Andre som sliter psykisk i etterkant av en tøff fødsel?

[AnonymBruker]

Sliter en del med en dramatisk (dritt!!!) fødsel... Bare lurer på hva som hjalp for deg? Eller måtte du bare ta tiden til hjelp?

Har hatt samtale med legen (som var tilstede under fødselen) 2 dager etter fødselen og samtale med 2 forskjellige jordmødre men har ikke hjulpet noe særlig.

Neste steg for meg er rett å slett psykolog. Kan si såpasset at jeg ikke vett om jeg gleder eller gruer meg mest til 1 års dagen til jenta mi pga fødselen. Det skal jo ikke være slik

Anonym poster: a37bdc6e5b5cfbea04128b8cc654041c

[Redbull]

Hva som skjedde som gjorde fødselen din så fæl?

[itchii]

Fødsler kan være noe drit, og noen blir traumatisert (http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=Area_5774&MainArea_5661=5565:0:15,2336:1:0:0:::0:0&MainLeft_5565=5774:0:15,2336:1:0:0:::0:0&Area_5774=5544:100009::1:5776:1:::0:0 2-6% er ganske mange kvinner hvert år).

Da er det ikke så mye jordmor eller fødselslege kan hjelpe med da. Bestill time hos fastlege og få henvisning til psykolog/psykiater, det er litt ventetid, men verdt å vente på hvis man får en god behandler man har kjemi med!

Jeg klarer ikke feire bursdagen til barnet mitt på selve dagen, så du er ikke alene Masse klemmer til deg! Det kan bli mye bedre med kyndig hjelp, men det er dessverre ofte slik at man må jobbe endel for å få den hjelpen man trenger.

[enogto]

Jeg går til psykolog på helsestasjonen. Ble henvist fra helsesøster. Vet ikke om de har lignende tilbud hos deg?

Går ikke pga. dramatisk fødsel, så vet ikke om det hjelper ift. ditt problem. Er uansett flott at du er så villig til å få hjelp. Ikke gi opp.

[Papirfly]

Jeg slet også veldig de første månedene. Fikk tilbud om samtaler med psykiatrisk sykepleier, men valgte å takke nei. På helsestasjonen kan de hjelpe deg med søknad til kommunen. Psykiatriske sykepleiere har ofte lang erfaring i å hjelpe kvinner med fødselstraumer og fødselsdepresjoner, (sikkert mer enn en psykolog). Min erfaring tilsier også at ventetid for psykolog er veldig lang. Jeg håper virkelig at din kommune har dette tilbudet, for det hørtes veldig lovende ut, men jeg valgte å takke nei fordi jeg ikke orker å snakke om det mer. Jeg vil bare glemme.

[AnonymBruker]

Hva som skjedde som gjorde fødselen din så fæl?

Sliter litt med å sette fingen på noe helt konkret egentlig. For fødselen var langdryg, det ble gitt dårlig informasjon, ting ble oppdaget for sent, ting ble gjort feil. Og sammen med (som jeg følte) en dramatisk sluttfase med mislykket forsøk på vakum og til slutt ble det tangforløsning (her sluttet de helt å prate med oss). Jeg var helt utslitt på slutten og verken jeg eller mannen min har noen gode minner. Også kjenner jeg og på disse klisjene som ikke stemmet for meg. "Du har alltid krefter igjen, selv om du tror du er tom" eller "Alt er verdt det når lille kommer på brystet"

Fødsler kan være noe drit, og noen blir traumatisert (http://www.fhi.no/ew...:1:5776:1:::0:0 2-6% er ganske mange kvinner hvert år).

Da er det ikke så mye jordmor eller fødselslege kan hjelpe med da. Bestill time hos fastlege og få henvisning til psykolog/psykiater, det er litt ventetid, men verdt å vente på hvis man får en god behandler man har kjemi med!

Jeg klarer ikke feire bursdagen til barnet mitt på selve dagen, så du er ikke alene Masse klemmer til deg! Det kan bli mye bedre med kyndig hjelp, men det er dessverre ofte slik at man må jobbe endel for å få den hjelpen man trenger.

Ojsann. Ble litt overrasket her ja! En del som stemmet for meg i den linken. Flashback i form av at når andre venninder føder så blir jeg sint, sur, irritert og lei meg i sikkert minst en uke. Husker lite av tida etter jenta kom ut. Og mareritt ja.. Det er så jævla trist å ha det slik!!!! Skal ringe helsestasjonen og få dem til å henvise meg. Ser ingen annen løsning.

Jeg går til psykolog på helsestasjonen. Ble henvist fra helsesøster. Vet ikke om de har lignende tilbud hos deg?

