Innadvendt & tom i hodet

[Gjest Emma]

Hei!

Jeg er en kvinne på 22 år som er svært lei av å være usynelig. I en stund nå opplever jeg at jeg er svært tom for tanker og det virker som om alt har stoppet på innsiden av hodet mitt.

I tillegg er jeg veldig innadvendt og deltar sjeldent mye i sosiale sammenhenger. Jeg klarer ikke å bidra med noe, og dette er så frustrerende.

Jeg har alltid hatt lyst til å være utadvendt, morsom, sjarmerende og rett og slett en hyggelig person å være sammen med. Jeg har alltid hatt lyst til å starte nye bekjentskaper, prate/diskutere om alt mellom himmel og jord, men jeg klarer ikke.

Når jeg er rundt mennesker blir jeg helt stum. Jeg føler meg usynlig og kjedelig.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Og som kanskje har noen råd om hvordan jeg kan snu situasjonen?

Det skal nevnes at jeg er i ferd med en utreding for Adhd.

Hilsen Emma

[AnonymBruker]

Din ADHD kan ha en effekt på deg. Mange tror at folk med ADHD er ekstremt utadvendte med mange tanker som hopper som en duracell-kanin i hodene deres, men det finnes folk som blir ekstremt innadvendte også. Kanskje det hjelper å vite om din situasjon skyldes ADHD eller ei?

Jeg var en ekstremt innadvendt person som slet med den minste ting som innebar sosialisering. Det jeg gjorde, da jeg til slutt fikk nok, var å reise. Det høres skummelt ut, men etter å ha vært litt her og der har jeg blitt veldig utadvendt. Eller, kanskje ikke en sprudlende og veldig synlig person, men jeg føler iallefall at jeg har fått nok selvtillit til å delta på ting og gjøre meg mer synlig. Jeg har også bodd i utlandet over lengre perioder (alternativer kan være utveksling, språkkurs, frivillig arbeid, osv.) og det har gitt meg en mulighet til å være selvstendig, noe som TVINGER meg til å være sosial. I tillegg har jeg opparbeidet meg mange erfaringer og tanker om ting når man ser verden utenfor sin egen lille boble.

Dette forslaget var vel kanskje litt dårlig, for det koster mye, det kan være skummelt, osv. Men det var det eneste som hjalp for meg. Noen ganger må man bare ta en enorm sjanse. Og jeg har fått en enorm livsgnist og glede takket være kule minner og opplevelser som ikke alle andre har. Jeg bor i en avsidesliggende bygd med få mennesker, og jeg føler at jeg er i ferd med å gli tilbake i gamle vaner, så jeg sparer penger til å dra på en surfcamp i Sør-Amerika, og det er en unik mulighet til å utfordre dine egne grenser samt møte nye mennesker. Hvis surfing blir for ekstremt, kan man bare dra på språkreise, matlagingskurs, organisert roadtrips, osv. Hvis det blir for ekstremt, bare meld deg på en eller annen lokal aktivitet som interesserer deg.

Ellers er det fint å bare prate med noen. Fortell noen om hvordan du har det, og om det er noen som står seg ekstra nær kan du be vedkommende om å dytte deg litt i stumpen? Dra deg med på ting og sånt. Eller skriv en dagbok der du skriver hvordan du føler deg, samt sette opp mål og oppgaver du skal fullføre. Etterhvert som du har skrevet en logg, ser du et mønster i hva som funker og hva som må endres på. Pluss at du får en boost når du ser at du har klart å fullføre oppgavene dine.

Det å være innadvendt er veldig normalt og ingenting å skamme seg over, men det kan jo bli litt skummelt om man føler seg tom, utladet og utenfor alle de andre. Ikke prøv å være en person du egentlig ikke er, men få litt innsikt i hva dine kvaliteter er og hvordan du kan bruke dem. Du har sikkert mange flotte egenskaper, så du må bare øke selvtilliten din og bli obs på hvem du er. Ikke sammenlikn deg med andre hele tiden heller. Husk, det er lov å være litt sprø :-)

Anonym poster: a700375e2a6d5352d6fbe22d4ee7af8f

[AnonymBruker]

Jeg er i lignende situasjon, psykriateren min mener det bunner mest i lav selvfølelse og selvtillit hos meg. Det kombinert med en hverdag der jeg ikke behøver å ha kontakt med forskjellige mennesker gjør meg til en mus i sosiale sammenkomster eller lignende..

Så en jobb der man må snakke med forskjellige folk, og oppnå mer i livet på ulike arenaer for å øke selvtilliten kan funke.

Anonym poster: 8cd0731a51be9bc0614213054ec5fe13

[Gjest Emma]

Din ADHD kan ha en effekt på deg. Mange tror at folk med ADHD er ekstremt utadvendte med mange tanker som hopper som en duracell-kanin i hodene deres, men det finnes folk som blir ekstremt innadvendte også. Kanskje det hjelper å vite om din situasjon skyldes ADHD eller ei?

Jeg var en ekstremt innadvendt person som slet med den minste ting som innebar sosialisering. Det jeg gjorde, da jeg til slutt fikk nok, var å reise. Det høres skummelt ut, men etter å ha vært litt her og der har jeg blitt veldig utadvendt. Eller, kanskje ikke en sprudlende og veldig synlig person, men jeg føler iallefall at jeg har fått nok selvtillit til å delta på ting og gjøre meg mer synlig. Jeg har også bodd i utlandet over lengre perioder (alternativer kan være utveksling, språkkurs, frivillig arbeid, osv.) og det har gitt meg en mulighet til å være selvstendig, noe som TVINGER meg til å være sosial. I tillegg har jeg opparbeidet meg mange erfaringer og tanker om ting når man ser verden utenfor sin egen lille boble.

