Negativ, sur person?

[AnonymBruker]

Hvorfor ender man opp med å sitte der og føle at man er en negativ person som lett tyr til irritert stemme i hverdagen? Hva har gjort meg slik?

Er jeg bare en slik kjip person? Kan man bli født slik? Eller kan det være fordi jeg har hatt en tøff oppvekst i tillegg til å ha levd i et forhold med mye dårlig og mye drittslenging?

Jeg er stort sett glad og blid når jeg er med venner, kollegaer og bekjente, men når jeg er hjemme med min samboer, eller hos min mamma hvor jeg er i "mitt element", så blir jeg fort lavere i humøret og jeg kan lett bli irritert..

Når jeg hører folk beskriver andre på positive måter, så tenker jeg at "slik er ikke jeg", "må være herlig å være så sprudlende og glad".

Og hva kan man egentlig gjøre? Jeg har jo prøvd å bli mer positiv og glad flere ganger, og det hjelper i en periode, men så føler jeg meg sliten igjen også blir det vanskelig igjen..

Anonym poster: 06285b5ba20979654d6de9aa2f80d191

[AnonymBruker]

Hm må bare si jeg kjenner meg igjen. Men jeg er mest sur på jobb, hater jobben så inn i helvete så er vanskelig å være positiv.. Med familie, venner og kjæresten derimot er jeg blid som en sol. Tror du må prøve å finne ut hva det er som gjør at du er negativ? Har det skjedd noe spesielt i det siste? Og hva tror du kan gjøres for å bedre situasjonen?

Anonym poster: 04053d4844ed65c39c2ed46356a863e0

[AnonymBruker]

Hm må bare si jeg kjenner meg igjen. Men jeg er mest sur på jobb, hater jobben så inn i helvete så er vanskelig å være positiv.. Med familie, venner og kjæresten derimot er jeg blid som en sol. Tror du må prøve å finne ut hva det er som gjør at du er negativ? Har det skjedd noe spesielt i det siste? Og hva tror du kan gjøres for å bedre situasjonen?

Anonym poster: 04053d4844ed65c39c2ed46356a863e0

Har vel ikke skjedd noe konkret i det siste, annet enn mye stress, sliten pga. småbarnsfasen, forhold som har hanglet en del (men som vi begge jobber med å fikse), men det har skjedd MYE i mange år, kan du si. Føler jeg hadde klart å bygge meg sånn høvelig opp da jeg var 16 år etter alt som hadde skjedd. Men i løpet av årene med min samboer hvor det har vært veldig mye dårlig oppførsel og mye, mye drittkasting, så er det nesten så jeg har blitt suere som person.

Jeg har vært gjennom mobbing, ensomhet, depresjoner, vanskelig skilsmisse med en følelse av å være gjest i min fars hjem, jeg har blitt dolket i ryggen av to jeg trodde var være venninner, jeg har blitt utnyttet av gutter da jeg var yngre og jeg har til tider blitt psykisk misshandlet av min kjæreste i tillegg til at jeg har blitt bedratt (og dessverre ved en anledning bedratt selv) av samme kjæresten. I tillegg har jeg sett min mor slite i årevis med en voldelig sosiopat som jeg forøvrig vitnet mot i rettsak som 16-åring.

Alt dette har preget meg, men jeg har jo sånn sett kommet over det. Er ikke noe jeg tenker på i hverdagen, men kanskje har det gjort noe med meg..Jeg vet ikke.

Det at jeg sitter her og lurer på om gresset er grønnere på den andre siden gjør jo ikke ting bedre. Jeg er glad i min samboer, og vi har fått ting til å fungere bedre nå i det siste, men jeg vet ikke. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg virkelig elsker han eller om jeg bare er sammen med han fordi jeg er glad i han og fordi det er lettvindt å bli værende i stedet for å ta steget. Dessuten har vi jo barn sammen, og min største frykt er at han skal få et like amputert forhold til sin pappa som det jeg har til min.

Anonym poster: 799a3553edcda71b644e8bf65afc3e93

[AnonymBruker]

Forresten så kan jeg jo si det at hver gang vi kommer oss ut av hverdagens mas, så kjenner jeg de gode følelsene mine for han. Men mye stress og slitenhet setter naturligvis en demper på ting..Selv om vi har hatt hyppigere sex i det siste.

Anonym poster: 799a3553edcda71b644e8bf65afc3e93

[AnonymBruker]

Da skjønner jeg hvorfor du er irritert og sur. Hadde jeg også vært. Virker kanskje som du ikke har fått bearbeidet alt det vonde som har skjedd deg. Har du vurdert psykolog eller familieterapi? Jeg var enda mer negativ for litt over 1 år siden, tok tak i det med psykolog og nå er det bedre. Du er sikkert sliten og, kanskje du trenger ferie.. enten alene eller kanskje bare du og mannen, hvis dere får barnevakt. Ofte trenger man bare en helg for seg selv.

Anonym poster: 04053d4844ed65c39c2ed46356a863e0

[AnonymBruker]

Jeg er sånn jeg også. Har ofte fått høre fra nære venninner og spesielt samboer at jeg virker sur og gretten, selv om jeg kanskje ikke føler meg slik. En ting er at toneleiet mitt kan skifte, så jeg høres mer grinete ut enn jeg er. Men det er også at hjemme så slapper jeg mer av, jeg kan "være meg selv", og dermed kommer mye av det gretne fram. Jeg prøver å ta meg selv i det, men det er slitsomt, siden jeg hele dagen utenfor husets fire vegger går og later som om jeg er så hyggelig og blid. Har egentlig ikke noen råd å komme med, ville bare si at du ikke er alene.

Anonym poster: 5d01b5790ed80b5f77eb3de673ef1d72

[AnonymBruker]

Jeg har vært til psykolog to eller tre timer (husker ikke), men hadde skikkelig dårlig kjemi og følte vel ikke jeg fikk så mye ut av det. Han satt bare der og sa ting som "du har virkelig hatt det vanskelig", "så mye for en så ung jente" osv. Dessuten måtte jeg ligge på en sånn psykolog-sofa, og det synes jeg egentlig bare var pinlig..Er dessverre dårlig tilbud her i byen. Men jeg og min samboer skal til familievernkontoret i midten av mars, da. Kanskje jeg kan få be om å snakke med henne alene også? Ikke for det da, min samboer vet alt om meg, så kan snakke med han tilstede også.

Er faktisk godt å vite at jeg ikke er alene. Skulle så ønske jeg også var en sånn super-sprudlende gledespreder.

Anonym poster: 799a3553edcda71b644e8bf65afc3e93