føler meg beglodd

[AnonymBruker]

Hei!

jeg vil ikke/håper ikke folk tolker dette som at jeg er veldig høy på meg selv eller noe slikt, skal prøve å forklare på en god måte.

jeg har aldri hatt noen spesielt god selvtillit eller godt selvbilde, har alltid vært flink til å sammenligne meg med andre og finne feil ved meg selv. føler meg rett og slett aldri bra nok! jeg har hørt fra andre at jeg er ei søt og snill jente, og jeg får faktisk en del oppmerksomhet fra gutter (hører også fra gutter i klassen at andre gutter snakker om meg til de og sier jeg er pen). jeg prøver alt jeg kan å ta dette til meg og si til meg selv at "ja jeg er ei flott jente, og jeg fortjener å være stolt av meg selv" men det går liksom aldri helt inn, føler ikke jeg kommer noen vei..

jeg har gode og dårlige dager, men de er som svart og hvitt - helt i hver sin ende av skalaen. på de dårlige dagene kan selvtilliten være så gruset ned i bakken at jeg ikke vil snakke med folk, jeg ser ned, og føler meg rett og slett helt mislykket. kan begynne å gråte bare jeg tenker på noe eller fordi andre får til oppgaver som jeg jobber med selv. på de gode dagene så er faktisk selvtilliten ganske bra, jeg kan føle meg pen og snakke med folk jeg vanligvis ikke snakker med. denne ekstreme svingningen gjør meg utslitt, hver dag jeg våkner er det som om spørsmålet "blir dette en bra eller dårlig dag?" popper opp. jeg prøver å tenke at søren heller, dette SKAL bli en bra dag uansett, men ofte så ender det opp med å bli det motsatte.

Så til hovedproblemet; jeg føler folk stirrer på meg. uansett hvor eller når. på bussen, på skolen, på gata, på butikken - overalt! muligens jeg er paranoid men det skjer ofte at jeg ser opp og da er det alltid en som ser på meg, og dette gjør meg så ekstremt usikker. "er det fordi jeg er stygg" "eller fordi jeg er pen, nei idag er jeg ikke pen så kan ikke være det" "jo idag føler jeg meg fin, kanskje derfor" "gjør jeg noe rart" "har jeg rare klær" "oppfører jeg meg rart"

alle disse tankene suser rundt samtidig og jeg får bare lyst til å skrike ut, føler jeg blir gal.

jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, det var hvertfall utrolig godt å få utløp for disse tankene da jeg aldri har snakket om det til noen. håper jeg ikke er helt alene om dette, da føler jeg meg hvertfall helt koko i toppen, men samtidig så håper jeg noen evnt kunne hjulpet meg og gitt meg tips eller forklaring på hvorfor det er slik.

Hilsen meg (foretrekker å være anonym)

Anonym poster: a1576e0e0de7218d7c1d95656521fad6

[AnonymBruker]

Dette kunne ha vært meg for noen år tilbake. For meg var det en kombinasjon av depresjon og angst, og det som hjalp var psykolog.

Anonym poster: f0d9ea8e7219c7c5f87bc2feb9280285

[AnonymBruker]

TS her.

Hvordan var det å gå til psykolog? tok det lang tid før det ble bedre?

og hvordan føler du deg nå?

Anonym poster: a1576e0e0de7218d7c1d95656521fad6

[Gjest Gjest]

Bipolar lidelse? Lurt uansett å snakke med en psykolog.

Lykke til !

[AnonymBruker]

Sosial angst? Siden du føler at alle glor på deg og tenker på deg.

Anonym poster: 5020acbdd81f9aa024331a88a6b14f86

[Steinar40]

Det er nok ganske så normalt at folk ser på andre folk.

Tror ikke at det trenger å være noen spesiell grunn til det.

[AnonymBruker]

Som om jeg kunne skrevet dette innlegget selv..utrolig ubehagelig når man føler det slik og lurer på hva ER det som gjør at folk glor,lurer på om jeg ser rar ut,sminken er stygg etc :/

Anonym poster: 6c7fbf15b4b55e2e4b076d5bd621b12c

[AnonymBruker]

Anonym bruker 1 her. For meg hjalp det virkelig og gå til psykolog, da han hjalp meg å endre tankemønsteret mitt. Da jeg begynte der hadde jeg store problemer med å i det hele tatt gå ute på gata, trodde alle så på meg og gikk hele tiden med spm i hodet om hva som var rart med meg. Å gå inn i en kafe ol hvor det allerede var mange folk føltes helt fælt, trodde alle snudde seg å så på meg.

Hos psykologen fikk jeg snakket med noen om dette, trodde jo neste selv jeg begynte å bli helt gal. Han gav meg mange "hjemmeoppgaver" hvor jeg måtte tenke over hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde i en bestemt situasjon, og hvordan jeg kunne tenkt anderledes osv. Eterhvert så jeg jo at alt satt i hodet mitt, og jeg lærte meg å tenke anderledes. I begynnelsen måtte jeg konsentrere meg om tankene mine, men nå faller det helt naturlig.

Dette sto på som værst for meg i 2008-2010, og jeg gikk til psykolog pluss gruppeterapi i et år. I dag har jeg ingen slike tanker, og føler meg bedre enn jeg har gjort på lenge. Så jeg anbefaler det på det sterkeste.

Ønsker deg masse lykke til

Anonym poster: f0d9ea8e7219c7c5f87bc2feb9280285

[AnonymBruker]

TS her.

jeg leste opp litt av det dere nevnte her, som feks bipolar, og det traff meg virkelig. jeg kjente meg igjen i svært mye av det, men vil på en måte ikke tro at det kan muligens gjelde meg. jeg har aldri tenkt over at det faktisk kan stilles en diagnose på det jeg sliter med og det gjør alt så mye mer virkelig og skummelt..

tusen takk for svar anonym, dette hjalp meg virkelig! på mine virkelig dårlige dager så kan jeg også slite med å komme meg ut blant folk, holder på en måte pusten litt til jeg er hjemme for meg selv igjen og kan slappe av.

Jeg vil få det bedre og hjelpe meg selv, men samtidig så syns jeg det er så skummelt å involvere andre og evnt få en diagnose. det å få konkludert at noe er "feil" med meg skremmer meg virkelig..

Anonym poster: a1576e0e0de7218d7c1d95656521fad6

[JohnS]

TS her.

jeg leste opp litt av det dere nevnte her, som feks bipolar, og det traff meg virkelig. jeg kjente meg igjen i svært mye av det, men vil på en måte ikke tro at det kan muligens gjelde meg. jeg har aldri tenkt over at det faktisk kan stilles en diagnose på det jeg sliter med og det gjør alt så mye mer virkelig og skummelt..

Leser man symptomer på internett vil man ende opp med å ha alle lidelser som finnes i verden, selv de som bare finnes hos langhårete malaysiske flodhester.

Men nevn hvordan du har det for fastlegen. Det er ikke slik at psykologer bare er for de som er i behov av tvangsinnleggelse på galehus. De kan også hjelpe folk som sliter med milde problemer som deg, og det er ingen skam i å snakke med profesjonelle. Det er tross alt det de er der for.