatet meg. Det er så vanskig å passe inn! Før var jeg den alle ville være med, og jeg tenkte at når jeg kom hit, hvor ingen hadde hørt om meg før, ville alt bli som det var før. Men det ble det ikke.

Nå, for en uke siden, fikk jeg kontakt med en veldig søt gutt på skolen min. Han er så søt mot meg, så snill og morsom! Jeg skal innrømme at jeg tenker mye på han, jeg lurer på hvor han er og hva han gjør så og si hele tiden. Jeg lurer på om han tenker like mye på meg som jeg gjør på han. De to siste dagene har vi ikke snakket like mye, og jeg er nervøs. Det går rykte om at han er player, men jeg velger og bli kjent med han før jeg tror på rykter. Jeg vet hvor mye det ødela for meg. Men likevel gjør det meg usikker. Han spurte igår om jeg skulle på en fest som er i den byen, men dit var jeg ikke invitert. Etter det har vi nesten ikke snakket. Jeg er ganske sikker på han er der, og jeg har veldig lyst å være der sammen med han. Jeg lurer på hva han gjør og ikke minst hvem han er med. Jeg er redd for at han skal finne seg andre jenter. Men han snakker jo til meg som om det er meg han vil ha? Er bare så usikker på alt. Jeg vet at om jeg forteller vennene mine om at jeg og han snakker vil de synes jeg er dum. Dum fordi jeg snakker med en jeg "vet" er player og kommer til å såre meg. Men som sakt jeg vil ikke tro det. Men jeg velger å ikke vise så mye følelser. Eller, velger? det skjer automatisk. Etter alt som har skjedd har jeg blitt en person som later som om jeg ikke blir såret og ikke har følelser. Jeg vil ikke føle meg dum og innbilsk. Så jeg passer på at om det skjer noe så skal ikke jeg være den som tror det var noe mellom oss som blir såret av alt. Men jeg blir jo det.

Neste år skal vi ikke gå på samme skole mer. Jeg skal tilbake til her jeg bor. Jeg vil ikke miste han.

Jeg har sett en del på facebookprofilen hans, ex-en hans er alt for pen. Ikke for han, men for at jeg skal kunne erstatte henne. Jeg føler meg aldri pen. JEg tørr ikke bytte profilbilde på facebook. Er for redd for å ikke få nok "likes" eller at det skal være enda styggere enn det jeg har. Jeg hater oppmerksomheten.

Jeg har lyst å skrike, jeg vil brøle ut og gråte!! Men jeg vil ikke foreldrene mine skal vite hvordan jeg har det. Jeg har to søsken, begge de har mange venner og er rett og slett perfekte. Så kommer jeg. Jeg passer ikke inn i familien. De er så vellykkede, jeg vil ikke de skal synes synd på meg, for jeg vil bare være som dem.

Jeg venter til de har lagt seg med å gråte. Jeg er vandt med og holde følelsene inne, så jeg klarer fint og holde meg. Men av og til må jeg få det ut.

Jeg vet dette ble et veldig langt innlegg, men jeg håper dere tar dere tiden å lese og gjerne komme med tips.

Anonym poster: f7c027ec18ed0064eb664343293d3b12