Kan to aspergere få et fint liv sammen?

[AnonymBruker]

Jeg er dame med aspergers, og jeg lurer på hvordan det ville blitt om jeg ble sammen med en mann som har aspergers?

Er det et dumt valg? Hvordan vil dette gå?

Anonym poster: 97058c1f8700fae2d9a247e49be1e907

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hvordan dere er som personer, det! Er selv sammen med en herlig fyr med aspergers, han er oppriktig glad i meg og det vet jeg veldig godt. Han er dårlig til å vise det spontant, men det har jeg lært meg å blåse i. Jeg har ikke asperger selv, men jeg har ADHD og noen sabla korte sosiale antenner, og var i utgangspunktet veldig negativ til hele opplegget med oss to, men det går veldig bra! Siden han er veldig dårlig på å ta små hint osv. er det ikke verre enn at jeg snakker ærlig, direkte og pent til ham, og jeg får samme mynt tilbake. Litt rart for meg i begynnelsen, men synes det er sjarmerende og glemmer helt at han faktisk er autistisk nå.

Hvis vi får en skikkelig krøll på tråden, snakker vi rett og slett sammen og finner ut hvor det gikk galt, nesten som vi gjør litt sport ut av at ting hele tiden skal bli bedre - og det blir dem også! Han er veldig innstilt på at det skal fungere da, heldigvis. Mye frustrasjon til tider, men alt det gode veier sååå opp for det og vi har det fantastisk fint sammen.. og det blir bedre for hver dag!

Anonym poster: fae2729560a58b6cab1617d258b6c689

[AnonymBruker]

Ja, for vi har aspergers begge to, og jeg er veldig redd for å gå inn i et forhold med noen som har det som jeg har. Egentlig skulle jeg ønske jeg hadde møtt noen som ikke har aspergers, men som har forståelse for aspergers.

Føler at han har litt rare sosiale antenner til tider, og at han kan si dumme ting som jeg blir sur for selv om han ikke mente det.

Samtidig stemmer kjemien veldig bra.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og er frustrert og fortvila! Tenker også på om barnevernet kan komme inn i bildet om vi får barn sammen, og tar barna våre ...

Men først må vi kanskje i det hele tatt bli sammen, og jeg vet jo ikke om han er interessert i meg...

Anonym poster: 97058c1f8700fae2d9a247e49be1e907

[AnonymBruker]

AB nr 2 her igjen! Slapp av, jeg mener at så lenge det er verdt det, kjemper man for det sammen! Må bare være åpne og ærlige med hverandre hele veien og passe på å lære å kjenne hverandres grenser. Typen min pleier å si at joda, han skjønner ikke alltid når jeg blir såret osv. men det er ingen unnskyldning til å være drittsekk, så jeg må bare si i fra. Og gjør jeg det, uansett om han virkelig ikke har den fjerneste anelse om hva han sa som er galt.. så blir han oppriktig bekymret fordi han bryr seg sånn om meg.

Og ikke vær redd for barnevernet, man kommer langt med å vise omverdenen at man er selvstendige og oppegående, gjør et poeng ut av det at man er villige til å være aktive foreldre som jobber for å gi barna en god og fullverdig oppvekst! Vil tro at dersom dere hadde tatt opp noen interesser eller bare fylt fritiden med et eller annet for å komme dere litt ut blant folk, veier slikt tungt. En solid innsats fra begge parter når det kommer til.. alt egentlig, har jeg troa på! Har selv tenkt tanken nemlig, men vil da vitterlig tro at vi er gode foreldre selv om vi kanskje er litt dårligere på filleting som sarkasme og abstrakt tenking. Ta ikke sorgene på forskudd - i første omgang må du jo finne ut om fyren er interessert.. og fortelle hvordan det går! :D

Anonym poster: fae2729560a58b6cab1617d258b6c689

[Missy1]

Syns ikke du skal tenke på barnevernet. Selvom dere har asbergers så betyr ikke det at dere er uegnede foreldre. Jeg har en sønn på 2,5år med barneautisme, han er lavtfungerende per dags dato, asbergers er jo en høytfungerende form for autisme, husk at dere er vanlige mennesker, men med litt annen tankegang og utfordringer enn andre. Dere er unike begge to det er ikke noe galt i å være annerledes

Bare husk å prøve å få snakket om ting om det er noe som er vanskelig, alle mennesker er forskjellige og det er ikke mye tankelesere der ute så dette gjelder også de uten diagnoser.

[Gjest O___o]

Jeg er dame med aspergers, og jeg lurer på hvordan det ville blitt om jeg ble sammen med en mann som har aspergers?

