Imellom kjæresten og venner- riktig å gjøre det slutt?

[Gjest Trist]

Jeg ble sammen med min ekskjæreste for 1 ½ år siden. Vi hadde vært elskere av og på i 3 år (han i forhold hele tiden, jeg i forhold de 6 første mnd) før han innså at det var meg han ville ha og gjorde det slutt med samboer. Rett etter at vi ble sammen skjedde det en del ting som var min feil, og som skapte mye usikkerhet fra hans sin side. Jeg drakk meg full, løy om hendelser som hadde skjedd før jeg ble sammen med han (som at jeg hadde hatt sex med en av mine kompiser), unngikk å fortelle sannheten om noe som var ting som skjedde i min fortid. Han ble utrolig sint og usikker på meg, noe jeg skjønner godt, selv om han reagerte utrolig sterkt!

Jeg hadde innimellom snakket med noen venninner der jeg luftet at jeg syns han reagerte veldig kraftig på de tingene (uten å unnskylde meg selv). Jeg skjønte at han reagerte, men ikke helt graden av det. Jeg prøvde å lufte dette for han, men han mener at når en gjør en handling, så må man ta den reaksjonen en får, en kan ikke si at reaksjonen er for sterk. Han startet med å konkludere med at det var mine venninner som hadde påvirket meg til å syns dette, så han slettet de fra FB og startet å mislike de.

Han sa utrolig stygge ting om de (når han var opprørt), at de var verdiløse mennesker, horer, fitter (noe han har kalt meg og), og mente at de hadde vært med på å ødelegge vårt forhold. Jeg syns han var urettferdig mot de, og tok på meg alt ansvaret for alt det dumme jeg hadde gjort, og ba om unnskyld og tilgivelse for dette. Han ville at jeg skulle støtte han ovenfor venninnene på at de hadde spilt en stor rolle i å ødelegge vårt forhold. Jeg ønsket så gjerne å støtte han fult ut, men syns det var vanskelig å skulle si til de at de hadde spilt en så stor rolle, når det var jeg som hadde rotet det til i forholdet.

Til tider oppfordret han meg til at jeg skulle treffe venner, da han visst at jeg ville ha det bedre, mens andre ganger var han kranglete og sint når jeg hadde møtt de. Jeg følte det som om jeg trengte hans tillatelse til dette.

Etter mye frem og tilbake over 1 år, så kom vi til en krangel der han sa, nå må du velge, meg eller venninnene dine. Han måtte vite at jeg satte han først, og det er jo noe jeg gjør, men jeg turte ikke å si det, for jeg var redd han en dag ville faktisk be meg om å velge han eller de. Han trakk det tilbake igjen, men da var jeg så sliten av ultimatumene jeg fikk. Det må sies at han er utrolig veltalende, flink til å argumentere og overbevisende. Jeg har vært uenig med han, men eller flere runder med krangling har jeg gitt meg og blir enig med han..

Han har aldri sagt unnskyld for alt det stygge han har sagt om de. For han har ofret alt, han har stått ved min side når jeg ble syk (utviklet angst og depresjon etter en stund med han) og funnet seg i alt jeg har gjort. Han har aldri sett at han var med på å gjøre meg så syk og frembringe angsten ved å hele tiden bringe frem gamle ting, og snakke dritt om venner.

Han er også en fantastisk mann! Generøs, hengiven, lidenskapelig, snill mot andre, fikk meg til å føle meg veldig elsket og som verdens vakreste kvinne. Vi har hatt lange stunder der vi har hatt det fantastisk nydelig og bra, men dette har gjerne vært stunder der jeg ikke har vært noe sammen med mine venninner, ikke snakket med de foran han osv, for å unngå problemet.

Jeg skjønner at han har følt seg usikker på meg, og trenger å vite at partneren er fokus i livet, og ikke venninner. Men jeg syns han har reagert veldig kraftig på dette, og gjort noe som egentlig ikke er problemet til et stort problem…

Gjorde jeg det riktig å gjøre det slutt? Og hva kunne jeg gjort annerledes? Jeg savner han utrolig, og håper stadig at vi kan finne tilbake til hverandre, selv om han har gjort det klart at han ikke stoler på meg når det kommer til venninner, og at jeg setter de foran han.

[Havbris]

Dette var jo ikke akkurat enkelt, og her er det nok mange ting som skurrer. Først et spørsmål: var han sinna på venninnene dine før han visste at du snakket med de om han?

[Gjest Gjest]

TS her.

Han var positivt innstilt til de før dette skjedde! Så det var definitivt jeg som skapte usikkerheten hos han, og jeg som skal fikse opp i det. Problemet er at han krevde at de skal be han om unnskyldning (vel, dette varierte, det var mye frem og tilbake) for rollen de spilte. Når det de gjorde var å prate med meg og høre på meg.

