Hvor mye i dybden går dere med kjæresten? (Psykologisering)

[Gjest Gjest]

Dere som har sår på sjela: Hvor mye lar dere kjæresten få innsyn i?

Jeg tenker at terapi og støtte hører hjemme hos psykolog, men så kan det jo være ting som går utover forholdet, som kjæresten kanskje må vite for at det skal fungere.

F.eks. er mitt største sår å ikke være bra nok og å bli avvist. Det er noe jeg har jobbet med i flere år og det plager meg ikke lenger i det daglige liv, men såret går nok aldri helt vekk og nå har det på en måte blitt aktualisert på grunn av noen nyoppståtte problemer i forholdet. Jeg trekker meg tilbake, blir supersårbar og nesten litt needy. Dette reagerer han på og så blir det en nedadgående spiral.

Jeg prøver å ikke reagere sånn og være kjekk og grei som vanlig, men det funker ikke. Derfor tenker jeg at jeg må si noe om denne skaden til han. Har ikke gode erfaringer med dette fra tidligere forhold. Det har gjort dem mindre interessert rett og slett.

Hvordan gjør dere det, uten at det blir helt attraction-killer? Hvor dypt skal man gå, når man forteller om skader en har?

[Gjest Gjest]

Synes ikke det er nødvendig å si det. De gangene du føler deg usikker og sårbar, er det ikke så lurt å henge med kjæresten. Vent til du føler deg bedre med deg selv igjen, og så tilbring tid med han.

[Havbris]

Du må ta sjansen på at han tåler det du har å fortelle om deg selv, for han trenger sikkert å forstå din sårbarhet og tilbaketrekning. Med mindre du forteller han dette risikerer dere å havne i store misforståelser og konflikter som graver seg fast i forholdet. Det er jo ikke snakke om å bruke han som terapeut - men det handler om å vise hvem du er. Om han ikke orker det så blir jo det i det minste avslørt.

[Gjest Sanne__]

Det kommer helt an på..

De typene jeg har truffet har vært så ulike og det vat stykker det ble en ren opplagthet å si det til.

Enkelte menn vil når de oppdager det, utnytte det. Men keg holder allikevel en knapp på å være åpen, kjennes det gtreit ut for deg?

Når jeg ser tilbake ser jeg det slik at den av kjærestene som føltes riktigst for meg og fortsatt er i mitt hjerte han hadde jeg automatisk en slik åpenhet med. Men det var også han som lærte meg å åpne meg. Det ville være et svik mot han å ikke evne å snakke dypt, om du forstår,,,,

Hvem er du og hva vil du? Still deg disse spørsmålene og når du kjenner at du har møtt den rette du har kjemi med så vil det ikke kjennes som noe big deal å vite hvordan du skal opptre, hva du skal si.

Slik er hvertfall min erfaring.

[Gjest Gjest]

TS her.

Litt av problemet er at det er jeg som hjelper han til å åpne seg fordi han er veldig uerfaren... og nå vet jeg ikke opp ned på meg selv lenger og mangler overblikk over situasjonen. Jeg er redd det skal bli for komplisert om jeg skal teoretisere rundt hva problemene våre handler om. Jeg tenker for komplisert og har vanskelig for å finne enkle beskrivelser på situasjoner. Han er en mann av få ord som trenger enkle konsepter når det gjelder slikt som følelser.

Jeg vil vi skal komme nærmere hverandre, ikke rote oss inn i kompliserte problemstillinger som kanskje er et resultat av at jeg overanalyserer. Vi har hatt en sånn samtale hvor jeg rotet oss helt bort, og stemningen ble veldig rar etterpå.

Alles råd er at man skal snakke sammen for å løse problemer, men hvordan snakker man om det på en måte som både identifiserer problemet og løser det på en enklest mulig måte? Jeg er helt lost.

[Gjest Sanne__]

Jeg har som deg endel sår på sjelen men jeg er nok endel år eldre enn deg og har hatt noen kjærester og ikkke for å trekke deg ned men ikke alle mine valg har vært like heldige.

