"blir du psyko som morra di, dumper jeg deg"

[AnonymBruker]

Det er kanskje den røffe, tøffe sannhet, men må det sies slik til meg?

Mora mi var kanskje ikke psykopat akkurat, men psykisk syk og ødelagt, det var hun, og det måtte jeg vokse opp med.

Har gått til en del behandlinger og psykologer, og alle er enige om en ting, jeg har klart meg utrolig bra til tross for oppveksten min. Mye skyldes nok at jeg i veldig tidlig alder tok ansvar for meg selv, og moren min, for hun var ikke en omsorgsperson, hun krevde en. Samtidig slo hun meg og plaget meg fysisk og psykisk om ikke alt jeg gjorde handlet kun om henne.

Bor langs en liten vestlandsfjord for alle kjenner alle i hele fylket. Har blitt kjent med en som jeg "alltid har visst hvem er", bare at vi ble introdusert skikkelig for hverandre.

Vi er såpass langt uti et forhold at om jeg blir gravid nå, passer det begge ganske godt. Jeg er ikke ferdig med skole pga oppveksten, men har en god jobb, ca 800.000 i kapital til bolig osv, skal ta 2 fag for å få vitnemål osv.

Så jeg har vel klart meg ganske ok, jeg er 27 år nå.

I går satt vi og pratet om fremtiden, han vet at jeg har slitt i oppveksten, ryktene gikk, men ingen kom for å hjelpe.

Plutselig ser han på meg og sier "hvis du blir like psyko som det mora di var, så er det helt over og ut mellom oss, så enkelt er det".

Jeg ble litt lei meg, egentlig veldig lei meg, men siden jeg er vokst opp med å bli trampet på, har jeg vanskelig for å vite hva som er det rette å si, og hva som er respektløst, så jeg må ty til dere her på kvinneguiden. Hvordan hadde du reagert, og hva hadde du synes om å bli fortalt noe slikt, rett ut?

Anonym poster: 618c093198718d958f30c2299f54cf99

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme type oppvekst. Psykisk syk mor, tok alt praktisk ansvar allerede fra 8-års alderen, oppdro meg selv, fikk utdanning og jobb.

Personlig, ville det vært dealbreaker. For meg er det et veldig ømtålig tema, og at gubben sa noe sånt vitner om han manglet totalt forståelse for noe som har formet meg sterkt, selv om jeg utad klarer meg bra.

Anonym poster: 7bfa4653d374e2343c9a15b6bba1ff8b

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme type oppvekst. Psykisk syk mor, tok alt praktisk ansvar allerede fra 8-års alderen, oppdro meg selv, fikk utdanning og jobb.

Personlig, ville det vært dealbreaker. For meg er det et veldig ømtålig tema, og at gubben sa noe sånt vitner om han manglet totalt forståelse for noe som har formet meg sterkt, selv om jeg utad klarer meg bra.

Anonym poster: 7bfa4653d374e2343c9a15b6bba1ff8b

Takk for svar, ja du vet hvor tøft det er å sitte med en fortid som dette, selv om en utad klarer seg bra.

Det er en grunn til at jeg er som jeg er i dag, og det er en tøff oppvekst. Jeg og typen har aldri direkte snakket om den, han bare vet at den er der.

Så dette kom som et sjokk, når han sa det på den måten.

Anonym poster: e0b4beb4bcf9704dcef270c5d45ac481

[AnonymBruker]

Fy flate for en idiotisk ting å si.. Det hadde vært dealbreaker for meg også. Jeg definerer hvem jeg er, ikke mora mi. Og jeg kan ikke omgås så trangsynte mennesker.

Anonym poster: 2efd1a0fb13c9580fdd20ffc321c38ad

[Drømmejenta]

For det første vil jeg gi deg en klem & en klapp på skuldra! Du har klart deg bra å det er ikke alltid de er så enkelt når ting i oppveksten ikke ligger til rette for det! Jeg syns det blir dårlig gjort av han. Han skal hjelpe deg,støtte deg å vise deg veien iogmed at han i tillegg vet hvordan du har hatt syns jeg det er på sin plass at han skal gå ved siden av deg & hjelpe deg opp.. Uannsett hva fremtiden bringer!

Jeg hadde blitt kjempe lei meg,å hvordan moren din har vært skal ikke fortelle andre hvordan du blir..

