Har brutt kontakt med far, men han har fortsatt overtaket

[AnonymBruker]

Av diverse grunner har jeg ikke lengre kontakt med min far, og har ikke hatt det det siste halvåret. Han var svært kontrollerende og hersesyk, og skulle alltid vite alt om hva jeg gjorde, hvem jeg var med, om jeg gjorde alt jeg skulle og fulgte pliktene mine til punkt og prikke. Jeg brøt kontakten (skilte foreldre, bor hos mor) for å få ham unna.

Men likevel får han så mye informasjon om meg. Hele familien "sladrer" på meg, og han kontakter personer han vet jeg har kontakt med. Han ringte en person han hadde vennskap med da han var ung, og ikke har snakket med siden, som tilfeldigvis er kjørelæreren min, for å få vite hvordan det sto til med kjøringen min. Jeg får stadig meldinger fra far hvor han gratulerer meg med det eller det, eller et eller annet for å vise at han fortsatt vet mye om meg.

Det er så plagsomt at jeg har ikke ord. Jeg føler han eier meg og styrer meg. Ønsker NULL kontakt og at han bare skal gi faen i å kontrollere meg, men det jo tydeligvis ikke mulig. Vurderer å bryte kontakt med hele familien, så han ikke blir matet av informasjon. Jeg er 19 år og myndig. Skal snart flytte hjemmefra. Hjelp??

Anonym poster: b9dc384c39aa7822506c659ec85f6cc5

[AnonymBruker]

Hvis du er 19, tipper jeg at du er russ 2013? Derfor skal du snart ut av redet. Om 6 mnd kan du flytte til andre siden av Norge, eller Argentina for den saks skyld. Hold ut resten av vgs.

Når man har vokst opp med svært kontrollerende/manipulerende familie er det beste løsning og skaffe geografisk avstand, for også kunne starte å bygge sitt eget liv uten de menneskene surrende i bakgrunnen.

Anonym poster: 24fbae80cc7fbbcd1a2a47128ec4dee8

[AnonymBruker]

Hvis du er 19, tipper jeg at du er russ 2013? Derfor skal du snart ut av redet. Om 6 mnd kan du flytte til andre siden av Norge, eller Argentina for den saks skyld. Hold ut resten av vgs.

Når man har vokst opp med svært kontrollerende/manipulerende familie er det beste løsning og skaffe geografisk avstand, for også kunne starte å bygge sitt eget liv uten de menneskene surrende i bakgrunnen.

Anonym poster: 24fbae80cc7fbbcd1a2a47128ec4dee8

Er ferdig med vgs, har jobbet det siste halvåret og sparer inn til å flytte ut til sommeren. Ja, geografisk avstand er kanskje det beste. Men problemet er at det kun er faren min (og kanskje enkelte andre) jeg ikke vil ha kontakt med. Vil egentlig ikke bryte med hele familien, men det er vel kanskje løsningen når resten utgir hele livet mitt til ham.

Anonym poster: b9dc384c39aa7822506c659ec85f6cc5

[AnonymBruker]

Jeg får lyst til å gi deg en klem TS... <3

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver; jeg er også vokst opp med strenge kontrollerende foreldre, særlig min far. Og vi er en ganske vanlig norsk familie (ikke religiøse e.l.) Mange har fordommer om at strenge/kontrollende foreldre er en konsekvens av rampete barn/tenåringer... Men trust me; jeg var en typisk "good girl" hele oppveksten (smakte ikke alkohol før jeg var 19, var 18 år før jeg fikk mitt først kyss, "festet" så og si aldri, hadde toppkarakterer på VGS og Universitetet). Likevel fikk jeg mas og formaninger fra foreldrene min hver dag, jeg følte meg aldri bra nok, klarte aldri å slappe 100% av.... Jeg fikk det først bedre da jeg i starten av tyveårene flyttet til utlandet (utenfor Norden), nå er jeg over 30 år og bor fortsatt i utlandet. Ikke en gang 1 million kroner kunne fått meg tilbake til Norge, jeg har aldri følt meg så fri som nå. Jeg har ikke brutt helt kontakten med foreldrene mine, snakker med den 1 gang i måneden på telefon (hater det, men gjør det for å være "høflig"), har også kontakt med brødrene mine og en tante, men jeg er forsiktig med infoen jeg deler til brødrene mine da jeg vet at den informasjonen går til foreldrene mine og kan brukes mot meg...

