To sterke personligheter i parfohold

[AnonymBruker]

Er sikker på at mange har tilsvarende problamtikk i et parforhold.

Vi har vært kjærester snart tre år. Han er ett år yngre enn meg og er student, jeg er ferdig med studier og i jobb. Det betyr at vi lever noe forskjellig liv akkurat nå. Det plager meg. Jeg er er 26, han er 25.

Vi har alltid kranglet en del. Mye pga usikkerhet til hverandre og fordi vi kan si mange stygge ting i affekt. Jeg er mye mer følelesladd enn han tilsynelatende er, og kan som kvinner flest komme med triader av ting jeg senere angrer på. Mye pga. bekreftelesbehov. Han starter gjerne ikke krangler, men er med på å tirre kraftig opp på ting han vet irriterer meg.

Vi er begge dårlige på å gi hverandre bekreftelse i hverdagen. Vi er mye sammen, og stortrives i hverandres selskap, men når kranglene kommer er han så mye tøffere enn meg. Jeg kan si stygge ting i krangler, det samme kan han, men før jeg vet ord av det har han den makten når jeg er utmattet og vil legge ting bak meg. Han virker kald og nesten ikke interessert i å skape forsoning før jeg ligger omtrent og kryper for han.

Skaper så mye usikkerhet, og jeg vet jeg har mye av skylden siden jeg starter kranglene. (jeg har innsett at jeg også skaper mye usikkerhet for han) Må sies at jeg forguder kjæresten min, vi (jeg) er bare ikke veldig flinke il å kommunisere i krangler. Men hvem er det egentlig..?

I det siste har jeg begynt å stresse meg litt opp over min egen alder.. har lyst til å få en bekreftelse på at det er meg kjæresten min vil ha for resten av livet. Er dødsnervøs for å sitte i tredveårene uten at forholdet har gått noe vei...uten at vi har fått kjøpt leilighet osv. Jeg har lyst til å etablere meg, men samboer kan selvsagt ikke det akkurat nå siden han fortsatt er student. Med andre ord; jeg har lyst til å gifte meg og få barn med kjæresten min om ikke alt for mange år til.Har lyst til å legge en felles plan for når han er ferdig med studier. Dette tok jeg opp på en litt for agressiv måte. Ikke veldig lurt. Men svaret jeg fikk stresser meg likevel. Han kan ikke si nemlig når han kunne tenke seg dette. Det er også et svar jeg forstår, men skulle så ønske han kunne si at det er meg han vil ha, og at SAMMEN finner vi ut av ting. Det vil han nemlig ikke. Han er svært opptatt av å ville velge selv når han skal kjøpe leilighet, hvor han skal jobbe, når han skal begynne å jobbe, når han vil ha barn, når han ønsker å gifte seg. På mange måter skjønner jeg det. Er hans liv, men jeg føler han nesten vil demonstrere at jeg må bare følge etter han og de tingene han vil? Han sier han ikke vil la seg diktere av meg. Det forstår jeg også, men hvis ikke jeg lar meg diktere av han på disse tingene, har vi da noe igjen av forholdet?

Men er det ikke sånn at dersom man er sammen med noen man virkelig vil ha så finner man ut av dette sammen? Inngår kompromiss? Gjelder også selvsagt meg. Føler vi begge vil så sterkt, men at vi er to sterke personligheter som ikke vil føye oss for hverandre på et vis.. i tillegg er det vel først og fremst bekreftelsen jeg er ute etter. Den føler jeg ikke at jeg får når han er så opptatt av å aldri la seg bli påvirket av meg.

Hvordan bestemmer andre slike ting? Er det gjensidighet i de fleste forhold, eller er det den sterkeste som vinner i forhold til hvor man skal bo osv? Kan to med sterke meninger klare å finne ut av noe felles, eller er det alltid en sterk part i et parforhold?

Verdens lengste og mest forvirrende tekst dette..Men kanskje noen har noen synspunkter på det.

Anonym poster: b6241316262d6cb2fe94664cfa081331

[Steinar40]

Kan ikke akkurat si at jeg kjenner alle andre par, men jeg vil tro at det ofte er en part som dominerer mer eller mindre.

Det forutsetter da at den andre finner seg i det.

[QueenOfTheSidewalk]

Hva med å ikke ta opp ting på en sånn måte? Jeg ser ikke på kranglig og spydigheter som sterkt. Er man sterk, klarer man å diskutere det på en ordentlig måte. Om du vil ha bekreftelse, er det jo bare å spørre han om det er deg han ser det for seg med.

