Høyt bekreftelsesbehov? Hvordan "kurere" seg selv?

[Gjest Gjest]

Jeg beklager at det ikke blir skikkelige avsnitt her, men enter-knappen virker ikke som linjeskift på KG på min pc. ........... For noen dager siden leste jeg en tråd på KG der det var nevnt noe om stort bekreftelsesbehov. Og jo mere jeg tenker på det, jo mer overbevist blir jeg om at jeg "lider" av dette. ............... Jeg er 35 år og har vært i samme jobb i 10 år. Jeg er i utgangspunktet trygg på jobben, likevel skjer det oftere og oftere at jeg konfererer med kolleger før jeg tar beslutninger. Tidligere har dette i hodet mitt vært pga usikkerhet, men jeg vet jo hva jeg skal gjøre, dette er jo beslutninger jeg har tatt hundrevis av ganger før uten å konferere med andre. Så nå lurer jeg på om dette skyldes at jeg egentlig er ute etter anerkjennelse blant mine kolleger for det jeg gjør. ......... En annen ting er at jeg ikke kan la være å "skryte" av ting jeg er flink til. F.eks. så er jeg ganske flink til å tegne. D.v.s. jeg er ingen kunstner i form av at jeg skaper bilder ut fra egen fantasi, men jeg kopierer det jeg ser. Jeg kan tegne portrett etter bilde, noe jeg også får i oppdrag å gjøre for andre (på hobbybasis), og natur og bygninger når jeg har noe å se etter. Jeg har også et par andre håndarbeidshobbyer, men dette er noe mange driver med, så det er ikke så veldig spesielt å være flink i dette. Jeg klarer ikke å la være å vise frem det jeg har laget til folk, både tegninger og håndarbeid. Dette var noe som jeg tidligere så på som at jeg ikke levde etter janteloven. Jeg er stolt av det jeg lager, og vil gjerne vise det frem. Men jeg innser at det kan bli for mye av det gode når familie, venner og kolleger hele tiden er oppdatert på hvem jeg skal tegne, hvor langt jeg har kommet på den heklede duken og får se bilder av halvferdige og ferdige produkt. .......... Jeg har også en tendens til å snakke om meg og mine, og følger ofte at alle på jobben vet hva jeg har gjort i helga/ferien osv, men jeg vet ikke hva noen av de andre har gjort. ....... Jeg har ikke alltid vært sånn, men dette er noe som har kommet gradvis de siste årene. Jeg har blitt en person jeg ikke liker. De rundt meg må jo synes jeg er plagsom... Før var jeg faktisk ganske beskjeden, mens nå er jeg en skravlebøtte og skrytepave. ........... Har jeg stilt riktig "diagnose" på meg selv? Jeg vil gjerne ha tips til hvordan jeg selv kan ta tak i "problemene" mine. Jeg tror ikke det er så ekstremt at jeg bør gå til psykolog, og jeg håper at det at jeg har innsett hvordan jeg er, er første skritt i riktig retning for å finne tilbake til mitt "gamle jeg". Råd og synspunkter mottas med takk!

[AnonymBruker]

Jeg har en kollega 'som deg'. Og hvis du er i nærheten like selvopptatt som denne så bør du def prøve å endre deg....

Denne kollegaen benytter enhver anledning til å vri enhver samtale over på SEG og SITT. Det kollegaen ikke vet er at alle sitter og himler med øynene bak ryggen hennes.... Utrolig slitsomt å høre på!

Prøv å lytte til andre, prøv å være intr i andre og prøv å respekter at andre også har intr ting å fortelle....

Anonym poster: c434513df88d0b5c5b9811051dcf580e

[Løvetanten]

Når du vet at du har et problem så er du på god vei.

Du ser ut til å ha selvinnsikt nok til å se hvilke grep som vil være riktige å ta for deg selv. Tror ikke jeg vil kunne hjelpe deg eller si noe til deg som gjør noen forskjell. Det må være en vei du finner selv

Endret 20. februar 2013 av Løvetanten

[AnonymBruker]

For å lage avsnitt må du trykke shift + enter.

Anonym poster: 526421d00862668531e8b6fed1341ed2

[Solbærsaft]

Jeg hadde det akkurat på samme måte, og det irriterte meg voldsomt!

For å komme meg ut av det, så har kjøpte jeg en dagbok jeg skrev i. På de første sidene har jeg skrevet opp hva det er jeg ønsker å forandre, og punktvis hvordan jeg skal oppnå dette.

