Vanskelig forhold til min syke mor

[AnonymBruker]

Dette blir et langt innlegg, og jeg vet ikke helt hva jeg vil med det. Jeg trenger en utblåsing, samtidig hadde det vært godt med noen råd eller tips hvis det er andre som har lignende erfaringer. Noen vil kanskje også kjefte, og det kan være det er et spark bak jeg trenger. Jeg vet ikke lenger hva som er rett eller galt, bare at dette er en slitsom situasjon.

Jeg er en voksen kvinne som alltid har hatt et vanskelig forhold til min mor. Jeg snakker da ikke om vold, misbruk eller en dårlig oppdragelse. Min mor har alltid stilt opp og vært - på mange måter - en svært god og tilstedeværende mor. Så det er ikke snakk om noe slikt. Men hun er en svært sta og egen person, og - noe hun selv også har innrømt - sliter kraftig med å innrømme feil. Dette har gjort at hun gjennom hele oppveksten, temmelig ubevisst, har manipulert oss barna med ord slik at vi alltid har sittet igjen med inntrykket om at det er VI som tar feil, aldri henne.

Jeg oppdaget ikke dette selv før jeg var over tyve, og har alltid trodd at det var jeg som var den vanskelige, den dramatiske, den som misforsto - fordi det var hva jeg alltid fikk høre. Mor og jeg er også veldig ulike som personligheter - hun er ekstrovert og liker å prate det jeg kaller svada og meningsløst pjatt med dama i butikken, de på venterommet på legekontoret osv. Mens jeg er en introvert person som blir fort sliten av den type samtaler.

Nå i voksen alder har min mor fått en kronisk sykdom som både gjør at hun er dårlig til bens samt også sliter med hukommelsen. Det gjør at hun trenger en del hjelp. Hun trenger mer og mer hjelp etterhvert som hun blir gradvis dårligere.

Det sier seg selv at jeg - og mine søsken - stiller opp og hjelper henne. Noe annet skulle bare mangle. Men med svart samvittighet merker jeg at jeg finner det uhyre slitsomt. Mor forstår ikke når hun spør om for mye, og kan be om små bagateller som hun hadde greid selv. Så lenge HUN ikke synes det er for mye, så ER det ikke for mye. Mer er det ikke å diskutere.

Antagelig også pga sykdommen - som går utover hukommelsen - så gjentar hun seg selv svært ofte. Vi snakker da anekdoter fra vår og hennes barndom som jeg har hørt antagelig 20-30 ganger før gjennom hele min barndom, som hun fortsatt forteller som om det var for første gang. Samtidig er hun også klar over dette, fordi hun kan gjerne starte med "Jeg har sikkert fortalt dette mange ganger før, men..." også kommer hele historien enda en gang. Har hun fortalt meg noe over telefonen, så er det garantert at hun kommer til å gjenta det om jeg besøker henne noen dager etterpå.

Hun har også påståelige meninger om alt mellom himmel og jord, og diskusjon er helt umulig da hun - som tidligere nevnt - ikke kan innrømme feil, og kommer med de mest vanvittige krumspring for å ro seg bort når det skjer.

Alt dette til sammen gjør at jeg finner det skikkelig mentalt slitsomt å besøke henne og da spesielt hjelpe henne. Jeg har så mye historie med henne at jeg blir irrasjonelt provosert og irritert. På nyåret lå hun så syk at hun ikke klarte annet enn å ligge på sofaen og knapt kom seg på toalettet. Jeg var da med og hjalp henne med å pakke ned julepynten - og selv i en så syk tilstand så ble jeg korrigert om "Nei, de nissene skal ikke i den posen. Husk å legg kulene i riktig eske. Gå nå opp og hjelp din tante." Jeg kjenner det KOKER innvendig, og må minne meg selv på at hun faktisk er syk for ikke å vise det.

Dette gir meg også skikkelig dårlig samvittighet, og jeg føler meg som en elendig datter. For jeg vet jo at det ikke er meg det er synd på, det er hun som sitter med en kronisk sykdom som hun bare vil bli verre av. Jeg er ung og frisk og har livet foran meg, hun er over "toppen" og nå hele tiden på vei nedover. Jeg blir dårlig av skam av mine egne følelser og egoistiske tanker oppi dette, men faktum er at dette finner jeg virkelig mentalt slitsomt.

Mine søsken kan også noen ganger bli oppgitt over henne, og jeg ser de noen ganger også mister tålmodigheten, men ingen av dem tar det så innover seg som jeg gjør. Mor og jeg har alltid hatt et spesielt forhold på den måten, og alltid vært litt i tottene på hverandre.