[absinthia]

Det du beskriver er egentlig ikke sterke personligheter ( da ville nemlig omtrent alle 4 åringer hatt sterke personligheter) det som beskrives er heller umodenhet. Det er selvfølgelig mulig å utvikle forholdet i en bedre retning, men da må begge være bevisst på måten man kommuniserer på og å inngå kompromisser, det må da være mer viktig at begge har det bra enn at man får viljen son hele tiden - man får heller velge noen få kjepphester som er viktige.

[lillevill]

"Krav" om kjærlighet,barn,giftermål kan gjerne ta knekken på romantikken

Husk at du ikke kan forandre ham, bare deg selv. Du kan utvikle deg, du kan være moden og rolig i krangler om du vil. Du kan velge å kontrollere dine følelser, bearbeide frykten du føler slik at den ikke lengre plager deg.

[AnonymBruker]

En av sønnene mine er samboer med en dame som er ferdig med studiene mens han er usikker på om han skal eller studere videre og jobbe ved siden av studiene. Det vil kreve mye av han og samboeren og kanskje gå utover forholdet. De er på din alder. Jeg vet ikke om de krangler, men de har begge temperament og jeg har forstått at hun kanskje vil stifte familie snart og slå seg til ro uten at hun har sagt noe. De virker harmoniske sammen og krangler ikke mer enn andre par, men jeg som mor og svigermor får ikke høre alt.

Hun har studert i utlandet før hun møtte han, mens han har lyst å jobbe/studere i et annet land, men igjen er han usikker og tar ikke valget før til sommeren. Det høres ut som det er selvsagt at hun blir med han, men velger han studier i Norge og jobber ved siden av (en mulighet er Nordsjøen) tar det 2-3 år før utdannelsen er fullført.

Han vil oppnå en over gjennomsnittet god inntekt hvis han ikke studerer videre, og Nordsjøen er et alternativ for å legge opp egenkapital til felles leilighet. Hun er i en posisjon der hun vil få forskudd på arv når hun investerer i bolig. Det er ikke han.

Hvis dere er i omtrent samme situasjon råder jeg deg til å ikke presse på akkurat nå. Sannsynligvis har han mye å gjøre, prosjektoppgaver, eksamner og det er kanskje lite rom til tid til å se for seg barn og bolig. Ville heller latt han lese det du har skrevet her eller si at det du gjerne vil ha er en bekreftelse på at det er dere to og en fremtid sammen. Hvis det har vært mye prat om barn og hjem fra din side, kan han oppfatte alt du tar opp som mas og virke kald og la fokuset stå rundt studiene og virke mer kjølig og tilbaketrekkende enn han egentlig er og føler overfor deg?

Jeg forstår din situasjon ts, men også hans. Ønsker dere lykke til. Tror mange er i samme situasjon der damas klokke tikker mot de 30 og menn stort sett ikke forstår oss kvinner når det gjelder biologisk klokke.

Anonym poster: f8c8e0bb4bdfdeb63911be14bc8a5d28

[Gjest]

Må si meg enige i de andre her. Det du beskriver er ikke sterke personligheter, det er umoden krangling. Mødre bruker uttrykket "sterk personlighet" om en tre eller fireåring som regelmessig får raptuser pga manglende grensesetting eller begynnende bokstavkjeksdiagnose. Bør ikke brukes på kranglefanter i 20-årene.

Om du vil satse på mannen, så må dere få på plass en skikkelig kommunikasjon. Begge veier. Det finnes en drøss samlivskurs som dere kan ha nytte av. Sjekk litt på nett. En billig investering, i hvert fall sammenlignet med å flytte sammen & angre seg.

En sterk personlighet har ikke et endeløst behov for bekreftelse. Trenger ikke å tre egne meninger ned over alle andre. En sterk personlighet er trygg på seg selv og sin egen rolle, og har ikke behov for regelmessig baluba for å bekrefte sin posisjon.

[AnonymBruker]

"Kvinner flest" lesser vel ikke av seg stygge ting i affekt? Jeg gjør aldri det, trodde ikke det var vanlig. "Sterk personlighet" er ikke det samme som å kjefte og skrike og ikke gi seg.

Når det gjelder resten av innlegget ditt, jeg synes du burde tenke gjennom hva du vil og handle deretter, ikke hva som forventes i forhold til alder, hva alle andre gjør osv.

