Barn når man studerer?

[AnonymBruker]

Jeg er litt sent ute med utdanningen og skal begynne på lærerstudiet. Jeg har samboer og han er snart ferdig med utdanningen sin. Det er en god utdanning, og han får godt betalt.

Er det fortsatt feil å vente med å få barn til jeg er ferdig? Har ikke tenkt å begynne å prøve ennå, men er det dumt å begynne selv om jeg går på skole (om ca. 1 år)?

Anonym poster: f03d93517c7cbdf0462a9d508098a482

[AnonymBruker]

Jeg er litt sent ute med utdanningen og skal begynne på lærerstudiet. Jeg har samboer og han er snart ferdig med utdanningen sin. Det er en god utdanning, og han får godt betalt.

Er det fortsatt feil å vente med å få barn til jeg er ferdig? Har ikke tenkt å begynne å prøve ennå, men er det dumt å begynne selv om jeg går på skole (om ca. 1 år)?

Anonym poster: f03d93517c7cbdf0462a9d508098a482

Om det er rett tid kommer ann på hva dere føler selv. Hvis ønske om barn overskygger gleden ved studiene, er jo kanskje tiden inne. Når det er sagt har jeg gjort det, og det er tøft. Veldig tøft. Minste var ett og eldste var fire. Jeg hadde ikke økonomi til å gå fire år, så jeg fullførte i løpet av tre år. Det gjorde det selvsagt enda tøffere, og at vi gikk fra hverandre i løpet av denne tiden, gjorde det enda værre. Jeg har fått oppleve å få et barn som har vært svært mye syk og tredje året var jeg nesten ikke på forelesninger. Det er også ting du bør ta med i beregningen. Hvis alderen din tilsier at du har tid til å vente, ville jeg ikke anbefalt å gå igjennom dette. Ikke av økonomiske årsaker, det får dere til uansett, men fordi du trenger tiden til å studere og du trenger tiden til barnet. Ikke er det noe søndagstur første året i jobb som lærer heller, så det kan være godt å være ferdig med første året som lærer før babyen kommer.

Anonym poster: 13197c7455079ae26edcc6be3f2b8f40

[reiseglad]

Hvor gammel er du?

[AnonymBruker]

Jeg blir 21 i mars, så det er fortsatt bare en tanke.

Anonym poster: f03d93517c7cbdf0462a9d508098a482

[Gjest Gjest]

Du gjør alt så mye enklere for deg selv om du venter til du er ferdig med studiene. Du er fremdeles kjempeung! Og da får dere bedre økonomi (om du får opparbeidet deg rett til permisjon med lønn) og du risikerer ikke å ikke få fullført utdannelsen på lenge osv, som mange ender opp med.

Skjønner ikke en gang hvordan du kan vurdere å få et PLANLAGT barn nå fremfor å vente 4-5 år.

[AnonymBruker]

Jeg blir 21 i mars, så det er fortsatt bare en tanke.

Anonym poster: f03d93517c7cbdf0462a9d508098a482

Du vil aldri angre på at du fikk barn, neppe heller at du ventet. Det eneste du kan komme til å tenke er at det hadde vært lurt å vente. Men at du tenker på det, skjønner jeg godt. Vi hadde ønsket oss barn i flere år, da eldste ble født da jeg var 23. Og det var altoppslukende å vente.

Hvis ikke dette er noe som er utrolig viktig for deg, er det lurt å vente. Du gjør studietiden din mye lettere. Ikke minst praksisen!

Anonym poster: 13197c7455079ae26edcc6be3f2b8f40

[Gjest Marmot]

Når noen sier de er steint ute med å studere, tenker jeg at de nærmer seg 30, minst. Du er på ingen måte sent ute.

[AnonymBruker]

Jeg føler meg sent ute i forhold til venner og bekjente. Det stikker litt i hjertet når jeg leser om de på facebook. Har utdanning og er gravid, fått begynt på livet liksom.

Vet at jeg må gå i eget tempo, men det er ikke alltid så lett å ikke ville følge strømmen. Jeg tenker vel litt annerledes når jeg blir litt eldre...

Anonym poster: f03d93517c7cbdf0462a9d508098a482

[Sulosi]

Jeg hadde ventet med barn til etter studiene. Å studere med barn er beintøft. Du er ikke sent ute TS. Når venner rundt deg får barn kan det virke som om du er den eneste som ikke har barn men om du ser deg litt nøye rundt så ser du mange som venter med å få.

[Gjest Gjest]

Jeg føler at jeg er den eneste som har valgt å få barn i min omgangskrets. Jeg er 25 og får mitt første barn i år - ikke planlagt..

Alle i min omgangskrets er 23 - 27, flest 25, og ingen (!) av dem har barn, alle holder på med enten bachelor, master eller så har de kommet seg ut i jobb etter endt bachelor/master og tenker bare på karriere.

Jeg er den eneste uten utdannelse (jeg har ikke fullført videregående engang faktisk, mangler to fag), og føler meg så sykt dum! Du er 21, så du trenger da vel absolutt ikke stresse med barn vil nå jeg si, selv om du i ditt miljø føler at "alle" andre får unger..