Går ikke pga. dramatisk fødsel, så vet ikke om det hjelper ift. ditt problem. Er uansett flott at du er så villig til å få hjelp. Ikke gi opp.

Ja. Ser at jeg trenger hjelp.. Selv om det tok tid før jeg fant ut at "det blir bedre" ikke stemmet for meg. Helsesøster sa sist jeg var på samtale om jeg kunne tenke meg å prøve psykolog. Sa at jeg ville tenke på det. Og har vell funnet ut at det er løsningen min, forhåpenl\tligvis.

Jeg slet også veldig de første månedene. Fikk tilbud om samtaler med psykiatrisk sykepleier, men valgte å takke nei. På helsestasjonen kan de hjelpe deg med søknad til kommunen. Psykiatriske sykepleiere har ofte lang erfaring i å hjelpe kvinner med fødselstraumer og fødselsdepresjoner, (sikkert mer enn en psykolog). Min erfaring tilsier også at ventetid for psykolog er veldig lang. Jeg håper virkelig at din kommune har dette tilbudet, for det hørtes veldig lovende ut, men jeg valgte å takke nei fordi jeg ikke orker å snakke om det mer. Jeg vil bare glemme.

Jeg også vill bare glemme... Men jeg får det ikke til!!! Så trenger nok hjelp Håpe de har noe slikt i kommunen da. For ja, en sykepleier har jo myyyyyye mer innsikt enn en 50 år gammel mannlig psykolog (stigmatisering ja).

TS..

Anonym poster: a37bdc6e5b5cfbea04128b8cc654041c

[itchii]

De klisjeene hjelper ingenting, det stemmer sikkert for de fleste. Men opplevde man fødselen som et traume hjelper det ikke at man har et friskt barn og at alle sier det er verdt det og det blir bedre. Det er jo ikke særlig kjent heller, og dermed vanskeligere å få hjelp. Mange blir feildiagnostisert med fødselsdepresjon.

Jeg vil også bare glemme, men det går ikke. Veien videre er jo å bearbeide det som har skjedd slik at man kan forsone seg med det å gå videre.

Og ang en voksen mannlig psykolog/psykiater syns jeg det er mye bedre enn alt av kvinnelig helsepersonell jeg har snakket med. De har selv hatt greie fødsler og ser min opplevelse i lys av det, har opplevd mye større forståelse og fått mye mer innsikt av min mannlige behandler som ikke er så ''fordomsfull''.

Er det ting som ble gjort feil under fødselen syns jeg du skal snakke med pasientombudet og vurdere å kontakte NPE, det å stå opp for meg selv å klage på det som ble gjort mot meg har hjulpet meg veldig mye i bearbeidelsen av det som skjedde.

Masse lykke til!

[Gjest Trolletrine]

Jeg opplevde også en temmelig kjip fødsel. Jeg snakket med lege, to jordmødre og en sykepleier noen dager etter fødsel, men det opplevde jeg som til ingen nytte. Ikke minst pga at jeg var proppet full av morfin,så alt var fint og greit for meg akkurat da. I ettertid har jeg følt veldig på et sinne og en bitterhet, men har valgt å ha fokus på den nydelige datteren min som jeg har ventet på i så enormt mange år. Klisjeer har funket for meg, men en bivirkning er at jeg sitter med en følelse av at jeg ikke kan stole på helsevesenet......selv om jeg selv jobber der selv ;-)

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen her. Som deg, TS, hadde jeg en tøff fødsel som stoppet opp, mislykket forsøk med vakum, så ble det tang da hjertelyden på babyen var faretruende lav.

For meg var det verste tiden etter fødselen. På grunn av brutal tangføring (?) revnet jeg masse og i tiden etter hadde jeg ingen kontroll når jeg skulle på do, det kjentes helt dødt ut nedentil både bak og framme. Men det var ALT for flaut for meg å snakke med noen om dette, og ingen spurte meg hvordan det gikk, heller.

Jeg brukte KG som "terapi". Skrev MASSE på forumet, leste alt jeg kom over om tøffe fødsler på nettet. Var helt oppslukt av informasjon om fødsler generelt.

Det var ikke før jeg ble gravid med barn nr to, og fikk en veldig hyggelig jordmor på helsestasjonen som virket genuint interessert i å gjøre en god jobb, at alt åpnet seg. Da hun ba meg fortelle om forrige fødsel, begynte jeg bare å strigråte på kontoret hennes, alle slusene åpnet seg, hehe..... Hun henviste meg til sykehuset hvor jeg ble undersøkt (først av fødselsangst-lege, så fysisk av gynekolog). De konkluderte med at jeg hadde fått så store skader pga riftene at det ikke var forsvarlig å føde naturlig en gang til. Så det ble keisersnitt på meg.