[AnonymBruker]

Takk for støtte og gode ord

Det er vanskelig, fordi jeg på en måte kan forstå ham. På en annen side er jeg ikke moren min, jeg er selvstendig, jeg er ansvarsfull, jeg er psykisk oppegående. Tunge dager kan alle ha, og det har jeg også, men jeg er ikke noe ustabil psykiatrisk tilfelle.

Jeg ble svært såret av det han sa, jeg tror jeg vil prøve å snakke med ham om det, rett og slett...

Han unngår å snakke om oppveksten min, de gangene vi har kommet litt inn på det, endrer han veldig fort tema, og jeg har heller ikke kommentert det ytterligere.

Anonym poster: e0b4beb4bcf9704dcef270c5d45ac481

[Gjest Gjest]

jeg hadde ikke godtatt dette, hva skal man svare til sånt? Uakseptabelt

[AnonymBruker]

En veldig respektløs ting å si!

Anonym poster: 2720e09cd723c6dbfddca2514424b1b7

[Gjest FiskenBlub]

Har også vokst opp med psykisk syk mor alkoholisert far. Selv sliter jeg psykisk pga det. Har kjæreste og vi har snakket en del om det og hvordan fremtiden ser ut hvis jeg blir sykere (lite sannsynlig at jeg blir like sinnsyk som min mor da hun har en litt sjelden sykdom). Kjæresten min sa ihvertfall at hvis han ikke klarer meg på mitt værste så fortjener jeg en bedre kjæreste. Synes det var pent sagt. Men til saken: er utrolig respektløst av han å si sånn til deg. Men med tanke på at du er gravid kan du ikke akkurat løpe av gårdet så er vel bare noe å jobbe seg gjennom. Utrolig teit at han ikke vil prøvde en gang hvis du blir syk, bare springe fra deg med en gang.... Virker ikke som at han ser på forholdet som noe viktig akkurat... Beklagelig nok. Kanskje dere skal snakke mer om det? Omså med psykolog? Ikke vet jeg. Blir bare oppgitt av folk som ikke skjønner seg på psykiske sykdommer, men heller ikke prøver

[Anglofil]

Respektløst, og han virker lite empatisk når han sier det. Det ville vel vært dealbreaker for de fleste om man ble så dårlig som din mor, men det er da ingenting som tyder på at det skal skje deg, ergo mener jeg det er en fullstendig unødvendig ting å si.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Si til han at om han ikke slutter å være ett rasshøl

så dumper du han....enkelt og greit!

Anonym poster: f9322106cdd10e775c72bfe48f67e620

[Binta Ba]

Jeg kan forstå poenget hans, selv om han formulerte seg som en fjott.

Jeg ville også gådd om mannen min utviklet seg til å bli som f.eks onkelen hans, som virkelig er en slem mann. Men før det hadde gådd så langt, ville nok både jeg og han selv tatt affære.

Si til han hvordan du tok det han sa, og at han må huske på at du og moren din er forskjellige individer. Enkelte ting går i arv, andre ting ikke.

[Gjest Blissa]

Det er kanskje den røffe, tøffe sannhet, men må det sies slik til meg?

Mora mi var kanskje ikke psykopat akkurat, men psykisk syk og ødelagt, det var hun, og det måtte jeg vokse opp med.

Har gått til en del behandlinger og psykologer, og alle er enige om en ting, jeg har klart meg utrolig bra til tross for oppveksten min. Mye skyldes nok at jeg i veldig tidlig alder tok ansvar for meg selv, og moren min, for hun var ikke en omsorgsperson, hun krevde en. Samtidig slo hun meg og plaget meg fysisk og psykisk om ikke alt jeg gjorde handlet kun om henne.

Bor langs en liten vestlandsfjord for alle kjenner alle i hele fylket. Har blitt kjent med en som jeg "alltid har visst hvem er", bare at vi ble introdusert skikkelig for hverandre.

Vi er såpass langt uti et forhold at om jeg blir gravid nå, passer det begge ganske godt. Jeg er ikke ferdig med skole pga oppveksten, men har en god jobb, ca 800.000 i kapital til bolig osv, skal ta 2 fag for å få vitnemål osv.

Så jeg har vel klart meg ganske ok, jeg er 27 år nå.

I går satt vi og pratet om fremtiden, han vet at jeg har slitt i oppveksten, ryktene gikk, men ingen kom for å hjelpe.

Plutselig ser han på meg og sier "hvis du blir like psyko som det mora di var, så er det helt over og ut mellom oss, så enkelt er det".

