Når kjærestens "eks" er død

[RaiChu]

Har tenkt litt på dette i det siste...

Se for deg at du møter noen. Dere finner tonen med en gang, blir fort kjent og om ikke alt for lenge er dere sammen. Kjemien er helt som den skal og alt virker perfekt. Du finner så ut at hans forrige kjæreste døde for ca 2 år siden, noe som skjedde uventet i et ellers perfekt forhold - de var forlovet eller noe, og hadde fremtidsplaner sammen.

Dere har det veldig fint sammen, men han har fremdeles bilder av henne på nattbordet/bakgrunn på pcn/ ett eller annet som viser at hun fremdeles betyr mye for han, som et minne. Hvordan ville du ha forholdt deg til dette? Ville du sett på det som en slags trussel, selv om hun selfølgelig ikke kunne kommet og tatt ham tilbake? Bedt ham om å fjerne bilder ol. av "eksen"?

Jeg tenker selv at jeg alltid ville ha følt meg som en ikke-helt-god-nok erstatning, ettersom de kanskje aldri hadde gått fra hverandre frivillig. Jeg hadde ikke likt at han satt og så på bilder av sin forrige kjæreste, savnet henne og kanskje sammenligne oss uten å nødvendigvis nevne det. Samtidig ville jeg nok ha vært slik selv, om jeg hadde mistet kjæresten nå ville jeg nok aldri ha fjernet et eneste spor av ham, og jeg vet ikke hvordan det ville vært å komme over ham.. Jeg tror likevel ikke jeg kunne akseptert at "min" kjære skulle sitte og savne en som ellers ville ha vært en "konkurrent" i mine øyne. Vet ikke selv hvorfor jeg tenker så mye på det her, og håper det aldri vil bli aktuelt på den ene eller andre måten. Men hva tenker du? Ville du ha støttet partneren og td. gått sammen med roser på graven? Håpet at tiden leger sår og la ham komme over det selv? Blitt værende i forholdet overhodet?

Jeg tror ikke jeg selv kunne klart å sørge sammen med ham. For jeg hadde ikke ment det - mitt indre ego hadde tenkt at hvis hun var i live hadde han vært hos henne. Lurer litt på om jeg er den eneste som kunne følt meg truet av en som ikke lever

[AnonymBruker]

Sett deg inn i vedkommendes situasjon. Mister du din kjære og du holder fast ved ham som å ha bilder på nattbordet og PCskjerm, så vil jeg også tro at du holder deg unna andre menn imens du sørger. Den dagen du er klar for et nytt forhold tror jeg ikke at du ville latt kjæresten sitte på nattbordet å se på dere to. Som det bildet du prater om. Hvis du skjønner?

Jeg ville gått på graven med roser og prøvd å hjelpe. Er man glad i noen så gjør man sånt.. Hvis han velger deg tross sorg og den følelsen av at noen kanskje sitter "der oppe" og ser hva han gjør, så er det likevel stort....

Anonym poster: 90a932682c71765f34445d4581aa34bc

[Gjest Violetta]

Man kan ikke styre andres følelser, ei heller sorg. Om man mister noen vil man nok alltid ha en liten del av sorgen igjen. Dette må en ny partner akseptere og leve med, eller akseptere at det ikke går an å leve med.

Endret 17. februar 2013 av Violetta

[Gjest Erja]

Derom han fremdeles var i sorg så ville jeg nok ikke involvert meg.

[Gjest]

Jeg mistet det som skulle bli samboeren min tre dager seinere for ca tre år siden, så jeg vet jo litt hvordan det er å være på den siden. Dog, ikke like ille som forlovelse, men såvidt jeg ser det så var det ingenting som sa imot at han var den jeg skulle være sammen med for resten av livet.