Anonym poster: 1d5e25c74f5d334389289cf5752ab252

[Hjertefisk]

Du høres litt ut som meg... 26 år, akkurat ferdig med studier, begynt i jobb og lurer på "hva nå?". Kanskje stresser litt for mye med å komme i gang med hverdagen, barn, hus og alt man liksom MÅ ha for å ha "livet på greip"? Det er nesten som en liten midtlivskrise... og den dukker ikke opp for kjæresten din før han er 30 - så han kommer neppe til å forstå hvordan du har det før da! Men... hva med å bare senke skuldrene, slappe litt mer av og bare la ting skje når de skjer?

[AnonymBruker]

"Sterk personlighet" er ikke det samme som å kjefte og skrike og ikke gi seg.

This. TS beskriver ikke en sterk personlighet, men en kranglete og vanskelig personlighet/oppførsel.

Anonym poster: 3b5e2eaf72f2d7bf91ffebeebed184a0

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg ser mange av poengene dere skriver, samtidig undrer jeg meg over noen av dere som alltid på disse trådene. Jeg er helt enig i at sterk personlighet ikke er det samme som å være spydig og frekk. Med det mente jeg "lite føyelige". Hverken meg eller samboeren min er det. Jeg er en person med sterke meninger i alle sammenhenger. Enten det er hjemme eller på jobb. Det samme er samboern min.

Noen er bare sånn. Andre er ikke. Og jeg er helt enig i at frekkheter, mas og spydigheter ikke fører til noe konstruktivt. Men tror alle som har vært i et samboerskap/forhold ikke nødvendigvis flyr rundt og sier de perfekte tingene hele tiden? Alle vil si og gjøre dumme ting en gang i blant for å få ut frustrasjon. Det betyr ikke at det er riktig å gjøre og at det fører til noe konstruktivt, men jeg tror ikke alle er engler i et forhold heller. Da kan vi slutte å diskutere på slike forum som dette straks hvis det stemmer. Da er alle mennesker perfekte til slutt. Jeg er absolutt ikke perfekt, men det er ikke samboern min heller.

Med sterk personlighet mente jeg i forhold til å velge det partneren ønsker i livet. Hvis jeg hadde sagt at jeg ønsket å flytte til en annen by og forlangte at partneren min ble med meg, ville jeg tørre å påstå at samboeren min måtte føye seg på det jeg sier og ønsker, dersom det i utgangspunktet ikke er noe han har spesielt lyst til. Begge oss er sånn. Jeg vil fortsette å bo i byen vi begge bor i. Jeg har fast stilling her, han vil muligens flytte til fødebyen sin etter studier for det kan bety større karrieremuligheter for han. Jeg forstår han kjempegodt på disse tingene. Er bare at i forhold til meg er det noe som vil føre til økonomisk lite gevinst for meg, mer tap av karrieremuligheter osv. Må også sies at samboeren min ikke nødvendigvis viser mye engasjement i hverdagen for disse tingene. Han nekter å ta sertvikat på bil eksempelvis, noe som fører til at jeg må kjøre han rundt hver dag etter jobb for å gjøre ærender, og han mener jeg maser når det gjelder dette. Han tar nesten ikke studiepoeng eller eksamener. Har tatt halvparten av det han burde ha tatt i studieforløpet sitt forløpig. Er mest opptatt av å slappe av, og spille mye data. Han er drivende dyktig i det han driver med da, og vil bli svært dyktig når han først blir ferdig med studier, men jeg synes han driver med unødvendig mye ris til egen bak. Er klart dette påvirker vårt forhold.

Vi bor i en leilighet som vi leier og som holder på å ramle fra hverandre. Den er kjempedyr og det ville vært økonomisk mer lønnsomt og eid en leilighet. Dette kan ikke han siden han er student. Jeg kan det ikke alene. Men jeg kaster ut penger av vinduet hver måned for å bli boende her med han. Er det da så unaturlig at jeg da reagerer på at han ikke går på forelesninger og knapt tar eksamener, og samtidig er mest opptatt av å ikke lage planer med meg i fremtiden, og sier han vil kjøre sitt eget løp? Han mener jeg er så usikker i forhold til dette med å flytte med han der han får jobb. Det er jeg også når han viser så lite engasjement og bekreftelse på hvorfor han vil ha meg med. Han viser lite engasjement og bekreftelse på å ikke miste meg med andre ord. Det skaper mye usikkerhet for meg hvert fall. Kan være jeg er kjemperar her.