Jeg var også sammen med en mann av få ord. I tre år var jeg det og det kostet meg mere enn det smakte.

Jeg måtte hale ethvert ord utav han og som du sier rar stemning om jeg hadde behov for å drøfte dypere ting.

Klart partneren skal ikke være en psykolog men jeg ville spå forholdet dårlige odds for gjennom et lang liv uavhengig av dine sår vil det oppstå dypere behov for å diskutere betraktninger som angår dere begge.

Og hvis han ikke evner, hvis ikke dette tomrommet blir fylt så vil du lide og forholdet lidet.

Det å gå rundt for deg å føle at du plager han med dine følelser er ikke bra for deg.

Når du treffer en som kan det vil det være fantastisk forløsende for deg, åja selverfart. Vært der jeg også.

Og jeg var så utslitt av å tolke den fyren som ikke kunne åpne seg , over tid at etter tre år var jeg fullstendig på felgen.

Du må selv velge om du vil gi dette litt tid men jeg ville ikke la det drøye for lenge.

Om du drar ville jeg pratet med en psykolog som kan hjelpe deg videre slik at du kan bli rustet til kjenne på å vite hva som er det beste for deg.

Kjenne hvilken forskjell det utgjør å ikke kunne betro deg skikkelig til en fast i hverdagen,

Og på sikt iforhold til partner ikke nøye deg med det nest beste.

Lykke til : )

[AnonymBruker]

Min mening er at når man uansett ser at man ikke klarer å være på sitt beste, og er klar over hvilke mekanismer det utløser hos en, så er det antagelig bedre å si fra om dette; at man er klar over at man blir sårbar og needy, men at man ikke forventer at den andre skal følge opp disse mønstrene/mekanismene? Men man trenger jo ikke gjøre det til noe kjempetema man snakker i hjel. Jeg tenker i hvert fall at det er en bra ting at du er så bevisst på din egen atferd og ikke ønsker å "mate" den, og setter ikke kjæresten pris på (eller forstår) dette, er kanskje det et større problem enn at du ikke alltid er på topp.

Anonym poster: 8502751b19dbc4117b28f2f7d0a1ff77

[Gjest Badabing]

Jeg er et såkalt løvetannbarn og har opplevd rus og mishandling i hjemmet. Har valgt å fortelle ham om det kortfattet og med en dose galgenhumor. Dveler aldri over det, og gjenforteller aldri ting flere ganger. Til det har jeg valgt å snakke med en psyk. sykepleier en gang i måneden.

Det er greit at han kjenner bakgrunnen min for å forstå meg, samtidig som jeg ikke vil bruke ham som psykolog når det gjelder de tingene jeg fortsatt må jobbe litt med.

[AnonymBruker]

Jeg ventet 1 og et halvt år på å fortelle om selvskadingen min. Jeg skadet meg ikke den tiden vi begynte sammen, men jeg hadde jo store arr oppover armene, så det ble jo noen spørsmål om dette. Jeg ville vente for jeg ville se hvor forholdet gikk, om jeg kunne stole på han og at han ikke så på det som at jeg trengte sympati. Nå var det vell kanskje litt mer synlige arr jeg hadde det, enn de arrene man har på innsiden, så det var jo en faktor på at noe ikke var helt rett inni meg

Men jeg syns at kjærester skal dele sånn. Forstå hverandre på et dypere nivå, som ingen andre gjør. For min del har det skapt et tykkere bånd imellom meg og kjæresten min. Disse tingene du føler på innsiden vil jo komme ut på en eller annen måte, enten om det er gjennom sinne, sjalusi, tristhet osv. Det gir kjæresten din bedre innsikt på hva som skjer inni deg og hvorfor du reagerer på div. ting

Anonym poster: 239782af8647121a3c7c8a99bc4b487c

[Steinar40]

Hvis man ikke kan prate med kjæresten om det aller meste så kommer det aldri til å bli noe bra forhold.

Greit å være klar over dette.

Endret 17. februar 2013 av Steinar40