Det å bli tatt på alvor av denne jordmora på helsestasjonen, og av legene som undersøkte meg på sykehuset, tror jeg var det som fikk meg over kneika, og fikk lagt det hele litt bak meg.

Så jeg støtter absolutt det andre sier om at du må snakke med noen. På sykehuset nært meg, har de en egen fødselsangst-gruppe som man kan få snakke med. Også i ettertid, om fødselen, vil jeg tro. Jeg ville ringt til helsestasjonen og hørt hvem du bør snakke med. For min del ville ikke psykolog hjulpet noe særlig, jeg trengte noen med medisinsk/gynekologisk kompetanse og god peiling på fødseler. Men andre kan sikkert bli hjulpet av en vanlig psykolog.

Anonym poster: 6caeb766e68bf16d531832d9fe32709b

[Amarinda]

Jeg hadde også en reaksjon rett etter fødselen. Det var en lang fødsel som nesten endte i hastesnitt. For meg hjalp det veldig å snakke med de rundt meg, mor, jordmor, helsesøster... Jeg gråt en del, og gjenopplevde situasjoner fra fødselen. Hadde også mistet mye blod slik at jeg ikke hadde nok melk og heller ikke noe særlig energi. Du må finne ut hva som fungerer best for deg, prøv å åpne deg for en fagperson og se om det kan hjelpe deg til å bearbeide opplevelsen din og følelsene dine. For noen fungerer det sikkert å fortrenge, men det har en tendens til å komme tilbake mye verre.

[AnonymBruker]

Jeg hadde en dramatisk fødsel med hastekeiersnitt. Jeg gikk i sjokk og var helt på bærtur det første døgnet. Bare lå og gråt og fikk skikkelige flashback. Barnet mitt var på prematuravdelingen. Jeg fikk en gjennomgang av fødselen med jordmor. Husket fint lite da jeg kom hjem. Den nye babyen og den 3-åringen som var hjemme gjorde at følelser ble arkivert. Jeg kan gjenkalle noen mange år etter, men det er kun et minne og en erfaring.

Ta kontakt meds helsesøster/psykolog. Jobb deg igjennom.

Anonym poster: 3ee5cf86dcee01b9cc10d2a6c8a14a56

[tingeling]

Hei TS

Jeg fødte mitt første barn for 7 år siden, og går fortsatt inn på slike tråder. Fødsler preger oss Fødselen var veldig tøff og jeg slet med flashbacks og angstanfall i etterkant. Fikk ingen hjelp på sykehuset, men ble etterkvart henvist til psykolog og gikk til henne ca ti ganger. Hun hjalp meg til å jobbe meg igjennom det som hadde skjedd slik at det ikke lenger var et stort issue i hverdagen.

To år senere begynte jeg å føle at barnet burde få et søsken, men var fortsatt så preget at jeg fikk pustevansker ( bokstavelig talt) hvis jeg gikk inn i en butikk m babyutstyr. Kontaktet Rikshospitalet og fikk avtale omgå bli med i deres program ift fødselsangst. Ble gravid, gikk til samtaler men fikk etter jordmors forslag innvilget KS. Det var en veldig fin opplevelse og ble på en rar måte det som satte punktum for min vonde mentale prosess etter første fødsel.

Hvis det er noen trøst så ble jeg helt bra igjen, selv om det tok tid. Nå gikk mine ( fysiske) skader over av seg selv, men for de av dere som ikke blir bra så finnes det mer hjelp enn det de fleste leger vet om. For eksempel ved inkontinenssenteret i Tromsø hvor de kan behandle analinkontinens. Hørte på radioen at det er ganske mange kvinner som opplever det etter totalruptur, og at mange ikke tør spørre legen + at leger ofte ikke kan noe om dette.

Lykke til TS! Barseltiden skal ikke være slik. Husk at det er lov å si at man er sliten, lei seg og trenger hjelp.