Vi har et litt annerledes syn på hvor nære han gjerne vil at venner skal være, og han er villig til å droppe venner tvert dersom det skulle ha noen problemer for forholdet, uavhengig om de har gjort noe eller ikke nesten. Og han forventer det samme tilbake.

Grunnet til at det ble så vanskelig for meg er vel at disse to venninnene har alltid vært der for meg, og har blitt en trygghet der andre kjærester har vært utro og foreldre som har sviktet.

Mine venner var alltid veldig positivt innstilt til han, men stilte meg noen kritiske spørmål, og jeg snakket med de for å lufte min frustrasjon.

Nå skal det sies at jeg har innsett at jeg nok er/var for avhengig av venner, og hørte for mye på de. Dette er noe jeg har innsett, men at han ber meg velge, presser meg og stiller ultimatum gjør det komplisert for meg og jeg knekker sammen..

[Havbris]

Han kan nok ha oppfattet dine samtaler med venninnene som illojalt, og at du har delt noe med de som han kanskje ikke ønsket at du skulle dele. Du søkte råd hos de for å få en vurdering av hans reaksjonsmønster i forhold til dine innrømmelser, og jeg skjønner godt at han ikke likte det. Hans reaksjoner var hans reaksjoner og de er høyst subjektive. Selv om du, eller andre, ikke ville ha reagert på samme måte så betyr det ikke at hans måte ikke var "riktig". Det er kanskje noe av dette som har trigget denne lapskausen?

Jeg synes allikevel det er drøyt å be deg om å velge han eller venninene dine. Man trenger venner uansett. Men du bør kanskje være mer bevisst på hva du diskuterer med venner, som har med forhold å gjøre, og hva som hører til innenfor husets vegger. Og kanskje skal du lytte mer til deg selv enn hva venner sier? Skal dere ha en sjans i fremtiden må han kunne stole 100% på at din lojalitet ligger hos han, og at du vil spille med åpne kort. Fortiden din kan dere ikke gjøre noe med, men det går an å påvirke fremtiden ved å ta noen bevisste grep.

[idapia89]

Han stiller deg i en veldig vanskelig situasjon når han vil at du skal velge mellom han og venninnene dine. Dette er ikke greit i det hele tatt, og du bør jo få være sammen med de menneskene du er glad i. Han burde heller være glad for at du har så gode venninner, istedet for å føle seg truet av din relasjon til dem. Vanskelig å si om du tok det rette valget, og det vet du vel innerst inne best selv. Men hvis han tenkte på ditt beste så ville han vel ikke stilt et så umulig ultimatum. Det er sikkert ikke aktuelt for deg å slutte å treffe venninnene dine? På denne måten gjør han det jo svært vanskelig for deg å være sammen med han.

Med samtidig er det kanskje noe som har satt i gang dette ubehaget han får sammen med venninnene dine, og her er jeg enig med Havbris over. Kanskje du har snakket med venninnene dine om private emner i forholdet som han ikke satte pris på. På denne måten blir jo tilliten hans til deg satt på prøve, og kanskje han da føler at de betyr mer for deg enn han. Eller i hvert fall at du heller skulle snakket med han om problemene dere hadde. Uansett ikke en lett situasjon for deg TS, og jeg håper du finner ut av det.

Endret 22. februar 2013 av idapia89

[Gjest Trist]

Fra TS:

Jeg skjønner at han har følt dette illojalt, og at han føler at ved at jeg snakker med de om han så får de en maktposisjon i forholdet der de kan påvirke meg. Det er noe jeg har sett, og som jeg har lært masse av! Neste gang skal jeg stole på meg selv, og kun meg selv, og ikke involvere venner i en slik ting.

Han har også involvert sine venner, og bla fortalt de at jeg har gått til psykolog, noe jeg syns er vanskelig for det så personlig, men jeg bærer ikke noe nag mot han eller hans venner for det, og innser at det er jeg som må tilpasse meg, og svelge det at de vet masse om oss også.

Jeg har en liten urolig følelse at han ikke er komfortabel med å ha de tett på meg, fordi han gjerne vil ha meg for seg selv, og på den måten kontrollere meg. Men vet ikke om det er min usikkerhet som bygger opp under denne følelsen.

Jeg har nesten ikke snakket noe med de det siste året om våre problemer, og har holdt de for meg selv. Dette har ført til at jeg aldri har fått luftet ut noe, men stengt det inne slik at det blir en trykkoker av følelser, og jeg kan ikke gjøre slik jeg vanligvis har gjort, prate med noen om det for å få trykket av alle følelsene.

I bunn og grunn skjønner jeg at han føler seg satt til side, men jeg kan ikke skjønne at han uttrykker et så sterkt hat for de (han ønsker ikke de til stede dersom vi skulle ha giftet oss, problemer med at de kommer hjem til oss dersom vi hadde bodd sammen, osv osv). Jeg skjønner at han er usikker, og at det er en sak mellom meg og han, der jeg må prioritere han og vise han at han er mannen i mitt liv, og jeg vil ha han!

