If you can't be with the one you love, love the one you're with?

[AnonymBruker]

Dette er igrunn en historie med mange detaljer, men jeg får prøve å gjøre dette så kortfattet som mulig likevel.

Så har det seg slik at jeg over en periode på 4 måneder har vært utro. Jeg møtte en mann som tok meg med storm. Denne mannen representerer alt jeg mangler i det ektesakpet jeg er i. Jeg har vært (og er fremdeles) oppover ørene forelsket. Det er en slik forelskelse jeg aldri hadde trodd jeg noen gang ville oppleve igjen. Hver gang jeg tenker på ham, bobler det ut i fingerspissene. Hjertet raser avgårde, det kiler i magen. Og jeg elsker ham. Dypt og inderlig.

Likevel er det ikke sjangs i havet for at jeg kan være med denne mannen. Det er umulig for oss. Vi har avsluttet affæren. Og jeg er helt i kjelleren...

Mannen jeg er gift med er god som dagen er lang. Vi har faktisk et veldig trygt, stabilt forhold, og jeg mangler igrunn ingen ting viktig. Men det jeg mangler, er lidenskap. Jeg har aldri vært forelsket i ham, og jeg kan ikke huske å noen gang ha hatt ordentlig lyst på ham. Jeg var klar over dette da jeg valgte å ekte ham, men jeg tenkte at jeg ektet ham for de rette grunnene. En forelskelse vil jo blåse over med tiden, er det ikke sånn?

Jeg vet jeg kommer til å få masse pepper fra dere nå, men jeg har ikke (i skrivende stund i allefall) planer om å fortelle ham om affæren min. Min ektefelle har en tung psykisk diagnose, og utfallet risikerer å bli katastrofalt om jeg tilstår...

Jeg har bestemt meg for å bli i det forholdet jeg er i. Jeg har det jo bra, og vi har dessuten et barn i lag. Problemet er at etter denne idiotaffæren jeg har hatt, lengter jeg helt enormt etter de "rette følelsene"! Det har blitt skrudd på et lys, og det har gått opp for meg at vi er ikke kjærester, har kanskje aldri vært det. Vi er bare to gode venner som lever livet sammen...

Det jeg lurer på nå, er om det er noen som kan svare meg på om lidenskapen kan jobbes frem i dette ekteskapet? Er det praktisk talt mulig? I kjølvannet av affæren, kjenner jeg overhodet ingen følelser for mannen min

Har noen vært i liknende situasjon?

Når jeg leser igjennom dette innlegget mitt nå, synes jeg selv at jeg må høres ut som den kalde, kyniske hurpa... Men jeg kan love dere at hodet mitt er et eneste kok, tårene triller, jeg føler meg kvalm...

Anonym poster: eda1345ff2b1082ca6a5192eb9b67b87

[Gjest Purple Haze]

Uff, da, det var litt av en suppe. Skjønner godt at du har det vondt.

Det er bra at du har kuttet ut utroskapen, og prøver å satse på ekteskapet ditt. Selvfølgelig burde du fortelle mannen din om det som har skjedd, men du kjenner han best og vet hvordan det vil påvirke han. Kanskje kunne det være en katalysator for å få opp lidenskapen i forholdet deres også? Ikke vet jeg, jeg bare tenker litt høyt her nå.

Min livsfilosofi er at livet er for kort til å være i et dårlig forhold, og at man bør jobbe hardt for å bevare det forholdet man har. Alle steiner bør være snudd før man gir opp. Men man må være to om å gjøre jobben.

Har mannen din aldri vært lidenskapelig anlagt? Hvis nei, tror jeg neppe han blir det heller. Hvis ja, da er det jo håp om å få tent gnisten igjen.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg (desverre) veldig igjen i det du skriver. Er selv gift og har barn med en veldig kjekk og utrolig snill mann, men jeg har heller aldri vært boblende forelsket i han. Vi har det bra sammen, ler mye osv men den følelsen av å være helt gal etter noen har jeg aldri hatt med han. Derimot har jeg de følelsene for en annen jeg har kjent i 15 år, vi har snakket mye sammen i det siste og jeg vet han føler det samme.

