angst for å føde

[Teriyaki]

Er veldig mange emner om dette for tiden, og jeg har stusset litt på hvorfor. Da tenker jeg først og fremst på de som ikke har født før.

Fler og fler ser ut til å ønske keisersnitt i stedet for vanlig fødsel, og helt ærlig så er dette en utvikling som skremmer meg. Ikke det at de med reell angst ikke skal fålkeisersitt, men alt i alt så er dette et inngrep som ikke er bra for verken mor eller barn så lenge mor er i stand til å føde.

Men hvorfor? Er det tilgang til Internett og mer informasjon enn tidligere? Er det den tilsynelatende økende konkurransen om hvem som hadde det vondest og som opplevde flest komplikasjoner som skremmer kvinner som ikke har født enda? Eller?

En annen ting er at etter min logiske tankegang så burde folk ha vært mye reddere for å føde før i tiden da det var mye mindre tilbud på smertestillende i tillegg til mye høyere risiko enn det er i dag.

-Men så er jo ikke angst alltid logisk heller da.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke gravid, men...

Enkelte av "jeg revnet fra haka til nakken" historiene her har virkelig gjort meg redd for å føde en gang.

Anonym poster: 98eff9e4bafe391a5e8a8411ef0fd900

[Gjest Dorey]

Jeg tror tilgangen på alt for mye (og ofte feil) informasjon på internett må ta mye av skylden. Det er lett å finne, men vanskelig å tolke alt man snubler over på nettet. Det skrives jo side opp og side ned på ymse nettfora (slik som her) om grusomme fødsler hvor man revnet opp og i mente. Samtidig tror jeg at man var redd for å føde før også, sansynligheten for at man faktisk døde var jo stor, men var man gravid måtte man jo bare føde. KS kan sikkert virke på de uvitende som et besnærende "lett" alternativ for å slippe fødselssmerter og det å miste kontrollen.

[Teriyaki]

Ja det ser ut til å være veldig negativt fokus på det å føde. En samtale mellom nybakte mødre kan lett utarte seg som "jeg har det værre enn deg"-leken, uansett om det er fødsel, amming eller søvn det er snakk om. Det hjelper jo ikke akkurat de som i utgangspunktet er engstelig for å føde.

Jeg for min del har lettere angst mot å måtte operere, så jeg er vel et ytterpunkt sånn sett. Å miste kontrollen ved å få narkose, frykten for å aldri våkne opp, tanken på å bli skjært i..Uff, det gir meg høy puls og lettere kvalme det, altså.

Sånn sett er det jo vanskelig å sette seg inn i at noen vil velge det over å føde (jeg hadde ikke en lett fødsel, men føder likevell gjerne igjen), men jeg kan likevell forstå at det for noen virker som det tryggeste alternativet.

[AnonymBruker]

Helt enig, dette synes jeg også er veldig rart!

Jeg har 2 barn, og min største skrekk begge gangene var at det skulle skje ett eller annet så jeg måtte ha KS.

Heldigvis gikk det fint bege gangene.

Jeg har hatt mange andre operasjoner, og at noen frivillig vil ta KS er over min fatteevne, spessielt hvis man ikke har prøvd å føde før, for da hvet man jo faktisk ikke hva man går til.

Vi er skapt til å føde, og de aller alle fleste klarer det helt fint.

Men ja, er nok mye skrekkhistorier ute å går, som folk blir redde av.

Det er liksom ikke noe å tenke på synes jeg, det eneste som er helt sikkert er at babyen kommer ut!!

Har man alvorlig fødselsangst, er det god hjelp å få på sykehusene, og den bør man absolutt benytte seg av:)

Anonym poster: a767347a38418c3c9fe534836bba4ea3

[Gjest Dorey]

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne føde normalt. Får lov til å prøve neste gang om jeg ønsker (er ikke gravid, men har jo lyst på en til), men risikoen for haste-ks vil være stor. Kommer til å velge planlagt ks, da det vil være tryggest for babyen, men jeg synes det er trist å ikke få til å føde skikkelig. Skjønner ikke at folk vil ha KS uten medisinsk grunn.

