Holde tilbake følelser for en ny - etter brudd med den "store kjærligheten"

[HHH]

Med mine tidligere kjærester har "bli kjent"-fasen gått rimelig glatt og alt gikk fort og helt naturlig. jeg har dermed ikke reflektert over denne perioden før nå.

Jeg opplevde for; ja nå er det faktisk nesten 6 mnd siden, at min "store kjærlighet" gjorde det slutt. Jeg har brukt mye tid og energi på å komme over dette, og har kommet til det punktet hvor jeg faktisk må fortrenge han og hele forholdet litt, for å kunne komme videre. Føler at jeg er videre, har det bedre enn på lenge, men vil nok alltid savne han litt (ikke på daglig basis)

Nå har jeg møtt en fyr, vi dater vel, som man kaller det. Han er søt og hyggelig, og litt mer tilbakeholden enn det har vært med andre gutter. Han har selv vært gjennom et brudd, men dette er mye lenger tid siden, men ut i fra hvordan han har snakket om det (har bare touchet temaet lett en gang) så har han ikke startet på noe nytt siden dette.

Jeg skal prøve å komme litt fort til poenget. Jeg er såret etter brudd, men begynner å komme over dette på ordentlig nå, tanken på å finne en ny er viktig, men ikke det viktigste for meg, det er viktigere å ikke bli såret eller gi selvtilliten enda en brist(det vil si at han plutselig nå ikke vil møtes mer eller på et senere tidspunkt) . Alikevel gir denne gutten meg noe nytt å fokusere på. Da jeg kun har møtt han 4-5 ganger, kjenner vi hverandre ikke godt nok enda, vi har god kjemi, men begge holder nok tilbake, og tar det veldig rolig. Spesielt jeg, jeg åpner meg veldig for han når vi er sammen, men synes det er vanskelig å snakke om tidligere forhold (og det er vel ikke det beste trikset i boka) , men dette preger meg nok stadig litt.

Jeg vil forsette kontakt med han og bli bedre kjent, kun fordi det er hyggelig, vi har god sex, og jeg får en litt ny gnist når jeg er sammen med han. Jeg kunne kanskje vært forelsket i han allerede, men siden jeg holder sånn tilbake og opplever en litt ekkel følelse med en gang hjertet banker litt ekstra så er jeg vel ikke forelsket i han (enda..). Alikevel har jeg funnet mye annet i livet mitt etter dette store bruddet, som jeg også vil bruke tid på og være alene om. Jeg har endelig klart å skape mitt eget rom hvor jeg har meg og mitt og er trygg og lykkelig, og vil utvikle denne tryggheten enda mer.

Jeg vil ikke være den som pusher dette fremover og plutselig får de følelsene som ikke kan stanses og står der med skjegget i postkassa. Derfor venter jeg lengst mulig på at han tar kontakt (og tar meg selv i å gå og vente, og irritere meg over at jeg venter på han, når jeg "egentlig bare ville være singel og uavhengig") han har også gitt utrykk for at han ikke vil gå så fort frem og at vi bare kan hygge oss og bli kjent, så tror vi er på likefot, men vi har jo ikke snakket noe om hva vi vil med dette. Jeg er hvertfall ikke ute etter noen knullevenn. Dette ender jo i at hele bli kjent perioden ikke akkurat sklir av gårde, jeg klarer ikke finne ut om jeg skal sende en melding eller ikke, både fordi jeg er usikker på han og fordi jeg er litt usikker på meg, og fordi denne naturlige flyten som er der når man er totalt åpen for å slippe en annen person inn i livet ikke er der. Men alikevel har jeg jo lyst, og føler litt det er sent å stoppe nå.