Mitt tips til deg er å flytte til en annen landsdel eller til utlandet, minst for ett år og se om du føler deg bedre... Ofte kan det ta ett år før angsten for å bli kjeftet på/oppsøkt slipper taket.

Lykk til, du er ikke alene! :-)

Anonym poster: 4e749d22a599975577092fcaea4e3da1

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 17 som har valgt å ikke ha kontakt med sin far. Far er fortvilet og ønsker samvær og kontakt. Far sender mld og brev og forteller om sitt liv og at han savner han og er glad i sønnen sin. Far får ingen respons på dette. Forholdet dems var litt vanskelig til tider men så kuttet sønnen vår bare tvert av samvær og kontakt. Jeg har ikke fått svar på akkurat hvorfor da sønnen vår ikke vil snakke om det.

Kan hende din far virkelig mener å gratulere deg og ikke mer enn det. Han vil vite hva som skjer i livet ditt og derfor gjør det han gjør. For deg så kan det virke kontrollerende, men fra din far sin side kan det bety at han bryr seg OM deg og er glad i deg.

Er vanskelig å svare når vi ikke vet grunnen til at du kuttet kontakt.

Anonym poster: c84fb37206fe20a3f3bfaa701a98652c

[AnonymBruker]

Jeg får lyst til å gi deg en klem TS... <3

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver; jeg er også vokst opp med strenge kontrollerende foreldre, særlig min far. Og vi er en ganske vanlig norsk familie (ikke religiøse e.l.) Mange har fordommer om at strenge/kontrollende foreldre er en konsekvens av rampete barn/tenåringer... Men trust me; jeg var en typisk "good girl" hele oppveksten (smakte ikke alkohol før jeg var 19, var 18 år før jeg fikk mitt først kyss, "festet" så og si aldri, hadde toppkarakterer på VGS og Universitetet). Likevel fikk jeg mas og formaninger fra foreldrene min hver dag, jeg følte meg aldri bra nok, klarte aldri å slappe 100% av.... Jeg fikk det først bedre da jeg i starten av tyveårene flyttet til utlandet (utenfor Norden), nå er jeg over 30 år og bor fortsatt i utlandet. Ikke en gang 1 million kroner kunne fått meg tilbake til Norge, jeg har aldri følt meg så fri som nå. Jeg har ikke brutt helt kontakten med foreldrene mine, snakker med den 1 gang i måneden på telefon (hater det, men gjør det for å være "høflig"), har også kontakt med brødrene mine og en tante, men jeg er forsiktig med infoen jeg deler til brødrene mine da jeg vet at den informasjonen går til foreldrene mine og kan brukes mot meg...

Mitt tips til deg er å flytte til en annen landsdel eller til utlandet, minst for ett år og se om du føler deg bedre... Ofte kan det ta ett år før angsten for å bli kjeftet på/oppsøkt slipper taket.

Lykk til, du er ikke alene! :-)

Anonym poster: 4e749d22a599975577092fcaea4e3da1

Takk for svar, og klem tilbake til deg! Kan ikke forestille meg den friheten du føler nå!

Jeg tør nesten ikke å gå ute på byen lengre i frykt for å møte på ham. Måtte slutte med sporten jeg likte fordi han møtte opp på treningene. Droppet juletradisjonene siden jeg regnet med han ville gjøre det samme den dagen. Kan ikke gå i familiebursdager/selskaper. Det er faktisk mye angst tilstede...

Er som deg, tror jeg faktisk har flink pike-syndromet. Aldri vært noe tull med meg og han har egentlig aldri hatt noen grunn til å føle han må bestemme over meg. Føler meg så fanget, enda det er nærmere 7 måneder siden jeg svarte på meldingene eller telefonene fra ham.

Så du bare flyttet? Maste foreldrene dine mye i begynnelsen og har det avtatt seg, eller har de bare oppsøkt kontakt månedlig? Det virker veldig skummelt også, å bare flytte. Langt vekk til og med :O Men jeg vil også føle meg fri, trygg og at jeg er god nok

Anonym poster: b9dc384c39aa7822506c659ec85f6cc5

[Wolfmoon]

Det som er fint med å flytte er at du kan delene av livet ditt du ønsker

Er det noen du virkelig liker, kan du snakke med dem om hva de kan si til din far og ikke?