Feks:

Problem: Snakker for mye om meg selv, og viser for liten interesse for andre, selv om jeg faktisk er interessert i hvordan det går med dem.

Løsning:

* Ikke snakke om meg selv med mindre noen spør (her mener jeg så klart ikke for alltid, men prøver å være litt ekstra streng med meg selv nå i starten)

* Still spørsmål og vis interesse for andre, og deres hverdagsliv uansett hvor trivielt og kanskje kjedelig jeg måtte oppfatte det de har å fortelle sammenlignet med hva som skjer i mitt liv. (Man syns jo ofte det halvferdige maleriet man selv holder på med er mye mer spennende enn de nye gardinene kollegaen har kjøpt, men smalltalk om gardiner osv kan få den andre parten til å etterhvert åpne seg mer og fortelle mer interessante ting).

osv..

Hver kveld, eller hvertfall nesten hver kveld, så skriver jeg ned i dagboken hvordan dagen har gått. Har jeg klart å gjennomføre å ikke prate om meg selv, be om bekreftelse om "alt" jeg foretar meg osv, og ellers andre ting man ellers man skriver i en dagbok.

Det første jeg skrev i dagboken min var en slags "status" for hvordan jeg føler ting generelt var akkurat da (og ikke bare den aktuelle dagen). Etter en måned skrev jeg en ny "status". Nå har det gått ca to måneder, og jeg ser tydelig at ting har forandret seg. Jeg har blitt mye bedre kjent med menneskene rundt meg, og de deler mer av seg selv enn hva de gjorte for to måneder siden - og de spør faktisk meg om hvordan jeg har det og hvordan det går med de små prosjektene jeg har på gang.

På en måte, så kan man si at jeg fortsatt trenger bekreftelse, men jeg virker ikke lenger så selvopptatt. Bekreftelsen jeg får nå er mer basert på at andre frivillig viser interesse for meg og det jeg driver med, og ikke fordi de blir påtvunget å vise interesse fordi jeg alltid ender opp med å prate om meg og mitt.

[Gjest Gjest]

Jeg har en kollega 'som deg'. Og hvis du er i nærheten like selvopptatt som denne så bør du def prøve å endre deg....

Denne kollegaen benytter enhver anledning til å vri enhver samtale over på SEG og SITT. Det kollegaen ikke vet er at alle sitter og himler med øynene bak ryggen hennes.... Utrolig slitsomt å høre på!

Prøv å lytte til andre, prøv å være intr i andre og prøv å respekter at andre også har intr ting å fortelle....

Anonym poster: c434513df88d0b5c5b9811051dcf580e

Er det du K som snakker om M ???

Signert: S

[AnonymBruker]

Hehe nei ikke K som snakker om M...

Vi er vel flere da

Anonym poster: c434513df88d0b5c5b9811051dcf580e

[Gjest Gjest]

Takk for svar!

Shift + enter virker heller ikke som linjeskift på KG i explorer, men nå skriver jeg fra google chrome, og her er det visst ingen problemer.

Jeg er ikke uinteressert i andre og jeg vrir sjelden samtalene over til mitt og mine når vi snakker om noe annet. Men jeg føler det blir litt mye meg. Og når jeg skal fortelle eller forklare noe så "overforklarer" jeg og forteller alt unødvendig detaljert slik at sjangsene for at noe kan misforstås er minimal, selv om de har fatta poenget for lenge siden.

Det med dagbok er sikkert en god ide, men jeg har alltid vegret meg for å skrive dagbok i frykt for at noen skal lese det jeg har skrevet.

Man skulle tro at jeg er av sorten som deler "alt" på facebook, men det er jeg ikke. Heller tvert imot. Jeg leser mye på FB, men skriver lite. Det jeg poster der er alltid kjempegjennomtenkt og ofte skriver jeg kommentarer eller statusoppdatering for så å slette det uten å poste det. Kanskje blir jeg påvirket av delingsbehovet og informasjonsflyten enkelte har på FB, men vegringen for å poste ting der gjør at jeg overøser venner, familie og kolleger med det istedet?

Jeg føler uansett at å få sette ord på dette i denne tråden har gjort godt. Det var også veldig nyttig å høre dine erfaringer, Solbærsaft. Nå vet jeg at det er mulig å endre seg.

Jeg blir også glad for flere tips, synspunkter og erfaringer (fra begge sider).