Er det et dumt valg? Hvordan vil dette gå?

Anonym poster: 97058c1f8700fae2d9a247e49be1e907

Jeg har ikke aspergers, men synes kjærlighetslivet kan være trøblete til tider, jeg og.

Håper dere finner lykken sammen!

[Missy1]

Jg falt helt ut av det jeg holdt på å skrive her grunnen til at jeg nevnte sønnen min er at selvom han er et så krevende barn og jeg syns det er vanskelig å takle dette så har ikke barnevernet tatt han fra meg. Jeg er i kontakt med barnevernet fordi jeg følte mitt barn var annerledes og trengte hjelp til å finne ut av det og sette igang tiltak, de er her for å hjelpe meg om det skulle skje at dere får barn og blir "innblandet" i barnevernet så er ikke det for at de skal ta barnet deres, men for å hjelpe dere med eventuelle utfordringer slik at dere kan få et fint familieliv

[AnonymBruker]

Missy1 : Har du prøvd melkeproteinfri og glutenfri kost for sønnen din? Jeg spiser det, og føler meg mye bedre. Tok alle tester først før jeg la om kosten.

Jeg vet at mange med autisme, slik som adhd, aspergers og barneautisme, blir bedre av å spise gluten og melkefritt. Du har kanskje hørt om boken "en kjernesunn familie"?

Anonym poster: 97058c1f8700fae2d9a247e49be1e907

[BunnyBlue]

Enten passer man sammen på godt og vondt, eller så gjør man det ikke.

Aspergers er bare en liten del av en helhet, og det er helheten som er det man må fokusere på!

Jeg har Aspergers, og er samboer med en under utredning. For oss er helheten verdt de utfordringene vi møter, og for oss hadde det vært dumt å ikke satse på hverandre:)

Alle par har sitt å slite med, selv de nevrotypiske opplever at man ikke alltid passer sammen. Likevel er det sånn at den som intet våger, intet vinner, selv om det gjør vondt hvis forholdet tar slutt. Jeg kan iallefall bekrefte at også vi aspie's kan finne kjærligheten, både med nevrotypiske og andre aspie's:)

Når det gjelder fremtidige barn, så har jeg vært redd det samme. Barn av oss med Aspergers er jo utsatt for manglende stimulering i form av blikkontakt og nonverbal kommunikasjon. Når det er sagt, så vil ikke Aspergers i seg selv føre til lave omsorgsevner og forståelse for barns behov, og dette vet barnevernet. Hvis samspillet mellom foreldre og barn ikke fungerer, vil de ikke ta barna dersom dere ellers møter barnas behov som dere skal. De kan derimot være en viktig ressurs som støtter og veileder dere slik at familien styrkes.

En annen faktor er at det er jo en viss risiko for arvelighet når man får barn. Det er lav kunnskap om Aspergers i det offentlige, og det har hendt at barnevernet har forvekslet symptomer på Aspergers med symptomer på omsorgssvikt. Dessuten er det ikke uvanlig at barn med slike diagnoser trenger litt ekstra oppfølging og tilrettelegging i hverdagen, og da bistår de selv de sterkeste foreldrene! Uansett trenger du ikke tenke på dette før du faktisk begynner å planlegge å få barn

[AnonymBruker]

Egentlig så har jeg ikke fått diagnosen aspegers, men jeg har nylig kommet under utredning da de tror jeg har det. Jeg tror jeg har det selv, men egentlig forstår jeg ikke HVA aspergers er ... vet bare at jeg sliter veldig med noe.

Så, noen av dere aspergere her inne som kan forklare?

Anonym poster: 97058c1f8700fae2d9a247e49be1e907

[aquiz]

Hvorfor ikke? Aspergers er "så meget", forskjellige grader, forskjellige interesser, forskjellige alt!

Dere har en form for autisme, fungere i hverdagen.... hvorfor ikke sier jeg igjen.. hehe.

Og ang barnevernet, det skal mye til før noen tar barnet, og barnevernet skal fungere hovedsaklig som et veilende organ og ikke barnekidnapper.

Hvis barnevernet blir koblet inn så se på det som at man bryr seg om DERE som en helhet, og ikke ser på at barnet har det vondt. Råd og veiledning kan alle trenge, bare se på flesteparten av de som mobber. Ofte kunne de trengt at barnevernet ble koblet inn fordi de ikke har det helt ok hjemme.

[Steinar40]

Jeg tror det meste kan fungere bare begge parter viser god vilje.

Det er når en part ikke vil lenger at problemene begynner.