Endret 23. februar 2013 av Dorey

[Teriyaki]

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne føde normalt. Får lov til å prøve neste gang om jeg ønsker (er ikke gravid, men har jo lyst på en til), men risikoen for haste-ks vil være stor. Kommer til å velge planlagt ks, da det vil være tryggest for babyen, men jeg synes det er trist å ikke få til å føde skikkelig. Skjønner ikke at folk vil ha KS uten medisinsk grunn.

Det er jo veldig synd, da. Men med stor fare for haste-snitt så holder meg med deg i å velge et rolig, planlagt snitt.

[Gjest RockOn]

Jeg tror også det har noe med de historiene om "naboen til søstera til hun som jobber på KIWI som aldri kan gå på normalt igjen og trenger 14 operasjoner for å kunne sitte ordentlig" har gjort de fleste litt skeptiske til det å føde.

Jeg personlig tenkte mer på smerten. Var redd for at smerten skulle ta knekken på meg. Jada, det at de fleste overlever tenkte jeg ikke videre på Men min frykt ble borte etterhvert som graviditeten gikk mot slutten. Så jeg kan vel ikke kalle min frykt for "angst".

[Frøken Vims]

Sånn jeg ser det er det utrolig at noen vil ha ks fremfor å føde vaginalt. Ved ks er man jo sikker på at at det blir et inngrep som innebærer både skjæring og sying, mens man ved å føde vaginalt har størst sannsynlighet for at man kun trenger noen få sting, og at man er frisk og oppegående relativt raskt etter fødselen.

Jeg har termin kun om noen uker, og min største frykt er at fødselen skal ende i ks.

[Teriyaki]

Nei det er det da. Ordet angst..Jeg er helt sikker på at det finnes flere med ordentlig angst, men jeg tror også at ordet missbrukes litt. Med en gang man er litt ekstra redd for noe, så er det angst. Jeg har jo ikke angst for å oppereres, men jeg er veldig redd for det. Det er likevel ikke angst.

Jeg var forøvrig ikke det spor redd for å føde. Selv om jeg leste både de værste og de beste historiene, så tenkte jeg at jeg kom til å få en kjempelett fødsel og at jeg kom til å rolig puste meg gjennom hele forløpet, hehe. Litt naiv, men litt farget av min mors fødsler.

[Frøken Vims]

Jeg var forøvrig ikke det spor redd for å føde. Selv om jeg leste både de værste og de beste historiene, så tenkte jeg at jeg kom til å få en kjempelett fødsel og at jeg kom til å rolig puste meg gjennom hele forløpet, hehe. Litt naiv, men litt farget av min mors fødsler.

Hehe, tenker det samme selv.

Men når det kommer til fødsel tenker jeg det er bedre å være naiv til det motsatte er bevist enn å være nervøs og redd

[Teriyaki]

Hehe, tenker det samme selv.

Men når det kommer til fødsel tenker jeg det er bedre å være naiv til det motsatte er bevist enn å være nervøs og redd

Hehe, ja. Er jo greit å forberede seg, lese seg opp om diverse mulige komplikasjoner, men sånn generelt så er det jo bedre å møte fødselen med en positiv innstilling. Det gjør nok svangerskapet mye mer behagelig siden man slipper å gå rundt og vente på noe man gruer seg skikkelig til.

[Binta Ba]

I begynnelsen av svangerskapet var jeg livredd. Og da mener jeg livredd for å føde.

Graviditeten var ikke planlagt, og bare tanken på å fullstendig miste kontrollen..er der det ligger for mange, tror jeg. At man ikke har noen kontroll over smertene, og det som skjer rundt neste sving.

Jeg gråt mye, mye..

Heldigvis har de ordninger på dette. Jeg fikk samtaler med lege på fødested ( veldig fornøyd med Ullevål. ), jordmor spurte meg opp om dette hver gang vi hadde kontroller, og jeg følte meg sikrere og sikrere for hver gang.

Det hjalp for meg å vite nøyaktig hva prosedyrene var underveis når det og det skjedde, når man kunne få/ikke få epidural, hva slags smertelindringer man kunne først, hvor ille måtte det bli før man fikk KS osv..det å VITE, gjorde at jeg roet meg veldig ned.