Samtidig kommer fortvilelsen til overflaten at jeg aldri skal ha et normalt forhold til mine venninner, og da føler jeg at jeg heller ikke kan være meg selv, og dermed ikke en god kjæreste for han.

Hva kan man gjøre dersom noen har et så stort hat mot noen? Noen ganger bare lyser det hat ut av han ovenfor de, andre ganger prøver han å være snillere og forståelsesfull, for han vet det betyr mye meg. Det er som om han vil så gjerne, men klarer det ikke...

TS

[Havbris]

Hvis magefølelsen din sier deg at han egentlig ønsker å "ha deg for seg selv" så bør du kanskje lytte til den. Dere har snakket med venner om forholdet begge to, og burde kunne legge dette bak dere. At han har et slikt "hat" mot dine venninner skjønner jeg ikke helt, det er noe som skurrer.

Det er jo ikke bra at du ikke skal kunne ha et normalt forhold til venninnene dine, og du bør kanskje vurdere om du i det hele tatt skal tenke en fremtid med denne mannen, om det skulle bli en mulighet for reunion. Å leve i et forhold uten å kunne ha pusterom sammen med venninner vil gjøre deg ulykkelig, og jeg kan ikke skjønne at han stiller et ultimatum som innebærer at han får en ulykkelig kjæreste. Og han sier at de ikke skal kunne komme i et eventuelt bryllup etc. Dette er en form for manipulering som du skal ta på alvor.

Hvis han virkelig ville ditt beste, så svelget han et par kameler og sluttet med å sette opp stengsler for deg.

[Gjest nobilian]

Vel, kan se han sidd her. En eks hadde noe jeg vil kalle særs dårlige venninner, som i mine øyne kun bidro med dårlig påvirkning. Om de faktisk var det, eller om det var jeg som mislikte rådene de kom med i saker de ikke hadde noe med, skal jeg ikke gjøre meg til dommer over. Husker selv jeg følte de var bedritne, dårlige, dummf mennesker. Subjektivt sett.

Uansett er ikke disse venninnene en del av eksens liv lenger, de sviktet da hun etterhvert ikke ville la seg påvirke like mye (etter at det ble slutt mellom oss).

Likevel synes jeg typen din går altfor langt i å kalle dem, og spesielt deg, slikt som horer og fitter. Sier han sånt om/til andre også, eller er det forbeholdt denne spesielle situasjonen?

Synes også han gjør feil i å stille ultimatum. Hvis han ikke kan leve med deg så lenge disse jentene er en faktor, bør han ikke tvinge fram et valg hos deg. Valget bør han ta selv, hvis han ikke kan leve med situasjonen. Da bør han gå.

[AnonymBruker]

Han virker ikke god. Jeg er redd han manipulerer deg noe voldsomt. Du bør snakke med noen om dette.

Anonym poster: f6aee123292ef970c0a7d1450b48013b

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Jeg har som sagt skjønt at han føler seg truet av de og er redd de skal komme inn og spille en rolle i fremtidige spørsmål også. Jeg burde tidligere ha skjønt at han var redd for dette, og støttet han ovenfor de på at han hadde et problem med at de var tett på meg.

Men igjen så er det mengden aggresjon, sinne og hat som rett og slett har gjort meg redd. Jeg følte, subjektivt sett, at han presset meg voldsomt til å mene hva han mente. Jeg kunne jo sett, og prøvde vel, og uttrykke meg at selv om jeg ikke var enig med han om de så støttet jeg han på at han følte seg usikker. Jeg kunne liksom aldri ta et oppgjør med de for å si den store rollen de spilte, men burde ha stolt på at de er gode venner som ville skjønt at jeg støttet han, og stolt på han at han faktisk ville akseptert de og blitt mer vennlig innstilt etterhvert..

Mye burde, burde her...

Så nå sitter jeg i en situasjon der jeg føler at alt er min feil, jeg klarer ikke helt å bruke venninnene mine i denne tiden heller da de alltid har vært problemet, uten selv å ønske å være i midten. De har trukket seg unna så best de kan. Men jeg har liksom aldri vært komfortabel med å ha en anstrengt og platonisk forhold til de, da det er helt unaturlig for meg som er veldig sosial.

Jeg har alltid hatt mennesker jeg er glad i spredt utover på forskjellige steder, så noe av det beste jeg vet er å ha mennesker jeg er gla i samlet sammen ( altså, ikke hele tiden, men typ i bursdager osv..).

Min elskjæreste har i liten grad tatt på seg noe skyld for at han har vært voldsom og at han skjønner at han overreagerer i situasjonens hete. Det er vel noe av det som skremmer mest, for da er det vanskelig å gjøre noe med når han ikke ser det selv, og jeg er redd jeg må danse etter hans pipe om vi skal ha det bra.

Men fy*** katta så utrolig bra vi hadde det da. Var verdens beste følelse og jeg lengter så etter den og alt jeg vet vi kunne være også....

TS