Hvis de ikke er til å stole på, så er det bare å la være og fortelle.

Og du er 19 år, det er meningen at du skal flytte ut, bli selvstendig og frigjøre deg fra dine foreldre.

Siden du allerede har problemer med din far der du er nå, så ville jeg tatt valget om å studere et helt annet sted. Trenger ikke nødvendigvis å flytte utenlands, du kan komme langt unna i Norge også

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 17 som har valgt å ikke ha kontakt med sin far. Far er fortvilet og ønsker samvær og kontakt. Far sender mld og brev og forteller om sitt liv og at han savner han og er glad i sønnen sin. Far får ingen respons på dette. Forholdet dems var litt vanskelig til tider men så kuttet sønnen vår bare tvert av samvær og kontakt. Jeg har ikke fått svar på akkurat hvorfor da sønnen vår ikke vil snakke om det.

Kan hende din far virkelig mener å gratulere deg og ikke mer enn det. Han vil vite hva som skjer i livet ditt og derfor gjør det han gjør. For deg så kan det virke kontrollerende, men fra din far sin side kan det bety at han bryr seg OM deg og er glad i deg.

Er vanskelig å svare når vi ikke vet grunnen til at du kuttet kontakt.

Anonym poster: c84fb37206fe20a3f3bfaa701a98652c

Faren min bryr seg om meg. Jeg har fått vite at han har hatt det veldig tungt etter jeg sluttet å ta kontakt. Men jeg opplever det som et stadig mas og press, og jeg har fått det så dårlig psykisk når han igjen og igjen skal vite alt om meg og livet mitt. Da jeg kuttet kontakt, tenkte jeg til meg selv at det bare ville være for en kort periode, for å få ting på avstand. Men jeg opplever en stor lettelse ved å ha ham ute av livet mitt og jeg bare gleder meg til han er borte for godt.

Han mener det godt innerst inne, men jeg tåler ikke tanken på ham lengre. Han har fått advarsel på advarsel om at jeg ikke orker å bli kontrollert, og han gir seg ikke. Jeg blir faktisk litt redd når han oppsøker mennesker for å få vite ting om meg. Man kan aldri være trygg på selv familiemedlemmene sine. Jeg vil bare vekk fra ham.

Er dette samme grunn til at din sønn brøt kontakt med sin far?

Anonym poster: b9dc384c39aa7822506c659ec85f6cc5

[AnonymBruker]

Faren min bryr seg om meg. Jeg har fått vite at han har hatt det veldig tungt etter jeg sluttet å ta kontakt. Men jeg opplever det som et stadig mas og press, og jeg har fått det så dårlig psykisk når han igjen og igjen skal vite alt om meg og livet mitt. Da jeg kuttet kontakt, tenkte jeg til meg selv at det bare ville være for en kort periode, for å få ting på avstand. Men jeg opplever en stor lettelse ved å ha ham ute av livet mitt og jeg bare gleder meg til han er borte for godt.

Han mener det godt innerst inne, men jeg tåler ikke tanken på ham lengre. Han har fått advarsel på advarsel om at jeg ikke orker å bli kontrollert, og han gir seg ikke. Jeg blir faktisk litt redd når han oppsøker mennesker for å få vite ting om meg. Man kan aldri være trygg på selv familiemedlemmene sine. Jeg vil bare vekk fra ham.

Er dette samme grunn til at din sønn brøt kontakt med sin far?

Anonym poster: b9dc384c39aa7822506c659ec85f6cc5

Far og jeg har vært skilt i noen år så jeg har ikke fått med meg alt. Det har nok bygd seg opp over flere år. De hadde samvær men det kuttet sønnen vår ut etter en episode/krangel. Far her kunne være urimelig og veldig sint og snakke nedlatende til sønnen sin, snakket til, i stede for med han. Far har også vært fysisk i avstraffelse i tidlige år, noe som henger igjen.

Far har trekt seg litt unna nå. Han får med seg hva sønnen gjør gjennom familiemedlemmer, lærere og trenere og det lille jeg informerer om. Jeg syns synd på faren, jeg har prøvd å få sønnen vår til å ha kontakt, men han vil ikke.

Anonym poster: c84fb37206fe20a3f3bfaa701a98652c