[AnonymBruker]

Itchii: Ja, det blir hakket vanskeligere å ha denne bagasjen når du snakker med andre at «alle» bekrefter slike klisjer. Intressang vinkling du hadde ang mannlig psykolog! Ja, burde gjort noe med det som skjedde under fødselen. Men jeg orker ikke bare… For jeg vet at jeg ikke kommer noen vei med det. For det gikk bra med meg og jenta våres. Dette handler mer om opplevelsen min, der har de blant annet feilet kraftig på kommunkasjon. Har fått tilbud om å snakke med avdelingsjordmor for å gå gjennom fødselen min. Takker nok ja, men er ikke klar for det akkurat nå.

lotte00: Å, som jeg kjenner meg igjen. Bitterhet og sinne! Dessverre klarer jeg ikke å tenke at jeg tross alt har vært heldig med jenta mi… Vi hadde en veldig tøff tid med ammeproblemer fra helvette, jenta vår sov ikke på dagtid og jeg klarte ikke å sove om natta L Og dette drar jeg med meg videre… I form av at når venninder får barn så kommer «alt» opp igjen og jeg blir sint/sur/lei meg i flere uker.

AB kl 12:07: Det har alt å si å bli tatt på alvor med følelsene sine og tinga som skjedde! Så godt at du fikk god hjelp i svangerskap/fødsel nr 2. Jeg aner ikke hva som kan hjelpe best for meg. Jeg får bare prøve det som prøve kan. Vett at sykehus alternativ nr 2 her har en slik gruppe du snakker om. Får ha det i bakhodet om andre ting ikke skulle funke…

tally: Ja, følte det samme som deg, at det var god terapi å snakke med andre om det. Men nå syns jeg at det er på tide å gi slipp på det. Er jo tross alt snart 7 mnd siden fødsel. Men jeg klarer bare ikke. Virker ut som reaksjonen etter fødselen min bare forandrer seg, den forsvinner ikke.

tingeling: Så godt å lese at psykolog hjalp for deg. Det åpner «håp» for meg. For jeg ønsker det du skriver; at fødselen/opplevelsen ikke lenger er et issue i hverdagen. For det er den ennda, 7 mnd etterpå. Heldigvis sliter jeg ikke så fysisk etterpå. Men sexlivet er ganske labert pga arrvevet er fremdeles vondt/ømt etter fødsel. Dette kunne visst ta sin tid det *sukk*. Og ang KS: Så bra du hadde en god opplevelse! Når jeg var til samtale hos legen (en av de) som hadde fødselen så poengterte og argumenterte hun for at denne fødselen ikke hadde grunnlag for KS neste gang. Ikke det at jeg egentlig ønsker det heller. Men det er noe med det, å ta det opp uten at jeg spør om det. Fikk følelsen av at hun hadde det møte med meg bare for å forhinde at jeg skulle kreve KS ved en evt neste gang. Står presistert i epikrisen min og… Det skal de faen meg klare å huske å skrive! Og «glemme» å skrive om andre viktige ting, sonn at de fremstiller seg selv som feilfrie og at «alt» er min feil. *grrrr*

Fikk beskjed av HS at jeg må bli henvist til psykolog via fastlegen min... Spent på hva hun sier..........!!

TS, om det skulle være noe tvil liksom

Anonym poster: a37bdc6e5b5cfbea04128b8cc654041c

[AnonymBruker]

Mon tro om jeg skulle opprette en dagbok, som en motvekt Jeg kan da umulig være alene om dette. Må si jeg syns det er kjipt, for IRL føler jeg meg så syktsykt alene om å ha det slik... Jeg vill jo ikke ha det slik heller!!

TS..

Anonym poster: a37bdc6e5b5cfbea04128b8cc654041c

[tingeling]

Hei TS. Send meg gjerne en PM hvis du vil ventilere, spørre eller bare ha noen å prate med.

Klem

Tingeling

[AnonymBruker]

Tingeling: Takk for tilbudet Skal huske på det

Har blitt henvist via HS til familievernkontoret et eller annet. Noen som har erfaringer etc?

Anonym poster: a37bdc6e5b5cfbea04128b8cc654041c

[Mafalda]

Min erfaring er at det blekner ganske mye med tiden. Men da snakker vi ikke uker, men måneder og år. Ettersom barnet vokser, sklir fødselen naturlig mer og mer i bakgrunnen og fremstår ikke som så viktig lenger.

Jeg er nok heller ikke blant de som er hardest rammet, men hadde en kjip fødsel nummer tre, og en enda verre fødsel nummer fire. Jeg kan ikke huske noe fra halvveis ut i siste fødsel, det er bare en vond tåke som bevisst eller ubevisst er fortrengt. Jeg slet en del med det i månedene etter, og måtte blant annet purre tre ganger før jeg fikk tilgang på en journal som viste seg å være nesten tom- noe som bekreftet mistanken om at absolutt ingen gadd å løfte en finger for å hjelpe

Har aldri snakket med noen om det, ikke hatt utreisesamtale, ingenting på helsestasjonen (bortsett fra en idiotisk ordning med felles seksukerskontroll der vi liksom skulle gå igjennom fødslene våre sammen, med ukjente kvinnemennesker og enda verre: fedre til stede... jeg gikk i protest!), og alt som minnet om fødselssnakk eller fødselstematikk gjorde meg tilnærmet aggressiv. Sånn er det fremdeles, men med tiden har det som sagt ikke blitt så viktig lenger. Det er så mye annet som tar opp tanker og energi i tilværelsen med barna, så det er ikke plass., og det har ærlig talt vært litt godt å gi slipp på det også.