Anonym poster: b6241316262d6cb2fe94664cfa081331

[Cordelia]

La vær å kjøre han overalt, så skal du se har fort nok får ræva i gir. Er du sterk nok personlighet, har du styrke nok til å ta ansvar for eget liv, og han for sitt. Slik du beskriver hører jeg mer egoistisk type enn sterk personlighet. Hvis han som sagt kjører sitt eget løp, så får bare du kjøre ditt. Så enkelt er det.

Endret 21. februar 2013 av Cordelia

[Gjest]

Hei, TS.

I ditt innlegg nr 2 kommer det fram ganske mange vesentlige ting.

For det første at dere bor sammen. Sånn jeg oppfatter deg først så var dere bare kjærester.

For det andre at du setter likhetstegn mellom å være sta og sterk personlighet. Sikkert et definisjonsspørsmål.

Det som er klart, er at du har noen spesifikke ting du ikke vil fire på. Du vil bo i hjembyen. Ønsker å etablere deg, kjøpe ditt eget sted å bo, osv.

Han får en beskrivelse i innlegg nr 2 som gjør meg skeptisk. Jeg ser ingen sterk person her. Muligens en sta en. Han bor sammen med deg, studerer bare når han gidder (=tiltaksløs, evner ikke å bli ferdig med ting), spiller data og vil bli kjørt hit og dit. Han vil ikke planlegge framtiden, vil flytte hjem, men vet ikke når, osv.

Kompromiss er bra og nødvendig i et forhold, men enkelte ting kan man ikke gjøre kompromiss om.

Som hvilken by, om begge står på sitt.

Problemet ditt sånn jeg ser det er at han er tiltaksløs. Han burde ha kommet mye lenger i studiet. Har du tenkt over hvor mye ekstra studielån som han pakker på seg ved å være sløv? Det hjelper ikke å være lynskarp i faget sitt når man ikke kan forholde seg til planer og tidsfrister. Eller sette seg ned og legge en strategi framover.

Man får jo bare korte glimt av personer når man leser slike beskrivelser. Det jeg synes er vesentlig er det du trekker fram når du beskrive han. For du kommer spontant med det som er vanskelig for deg.

Om du er en person som vil ha orden i sysakene, så er det vanskelig å finne en måte som for det til å fungere for deg om du skal være sammen med en latsabb og sløving. Satt på spissen.

Kanskje er grunnen til konflikten at du virkelig ønsker at det skal fungere, men en del av deg ser at det ikke gjør det? Så du kjemper to kamper. En mot han, som er sløv, og en mot den lille stemmen i hodet ditt som sier at dette er nytteløst.

Jeg tror at om han virkelig ville ha en framtid med deg, så hadde han satset litt hardere på å ta sin del av lasset. Gjøre ferdig utdanningen. Ta lappen, så han er selvstendig.

Sånn det er nå er du nok jævlig god å ha. En å dele husleie med. En som kjører han rundt. Kanskje tar du mer enn din del av husarbeid og matlaging også?

Kanskje trenger du en annen mann. En som er litt mer voksen. En som vet hva han vil, og gjør det.

Det er lett å havne i en bakevje om man har blitt glad i en man egentlig ikke passer sammen med. Men mens du sloss for å få til et forhold med han, så kan du faktisk gå glipp av en annen. En som er mye mer kompatibel med deg. Som har alle de gode egenskapene som din nåværende kjæreste har, men ikke alle de tunge sidene.

Det finnes mange bra menn der ute. Og der høres alt ut som om du er veldig usikker på følelsene for denne her, siden du har så stort behov for bekreftelse.

Det er også en varsellampe at han "får fram det verste i deg". Selvsagt skal man kunne si ting som det er med kjæresten sin, men det går begge veier. Han sier jo ikke ting som det er med deg?

Klart man kan miste besinnelsen og snakke med store bokstaver innimellom. Men da er det viktig at man kan roe ned sammen og prate igjennom problemet som ligger bak.

Jeg råder deg ikke til å dumpe, ikke missforstå. Men kanskje du skal ta et par skritt tilbake og prøve å få litt perspektiv på deg og livet ditt. Hvor vil du være etter 10 år? Hvordan skal du komme deg dit? Er typen din på vei mot samme sted?

Uansett, lykke til.

[Gjest Anonym]

Ts igjen.