Men heller ikke jeg kan forstå at folk heller VIL ha KS fremfor å "føde naturlig". Begge deler var like skremmende for meg.

[SmallTalk]

En annen ting er at etter min logiske tankegang så burde folk ha vært mye reddere for å føde før i tiden da det var mye mindre tilbud på smertestillende i tillegg til mye høyere risiko enn det er i dag.

Jeg tror ikke at folk var mindre redde for å føde før i tiden enn de er nå, men før i tiden hadde man ikke noe valg. Da var valget å få barnet ut eller å dø, men verden har heldigvis gått fremover. Nå har man faktisk et valg (med mindre man søker fødeplass på Haukeland) og da tror jeg at flere og flere faktisk velger å benytte seg av dette valget.

Jeg er evig glad for at de som faktisk har fødselsangst blir tatt på alvor hos del aller fleste sykehus i landet, og at slike som f.eks meg faktisk får innvilget keisersnitt.

Forøvrig så er det tydelig at f.eks du ikke har filla peiling på hva det vil si å ha fødselsangst, og heller ikke viser spesielt stor interesse for å skjønne hvorfor enkelte har det. For de fleste så bunner det ut i noe mer enn at man er redd for smerter eller at man skal revne litt.

[Daraya]

Jeg har vokst opp med en kusina som er resultat av en total mislykket vaginal fødsel. Hun satt fast og pga oksygenmangel fikk hun stor hjerneskade, katastrofesnitt kom for sent rett og slett. Kusina mi er heller ikke noe solskinnsbarn.

Rasjonell sett vet jeg selvsagt at sjansen at jeg vil oppleve det samme er liten, men risikoen er til stede. Ved et planlagt ks er det utelukket at barnet får hjerneskade eller kragebein knekkes, litt økt risiko for astma er vel det verste som kan skje av langvarige problemer (tilpassningsproblemer er forbigående).

Jeg har blitt operert flere ganger i livet og er ikke redd for kirurgen og skalpell. Hittil har alt blitt fikset.

Vaginal fødsel derimot skremmer meg, jeg husker at redselen fikk jeg før puberteten. Smerten som ikke gjøres nok med, helt i motsetning til andre smerter, jeg skjønner ikke hvorfor. Muligheten er der. Så mener jeg at et barn som presses ut er et grotesk syn. Joda, jeg vet at vagina er veldig tøyelig og ikke alle revner selv om det som kommer ut er gigantisk stor i forhold til penisen som var der inne 9 måneder tidligere. Men igjen, stor forskjell mellom å vite noe rasjonelt og føle noe helt anet.

Jeg fikk innvilget ks pga fødselsangst. Min søster kunne ikke skjønne hvorfor jeg ønsket ks, for henne er kusina vår et ulykke som ikke vil skje igjen. Hun fikk 2 barn etter jeg fikk min. Begge vaginalt, og hun er storfornøyd til tross for at nr 1 ble igangsatt, nr 2 fikk skulderdystoki, dvs hodet var født men skulderen hang fast. Det ble en del klipping i hui og hast, men ungen kom ut til slutt. Det som ikke kom var morkaka. Jordmor ble bekymret, for det blødde jo en del og tida gikk. Til slutt ble det bestemt at det måtte opereres ut, men søsteren min insisterte på epidural for hun syntes narkose var altfor skummel. Så hun fikk epidural og en "drit-i-alt"-sprøyte, men hun var bevisst når legen løsnet morkaka manuelt. Likevel, søsteren min er fornøyd med fødslene sine, en potensiell nr 3 kommer også vaginalt. Mens jeg får mitt andre barn igjen med ks om noen uker.

[AnonymBruker]

Måten man blir mottat på sykehuset. Å bli neverdiget av en jordmor i en sårbar situasjon skremmer meg mer enn smerter. Å miste totalt kontrollen skremmer meg.

Det er heller de følelsemessige tingene som skjer under en fødsel som gjør meg litt nervøs enn å ha det vondt.

Anonym poster: 8b855a6776796897f386ce72f756549f

Anonym poster: 8b855a6776796897f386ce72f756549f

[Teriyaki]

Jeg tror ikke at folk var mindre redde for å føde før i tiden enn de er nå, men før i tiden hadde man ikke noe valg. Da var valget å få barnet ut eller å dø, men verden har heldigvis gått fremover. Nå har man faktisk et valg (med mindre man søker fødeplass på Haukeland) og da tror jeg at flere og flere faktisk velger å benytte seg av dette valget.