Jeg håper jeg klarer å ta de to siste fagene fra videregående og klare å sette igang med en utdannelse med ett barn, folk klarer det vel hvis de virkelig vil, men tror det blir hardt og hadde vel helst sett at jeg hadde gjort ferdig utdanninga før barn, men sånn ble det altså ikke for meg.. var utrolig skolelei og jobbet isteden og vips så fløy årene..

[Skjønningen]

Synes ikke du er sent ute, TS, og råder deg til å vente til du er ferdig. Hadde kanskje ikke gjort det om du var i slutten av tjueåra, men det er du altså ikke. Jeg er selv 23 år og har ennå ikke barn. Ønsker selvsagt barn, men jeg var også sent i gang med utdanninga og er ikke ferdig før om et par år. Når jeg er ferdig så setter jeg i gang prøvinga, men ikke før.

Hvor gammel er kjæresten din, forresten? Skjønner hastverket bedre hvis han er en del eldre enn deg.

[Gjest Gjest]

jeg har nettopp fått barn under utdanning. ville gjort det igjen. MEN det er to viktige forskjeller mellom oss:

- jeg er seks år eldre enn deg

- jeg blir straks ferdig med en lang utdannelse

fint å kombinere barn med FLEKSIBLE studier, men det er trangt økonomisk og skulle det skje noe med deg eller barnet (sykmelding etc) har lånekassen elendige ordninger

[Gjest Gjest]

Du er absolutt ikke seint ute. Og du har jo absolutt "begynt på livet" når du studerer også. Man trenger ikke barn for å komme i gang med livet.

Jeg ville heller fokusert på å bruke de neste årene til å gjøre ting som er enklere uten barn enn med barn. Reise, dra på konserter osv. Nyt den delen av livet.

Om du blir 25-26 år før du får barn, er du jo ennå ung. Jeg var 28 da jeg fikk min første, og i ettertid er jeg veldig glad for at jeg ikke fikk barn tidligere. Før barna kom rakk jeg å ha en "ungdommelig studietid", reise rundt i verden, kaste meg inn i nye jobber med "full effekt" (uten å tenke på barehagehenting eller være sliten av nattevåk) osv osv

Nå er jeg 32 og har to små barn. Livet handler i stor grad om disse to barna, og jeg trives veldig godt med det. Men jeg er glad for at jeg har opplevd livet som voksen uten barn også.

[Vill]

Hei TS! Eg er i mykje samme situasjon som deg. Like gammal, mannen er ferdig med super utdanning til sommeren og eg er ikkje kommen skikkelig i gang med studiene endå. Eg har ikkje klart det grunna helsa mi, men den skal det nok bli orden på snart

Eg gleder meg også veldig til barn. Innimellom gjør det heilt vondt fordi eg har så lyst på. Det er kjipt å sjå venner vere på andre året og nærme seg ferdig på universitet og høgskule, men vi er jo ikkje så seine! Dei som har vore i millitæret er jo nettopp begynt. Eller dei som har hatt friår.

Men når eg tenker meg om, så vil eg ha trygge rammer for barnet. Stabil økonomi, ein heim, tid... Eg gleder meg, men venter og ser det an. Vi er jo fortsatt så kjempeung! Mamma var 25 då ho fekk meg

[Vill]

Og ja, det hadde jo vore fint å oppleve litt først? Reise, feste til vi er lei, bare nyte å vere kvarandre. Det blir ikkje altfor mykje tid til å bare være kjærester når barna kjem.

[Gjest Gjest]

Et perspektiv til:

for mange er i dag fasiten:

- studier med leve livet, reise, drikke, slappe av med kjæresten

- få jobb, klatre i karrierestigen

- etablere seg med familie

Det må ikke være i denne rekkefølgen! og det må absolutt ikke være sånn at de som velger å få et barn underveis i studiene får spørsmålet "var det planlagt?" fordi de ikke fulgte "malen" som samfunnet har laget i dag

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er det ikke sånn at man MÅ følge en "mal".

Men for å snu på perspektivet, så er det vel en grunn til at dette har blitt vanlig, nemlig at det kjennes ut som en god ide.

Jeg har fulgt denne "malen", men jeg gjorde det ikke fordi det var en "mal" eller fordi "alle andre gjør det". Jeg gjorde det sånn fordi jeg syntes det var en god ide.

Jeg er glad at jeg fikk reist som back-packer rundt om i verden.

Jeg er glad at jeg fikk fullført utdannelsen min på vanlig tid (inkl kveldsforelesninger, utflukter over flere dager, praksisperioder osv). J

eg er glad for at jeg og mannen fikk noen år sammen til å legge grunnlaget for forholdet vårt og at vi tok beslutningen om å gifte oss, før vi fikk barn.

Jeg er glad for at jeg hadde jobb og fikk permisjonsrettigheter da jeg var gravid.

Jeg er glad for at jeg er blitt moden og trygg på meg selv før jeg ble mor.

Hva er fordelen med å få barna før man er 25 år i forhold til å vente til man blir f.eks 25?

[Gjest loren]

Jeg ville ventet.

Startet utdanningen min som 24åring, da hadde jeg en 2åring.

Det har gått helt greit å studere som mor (og også som alenemor de to siste årene), men mye hadde nok vært lettere om jeg ikke hadde barn mens jeg studerer.