Bipolar lidelse

[AnonymBruker]

Jeg jobber tett med en fyr som har bipolar lidelse. Han har fortalt meg dette for lenge siden konfidensielt. De siste månedene har vi hatt flere problemer fordi han bli fort sint. Sist var det noe som gikk over flere dager, noe av det muntlig hvor jeg aldri har opplevd lignende han ble veldig sint fordi jeg lurte på hvorfor han hadde hatt en så frekk tone til meg på facebook her om dagen...

Etter en lang skyllebøtte dro jeg hjem. Skrev til han på facebook at jeg ikke vet om jeg orker noe mer samarbeid med han, og vil ta dette høyere opp så jeg kan jobbe med noen andre i stede, jeg fikk samme reaksjon hvor han sa at det kunne jeg bare glemme osv.

Etter denne hendelsen har han oppført seg som ingenting, helt normalt (altså hyggelig). Jeg syns det er allikevel ubehagelig å fortsette noe samarbeid med han og kommer til å ta det videre allikevel. Men føler ikke jeg kan nevne det med bipolar pga jeg ikke vet hvor mange som vet det. Syns også det er rart om dette er uheldige episoder han kan ha at han ikke kommer til meg når det er ferdig og unnskylder seg.. Bare later som ingenting.

En skikkelig kjip situasjon rett og slett.. Sliter også litt med tanker om at jeg kanskje bør være mer tålmodig med denne personen. Jeg vet han bruker medisin, men det fungerer kanskje ikke hele tiden. Tenker samtidig at hans lidelse ikke skal gå ut over min hverdag.

Hva syns dere er riktig? Har allerede snakket med en som så ganske alvorlig på saken (uvitende om bipolar) og ville jeg skulle skrive en formell klage.

Anonym poster: 32ba7d4bf6b10fe419440e29bba8beb8

[AnonymBruker]

Kan det være at han, da han var helt umulig, var i en psykose? Høres sikkert helt utenkelig ut, men tenk litt på det: Psykose er ikke synonymt med null funksjonsevne og hyling og skriking, det er "bare" en virkelighetsbrist. Mange bipolare, de med bipolar type 1 spesielt, går iblant inn i psykoser. Da forandrer gjerne personligheten seg noe, og de kan oppføre seg merkelig - uten at de dermed løper rundt i rommet og roper ting på ikke-eksisterende språk, altså oppfører seg slik at alle skjønner at de er psykotiske.

Medisiner hjelper de fleste, men er ingen garanti for å unngå nye episoder. Kan det være det er derfor han ikke helt får med seg at han burde unnskyldt seg? Ellers fører jo så alvorlige diagnoser som dette gjerne til en del tilleggsproblemer. Gjerne sosiale. Om han nå er helt hyggelig og normal igjen, har han kanskje bare ikke skjønt at han burde unnskylde seg - fordi du vet om lidelsen.

Jeg forstår ikke helt om denne Facebook-kontakten der han hadde "samme reaksjon" var i perioden han var vanskelig eller etter den? Hvis underveis, synes jeg du bør ta dette opp med ham nå som han er i en god og stabil periode. Prøv å få banket inn i hodet hans at han var skremmende og frekk overfor deg sist han hadde et nedsving - og hvordan. Det er muligheter for at han bare ikke har skjønt det selv, han klarer neppe å ta til seg all verden av gode råd når han først er i en slik periode.

Om han får høre dette i en god periode, slik at han kan reflektere over det, kan det hjelpe mye. Var det derimot i en periode der han ellers var grei, gidder han tydeligvis ikke anstrenge seg. Da har jeg all verdens forståelse for at du tar saken videre.

Anonym poster: b585d66033142582a26d6b2141429b1a

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Er umulig for meg å si hva som egentlig skjedde. Må ærlig si jeg ikke tenkte over det med bipolar med en gang siden jeg forbinder det med perioder med oppstemthet og deprisjoner. Ser jo nå at dette kan innebære mye mer. Bortsett fra at han kan bli veldig sint har jeg ikke lagt merke til noe annet. Også går det som regel fort over igjen.

Denne episoden startet jo med at han var frekk over facebook. Dagen etter var han blid igjen, smilte til meg og snakket om det fine været. Men da jeg spurte om det lå noe mer bak den sure tonen på facebook forandret alt seg, så vet ikke om jeg tør å ta det opp med han "på en god dag" for det kan være vanskelig å se.

Jeg har egentlig allerede startet prosessen med å snakke med andre om dette for å slippe å jobbe med han (at jeg kan bytte sted), jeg kunne bare ønske at han var ærlig med alle om diagnosen siden han fortsatt tydligvis sliter en del med det.

Anonym poster: 32ba7d4bf6b10fe419440e29bba8beb8

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Er umulig for meg å si hva som egentlig skjedde. Må ærlig si jeg ikke tenkte over det med bipolar med en gang siden jeg forbinder det med perioder med oppstemthet og deprisjoner. Ser jo nå at dette kan innebære mye mer. Bortsett fra at han kan bli veldig sint har jeg ikke lagt merke til noe annet. Også går det som regel fort over igjen.