Jeg er evig glad for at de som faktisk har fødselsangst blir tatt på alvor hos del aller fleste sykehus i landet, og at slike som f.eks meg faktisk får innvilget keisersnitt.

Forøvrig så er det tydelig at f.eks du ikke har filla peiling på hva det vil si å ha fødselsangst, og heller ikke viser spesielt stor interesse for å skjønne hvorfor enkelte har det. For de fleste så bunner det ut i noe mer enn at man er redd for smerter eller at man skal revne litt.

Okei? Skjønner ikke helt svaret ditt, jeg..Som jeg har skrevet så er jeg fullstendig enig i at de med sterk fødselsangst som ikke lar seg bedre ved samtaler og terapi, bør få keisersnitt.

I tillegg har jeg skrevet at jeg forstår hva det innebærer, men at det naturligvis er vanskelig for en som ikke har det, å sette seg inn i det, spesielt siden fødselsangst, som med så mange typer angst, ikke alltid er direkte logisk.

Kan ikke si jeg føler jeg fortjente det krasset svaret ditt, da jeg ikke har vist noen ting annet enn forståelse for at det for noen er så sterke følelser i sving at det ikke lar seg gjøre med vaginal fødsel, forutsatt at man har et valg.

Forøvrig så tok du den lille setningen ut av kontekst, da jeg i samme innlegget skrev at "men så er ikke alltid angst logisk (rasjonell) heller, da".

Og når har ikke jeg vist interesse for hvorfor folk har det? Har jeg noen sinne sagt noe som at angst ikke er reellt og ikke bør tas på alvor, at fødsel er best og ferdig med det? I think not..

Endret 24. februar 2013 av Teriyaki

[Teriyaki]

Måten man blir mottat på sykehuset. Å bli neverdiget av en jordmor i en sårbar situasjon skremmer meg mer enn smerter. Å miste totalt kontrollen skremmer meg.

Det er heller de følelsemessige tingene som skjer under en fødsel som gjør meg litt nervøs enn å ha det vondt.

Anonym poster: 8b855a6776796897f386ce72f756549f

Anonym poster: 8b855a6776796897f386ce72f756549f

Det finnes dessverre mange som ikke burde ha jobbet i jobben sin, også når det kommer til helsepersonell. Det er ikke slik det skal være, du skal bli møtt med respekt og jordmoren skal lytte til dine følelser, redsler og om du evt. har spesielle ønsker for fødselen.

Her ble jeg veldig godt ivaretatt av helsepersonellet, men er veldig synd å høre at ikke alle andre har samme erfaring.

[Tilim]

Jeg tenkte en del på hvordan det var å føde før jeg klarte å bli gravid og kjente at det skremte meg en del.

Men jeg har mer skrekk for å bli skjært og stukket i (og helt syk angst for tannlegen, true story) så jeg var veldig bestemt på at det måtte bli vaginal fødsel den gangen det skulle bli aktuelt.

Så da jeg først ble gravid og hele situasjonen var en realitet så slo jeg meg mer og mer til ro med at slik skal det være og smertene som kommer får jeg prøve å takle.

Jeg vbar faktisk mye mer redd for å få epidural enn for smertene ved å føde.

Når jeg leser det jeg selv skriver så virker dethelt dust å velge flere timer med mye vondt enn et par sekunder eller hva det tar, men jeg er ganske sikker på at jeg har sprøyteangst og lignende, så jeg blir veldig urasjonell når jeg først står ovenfor valget.

[Susa]

Jeg tror også at det florerer litt for mange "revna fra huet til ræva"-fortellinger på nett. Og at keisersnitt kan virke som enkleste utvei.

MEN mange av de som har født vaginalt OG tatt keisersnitt sier jo faktisk at de ville valgt vaginal fødsel neste gang.

Men nå har sikkert ikke jeg helt rett syn på dette, siden jeg var livredd for at det skulle ende i keisersnitt.

Fødselen min tok 2,5 fra riene startet, og var ikke grusom...