Jeg tror at forhold kan jobbes med,å bli bedre, men de følelesene du har kjent på vil du aldri få får han du er gift med nå. Er selv veldig i tvil om hva jeg skal gjøre, føler at livet er for kort til å ikke oppleve ekte kjærlighet hvis du kan få muligheten. (i mitt tilfelle vet jeg det ikke er snakk om en kortvarig forelskelse, jeg har følt dette for den andre mannen i ti år)

Som deg så trodde jeg også at lidenskap var noe jeg kunne leve uten, men det er ikke lett. Om den gnisten aldri har vært der så er det rett og slett slik at du ikke er tiltrukket nok av han, sånn er det bare.Så jeg har egentlig ingen gode råd, vil bare si at jeg ikke dømmer deg, og skjønner hvordan du føler det.

[Gjest Gjest]

Lidenskap forsvinner etter hvert uansett og spm da er følgende: vil du virkelig knuse familien din, eller knuse hjerte til din man (han har kanskje disse følelse for deg) ved å fortelle det du har gjort?

Jeg syns at dette er helt unødvendig. At du blir tatt med storm av en annen betyr ikke at forholdet med ektemannen din ikke er det rette for deg.

Det er mange som bruker det "life is too short" for å begrunne de valgene de tar. Men livet er også å kunne snu seg å se bak på alle valgene vi har gjort og å bli stolt av de.

Kanskje du valgt ikke din man etter de kriterier som mange andre gjør. Men det ser ut at han har alltid levert det du sa ja til. Det er for meg god nok for å bli der du er og å finne selv lidenskap med den du er gift med.

Jeg, personlig foretrekker det "fake it til you make it" and maybe you'll see your husband in a more passionatly way!

Lykke til, og du kan fremdeles la deg å tenke til den andre av og til....fantasi har aldri drept noen!

[AnonymBruker]

TS her.

Vil lidenskap alltid forsvinne? Eller vil den komme og gå litt gjennom et langt samliv?

Jeg har ikke hatt så lange forhold med andre menn før jeg møtte han jeg i dag er gift med. Men min aller første kjærlighet, han var jeg i lag med i 2 år før det gikk skeis. Og jeg husker hvilke følelser som var i sving, selv etter 2 år som kjærester. Lidenskapen forsvant ikke den gangen. Den var der jo.

Jeg og mannen er nå sammen på 6 året, og vi går inn i vårt 4 år som mann og kone.

Purple Haze lurte på om han noen gang hadde vært lidenskapelig anlagt. Han har nok ikke det. Eller ikke med meg i allefall. Tror jeg. Han er overhodet ingen romantiker.

Bli eller gå? Jeg vet ikke. Jeg skrev jo i startinnlegget at jeg har bestemt meg for å fortsette ekteskapet, men hodet mitt er fult av ville tanker som løper løpsk akkurat nå. Jeg vet ikke om jeg tenker klart. Selv om jeg skulle ha gått fra ham, kunne jeg likevel ikke vært med den mannen som har hjertet mitt.

Jeg prøver å behandle en real kjærlighetssorg ved siden av å være en snill kone, mor, kollega... Det er helt jævelig... Jeg må stå som en bauta selv om det blåser hardt. Jeg må planlegge å felle tårer i dusjen når ingen ser meg, kvele hulk under puta når jeg har lagt meg for kvelden...

Jeg vet mannen min har "de rette følelsene" for meg. Jeg har de ikke. I allefall ikke nå.

Til deg som skrev at du hadde elsket en annen de siste ti årene; hvordan har du holdt ut dette så lenge? Har du klart å legge "bort" følelsene for den andre i blant? Har det vært tider i balnt der du faktisk har lyst på ektemannen din for andre grunner (unnskyld uttrykket) enn å få seg et ligg?

