Traumatiserte kjærester... Hva hjelper?

[AnonymBruker]

Har hatt noen problemer i forholdet fordi kjæresten er vanskelig å være sammen med. Jeg vet han har opplevd mye, men jeg vet bare litt av det. Det knuser hjertet mitt at han har og har hatt det så vanskelig. Vil bare han skal heles og bli hel, om noen skjønner hva jeg mener.

Han snakker i koder rundt hva som har skjedd. Han er veldig lojal mot familiemedlemmer som kan ha stått for en del av det, så jeg tror ikke han vil si så mye om det. Han skrur lett over til sjarm-modus eller tuner helt ut, hvis det blir for ubehagelig å tenke på.

Hva kan jeg gjøre? Er det en del av kjæresterollen å hjelpe han til å snakke om det, komme med råd eller noe? Hvordan går man frem da?

Anonym poster: ed9bcf4ba783d72bb211df2af34664e1

[AnonymBruker]

Husk at du ikke er terapeuten hans.

Anonym poster: d1b9f7e5823cab1e0541350183e95e1b

[QueenOfTheSidewalk]

Om han skrur på sjarmen er det et tegn på at han ikke vil snakke om det. Han vil bare få ut en tanke og ferdig med det. Det er sånn jeg gjør det hvertfall. Du kan ikke fikse problemene hans, men du kan være der å lytte når han trenger det.

Så klissete det jeg skrev nå ble, men han vil jo tydeligvis ikke snakke om det, da gjør du vondt verre om du "tvinger" han til å snakke mer om det, for da får han en bekymring ekstra.

[AnonymBruker]

Kan godt være han vil snakke om det, men at jeg også viker unna temaet litt fordi jeg ikke vil være terapeuten hans.

Det med å være terapeuten er også litt klisje, er det ikke? for hvem var det vi snakket om med problemene våre før psykologer ble vanlig å gå til, jo, venner og kjæreste, eller hva? Skal ikke det være nok i en del tilfeller?

Så da lurer jeg på hva jeg kan spørre om, og hvordan.

Anonym poster: d47b442ec2ec198fa7b9e4a3f201e065

[AnonymBruker]

Kjæresten min har også opplevd en del ting i barndommen som jeg tenker han burde pratet med noen profesjonelle om, men han vil ikke det.. han har fortalt meg litt her og litt der sånn etterhvert som vi har fått et nærmere forhold. Det er ikke snakk om ordentlig alvorlige ting som feks mishandling i dette tilfelle, såvidt jeg vet, men ting barn likevel ikke burde måtte oppleve.

Jeg er elendig på å prate om vanskelige ting men jeg har sagt at jeg er der for ham hvis han trenger å snakke om noe. Det han helst vil da er at jeg bare hører på ham og er der som trøst, gir ham nærhet osv. Men aller helst vil han ikke snakke om det i det hele tatt og kan bli sur hvis jeg tar det opp. Grunnen i mitt tilfelle til at jeg synes han burde gått til psykolog eller noe er at han innimellom har litt problemer med tempramantet og med alkohol, og at han har slitt litt med angst og depresive episoder.. jeg tror det er pga. barndommen. Ellers funker han godt til vanlig altså.. gjør din?

Kanskje du forsiktig kan foreslå at han sier noe til fastlegen sin, så han kanskje kunne fått henvisning til en psykolog..? Eller så tenker jeg at det er viktig å forsikre ham om at ting han sier til deg forblir mellom dere, og at du tror på ham og tar ham på alvor.. og ikke ta det opp i upassende situasjoner men kanskje når dere er alene og er rolige.. Lykke til

Anonym poster: ffc5763b94a8ff270d71544f13e3db9b

[AnonymBruker]

Ellers funker han godt til vanlig altså.. gjør din?

Kanskje du forsiktig kan foreslå at han sier noe til fastlegen sin, så han kanskje kunne fått henvisning til en psykolog..?

Anonym poster: ffc5763b94a8ff270d71544f13e3db9b

Spørs hvordan du definerer det å fungere. Han har prestisjejobb, graver seg ned i den. Privat er det isolasjon, men fyll hver helg. Han var på tøm-og-røm-nivået før vi møttes, og en stor flørt. Hadde aldri hatt noe forhold før. Jeg så Shame-filmen og tenkte på han.

Føler tilliten hans er så skjør. Det tok lang tid før han turte å snakke om følelser. Han har gjort noe som gjorde meg veldig sint og såret også, og da var det som han trakk til seg hånden og lukket seg inne i seg selv igjen. Han vil ikke miste meg, det har han greid å stotre frem flere ganger i det siste, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke være en som tåler alt, og jeg trenger virkelig mer i et forhold enn det han får til å gi. Føler meg helt jævlig som kanskje må gi slipp på han for godt.

Tror godt han kan tenke seg å gå til psykolog, men terskelen er nok også veldig høy. Han kommer seg ikke unna jobb på dagtid og dessuten kjenner han de som jobber der, så det blir vel ekstra skambelagt for han.

Anonym poster: d47b442ec2ec198fa7b9e4a3f201e065