Avstandsforhold

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er da i et avstandsforhold med en fra Nederland. Det er nå 8 måneder siden vi møttes på ferie og vi er fortsatt like oppslukt i hverandre nå som vi var når vi møttes. "problemet" mitt er at savnet er så stort når vi er fra hverandre. Vi har en helg i måneden med hverandre og det kan ta opptil 1 år eller mer før vi evt kan flytte sammen pga utdanning og jobb. Han lærer norsk og vil til norge, så vi er begge positive til å flytte sammen i fremtiden. Jeg forsøker hele tiden å trøste meg med det, og at et år går fort. Men innimellom spør jeg meg selv om det er avstanden som gjør at vi fortsatt har like sterke følelser for hverandre, eller om det rett og slett er ment to be ...Er der flere som har det litt på samme måten, evt erfaringer? Kjenner ingen som har/hatt det slik. Er takknemlig for råd og tips!

Anonym poster: eee657aa609f042ec064e99280bdd596

Anonym poster: eee657aa609f042ec064e99280bdd596

[AnonymBruker]

Jeg var i avstandsforhold i 3 år med en fra USA. Vi så hverandre en gang i året, og joda, tanken om at avstanden var grunn til at forelskelsen ikke la seg var jo der og at dette kanskje ikke kom til å funke når en av oss flyttet.

Nå har jeg bare vært her i ett halvt år, men følelsene er fortsatt like sterke, selv om vi har gått gjennom ett helvete med immigrasjon og vi er ikke på langt nær ferdige med det værste.

Om det er verdt det er det bare du som kan vite, men for meg var det verdt hvert eneste minutt med savn og papirarbeid og herk og dritt =p

Ett år er ingenting, før du vet ordet av det har du hendene fulle av ting som må ordner før han kommer.

Anonym poster: f7c6a326d7a9f8c4a3de355e335cf087

[AnonymBruker]

Jeg er i avstandsforhold med en fra England. Han driver og lærer seg norsk og skal flytte hit. Vi ser hverandre noen ganger i måneden, og han flytter hit så snart han får et jobbtilbud. Ventetiden er kjempehard! Jeg tenker også de tankene du tenker, jeg vet bare at jeg føler at det er verdt det.

Godt å lese om dere fra USA

Anonym poster: ca50273d9a0a4e54d53bacc6ee5bbb04

[AnonymBruker]

Og jeg er i et avstandsforhold med en som bor i USA, men USA vil ikke lengre slippe meg inn...

Nå har vi bodd sammen i perioder i løpet av det året vi har vært sammen, og selv om vi mer eller mindre har vært sammen 24 timer i døgnet har det gått forbausende fint.

Vi skyper hverandre tre ganger daglig ca, pluss litt teksting utenom mens vi venter på advokater evt at april skal komme, så vi heller treffes i hans land. Jeg var redd for at det skulle dabbe av når vi tilbrakte så lang tid hver for oss (har ikke sett ham siden oktober) men det går faktisk greit, selv om vi savner hverandre fryktelig!

Anonym poster: 64906d411d5720194e505db2523264dd

[hjertetihånden]

Hei! Jeg er da i et avstandsforhold med en fra Nederland. Det er nå 8 måneder siden vi møttes på ferie og vi er fortsatt like oppslukt i hverandre nå som vi var når vi møttes. "problemet" mitt er at savnet er så stort når vi er fra hverandre. Vi har en helg i måneden med hverandre og det kan ta opptil 1 år eller mer før vi evt kan flytte sammen pga utdanning og jobb. Han lærer norsk og vil til norge, så vi er begge positive til å flytte sammen i fremtiden. Jeg forsøker hele tiden å trøste meg med det, og at et år går fort. Men innimellom spør jeg meg selv om det er avstanden som gjør at vi fortsatt har like sterke følelser for hverandre, eller om det rett og slett er ment to be ...Er der flere som har det litt på samme måten, evt erfaringer? Kjenner ingen som har/hatt det slik. Er takknemlig for råd og tips!

Anonym poster: eee657aa609f042ec064e99280bdd596 [/i

Anonym poster: eee657aa609f042ec064e99280bdd596

Hei. Jeg og kjæresten min bodde over 60 mil fra hverandre første året vi var sammen, og vi så hverandre bare annenhver mnd ca, det siste halve året. Jeg hadde de samme tankene som deg - om det var avstanden som gjorde at forholdet ble holdt varmt. Han flyttet til nabokommunen i sommer, med andre ord flyttet vi ikke sammen, men bor bare ti min fra hverandre. Begge har hovedomsorgen for barna, så vi ser ikke hverandre hver dag og har lite tid bare oss to. Derfor skynder vi oss langsomt, det er så mange hensyn å ta.

Men det jeg har opplevd, for å ta det ta det du spør om, så er det at vi har fått oppleve hverandre i hverdagen på godt og vondt. Vi har begge vært gift og vet at forhold er noe man må jobbe med og jobbe for. Raushet har vært nøkkelordet for oss. Jeg håper at dere finner ut at dere hører sammen, og at dere er forberedt på at det kan bli litt kollisjoner når dere skal dele hus. Er en forberedt på det, forberedt på at dere er forskjellige og er åpne om forventninger, så er jeg sikker på at dere vil unngå mye "pes" :-) Og som meg og min kjæreste, så er det helt klart fullt mulig å oppleve ekte kjærlighet - selv med store avstander :-)

[Puremercy]

Hei! Jeg er da i et avstandsforhold med en fra Nederland. Det er nå 8 måneder siden vi møttes på ferie og vi er fortsatt like oppslukt i hverandre nå som vi var når vi møttes. "problemet" mitt er at savnet er så stort når vi er fra hverandre. Vi har en helg i måneden med hverandre og det kan ta opptil 1 år eller mer før vi evt kan flytte sammen pga utdanning og jobb. Han lærer norsk og vil til norge, så vi er begge positive til å flytte sammen i fremtiden. Jeg forsøker hele tiden å trøste meg med det, og at et år går fort. Men innimellom spør jeg meg selv om det er avstanden som gjør at vi fortsatt har like sterke følelser for hverandre, eller om det rett og slett er ment to be ...Er der flere som har det litt på samme måten, evt erfaringer? Kjenner ingen som har/hatt det slik. Er takknemlig for råd og tips!

Anonym poster: eee657aa609f042ec064e99280bdd596

Anonym poster: eee657aa609f042ec064e99280bdd596

Saa morsomt, kjaeresten min er ogsaa nederlandsk og vi satt i samme situation for 2 aar siden. Da bodde jeg i Norge og han i Nederland og jeg maatte fullfoere videregaaende foer jeg kunne flytte til Nederland. Vi hadde det mye paa samme maate som dere og var kjempeforelska i hverandre. Etter jeg flyttet hit, ble foelelsene bare sterkere og det gaar kjempefint mellom oss. Han er definitivt "the one" for meg!