Dette forslaget var vel kanskje litt dårlig, for det koster mye, det kan være skummelt, osv. Men det var det eneste som hjalp for meg. Noen ganger må man bare ta en enorm sjanse. Og jeg har fått en enorm livsgnist og glede takket være kule minner og opplevelser som ikke alle andre har. Jeg bor i en avsidesliggende bygd med få mennesker, og jeg føler at jeg er i ferd med å gli tilbake i gamle vaner, så jeg sparer penger til å dra på en surfcamp i Sør-Amerika, og det er en unik mulighet til å utfordre dine egne grenser samt møte nye mennesker. Hvis surfing blir for ekstremt, kan man bare dra på språkreise, matlagingskurs, organisert roadtrips, osv. Hvis det blir for ekstremt, bare meld deg på en eller annen lokal aktivitet som interesserer deg.

Ellers er det fint å bare prate med noen. Fortell noen om hvordan du har det, og om det er noen som står seg ekstra nær kan du be vedkommende om å dytte deg litt i stumpen? Dra deg med på ting og sånt. Eller skriv en dagbok der du skriver hvordan du føler deg, samt sette opp mål og oppgaver du skal fullføre. Etterhvert som du har skrevet en logg, ser du et mønster i hva som funker og hva som må endres på. Pluss at du får en boost når du ser at du har klart å fullføre oppgavene dine.

Det å være innadvendt er veldig normalt og ingenting å skamme seg over, men det kan jo bli litt skummelt om man føler seg tom, utladet og utenfor alle de andre. Ikke prøv å være en person du egentlig ikke er, men få litt innsikt i hva dine kvaliteter er og hvordan du kan bruke dem. Du har sikkert mange flotte egenskaper, så du må bare øke selvtilliten din og bli obs på hvem du er. Ikke sammenlikn deg med andre hele tiden heller. Husk, det er lov å være litt sprø :-)

Anonym poster: a700375e2a6d5352d6fbe22d4ee7af8f

Tusen takk for et så utfyllende svar, det var faktisk veldig inspirerende. Jeg føler at jeg er fanget inni min egen kropp, og at jeg egentlig ser på meg selv som en utadvendt, oppegående og aktiv person. Men i min virkeligheten er jeg tappet for energi, tiltakslyst, konsentrasjon, hukommelse, sosiale antenner og dårlig selvtillit. Jeg har vanskelighet for å formulere meg bra i samtaler, og får ofte "jernteppe".

Men jeg husker at jeg også har hatt perioder hvor tankene mine var et sted for kaos og at jeg slet med å tenke for mye. Det finnes ingen balanse, men jeg vil heller sitte med for mye tanker enn ingen.

Jeg har lyst til å reise verden rundt, oppleve ting. Jeg har høye ambisjoner om hva jeg vil oppnå med livet mitt, men alt dette virker så uoppnåelig hvis jeg skal fortsette med denne adferden. Jeg er lei, og føler meg så utilfreds som person.

Men jeg skal ta rådet ditt om å reise, og gjøre en større innsats for å komme meg ut i verden. Jeg kan godt tenke meg at det vil booste meg opp til å bli en person jeg ønsker å være. Hvertfall hjelpe meg på veien. Nei, jeg trenger bare et spark i rompa.

Vi får se hvordan det er med utredingen, uansett så ønsker jeg med ferdig med dette.

Igjen, tusen takk for Respons.

Emma

[AnonymBruker]

Jeg tror du bruker altfor mye energi på å tenke at du skulle vært "sånn og sånn", og det i seg selv hindrer deg i å bare _være_, være spontan, deg selv osv. Kjenner meg litt igjen, og det er nok ekstra lett å tenke at det er noe feil med en om en er og alltid har vært innadvent eller ikke fungert spesielt bra i mange sosiale settinger.Jeg er i hvert fall en innadvent person, og jeg verken kan eller bli noe annet Men jeg har etter hvert fått ganske god selvtillit og er komfortabel med hvem jeg er, og jeg kan absolutt være morsom, bli kjent med folk og jeg kan slappe av i mange sosiale sammenhenger. Selv om jeg ikke er den som er midtpunkt i store grupper, ikke snakker høyt, ikke tiltrekker meg masse oppmerksomhet osv...

Men uansett om du "egentlig" er utad- eller innadvent er det jo viktig at du kan være deg selv... Prøv å ikke høre på de dømmende tankene du har om deg selv.

Anonym poster: d901a07952c9469079d3f6a680cada7e

[Gjest Emma]

Takk for svar, godt å få andre synsvinkler på saken. Jeg ønsker ikke å være inadvendt, jeg hater det. Jeg føler meg så liten og kjedelig. Jeg føler jeg står på sidelinjen i mitt eget liv. Og jeg er ikke så opptatt av hvordan andre er og hvordan de er. Jeg ønsker å ta fatt på livet, snakke med mennesker. Det er så frustrerende fordi jeg har så høye ambisjoner om hva jeg skal gjøre i livet. Jeg føler at alt er uoppnåelig akkurat nå.

Når jeg er rundt mennesker så blir hode helt tomt, jeg klarer heller ikke å følge med i en samtale og detter ofte ut. Uansett hvor mye jeg skulle ønske at jeg kunne bidra i en samtale, så går det ikke.

Emma

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men jeg lurer veldig på hvordan det gikk med deg?

Anonymkode: fb6fc...03f