Noen som har erfaringer med dette? Å ville ha det hyggelig med noen andre, bli bedre kjent (med et forhold i sikte kanskje..hvis det passer seg sånn om en stund) men alikevel værne om sine følelser? Jeg vet ikke helt hva jeg spør etter, men vil gjerne ha noen råd. Jeg vil jo ikke at han skal trekke seg tilbake fordi han ikke tror jeg er interessert eller fordi han må ta all kontakten. Hva synes dere? Er det på plass å ta en prat med han (synes av en eller annen grunn at dette er litt pinlig/ubehagelig)? Hvor lenge kan man "date" uten å forplikte seg (for selvom man ikke er sammen, så vil man jo på et tidspunkt bli såret om den ene trekker seg)

Og jeg vet godt at om man satser på kjærlighet, så må man satse, og det gjør alltid litt vondt. Men jeg opplever at jeg faller litt mellom to stoler. Jeg vet ikke hva som er viktigst for meg lenger. Jeg synes det er vanskelig å legge han vekk og ikke utforske litt mer hva vi kan ha sammen også..

Mye frem og tilbake her.

[dilletante]

Jeg er kanskje litt motsatt av deg, jeg liker å bruke tid på å bli kjent i starten og tror ikke det i seg selv betyr at man ikke er så åpen for kjærligheten eller at det ikke er den rette man har møtt. Jeg er i et ganske nytt forhold nå, og selv om det har kjentes veldig riktig ut på forskjellige "nivåer" helt fra begynnelsen har det vært riktig for oss å bruke den tiden. Kanskje det kan bety at forholdet får et bedre grunnlag fordi vi har tatt oss tid til å bli kjent og kjenne på ting. Og kanskje det hadde gått like bra om vi hadde kastet oss inn i det.

Men nok om det. Jeg tror du bare må gjøre det som kjennes riktig ut for deg, får du litt panikk, så pust dypt, men ikke kast deg inn i noe om du ikke er komfortabel med det. Til det du sier om kjærlighet og frykt for å bli såret, så mener jeg at for å oppleve kjærlighet - noe som jo ikke først og fremst er å "få", men å kunne elske noen - så MÅ man stille seg til for hogg, risikere å bli såret, men det er jo ikke noe galt i å ta det rolig og ikke ta sjansen på noe som kjennes feil ut av en eller annen grunn.

Endret 19. februar 2013 av dilletante

[Gjest anonym]

Med mine tidligere kjærester har "bli kjent"-fasen gått rimelig glatt og alt gikk fort og helt naturlig. jeg har dermed ikke reflektert over denne perioden før nå.

Jeg opplevde for; ja nå er det faktisk nesten 6 mnd siden, at min "store kjærlighet" gjorde det slutt. Jeg har brukt mye tid og energi på å komme over dette, og har kommet til det punktet hvor jeg faktisk må fortrenge han og hele forholdet litt, for å kunne komme videre. Føler at jeg er videre, har det bedre enn på lenge, men vil nok alltid savne han litt (ikke på daglig basis)

Nå har jeg møtt en fyr, vi dater vel, som man kaller det. Han er søt og hyggelig, og litt mer tilbakeholden enn det har vært med andre gutter. Han har selv vært gjennom et brudd, men dette er mye lenger tid siden, men ut i fra hvordan han har snakket om det (har bare touchet temaet lett en gang) så har han ikke startet på noe nytt siden dette.

Jeg skal prøve å komme litt fort til poenget. Jeg er såret etter brudd, men begynner å komme over dette på ordentlig nå, tanken på å finne en ny er viktig, men ikke det viktigste for meg, det er viktigere å ikke bli såret eller gi selvtilliten enda en brist(det vil si at han plutselig nå ikke vil møtes mer eller på et senere tidspunkt) . Alikevel gir denne gutten meg noe nytt å fokusere på. Da jeg kun har møtt han 4-5 ganger, kjenner vi hverandre ikke godt nok enda, vi har god kjemi, men begge holder nok tilbake, og tar det veldig rolig. Spesielt jeg, jeg åpner meg veldig for han når vi er sammen, men synes det er vanskelig å snakke om tidligere forhold (og det er vel ikke det beste trikset i boka) , men dette preger meg nok stadig litt.