Denne episoden startet jo med at han var frekk over facebook. Dagen etter var han blid igjen, smilte til meg og snakket om det fine været. Men da jeg spurte om det lå noe mer bak den sure tonen på facebook forandret alt seg, så vet ikke om jeg tør å ta det opp med han "på en god dag" for det kan være vanskelig å se.

Jeg har egentlig allerede startet prosessen med å snakke med andre om dette for å slippe å jobbe med han (at jeg kan bytte sted), jeg kunne bare ønske at han var ærlig med alle om diagnosen siden han fortsatt tydligvis sliter en del med det.

Anonym poster: 32ba7d4bf6b10fe419440e29bba8beb8

Skjønner. Ja, bipolar lidelse er mer omfattende enn det gode gamle manisk depressiv-begrepet gir inntrykk av. Det er delt opp i type I og type II og et par andre grupper. Type I er depresjoner i den ene enden av skalaen og "ekte" mani (iblant med psykoser) i den andre. Tror forsåvidt ikke du må ha hatt depresjoner for å få diagnosen, men det hører jo gjerne til. Type II innebærer både depresjoner og såkalt hypomani: Økt aktivitetsnivå, mindre søvnbehov, "intens" oppførsel, men ingen psykose. Det innebærer ingen skikkelig virkelighetsbrist.

I tillegg har du cyklotymi, som er mindre svingninger enn ved de andre typene bipolar lidelse. Dama er bipolar, og det gir visse utfordringer, men jeg har lært meg å være en uvanlig tålmodig ung mann når du merker det på henne. Nok av info om det å oppdrive, i hvert fall. Sier overhodet ikke at du skal studere emnet, men om det er noe som påvirker noe så sentralt som jobbsituasjonen er det nok vel verdt å lese en time om det

Det er mulig han er type I. I så fall kan det være som beskrevet over. Jeg sier ikke at det er slik, det er bare en mulighet. Det er likevel litt interessant hvordan han snur om så kjapt. Det går selvsagt an å ha lyspunkter midt i en depresjon, eller normale øyeblikk i en manisk episode, men om han hopper raskt fra blid til sint er det litt merkelig. Hver episode pleier å vare uker eller måneder. Mulig han hopper i forsvarsposisjon og derfor blir sånn, men det er i hvert fall litt uvanlig.

Uansett. Hans diagnose skal selvsagt ikke gjøre det vanskelig for deg å trives i jobben din. Samtidig er det dette at han ikke mener noe vondt, og at han antagelig sliter nok med dette allerede. Er det derfor noen måte du kan få "kommet deg unna" å jobbe med ham på uten at du samtidig må fremstille ham som helt umulig for dine overordnede? Du virker for øvrig reflektert og oppegående, så jeg er helt sikker på at du ikke tar dette opp på en måte som sender ham rett ut av jobben. Det er ikke det

Anonym poster: b585d66033142582a26d6b2141429b1a

[AnonymBruker]

Hvordan endte dette?

Ser tråden er litt gammel, men om du fortsatt jobber med han og det skjer igjen, så vil jeg anbefale å ta det opp med han på en høvelig normal dag.

Jeg har selv bipolar lidelse, men blir sjelden sint på andre på den måten. Kun de som står meg nær. Jeg har god selvinnsikt i mitt liv, og ganske god kontroll på selve diagnosen, men en sjelden gang i blant kan det renne over, og da ser man det gjerne ikke selv. Om det ikke går over er det kanskje lurt å ta det opp med noen andre som kjenner til hans tilstand. Sånn at noen kan hjelpe han med å komme seg til rette igjen.

Ut i fra det er det beste tipset jeg kan gi deg: Vær tålmodig, du ønsker kanskje ikke bli påvirket av hans sykdom, men han blir kanskje påvirket av deg og ditt humør hver eneste dag. Noen med bipolar lidelse blir veldig påvirket av andres humør. På en måte du ikke kan forstå. Det er for meg det tyngste med min diagnose. Jeg føler andre følelser alt for sterkt på meg selv.

Anonymous poster hash: 8025a...95d

[AnonymBruker]

Er også bipolar og nysgjerrig:) Jobber fulltid i en krevende jobb, men har valgt å ikke fortelle noen om min diagnose (ennå, fordi jeg ikke opplever at det har noen betydning for evnen til å utføre den. Min forrige jobb visste om det og der skjedde det aldri noe). Medisiner gjør at jeg fungerer helt normalt. Er nok type 2, for har aldri hatt mani - kun depressive perioder og litt hypomani.

Har aldri blitt sinna på noen, men folk er jo forskjellige. Syns bare det er intr. å høre om andres erfaringer.

Dersom jeg hadde visst (og jeg har god selvinnsikt! Opplever at de fleste bipolare har det) at min diagnose ville ha noen som helst innvirkning på jobben jeg gjør, ville jeg sørget for at min nærmeste sjef visste om det. Og kan hende jeg forteller ham det på sikt uansett.

Anonymous poster hash: 72da7...313