Jeg ble litt lei meg, egentlig veldig lei meg, men siden jeg er vokst opp med å bli trampet på, har jeg vanskelig for å vite hva som er det rette å si, og hva som er respektløst, så jeg må ty til dere her på kvinneguiden. Hvordan hadde du reagert, og hva hadde du synes om å bli fortalt noe slikt, rett ut?

Anonym poster: 618c093198718d958f30c2299f54cf99

Vil jammen karaktisere kommentaren fra ham som et overgrep. Man skal jo støtte sin kjære i gode og vonde dager. Han er muligens umoden av seg. Det er opp til deg om du finner deg i det eller ikke.

Prøv å være sterk og se om du rir stormen av. Ta vare på deg selv og prøv å ikke ta deg nær av det i alle fall.

[Gjest Blissa]

Det er kanskje den røffe, tøffe sannhet, men må det sies slik til meg?

Mora mi var kanskje ikke psykopat akkurat, men psykisk syk og ødelagt, det var hun, og det måtte jeg vokse opp med.

Har gått til en del behandlinger og psykologer, og alle er enige om en ting, jeg har klart meg utrolig bra til tross for oppveksten min. Mye skyldes nok at jeg i veldig tidlig alder tok ansvar for meg selv, og moren min, for hun var ikke en omsorgsperson, hun krevde en. Samtidig slo hun meg og plaget meg fysisk og psykisk om ikke alt jeg gjorde handlet kun om henne.

Bor langs en liten vestlandsfjord for alle kjenner alle i hele fylket. Har blitt kjent med en som jeg "alltid har visst hvem er", bare at vi ble introdusert skikkelig for hverandre.

Vi er såpass langt uti et forhold at om jeg blir gravid nå, passer det begge ganske godt. Jeg er ikke ferdig med skole pga oppveksten, men har en god jobb, ca 800.000 i kapital til bolig osv, skal ta 2 fag for å få vitnemål osv.

Så jeg har vel klart meg ganske ok, jeg er 27 år nå.

I går satt vi og pratet om fremtiden, han vet at jeg har slitt i oppveksten, ryktene gikk, men ingen kom for å hjelpe.

Plutselig ser han på meg og sier "hvis du blir like psyko som det mora di var, så er det helt over og ut mellom oss, så enkelt er det".

Jeg ble litt lei meg, egentlig veldig lei meg, men siden jeg er vokst opp med å bli trampet på, har jeg vanskelig for å vite hva som er det rette å si, og hva som er respektløst, så jeg må ty til dere her på kvinneguiden. Hvordan hadde du reagert, og hva hadde du synes om å bli fortalt noe slikt, rett ut?

Anonym poster: 618c093198718d958f30c2299f54cf99

Vil jammen karaktisere kommentaren fra ham som et overgrep. Man skal jo støtte sin kjære i gode og vonde dager. Han er muligens umoden av seg. Det er opp til deg om du finner deg i det eller ikke.

Prøv å være sterk og se om du rir stormen av. Ta vare på deg selv og prøv å ikke ta deg nær av det i alle fall.

[AnonymBruker]

Takk for støtte og trøstende ord fra dere, det varmer å høre det.

Desto mer jeg tenker på det, desto mindre fatter jeg at han faktisk sa noe slikt til meg, jeg er såret. Det føles som han nesten venter på at jeg skal bli like gal, enda han faktisk ikke vet helt sikkert hvor galt det var i oppveksten min, for han har ikke spurt meg og jeg vet ikke hva ryktene på bygda sier.

ts

Anonym poster: e0b4beb4bcf9704dcef270c5d45ac481

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal ta det opp med han TS..

Jeg har vokst opp i en lignende situasjon, men da med en frisk far tilstede så han har tatt mye ansvar når mamma har vært ekstra dårlig og ikke klart å "håndtere" morsrollen så godt.. Det er flere grunner til at jeg IKKE ville akseptert den kommentaren. Den første er som en annen nevner lengre oppe at JEG definerer meg, ikke moren min. Jeg har blitt en sterk kvinne, og jeg finner meg ikke i at folk, og spesielt ikke min aller nærmeste, virker å forvente at jeg kommer til å bli syk.

Den andre grunnen er svært enkel og handler om kjærlighet.. Ja så er mamma syk, men jeg er glad i henne fortsatt. Veldig glad i henne! Hun kan ikke noe for at hun er syk. INGEN snakker stygt om min mamma til meg - INGEN! Det er ikke akseptabelt. Min kjæreste skal ha respekt for mine foreldre også - har han et problem med de kan han ta det opp på en skikkelig måte, men å slenge dritt rundt seg er totalt uakseptabelt. Og ja en kommentar om å ikke bli like psyko, det ER å slenge dritt.