Jeg er også inne på tanken om at "livet er kort", slik et par av dere skriver...

Ikke bare for min del. Mannen min fortjener kanskje å oppleve å være med noen som kan gi ham mer? Dere som har svart her i tråden har skrevet mye viktig/riktig. At i et ekteskap snur man alle stener før man gir seg. Og "fake it till' you make it"? Jeg håper det lar seg gjøre, for det er akkurat der jeg er nå!

Anonym poster: 91a78835516731071c193c515278869f

[Drømmejenta]

Vel,jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Veldig! Jeg var i samme situasjon med deg,men jeg var ikke vært fysisk utro. Men jeg hadde fått dype følelser for den andre mannen. Jeg avsluttet forholdet til mannen jeg har barn sammen med (vi er ikke gift) .. Bodde for meg selv og hadde et slags forhold til denne nye mannen. Vi hadde det veldig fint. Har aldri følt meg så forelsket & lykkelig. Vel det forholdet endet seg desverre. Jeg & mannen (far til mine barn) prøver nå å få det til å fungere på nytt igjen. Men den forelelskelsen & lidenskapen er ikke her.. Men vi vil jo gjerne at det skal fungere.. Vi har jo tross alt barn sammen.. Men jeg aner ikke om lidenskapen kan komme tilbake.. alt jeg vil føle er jo det jeg følte med den andre mannen,men akkurat nå føles det ikke som vi er i nærheten en gang.. Føler vi er mer venner enn kjærester.. Å sånn har det vel hele tiden.. Forstår deg godt hvordan du føler deg. Er ikke noe god situasjon å være i. Skriv meg gjerne en mød vist du ønsker.

[Gjest Gjest]

Til deg som skrev at du hadde elsket en annen de siste ti årene; hvordan har du holdt ut dette så lenge? Har du klart å legge "bort" følelsene for den andre i blant? Har det vært tider i balnt der du faktisk har lyst på ektemannen din for andre grunner (unnskyld uttrykket) enn å få seg et ligg?

Jeg trodde faktisk jeg var over han da jeg ble opptatt med samboer, graviditet osv. Så møttes vi for et par år siden, begynte å ringes, og jeg er om mulig enda mer gal etter han en før, sukk. Har ikke vært fysisk utro. Jeg er tiltrukket av mannen min, han er veldig kjekk, men mangler de følelsene jeg burde hatt. Jeg tror det er skadelig å leve et ilv der du ikke er ærlig med deg selv, jeg ble selv alvorlig syk i fjor og tviler ikke på at det bidro. Er selv usikker på veien videre, nå er vi jo gift på hver vår kant med små barn så kan ikke skje noe enda ihvertfall. Han sa til meg på tlf i går at han kommer til å elske meg for alltid, så utrolig kjipt at vi har surret det sånn til for oss selv.

Selv om du vet at du ikke kan få han andre, så må du uansett ta valget for din egen skyld. Hvorfor er det så umulig for dere egentlig?

[AnonymBruker]

Til deg som skrev at du hadde elsket en annen de siste ti årene; hvordan har du holdt ut dette så lenge? Har du klart å legge "bort" følelsene for den andre i blant? Har det vært tider i balnt der du faktisk har lyst på ektemannen din for andre grunner (unnskyld uttrykket) enn å få seg et ligg?

Jeg trodde faktisk jeg var over han da jeg ble opptatt med samboer, graviditet osv. Så møttes vi for et par år siden, begynte å ringes, og jeg er om mulig enda mer gal etter han en før, sukk. Har ikke vært fysisk utro. Jeg er tiltrukket av mannen min, han er veldig kjekk, men mangler de følelsene jeg burde hatt. Jeg tror det er skadelig å leve et ilv der du ikke er ærlig med deg selv, jeg ble selv alvorlig syk i fjor og tviler ikke på at det bidro. Er selv usikker på veien videre, nå er vi jo gift på hver vår kant med små barn så kan ikke skje noe enda ihvertfall. Han sa til meg på tlf i går at han kommer til å elske meg for alltid, så utrolig kjipt at vi har surret det sånn til for oss selv.