Jeg savner han mye innimellom, ikke hele året, men litt som nå når det straks er tre år siden han døde. Samboern min er forståelsesfull, støtter meg hvis jeg blir i skikkelig dårlig humør, og han er f.eks med meg på graven ved "året" og jul/bursdager hvis det er slik at vi er ute akkurat da. På julaften som var var det faktisk han som dro og ordnet lys og blomster ettersom jeg jobbet og ikke rakk oppom innen middagen dit jeg skulle! Men igjen så ville jeg heller aldri hatt bilder av han e.l., jeg har et smykke som jeg ga han, et armbånd som jeg bruker innimellom, men det er jo også fordi jeg liker det armbåndet!

Hvis jeg blir oppgitt over meg selv og sier at det er jo dumt jeg savner han så mye mtp at han var kjæresten min så sier jo samboern min som det er at han er jo ikke noe konkurranse og sorg er sorg, det får man ikke gjort noe med!

[AnonymBruker]

Jeg mistet det som skulle bli samboeren min tre dager seinere for ca tre år siden, så jeg vet jo litt hvordan det er å være på den siden. Dog, ikke like ille som forlovelse, men såvidt jeg ser det så var det ingenting som sa imot at han var den jeg skulle være sammen med for resten av livet.

Jeg savner han mye innimellom, ikke hele året, men litt som nå når det straks er tre år siden han døde. Samboern min er forståelsesfull, støtter meg hvis jeg blir i skikkelig dårlig humør, og han er f.eks med meg på graven ved "året" og jul/bursdager hvis det er slik at vi er ute akkurat da. På julaften som var var det faktisk han som dro og ordnet lys og blomster ettersom jeg jobbet og ikke rakk oppom innen middagen dit jeg skulle! Men igjen så ville jeg heller aldri hatt bilder av han e.l., jeg har et smykke som jeg ga han, et armbånd som jeg bruker innimellom, men det er jo også fordi jeg liker det armbåndet!

Hvis jeg blir oppgitt over meg selv og sier at det er jo dumt jeg savner han så mye mtp at han var kjæresten min så sier jo samboern min som det er at han er jo ikke noe konkurranse og sorg er sorg, det får man ikke gjort noe med!

Jeg må bare få si at du er en utrolig forståelsesfulle samboer!!

Jeg ville ikke ha gått inn i et forhold det sorgen fortsatt er fersk. Man kan ikke konkurrere mot et dødt menneske, og det skal man ikke heller. Men noen setter sine døde eks på en pisestall og alt dreier seg om dette, og alle bilder er fortsatt der. Jeg vet om et par som gjorde det skutt fordi damen ikke taklet at den døde eksen fortsatt var så med i hverdagen. Ble nesten sjalu, og man vil ikke være sjalu på et dødt menneske. Derfor fant hun ut at hun ikke klarte det, at hans sorg fortsatt var for sterk selv om det var 4 år senere. Og det kan jeg til en viss grad forstå..

Anonym poster: e4e25ca2fcf65a9f9e80bd2704cda435

[Gjest Gjest]

Du kan ikke sette deg inn i en slik situasjon om du ikke har opplevd dette selv!

Du bør respektere hans kjærlighet og hans sorg.

kjenner flere i denne situasjonen.Det er selfølgelig vanskelig for dem som har barn. du blir aldri erstattning for moren eller kjæresten,men må rettogslett åpne hjerte ditt å slippe inn den tapte og vere tilstede ved markeringer. du vil ha mye igjen for dettte.

< kjæresten til min far er med å tenner lys på mammas grav,og jeg syns dette er stort av henne. noen reagerer negativt,så her må en prøve seg frem.

En annen venn av meg er gift på ny etter at hans flotte kone døde av kreft,han må leve videre på minnene,samtidig som han slipper inn ny kjærlighet.Det kan nok bli sjalusi,da kjærligheten mellon dem aldri tok slutt,men du må bli den som bringer kjærligheten videre.Det er en stor oppgave og krever mye av ditt åpne hjerte. sann kjærlighet overlever dette og bare den!

[yes2yes]

Om han mente at han var klar for å inngå et nytt forhold og skape en ny fremtid, hadde jeg ikke hatt noen problemer med at han minnes de han har mistet og.