Jeg vil forsette kontakt med han og bli bedre kjent, kun fordi det er hyggelig, vi har god sex, og jeg får en litt ny gnist når jeg er sammen med han. Jeg kunne kanskje vært forelsket i han allerede, men siden jeg holder sånn tilbake og opplever en litt ekkel følelse med en gang hjertet banker litt ekstra så er jeg vel ikke forelsket i han (enda..). Alikevel har jeg funnet mye annet i livet mitt etter dette store bruddet, som jeg også vil bruke tid på og være alene om. Jeg har endelig klart å skape mitt eget rom hvor jeg har meg og mitt og er trygg og lykkelig, og vil utvikle denne tryggheten enda mer.

Jeg vil ikke være den som pusher dette fremover og plutselig får de følelsene som ikke kan stanses og står der med skjegget i postkassa. Derfor venter jeg lengst mulig på at han tar kontakt (og tar meg selv i å gå og vente, og irritere meg over at jeg venter på han, når jeg "egentlig bare ville være singel og uavhengig") han har også gitt utrykk for at han ikke vil gå så fort frem og at vi bare kan hygge oss og bli kjent, så tror vi er på likefot, men vi har jo ikke snakket noe om hva vi vil med dette. Jeg er hvertfall ikke ute etter noen knullevenn. Dette ender jo i at hele bli kjent perioden ikke akkurat sklir av gårde, jeg klarer ikke finne ut om jeg skal sende en melding eller ikke, både fordi jeg er usikker på han og fordi jeg er litt usikker på meg, og fordi denne naturlige flyten som er der når man er totalt åpen for å slippe en annen person inn i livet ikke er der. Men alikevel har jeg jo lyst, og føler litt det er sent å stoppe nå.

Noen som har erfaringer med dette? Å ville ha det hyggelig med noen andre, bli bedre kjent (med et forhold i sikte kanskje..hvis det passer seg sånn om en stund) men alikevel værne om sine følelser? Jeg vet ikke helt hva jeg spør etter, men vil gjerne ha noen råd. Jeg vil jo ikke at han skal trekke seg tilbake fordi han ikke tror jeg er interessert eller fordi han må ta all kontakten. Hva synes dere? Er det på plass å ta en prat med han (synes av en eller annen grunn at dette er litt pinlig/ubehagelig)? Hvor lenge kan man "date" uten å forplikte seg (for selvom man ikke er sammen, så vil man jo på et tidspunkt bli såret om den ene trekker seg)

Og jeg vet godt at om man satser på kjærlighet, så må man satse, og det gjør alltid litt vondt. Men jeg opplever at jeg faller litt mellom to stoler. Jeg vet ikke hva som er viktigst for meg lenger. Jeg synes det er vanskelig å legge han vekk og ikke utforske litt mer hva vi kan ha sammen også..

Mye frem og tilbake her.

Du virker veldig usikker...Tror du hadde kanskje følt mer hvis det var rett eller? Kanskje du bare skal være alene ei stund uten noen mann?

Du sier at du mistet din store kjærlighet for 6 mnd siden, det er jo ikke lenge siden tenker jeg, tvert imot. Jeg hadde nok brukt myyye lenger tid. Du sier du går sakte frem med han her, men har alt hatt sex med han etter bare 4-5 ganger...det synes ikke jeg er å gå sakte frem, men veldig fort frem...

Nå har vi kanskje forskjellige grenser på dette med sex, men utifra innlegget ditt, høres det ut som du trenger lenger tid på å bearbeide sorgen fra eksen før du involverer deg i en ny. Nå aner jeg ikke om følelsene deres kan utvikle seg over tid, men hvis du har sånne tvilende tanker? Du høres ikke forelska ut...Mulig det og handelr om at du ble dyåpt såra av eksen og at du har vanskelig for å åpne hjertet ditt igjen..

Hadde du og eksen et turbulent forhold, eller kom bruddet som et sjokk for deg? Var dere lenge sammen? Du beskriver han som din stor kjærlighet. Kan du si hvorfor? Kan det bli dere igjen, eller er det helt umulig?

[HHH]

Du virker veldig usikker...Tror du hadde kanskje følt mer hvis det var rett eller? Kanskje du bare skal være alene ei stund uten noen mann?