Tror du har mye rett i det du skriver. Samtidig er jeg opptatt av at ting ikke nødvendigvis er så sort-hvitt som det kanskje blir fremstilt her. Men er nok veldig i tvil, har vært det i lang tid. Mye fungerer bra, mye fungerer ikke fullt så bra. Og det er selvsagt lettere å bitche og være lite konstruktiv når jeg ser det ikke nytter.

Men jeg er ingen engel. Jeg klarer ikke å være det samboeren min heller trenger. Jeg kan være et mareritt på mange ting, slik også flere har kommentert.

Men han er nok kanskje ikke det jeg trenger, og motsatt. Følelsene er til stede for min del, trodde det egentlig var viktigst jeg, men man lærer så lenge man lever. Skjønner at det er flere ting som må matche også. Er litt nederlag for min del. Jeg forhaster meg aldri inn i et forhold, og jeg prøver alltid å gi mitt ytterste. Må kanskje innse at jeg må kaste inn håndkle hvert fall for en liten stund.

[Gjest]

Ts igjen.

Tror du har mye rett i det du skriver. Samtidig er jeg opptatt av at ting ikke nødvendigvis er så sort-hvitt som det kanskje blir fremstilt her. Men er nok veldig i tvil, har vært det i lang tid. Mye fungerer bra, mye fungerer ikke fullt så bra. Og det er selvsagt lettere å bitche og være lite konstruktiv når jeg ser det ikke nytter.

Men jeg er ingen engel. Jeg klarer ikke å være det samboeren min heller trenger. Jeg kan være et mareritt på mange ting, slik også flere har kommentert.

Men han er nok kanskje ikke det jeg trenger, og motsatt. Følelsene er til stede for min del, trodde det egentlig var viktigst jeg, men man lærer så lenge man lever. Skjønner at det er flere ting som må matche også. Er litt nederlag for min del. Jeg forhaster meg aldri inn i et forhold, og jeg prøver alltid å gi mitt ytterste. Må kanskje innse at jeg må kaste inn håndkle hvert fall for en liten stund.

Det er ingen lett situasjon. Man investerer masse følelser og forhåpninger, og så går det ikke som man ønsker likevel.

Men om du mente at alt var OK, så hadde du vel ikke skrevet her?

Husk at følelser får du for den neste også. Bare vær litt mer nøye på at personligheten og energinivået matcher.

Selv om du ikke "er en engel" så blir du garantert ikke bedre av å bo sammen med en som får fram det verste i deg.

Man ønsker at en partner skal være litt på samme sted i livet som en selv. Kanskje, om du ber han bo for seg selv en periode, så er det det sparket bak han trenger for å ta fatt på livet sitt? Uansett om det blir med eller uten deg, så bør han jo slutte å sløve og ta tak i studier etc. Han har det jo jævlig lettvint nå.

[Gjest Anonym]

Samboeren min er ingen latsabb på alle områder. Jeg vil nødig at det skal komme slike beskrivelser av han. Han er bare ikke så veldig effektiv... Han er flink og effektiv på det han synes er gøy. Liker at ting skal være behagelig og bedagelig..

Men jeg vil ikke at han skal måtte forandre seg for meg når det er så unaturlig for han. Han må jo få være seg selv. Vi må bare innse at vi lever litt i forskjellig, og kanskje har ulike forhåpninger og forventninger til ting. Han ønsker ikke disse tingene som meg like sterkt, og sta er han, så dette kommer ikke han til å forandre seg på noen gang. Han er ikke en person man kan sparke i rompa dessverre. Da hadde problemet vært løst for lenge siden;) han må strykes med hårene i det meste han ikke er lysten på å gjøre. Så nei, han kommer aldri krypende tilbake. Det av rent prinsipp. Sånn er han. Er ting som plager meg også, staheten hans kommer alltid før meg.

Han har mange gode kvaliteter. Men akkurat dette med hvordan vi felles skal finne ut av livet vårt på er ganske viktig, og noe jeg mener kommer til å dra oss utfor kanten uansett før eller siden. Jeg blir ikke lykkelig av det. Ei heller han. Synd egentlig.

[Surriball]

Min svigerfar sa følgende til meg i jula, og det synes jeg var klokt sagt:

"Man vet det er riktig partner når man begynner å virkelig ta hensyn til hverandre."

Med det mente han når man snakker om felles fremtid, hva VI vil gjøre og når man skjønner hva man skal fire på i forhold til den andre og ikke.