Litt teit av meg å bli gravid igjen sånn sett, da, for nå kommer alt tilbake med full styrke

Men drit og dra, jeg vet at følelsen av mislykkethet og tomhet kommer til å gi seg denne gangen også, og vi ønsker oss veldig en baby, så jeg er klar for nok en megakjip opplevelse. Det er også en trøst at mannen min gruer seg enda mer enn meg Vi har også med vilje søkt oss bort fra avdelingen vi var på sist, for jeg blir helt kvalm ved tanken av å gå inn de dørene igjen. Tenker som så at siden jeg har så ekstremt lave forventninger, er det en viss sjanse for at det går bedre enn jeg frykter.

Når det er sagt, tror jeg du gjør veldig lurt i å bearbeide det hvis du orker! Du har jo ingenting å tape på å forsøke tilbudet du fikk via HS. Spesielt ikke hvis det kan bli aktuelt med søsken etterhvert. Jeg trodde jo jeg var ferdig med barn, så gadd ikke å mase med det- og selv om alt gikk seg til etterhvert og ting faktisk går litt i glemmeboken, stemmer det som de sier med at det er store sjanser for at det kommer og biter deg i rompa ved en senere anleding... Nå er det under 10 uker til fødsel for meg, så det er nytteløst å begynne og grave i gamle sår og skrammer, det tror jeg ikke vi kommer noen vei med. Så bruk sjansene mens du har dem!

[AnonymBruker]

Kan nå oppdatere litt her.. TS, altså

Har gått til samtaler hos en på familievernkontoret. Det har hjulpet, men merker at dette tar tid. Litt mer tid enn jeg liker at det tar. Håper ting faller enda mer på plass når jeg begynner på jobb. At fokuset endrer seg litt liksom. Dagene kan bli lange her hjemme med lite nettverk og en mann som jobber MYE.

Var omsider på sykehuset/fødeavdelingen og hadde samtale med avd jordmor. Hadde gruet meg mye til samtalen og å gå i de samme gangene. Hadde tilogmed mareritt om det; at jeg ikke ble sett/hørt. Samtalen gikk faktisk veldig fint. Men hakket verre var det å gå i gangene. Visse ikke at kontoret hennes var ved siden av fødestua jeg fødte på. Fy faen det var heilt ærlig: Heilt JÆVLIG! Døra stod i tillegg oppe så jeg så jo rett inn på fødestua. Så vonde og fæle minner... Så jeg var jo ikke kommet inn på kontoret hennes før jeg begynnte å gråte. DET var så tøft

Og det "rare" er at når jeg gikk der... Så følte jeg meg SÅ ferdig og "mettet". Tenkte at her skal jeg aldri tilbake og jeg vil ikke oppleve dette en gang til. Men samtidig så kjenner jeg på en sårhet.... Av vår første, blir vår siste. Hadde jeg visst det hadde jeg prøvd å nyte tida litt mer. Jadda, masse blanda følelser... Og vett ikke helt hvor jeg "skal" med dette innlegget heller... Skrive litt av meg?

Anonymous poster hash: a37bd...41c

[AnonymBruker]

Det er bra du tar tak i det.

Jeg var deprimert store tider av svangerskapet og hadde en fødsel med en del komplikasjoner.

I permisjonen gikk det ganske greit, da klarte jeg og fortrenge mesteparten av følelsene.

Men så trodde jeg at jeg var gravid i høst og da smalt det skikkelig. Har vært sykemeldt fra jobb for angst og depresjon siden begynnelsen av desember. Går til psykolog, har vært på behandlingssenter og ble overtalt til å ha samtale med jordmor til slutt. Først nå begynner jeg å se lysere på ting..

Men jeg skal aldri mer føde.

Så det er som deg.. Litt vemodig at ikke barnet vårt får flere søsken, men jeg vil ikke gå igjennom det en gang til.

Tror nok jo tidligere du får hjelp jo bedre er det.

Så jeg håper det går bedre for deg og at du får snakket mye med noen om dette. Det hjelper ikke å holde det inne og fortrenge det.

Da smeller det en dag.

Lykke til og en klem til deg.

Anonymous poster hash: 7aadc...bb6