TS

[Gjest Gjest]

Interessant tema. Også mtp om facebook kan ha sånn innvirkning på folk. Enkelte blottlegger jo hele livet sitt på FB.

Kanskje en blogg om prosjektene kan være en ide, evt med link fra FB-profilen. Da kan jo de som faktisk er interessert gå frivillig inn for å se.

[AnonymBruker]

Du høres litt plagsom ut ja. Du får prøve å jobbe grundig med deg selv når du omgås folk. Stålsette deg og tenke grundig gjennom hva du skal fortelle og ikke fortelle. Dersom du tror facebook påvirker dette, så kan du kanskje prøve å endre fb-vanene dine og se hvordan det går. Her er det litt enten eller, tror jeg. Enten tar du en fb-pause, evt. innfører restriksjoner på hvor mye du skal bruke FB, eller så blir du mer aktiv og skriver og publiserer ting mer selv også, ikke bare lese. Dersom du skriver og poster bilder mer, så vil du kanskje få bekreftelsesbehovet dekket via kommentarer og likes der. Da vil de som faktisk er interessert i det du deler gi deg bekreftelse, og ikke de som blir "tvunget" til å gjøre det.

Anonym poster: 0fb40424d860dd237227d07c41162bd4

[AnonymBruker]

Det kollegaen ikke vet er at alle sitter og himler med øynene bak ryggen hennes....

Synes det er dårlig av dere. Har ingen satt seg ned og snakket ordentlig med henne om dette?

TS, prøv å moderere deg selv. Ikke si alt mulig uten at noen spør. Vis interesse for andre.. La de fortelle om sine liv, kommenter så det vises at du oppfatter det som sies, stå imot lysten du får til å nærmest avbryte dem og snakke om deg selv. Jo mer du engasjerer deg i andres liv, jo mer oppriktig vil du bry deg og interessen din vil komme naturlig frem.

Anonym poster: 109dab415c4112a0f0b082e759b5603c

[Gjest Svampebob1]

Uten at jeg kjenner deg, så kan det virke som at du er litt stolt av deg. Ingenting galt i å involvere folk i det du driver med, så lenge det ikke blir på et plan hvor behovet er så stort at det blir usunt.

I og med at du føler du trenger å dempe deg på dette, er det da for din egen skyld eller for de rundt deg sin skyld?

Hvis det er for din egen skyld, så kan du lære deg å bekrefte deg selv. Vær stolt av hva du får til. På det kreative plan har det vært slik at bekreftelsen blir enda sterkere for min del hvis jeg ikke tar utløp ved å søke bekreftelser. Dvs. når jeg selv vet jeg har gjort det bra, så trenger jeg ikke at andre forteller meg dette. Det er den beste følelsen av alt :-).

Hvis du føler du trenger å dempe deg for de rundt deg sin skyld, så kanskje du skal spørre deg om hvorfor? Er det fordi du føler deg usikker rundt andre eller ser du at de rundt deg reagerer negativt og trekker seg unna/oppfører seg uinteressert når du prater om dette?

Er det usikkerhet, så ser jeg ikke nødvendigheten.

Er det slik at andre trekker seg unna, så ville jeg sett et forbedringspotensiale i meg selv.

Alt i alt, om du skal gjør noe med det, så gjør det for din egen del. Ikke for andres :-).

[Gjest Gjest]

Ja, jeg er stolt av meg selv på mange måter, og akkurat det ønsker jeg ikke å endre på.

Det er vel både for meg selv og de rundt meg sin skyld jeg ønsker å forandre meg. Jeg har ikke merket at andre trekker seg unna eller ikke liker meg eller min væremåte. Men av erfaring fra andre situasjoner vet jeg at folk på jobben baksnakker og samtidig agerer som ingenting overfor den det gjelder. Og når jeg ikke liker meg selv på dette området, så går jeg vel ut fra at andre også har samme oppfatning av meg.

Jeg føler vel at situasjonen er verst på jobben. Om det er fordi familie og venner faktisk har større interesse for meg enn det kollegene har, eller om det rett og slett er at jeg er tryggere på familie og venner enn kollegene, det er jeg usikker på. Jeg tilbringer også mer tid med kolleger enn me familie og venner.

Ikke lett dette... Det har blitt bedre etter at jeg har blitt obs på det, men jeg må hele tiden jobbe med meg selv, og jeg har fremdeles mye igjen.

Ts