Når man ikke klarer å binde seg

[AnonymBruker]

Jeg er tyve år og har aldri vært ordentlig forelska.

Betatt - Oh yes, men aldri noe mer. Jeg graver etter feil ved de. Jeg ser alt det dumme de gjør. Akkurat som om jeg leter etter grunner til at de ikke er gode nok for meg(???).. Jeg må finne en normal gutt, med verdiene i orden.

Jeg ser ikke for meg en smellkjekk dyr med et nisifret tall på kontoen. Jeg ser faktisk ikke for meg noen ting... Venter og leter iherdig etter den rette, som aldri ser ut til å komme. Ikke at det haster så mye heller, jeg har nå et par år å gå på.

Jeg har ALDRI vært i et ordentlig forhold. Kun èn gutt, og det var 2 mnd. Den siste mnd gikk vel rett og slett uten å se hverandre... Jeg ble drittlei, bokstavelig talt. Han var et ork. Jeg som var så betatt... Helt til jeg fikk han.

Jeg klarer ikke forelske meg, og jeg klarer ikke ha one night stands (fordi det overhode ikke frister meg å ligge med en random, vil heller dele mine goder med en som tilhører meg).

Har flere ganger blitt fortalt at jeg er en kvinnelig skjørte(bukse)jeger. Jeg går etter gutter, og blir der til jeg får de, for så å gå til noen andre. Noe jeg selv synes er kvalmt.

Jeg lurer på om det kan ha noe med at jeg i en ung alder opplevde ei nær venninne bli rundlurt av en "player". Det var akkurat som om det gjorde noe med meg, og etter kvelder ute på byen, innså jeg at de fleste jeg møtte var nettopp av dette slaget. Etter det, fikk jeg på en måte for meg at guttene ikke skal få lov til å ha den goden. De skal selv få føle hvordan dette er, og de skal ikke få lov til å skryte av det. Mulig jeg har en forespilling om at alle gutter er slik, og at jeg skal lære de noe. De tror de får meg, men i det de tror de har fått napp, stikker jeg. Tenker bare hvem tror de at er..

Men så har jeg møtt gutter som jeg, med hånden på hjertet, kan si at ikke er slik. Men disse har jeg overhode ikke vært tiltrukket av heller.

Møtte nemlig en gutt, som jeg først ble tiltrukket av. Etterhvert opplevde jeg at gutten ble ekstremt... klein og rar. Husker jeg ble flau med engang han åpnet munnen. Jeg tvang meg selv til å like han. Sa at ingen er feilfrie, og her er det du(jeg) som er problemet. Du må lære deg å like feilene hans.

De beste ukene var de uten han tilstede. Da savnet jeg han enormt, og husket bare det gode ved han. Med engang vi møttes... Ble jeg nesten kvalm.

Jeg blir rett og slett ikke forelsket.. HVA ER GALT MED MEG?!

Ønsker sårt en kjæreste. Ønsker heller ikke å såre flere gutter!!

Anonym poster: 12003ddf5df750fd9a7efbc3148a03aa

[AnonymBruker]

kanskje du bare er lesbisk?

Anonym poster: dfd10d5707a8b2731e8a33789d1d69a0

[AnonymBruker]

kanskje du bare er lesbisk?

Anonym poster: dfd10d5707a8b2731e8a33789d1d69a0

Nesten så jeg skulle ønske det!

Anonym poster: 12003ddf5df750fd9a7efbc3148a03aa

[AnonymBruker]

Du er 20 år - jeg synes det er tilstrekkelig forklaring Jeg hadde ikke vært særlig forelska i noen da jeg var 20. Betatt og opptatt av noen over tid, ja, men hadde ikke hatt forhold hvor det kunne utviklet seg. Men etter det har jeg møtt flere jeg har vært dønn forelska i, over kortere eller lengre tid. Og da merker du nok at det finnes noen du ikke synes er teite og kleine selv om du er i et forhold med vedkommende

Anonym poster: d84409ecb692c0ee7c395a31976df179

[AnonymBruker]

Du er 20 år - jeg synes det er tilstrekkelig forklaring Jeg hadde ikke vært særlig forelska i noen da jeg var 20. Betatt og opptatt av noen over tid, ja, men hadde ikke hatt forhold hvor det kunne utviklet seg. Men etter det har jeg møtt flere jeg har vært dønn forelska i, over kortere eller lengre tid. Og da merker du nok at det finnes noen du ikke synes er teite og kleine selv om du er i et forhold med vedkommende

Anonym poster: d84409ecb692c0ee7c395a31976df179

Godt å høre.. Da er det håp for meg. Lurer av og til på om jeg noen sinne kommer til å gifte meg. Eller om jeg rett og slett kommer til å måtte tvinge meg selv til å "like" personen.