Anonym poster: ca33dd6df6d899ada587ec52f5d78a48

[AnonymBruker]

Hvordan hadde du reagert, og hva hadde du synes om å bli fortalt noe slikt, rett ut?

Anonym poster: 618c093198718d958f30c2299f54cf99

Eksen min var litt sånn. Brutalt ærlig, og formulerte seg veldig umodent og flåsete. Synes det han sa bærer preg av en litt umoden fyr.Hadde ikke akkurat slått opp på stedet, men vær litt obs på sånne bemerkninger i andre situasjoner også. Dessverre viste eksen min seg å være veldig respektløs i andre situasjoner også, han bare manglet den respekten, forståelsen, ydmykheten og evnen til å ordlegge seg klokt, som en del andre mennesker har.

Anonym poster: a4c661df0ad84e71ddc17b1fce59fec6

[Gjest Gjest]

Det er kanskje den røffe, tøffe sannhet, men må det sies slik til meg?

Mora mi var kanskje ikke psykopat akkurat, men psykisk syk og ødelagt, det var hun, og det måtte jeg vokse opp med.

Har gått til en del behandlinger og psykologer, og alle er enige om en ting, jeg har klart meg utrolig bra til tross for oppveksten min. Mye skyldes nok at jeg i veldig tidlig alder tok ansvar for meg selv, og moren min, for hun var ikke en omsorgsperson, hun krevde en. Samtidig slo hun meg og plaget meg fysisk og psykisk om ikke alt jeg gjorde handlet kun om henne.

Bor langs en liten vestlandsfjord for alle kjenner alle i hele fylket. Har blitt kjent med en som jeg "alltid har visst hvem er", bare at vi ble introdusert skikkelig for hverandre.

Vi er såpass langt uti et forhold at om jeg blir gravid nå, passer det begge ganske godt. Jeg er ikke ferdig med skole pga oppveksten, men har en god jobb, ca 800.000 i kapital til bolig osv, skal ta 2 fag for å få vitnemål osv.

Så jeg har vel klart meg ganske ok, jeg er 27 år nå.

I går satt vi og pratet om fremtiden, han vet at jeg har slitt i oppveksten, ryktene gikk, men ingen kom for å hjelpe.

Plutselig ser han på meg og sier "hvis du blir like psyko som det mora di var, så er det helt over og ut mellom oss, så enkelt er det".

Jeg ble litt lei meg, egentlig veldig lei meg, men siden jeg er vokst opp med å bli trampet på, har jeg vanskelig for å vite hva som er det rette å si, og hva som er respektløst, så jeg må ty til dere her på kvinneguiden. Hvordan hadde du reagert, og hva hadde du synes om å bli fortalt noe slikt, rett ut?

Anonym poster: 618c093198718d958f30c2299f54cf99

Jeg hadde spart ham bryet og dumpet ham der og da.

[Havbris]

Denne verbale frosken kunne han spart deg - og han refererer kanskje kun til det bygdesladderet han har hørt, siden du har snakket lite med han om din historie. Jeg synes du skal bruke tid på å fortelle denne historien slik den er opplevd av deg, hvordan det har påvirket deg, hva du selv har gjort for å overleve og hva du tenker om det selv idag. Mange som ikke vet noe om psykiatri problematikk bærer på masse fordommer og det er godt mulig den kulturen han lever i, har gitt han en del av det.

Snakk med han, vær ærlig og fortell han at han i fremtiden kan spare seg slik kommentarer - for det er sårende for en som i utgangspunktet er veldig sårbar. Som partner skal han spille på lag med deg og være lojal mot deg. Da må han lære seg å passe kjeften sin - i tillegg til at han vil ha godt av litt skolering. Løvetannbarn trenger støtte.

[Alice123]

Personlig, ville det vært dealbreaker. For meg er det et veldig ømtålig tema, og at gubben sa noe sånt vitner om han manglet totalt forståelse for noe som har formet meg sterkt, selv om jeg utad klarer meg bra.

Anonym poster: 7bfa4653d374e2343c9a15b6bba1ff8b

Dette. Jeg hadde ikke klart å leve med en som ikke hadde noen forståelse for hva jeg hadde gennomgått.

Dessuten, "i gode og onde dager"?