Eksempelvis sa en venninnes kjæreste til henne "hvis jeg får tilbud om drømmejobben i utlandet, så drar jeg." Hun svarte "men jeg vil ikke flytte til utlandet, jeg har ingen jobbmuligheter der og livet mitt er her". Han sa at han kom til å dra uansett. Samme fyren trumfet gjennom at de skulle reise på tur den helga venninnen min sin søsters konfirmasjon var, så hun fikk ikke gått i den. De er ikke sammen lenger, selv om de skiltes som venner.

Slik jeg ser det er ikke du og samboeren din de rette for hverandre, siden ingen av dere er villige til å inngå kompromisser. Spesielt ikke han. Dette forholdet er ikke liv laga i lengden.

[Gjest anonym]

Det du beskriver er egentlig ikke sterke personligheter ( da ville nemlig omtrent alle 4 åringer hatt sterke personligheter) det som beskrives er heller umodenhet. Det er selvfølgelig mulig å utvikle forholdet i en bedre retning, men da må begge være bevisst på måten man kommuniserer på og å inngå kompromisser, det må da være mer viktig at begge har det bra enn at man får viljen son hele tiden - man får heller velge noen få kjepphester som er viktige.

Jeg oppfatter ts og hennes kjæreste som sterke personligheter i form av at begge er sta og holder på sitt...

[Gjest gjest]

En av sønnene mine er samboer med en dame som er ferdig med studiene mens han er usikker på om han skal eller studere videre og jobbe ved siden av studiene. Det vil kreve mye av han og samboeren og kanskje gå utover forholdet. De er på din alder. Jeg vet ikke om de krangler, men de har begge temperament og jeg har forstått at hun kanskje vil stifte familie snart og slå seg til ro uten at hun har sagt noe. De virker harmoniske sammen og krangler ikke mer enn andre par, men jeg som mor og svigermor får ikke høre alt.

Hun har studert i utlandet før hun møtte han, mens han har lyst å jobbe/studere i et annet land, men igjen er han usikker og tar ikke valget før til sommeren. Det høres ut som det er selvsagt at hun blir med han, men velger han studier i Norge og jobber ved siden av (en mulighet er Nordsjøen) tar det 2-3 år før utdannelsen er fullført.

Han vil oppnå en over gjennomsnittet god inntekt hvis han ikke studerer videre, og Nordsjøen er et alternativ for å legge opp egenkapital til felles leilighet. Hun er i en posisjon der hun vil få forskudd på arv når hun investerer i bolig. Det er ikke han.

Hvis dere er i omtrent samme situasjon råder jeg deg til å ikke presse på akkurat nå. Sannsynligvis har han mye å gjøre, prosjektoppgaver, eksamner og det er kanskje lite rom til tid til å se for seg barn og bolig. Ville heller latt han lese det du har skrevet her eller si at det du gjerne vil ha er en bekreftelse på at det er dere to og en fremtid sammen. Hvis det har vært mye prat om barn og hjem fra din side, kan han oppfatte alt du tar opp som mas og virke kald og la fokuset stå rundt studiene og virke mer kjølig og tilbaketrekkende enn han egentlig er og føler overfor deg?

Jeg forstår din situasjon ts, men også hans. Ønsker dere lykke til. Tror mange er i samme situasjon der damas klokke tikker mot de 30 og menn stort sett ikke forstår oss kvinner når det gjelder biologisk klokke.

Anonym poster: f8c8e0bb4bdfdeb63911be14bc8a5d28

Menn har og biologisk klokke! Det har kommet mer frem de siste årene.

[Gjest TS]

De som sier at vi begge er sta og lite hensynsfulle har sikkert rett i det. Men poenget mitt var fortsatt at begge må gi og ta.. Kan godt være at samboeren min føler jeg er dårlig til å ta hensyn til hans livsstil og de tingene han vil. Det er jeg jo. Jeg klager jo på at han ikke vil det samme som meg. Utgangspunktet for de fleste forhold må jo gå på å gi og ta hele veien.. Sinnsykt slitsom. Alle liker selvsagt bedt å få men det kan være fint å få bekreftelser på at man blir sett og hørt for det man vil likevel.

Kan godt hende menn har biologisk klokke.. Det vet ikke jeg noe om for å være helt ærlig, og saken min er ikke at jeg ikke kan vente eller gjøre de tingene som er viktig for han, jeg vil gjerne bare ha en bekreftelse på at han vil gjøre det samme for meg. Men når det kommer til biologisk klokke hos menn er det klart fysiske forskjeller. Menn kan gå rundt og forplante seg til de dør omtrent. Men det er igjen ikke det som er sakens kjerne for min del