Selv om du vet at du ikke kan få han andre, så må du uansett ta valget for din egen skyld. Hvorfor er det så umulig for dere egentlig?

TS igjen.

Uten å legge for mange detaljer i det, kan jeg si at grunnen til at jeg ikke kan være med han jeg virkelig vil ha, er at et forhold vil ødelegge mange familierelasjoner. Begge to vil bli stående uten nære familiære bånd.

Vet din mann at du ikke er helt "der"?

Temaet "oss to" (meg og ektemannen) la vi på bordet for snart en uke siden. Min mann hendvendte seg til meg og lurte på om noe var galt fatt, siden jeg hadde vært så fraværende og spak den siste tiden. Han hadde observert at jeg ikke hadde ytret ordene "jeg elsker deg" på flere uker, og initiativ til soveromsaktivitet hadde jeg ikke hatt på aldri så lenge.

Selvfølgelig er den absolutte forklaringen på dette at jeg har møtt en annen. Men jeg fikk/får meg ikke til å fortelle ham dette! Det kan jeg bare ikke gjøre... Istedet ble det mer riktig å fortelle ham litt om hvor tankene mine har vært en liten stund. Forklare hvorfor jeg har vært spak og fraværende på den måten jeg kunne gjøre akkurat nå. Jeg fortalte ham med tungt hjerte at jeg i lange tider ikke har hatt lyst på ham. At jeg ikke blir tent, og at jeg ofte har sex med ham bare fordi jeg føler jeg må. Jeg sa også som sant var, at jeg var usikker på om jeg noen gang har vært oppriktig begeistret for ham.

Hvorfor i alle dager fortalte jeg ham dette?!! Jeg undrer meg fortsatt på det, men jeg tror kanskje det var et slags forsøk på å "come clean" fra min side...?

Min mann ble selvfølgelig veldig bedrøvet, og tanken på skilsmisse meldte seg hos han med en gang. Hvordan kunne jeg finne på å gifte meg dersom jeg manglet den gnisten, spurte han meg. For han hadde den gnisten for meg. Kanskje ikke hver dag, men en gang i blandt. Han ble engstelig, og lurte på om jeg var i ferd med å gå i fra ham. Jeg beroliget ham så godt jeg kunne, og fortalte at jeg ikke hadde tenkt meg noen plass. Jeg fortalte hvorfor jeg hadde valgt å ekte ham, hvorfor jeg satte pris på ham, og hva jeg syntes var bra med oss. Han sykmeldte seg halvannen uke frem.

Nå er han hjemme med meg hver dag. (Jeg jobber bare 50%) Vi prater mye, og har bestemt oss for å gjøre noen grep. Vi vil i tiden som kommer prøve å gjøre flere ting sammen, finne felles interesser. Bygge opp interessen, og kanskje bli kjent på nytt. Eller noe sånt noe. Mannen synes dette er et bra skritt, og ser lysere på det. Vi vurderer dessuten parterapi.

Men jeg har jo et kjempeproblem! I allefall akkurat nå. Fordi jeg hele tiden tenker tilbake på han jeg virkelig vil ha Det er akkurat som om det ikke spiller noen rolle hvilke tiltak vi gjør...

Det vil kanskje endre seg bare denne forelskelsen og begeistringen toner ut?

Mye tanker og følelser dette her. Jeg føler meg som en skikkelig dust!

Uansett føles det litt ok å få skrevet alt dette ned en plass. Få litt perspektiv. Også var det veldig godt å høre at det faktisk er noen der ute som har vært i noenlunde samme båt!

Anonym poster: 91a78835516731071c193c515278869f