[Gjest Elseby13]

Er det ikke slik at en av symptomene på Asbergers syndrom er mangel på empati? Har du og vennen din empati? Jeg er bare bekymret for hvordan to mennesker uten empati kan oppdra barn.

[AnonymBruker]

Er det ikke slik at en av symptomene på Asbergers syndrom er mangel på empati? Har du og vennen din empati? Jeg er bare bekymret for hvordan to mennesker uten empati kan oppdra barn.

Jeg syns jeg har empati, men ved visse tilfeller forstår jeg ikke at jeg må ta hensyn ... litt vanskelig å forklare.. Tror også at man kan lærer seg til å ha mer empati.

Egentlig er kvinne-aspergers en del forskjellig fra manne-aspergers.

Anonym poster: 97058c1f8700fae2d9a247e49be1e907

[AnonymBruker]

Er det ikke slik at en av symptomene på Asbergers syndrom er mangel på empati? Har du og vennen din empati? Jeg er bare bekymret for hvordan to mennesker uten empati kan oppdra barn.

Aspergere kan lære seg teknikker for å kjenne igjen følelser hos andre og da kan de ha like mye sympati som hvilken som helst andre.

Har du snakket noe mer med ggutten siden sist da ts?

Anonym poster: e1b3fee96b19e7c9dec7c45ec8cba6d4

[Gjest Gjest]

Hva slags teknikker er det?

[AnonymBruker]

Og ang barnevernet, det skal mye til før noen tar barnet, og barnevernet skal fungere hovedsaklig som et veilende organ og ikke barnekidnapper.

Har selv vært inne i systemet her i Oslo, og kan skrive under på at det er MYE i barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet som er korrupt. I visse situasjoner er det ikke mye som skal til før en oppegående ungdom blir tvangsplassert enten i et fremmed fosterhjem eller på en institusjon. Jeg har fått flere år av livet mitt ødelagt som følge av dette, og sitter fortsatt igjen med psykiske skader jeg ble påført der (planlegger å gå til sak og søke om erstatning om ikke lenge).

Uansett: OM barnevernet skulle blande seg inn, så håper jeg dere er mer heldige enn meg. Lykke til

Anonym poster: 6ea5e174005fdc896348775c631612f0

[Gjest Gjest]

Jeg syns jeg har empati, men ved visse tilfeller forstår jeg ikke at jeg må ta hensyn ... litt vanskelig å forklare.. Tror også at man kan lærer seg til å ha mer empati.

Egentlig er kvinne-aspergers en del forskjellig fra manne-aspergers.

Anonym poster: 97058c1f8700fae2d9a247e49be1e907

Jeg har problemer med å forstå dette, er det slik at du har lite følelser og er ganske kald innvendig, eller er problemet at du har mye følelser, men ikke får til å uttrykke dem?

[AnonymBruker]

Jeg har problemer med å forstå dette, er det slik at du har lite følelser og er ganske kald innvendig, eller er problemet at du har mye følelser, men ikke får til å uttrykke dem?

tror det fungerer sånn at de tenker veldig teknisk og ikke emosjonelt. For eksempel at de heller begynner å snakke om jobben/jobbmarkedet/ansettelsen etc istedet for å gratulere den som forteller at h'n som entusiastisk forteller at h'n har fått ny jobb. De klarer på en måte ikke å kjenne igjen typiske emosjonelle ting og lar heller vær å rose noen eller klappe noen på skuldra når de forteller at de har blitt foreldre, men kan like greit begynne å snakke om fødselsstatistikk ol. Det betyr ikke at de er noe mindre sympatiske mot andre mennesker, men de gjenkjenner gjerne ikke sånne følelsladde øyeblikk, og kan også overse det å ta hensyn til det emosjonelle rundt en sykdom, døden eller andre såre tema for eksempel og heller snakke teknisk om det. Det er hvertfall sånn jeg har oppfattet det utifra det jeg har sett av folk med diagnosen.

Anonym poster: e1b3fee96b19e7c9dec7c45ec8cba6d4

[AnonymBruker]

Jeg har problemer med å forstå dette, er det slik at du har lite følelser og er ganske kald innvendig, eller er problemet at du har mye følelser, men ikke får til å uttrykke dem?

Jeg har mye følelser, men har problem med å uttrykke dem.

Husker hvor grusomt det var i barndommen og tenårene ... jeg gikk med alt inni meg og hadde ingen å prate med. Følte det som om jeg ble oppspist.

Jeg så på alle jentene på min alder som levde livet, og jeg gjemte meg og klarte ikke følge med.

Egentlig klarer jeg ikke helt å forklare det engang, jeg bare vet hvordan det føles...

Anonym poster: 97058c1f8700fae2d9a247e49be1e907