Anonym poster: 12003ddf5df750fd9a7efbc3148a03aa

[AnonymBruker]

Hvis man er for kritisk og full av seg selv, så blir det umulig å forelske seg i noen andre.

Å forelske seg forutsetter sympatifølelse og behov for å finne noe utenfor seg selv.

Anonym poster: 967bc34b9ea1b6847e3d275ee879ba55

[AnonymBruker]

Hvis man er for kritisk og full av seg selv, så blir det umulig å forelske seg i noen andre.

Å forelske seg forutsetter sympatifølelse og behov for å finne noe utenfor seg selv.

Anonym poster: 967bc34b9ea1b6847e3d275ee879ba55

Vet at man kan sitte igjen med følelsen av at jeg er slik utifra det jeg skrev. Tenkte bare at jeg nå skulle skrive rett fra levra! Er jo usikker på meg selv, og håper da at jeg ikke er full av meg selv.. Det har jeg svært for å tro i hvertfall. Ikke er jeg pen, men heller ikke stygg. Alle(!) beskriver meg som en over gjennomsnittet omsorgsfull person, og da jeg gikk på videregående var jeg klassens psykolog.. Hehe. Reiser mye og møter mange mennesker, fordi jeg er veldig interessert i fremmed kultur. Jeg elsker annerledes!

Men det er jo noe i det du sier - jeg skrev rett fra levra, og fikk svar på det jeg virkelig følte på.

Kanskje jeg er så bestemt på hva jeg ser etter, at ingen passer inn..

Synes hvertfall det er ganske sykt, hvis det er en sannhet i det du skriver; jeg er for full av meg selv, til at jeg klarer å utvikle en sympatifølelse og å finne noen, like bra og dårlig som meg selv. Da er jeg en greit selvopptatt person. Høres ikke ut som meg - men det er helt sant!

Anonym poster: 12003ddf5df750fd9a7efbc3148a03aa

[Gjest bio]

Jeg har noe liknende.. Det er en gutt jeg har drevet på med i rundt et år, nå. Han er kjekk, men også en smule rar. Merker det veldig når jeg er med han at han er annerledes, og jeg får en slags "ekkel" følelse, av at jeg blir flau, på en måte.. Fordi han gjør og sier så mye dumt.

Men etter en uke, er jeg like gal etter å se han igjen. Det er et eller annet som får meg til å komme tilbake, men også noe som får meg til å dra.

En så utrolig rar følelse.. Det er som om jeg stenger meg seg ute av forelskelse. Han skal være 100% perfekt (i mine øyne), før jeg inngår et forhold. Noe jeg ikke vil, jeg ønsker en partner. Men jeg finner ikke den rette.

[Suss81]

Jeg har noe liknende.. Det er en gutt jeg har drevet på med i rundt et år, nå. Han er kjekk, men også en smule rar. Merker det veldig når jeg er med han at han er annerledes, og jeg får en slags "ekkel" følelse, av at jeg blir flau, på en måte.. Fordi han gjør og sier så mye dumt.

Men etter en uke, er jeg like gal etter å se han igjen. Det er et eller annet som får meg til å komme tilbake, men også noe som får meg til å dra.

En så utrolig rar følelse.. Det er som om jeg stenger meg seg ute av forelskelse. Han skal være 100% perfekt (i mine øyne), før jeg inngår et forhold. Noe jeg ikke vil, jeg ønsker en partner. Men jeg finner ikke den rette.

Det er fordi ingen er 100% perfekt

[Gjest bio]

Det er fordi ingen er 100% perfekt

Og det er nettop det jeg skulle ønske jeg klarte å innse.

[Gjest bio]

Og det er nettop det jeg skulle ønske jeg klarte å innse.

Må forresten også si at jeg lurer sånn på dette med forelskelse - Pleier ikke det å blinde deg? Du ser ikke det negative, du ser bare det positive og flotte. Har ikke opplevd dette på mer enn syv år.

Føler "forelskelse" når han er borte, men tvert i mot når vi er sammen.