Du sier at du mistet din store kjærlighet for 6 mnd siden, det er jo ikke lenge siden tenker jeg, tvert imot. Jeg hadde nok brukt myyye lenger tid. Du sier du går sakte frem med han her, men har alt hatt sex med han etter bare 4-5 ganger...det synes ikke jeg er å gå sakte frem, men veldig fort frem...

Nå har vi kanskje forskjellige grenser på dette med sex, men utifra innlegget ditt, høres det ut som du trenger lenger tid på å bearbeide sorgen fra eksen før du involverer deg i en ny. Nå aner jeg ikke om følelsene deres kan utvikle seg over tid, men hvis du har sånne tvilende tanker? Du høres ikke forelska ut...Mulig det og handelr om at du ble dyåpt såra av eksen og at du har vanskelig for å åpne hjertet ditt igjen..

Hadde du og eksen et turbulent forhold, eller kom bruddet som et sjokk for deg? Var dere lenge sammen? Du beskriver han som din stor kjærlighet. Kan du si hvorfor? Kan det bli dere igjen, eller er det helt umulig?

Ja, vi har hatt sex ganske fort, men det føltes vel riktig. Har hatt sex ganske raskt i tidligere forhold også. Når jeg tenker på at jeg går sakte frem så er det vel først og fremst i måten jeg viser han at jeg liker han på, kan godt tenke meg at han funderer litt på om jeg faktisk liker han. Og jeg er vel ikke sikker selv. Jeg vet ikke om det er settingen (at jeg har et ferskt brudd bak meg) eller det er at vi ikke er rette. Men det er mye ved han som taler for at jeg burde holde litt til på han, han er stabil, trygg, og moden. Mye av det min eks ikke var. Han er også lyttende og virker genuit opptatt av meg, han gir meg en oppmerksomhet som jeg ikke føler jeg har fått tidligere. jeg finner rett og slett ting jeg ikke har funnet hos noen andre gutter jeg har vært sammen med, og jeg innbiller meg vel at jeg kan ha godt av det.

men jeg trenger mer tid for å finne ut om det er følelser inne i bildet, for her er nok mitt litt opprevne hjerte litt vanskelig å tolke for tiden. Jeg underspiller vel interessen for denne gutten litt i innlegget.

Jeg og eksen hadde et turbulent forhold på noen måter. Dette var et veldig ungt forhold i den forstand at det kanskje hadde funket om begge hadde vært litt eldre og mer settled down, begge skulle opp og frem samtidig og vi dro forholdet i alle retninger. Det var et brått brudd jeg aldri var enig i, og som jeg bare måtte infinne meg med, mye frem og tilbake, og han var heller ikke helt konsekvent og ville ha meg tilbake, så funka ikke det. Jeg vet på nåværende tidspunkt ikke helt hvordan jeg stiller meg til det, jeg savner han mye, men er innstilt på å dette, og at det er sånn det blir. Men jeg vet med meg selv at om han kom tilbake så ville jeg forsatt ha vanskeligheter med å si nei, jeg er bare ganske sikker nå på at han ikke kommer tilbake noe mer, og har ikke lenger noen forhåpninger om det. Det var min store kjærlighet fordi det føltes riktig fra første gang vi møttes, vi var bestevenner, delte mye, og jeg hadde føleleser som gikk dypt, vi hadde en kjemi som man ikke har med så mange, og dette ble lagt merke til av andre rundt. Desverre var han for rastløs og da jeg ble syk og så sort på alt, klarte ikke han mer. Man kan kalle han svak, eller ikke bra nok, jeg ser at det var mye i våre livssituasjoner som krasjet, og ung alder (starten av 20) hjalp ikke akkurat på.

Vil også føye til at tanken på å skulle forsette igjen med eksen gjør meg kvalm også. forholdet var ikke bra mot slutten, og det er mange kameler som skal svelges om det skulle fungert. Så jeg føler at sånn sett er jeg over det. Ville ha løpt rett inn i armene hans om han ville ha meg tilbake i flere mnd etter bruddet, sånn har jeg det ikke lengr.

Endret 19. februar 2013 av HHH