Er det noen der ute som har noen tanker? Erfaringer? Skjenneprekener?

Anonym poster: 11f24124a1edc20c857e18ab090aedde

[AnonymBruker]

Still opp for henne, hjelp henne - uansett. Ikke bli sint eller irritert på henne, rett det heller mot sykdommen som har gjort henne slik.

Anonym poster: 3da32fd4f269488e9ae17656646fe25d

[Gjest Gjest]

Hei Skjønner deg så godt! Har selv en mor som for tiden trenger hjelp pga helsa, og som vi har et SVÆRT vanskelig forhold til. Samvittigheten er svart, ulysten stor, og det ble mye irritasjon innad i familien til slutt - noe som gikk utover hele familien. Det jeg overlever på, er at min flotte fastlege forsikret meg om at det ER LOV å føle ulyst, irritasjon, det er lov å i perioder mislike sin egen mor. Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for det jeg føler omkring dette, og jeg trenger ikke å ha dårlig samvittighet når jeg og min søster av og til må lufte meningene våre om moren vår (oss imellom selvfølgelig). Det er jo ikke slik at man naturlig passer sammen selv om man er i familie. Det er heller ikke sånn at du MÅ være glad i et menneske du må ha med å gjøre hele livet, hvert eneste minutt! Det er lov å være sint/irritert/oppgitt/lei, og det er lov å ta pauser. Vi har (etter fastlegepraten) prøvd å innrette oss sånn at vi får litt pusterom av og til. Da sperrer jeg t.o.m tlf for min mor. Når det da blir min tur å følge henne opp igjen, er det faktisk av og til hyggelig å kunne hjelpe, og å ha samvær med henne.

Lykke til, og husk at det er viktig å ta vare på deg selv for å kunne fortsette å være til hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg opplevde faktisk at mamma ble mildere med årene.

Jeg har vært der du er. Hvor jeg har strukket meg lenger enn langt for å ivareta en gammel mor. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg satt og gråt i bilen. Av å være sliten og frustrasjon. Mamma tydde også til meg framfor hjemmesykepleien.

Din mamma har en sykdom. Bli overbærende. Tolerer og gi det du kan.

Min mamma er nå død. Jeg kjenner med sorg at jeg ikke klarte å være der mer for henne. At jeg ikke så de enkleste behov. Som en blomst eller noe vakkert å se på. Jeg skulle så uendelig tatt tiden tilbake, selv om jeg vet at jeg gjorde det jeg kunne.

Anonym poster: 29a24401973d06c75616d8333f14313b

[Amarinda]

Gjør så godt du kan ut fra den situasjonen du er i, mer kan du ikke gjøre. Det er veldig mange snille døtre der ute som aldri får noen takk fra sine foreldre for all den hjelpen de legger ned, men det skyldes veldig ofte den sykdommen de har, eller at aldringen påvirker eller sløver hjernen og gjør at de kan oppleves særere og mer egen enn før. Så prøv å husk på at det meste som din mor sier er ting hun sier "automatisk" som mor, men mye kan være mindre filtrert. Prøv å ikke ta deg nær av det, og dra før du blir helt utslitt.

[AnonymBruker]

Dette var som om jeg skulle skrevet det selv.

Det er kvinners lodd å ha dårlig samvittighet. Enten overfor barn, foreldre eller andre.

Din mor kan du ikke endre, heller ikke andre. Du må endre deg selv.

Vi alle er forskjellig, ulike oppfatninger av ting osv. Enten det er i familie eller andre relasjoner vi er i.

Vi er selv i en situasjon som deg. Siden jeg er eneste jente i flokken, tilfaller mye arbeide på meg og min mann.

Vår mor er kronisk syk. Hatt alvorlige lidelser, operert osv. Jeg har insett at hennes væremåte kommer av at hun har lite innhold i dagen.

Hennes omgang blir familien, legen og de andre som behandler henne. Hun får ikke luftet alt som ligger hennes hjerte nært der,så det blir i familien.

Ja, hun forteller historier om igjen, og omigjen. Vi har hørt de 50 ganger før.

Hun forteller de i telefonen, og når vi kommer. Jeg registrerer at det bare er historier fra før tiden hun ble syk. Det er ingen nye historier.

Hennes svekkelser gjør at hun ikke får deltatt i noen aktiviteter, og har dermed blitt isolert de site årene. Noen nær omgangskrets er det ikke.

Ja, hun er sta. Innrømme feil? Nei, det er vanskelig. Dette har vel noe med hennes oppvekst å gjøre? Vokst opp i en tid, hvor det var tabu og snakke utenfor veggene. Er vel noe med fasaden? Noe som hun har dradd med seg i alle år.

Vi kan ikke sitte å irritere oss, selv om tolmodigheten kan bli satt på prøve iblant.

Hun er min mor. For meg er det en plikt å hjelpe der jeg kan. Hun har også hjelp av hjemmesykepleien,men det er ikke nok.

Du kan eks. neste gang hun beg. på samme historien, si at å ja, det fortalte du i går?

Du behøver heller ikke kommentere alt som blr sagt.

Som sagt, så er det kun deg selv du kan endre.

Ang. julepynten. Tror du ikke at du selv vil at den skal behandles riktig selv om du er syk og trenger hjelp?

Det er nok ikke fpr å mase på deg, men vanen hennes er å si fra. Ja, det er viktig å få nissene på rett plass osv. tenk, hvor enklere det blir neste jul?

Du vil jo ha ting skikkelig og ordentlig, selv om du er syk og andre er så snill å hjelpe deg?

Det kommer den dagen da din mor trenger mer omfattende hjelp. Har hun eks hjemmehjelp?

Med sykdom fører det mye med seg. Det kan være depresjon, man blir negativ osv. For ande kan det være slitsomt.

Du- dere kan eks ta en samtale med din mor. Når det skaper misnøye, så er det kansje mye mangel på kommunikasjon?

Min tro og erfaring er at en god kommunikasjon kan løse på mye.

En annen ting er at du skal sørge for å besøke din mor uten at det er plikt og hun skal ha hjelp. Et besøk bare for å ha det hyggelig.

Vår måte å ordene dette på er at vi har en fast dag hvor vi hjelper, så avtaler vi hyggebesøk en annen dag.

Så er det viktig at dere søsken blir enig dere mellom hvor dere avtaler hvem-når dagen det skal hjelpes, slik at det kan bli et system på det. Går noen lei pga den følelsen du beskriver, så kan det være at noen stopper opp med hjelpen.

Lykke til videre

Anonym poster: c7abd993bc93fc07810840ab8bcb8a06

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for mange gode svar. Det gjør godt å lese. Mange gode innlegg til ettertanke også. Det er ikke slik at min mor er utakknemlig. Hun takker alltid og gjør det hun kan for å gå tilbake hvis hun har mulighet. Det er vel heller litt slik at hun er vant med alltid å få ting slik hun vil ha det - og slik skal det fortsatt være, selv om det betyr ekstrajobb for oss. I tillegg er hun som sagt ulidelig sta og gjentar seg selv til det kjedsommelige.

Men jeg trøster meg med at staheten hennes er den som gjør at hun fortsatt kjemper. Hvis hun kan ligge på utslått på sofaen og være elendig og fortsatt bry seg om hvilken eske nissene ligger i, da har hun ikke gitt opp. Og det er alltid et godt tegn, og noe jeg er glad for - det er bare ikke alltid like lett å se det når det stormer som verst.

Så skulle jeg av og til ønske at jeg var mer ekstrovert som type slik at hennes anekdoter og detaljerte beskrivelser om hvilken jakke hun hadde valgt å ta på seg i dag ikke ble fullt så slitsomme.

Anonym poster: 11f24124a1edc20c857e18ab090aedde

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for datainnsamling som strider mot KGs forumregler

Bond, adm

[lillevill]

La det gå inn og ut det andre øret. Du trenger ikke diskutere. Hvordan går det i dag da mamma? Og så lar du henne prate tenk på noe annet.

[AnonymBruker]

Skjønner godt at det er frustrerende! Godt du får ventilert ut litt her, eventuellt til andre som forstår? For det må jo ut og avreageres litt og, og det er helt menneskelig og forståelig!

Når det er sagt så tror jeg det er de aller færreste av oss som ikke har noen som helst problemer med relasjoner til våre mødre.. brødre.. fedre.. søstre.. mann.. kone osv osv.. Selv om graden er variabel. Man har hverandre så altfor kort dog.. dermed er det greit å forsøke å nyte tiden man har sammen (Så godt det lar seg gjøre ) og heller ventilere litt ut imellom hos andre, eller bare til seg selv.

Jeg tenker til tider på dette ifht til meg selv, og min datter.. Hva er det jeg kommer til å gjøre skikkelig feil ifht henne og hva kommre hun til å bebreide meg for??

jeg bebreidet min mor for diverse.. som oftest for at hun brydde seg for mye og overbeskyttet meg.. Men da hun døde og jeg ikke var beskyttet av noen lenger var det uendelig vondt. Så husk å ta vare på tiden tross alt det som irriterer!

Anonym poster: 008371239b874bc35bab33f21e5b0f8a