Å ta steget til å be om separasjon.

[AnonymBruker]

Herregud, så vanskelig dette skal være. Å ta steget der man ber den andre parten sette seg ned for en prat, og be om separasjon.

Jeg er redd for at jeg skal angre meg.En eventuell skillsmisse har vært opp tidligere, etter initiativ fra meg. Ber jeg om det nå igjen, er det ingen vei tilbake.

Gruer meg til at datteren vår på ett år skal bli skillsmissebarn.

Gruer meg til å måtte flytte fra det flotte huset vårt.

Gruer meg til å måtte være alene.

Kommer sikkert til å savne den fine familien hans også..

Men dette går bare ikke i lengden... Vært gift i bare halvannet år også. Og jada, familievernkontoret er blitt besøkt opp til flere ganger, uten bedring. Jeg blir rett og slett dårlig av å være sammen med ham, Dårlig psykisk...

Noen gode råd der ute til hvordan man skal manne seg opp? For nå er jeg mest redd..

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

[Steinar40]

Hva er det som er så dårlig (med han)?

[AnonymBruker]

Det er komplisert, med opp til flere ting.. Vil ikke gå inn på alt i frykt for at noen kjenner meg igjen. Men i korte trekk så er han utrolig lukket, hvilket betyr at jeg også blir det. Tørr ikke prate med ham når jeg har det vondt eller vanskelig. Det er utrolig skeivfordeling på enkelte ting, blant annet økonomi. Føler meg ubrukelig, og til belastning for ham. Nei, det er ikke noe jeg tror. Det er noe han uttrykker.

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

[Steinar40]

Det er komplisert, med opp til flere ting.. Vil ikke gå inn på alt i frykt for at noen kjenner meg igjen. Men i korte trekk så er han utrolig lukket, hvilket betyr at jeg også blir det. Tørr ikke prate med ham når jeg har det vondt eller vanskelig. Det er utrolig skeivfordeling på enkelte ting, blant annet økonomi. Føler meg ubrukelig, og til belastning for ham. Nei, det er ikke noe jeg tror. Det er noe han uttrykker.

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

Nei, det er noe jævla dritt når det er umulig å prate med den andre parten. Det vet jeg i hvert fall.

Og hvis dere ikke klarer å samarbeide heller så skjønner jeg at det må være tungt.

Men det er nok ingen her som kan bestemme for deg. Dette må være noe du føler på selv utifra hva som er bra og hva som er dårlig.

[AnonymBruker]

Sant det. Kun jeg som bestemmer dette, men veldig godt med andres synspunkter. Ikke mange jeg kan prate med, fordi hans venner er mine venner og omvendt. Utrolig vanskelig når vi har et barn sammen. Hadde vi ikke hatt det, hadde jeg nok dratt for lenge siden.

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

[Gjest Mrs. Random Nick]

Oppdaga du ikke hvordan han var kommunkasjonsmessig før dere gifta dere? Eller snakket dere ikke om økonomi og slikt da?

[AnonymBruker]

Vi giftet oss nokså kjapt etter at vi ble sammen. Dumt nå, ser jeg. Men der og da var jeg vel kanskje blind av forelskelse...

Trodde spørsmål knyttet til økonomi var noe som vi ville bli mer åpen om etter hvert. Da hvertfall etter at vi giftet oss. Også generelt åpenhet trodde jeg ville bli bedre, når vi ville lære hverandre å kjenne hundre prosent...

Jeg er ganske langt nede nå om dagen... Har vært slik siden fødselen, og det er omtrent ett år siden..

Jeg kjenner jeg trenger å lufte dette en plass, der ingen vet hvem jeg er, og han er.

Han er heldigvis bortreist for helgen, men når han er hjemme er det en konstant taushet. Ja, jeg bidrar nokså kraftig til den tausheten. Men redd for å bryte sammen foran ham dersom vi kommer i snakk, og forlange separasjon.. Hva om jeg angrer meg??

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

[Steinar40]

Vi giftet oss nokså kjapt etter at vi ble sammen. Dumt nå, ser jeg. Men der og da var jeg vel kanskje blind av forelskelse...

Trodde spørsmål knyttet til økonomi var noe som vi ville bli mer åpen om etter hvert. Da hvertfall etter at vi giftet oss. Også generelt åpenhet trodde jeg ville bli bedre, når vi ville lære hverandre å kjenne hundre prosent...

Jeg er ganske langt nede nå om dagen... Har vært slik siden fødselen, og det er omtrent ett år siden..

Jeg kjenner jeg trenger å lufte dette en plass, der ingen vet hvem jeg er, og han er.

Han er heldigvis bortreist for helgen, men når han er hjemme er det en konstant taushet. Ja, jeg bidrar nokså kraftig til den tausheten. Men redd for å bryte sammen foran ham dersom vi kommer i snakk, og forlange separasjon.. Hva om jeg angrer meg??

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

Hvis du angrer så blir du nødt til å ta ansvaret og konsekvensene for det valget du gjorde.

Men det er ikke uvanlig med depresjon i en periode etter barnefødsel.

Derfor tenker jeg at du heller bør begynne der og f.eks ta det opp når du er på kontroll med barnet. Eller gå til legen og ta det opp.

[lillevill]

Ts kan du ikke prøve å si til han at du behøver å ha kommunikasjon i forholdet? Og om dere fortsetter å ikke kommunisere så vil du vurdere om det er best at dere går hver deres vei. Men gi det en sjangse først.

Endret 17. februar 2013 av lillevill

[AnonymBruker]

Dette høres ut, min mening jeg ytrer nå altså, ut som en dårlig periode å ta ut separasjon. Selv om jeg ikke sitter på fakta, så vet jeg av erfaring at spesielt første leveår av barnet er absolutt alt tungt under fødselsdepresjon.

Vet dette kanskje er off topic, men om du er redd for å angre så bør du vente til du er litt mer ovenpå igjen. Grunnen til at jeg nevner det er fordi jeg vurderte det samme da barnet var i den alderen, barnefar og jeg hadde skjev økonomi, han var lei av å være hovedforsørger osv. Kommunikasjonen var langt fra bra.

Jeg oppsøkte hjelp først. Nå er barnet 2 år, vi har fått på plass det meste og foreldrerollen er helt annerledes nå mot for ett år siden.

Tenk litt på dette. På samme måte som en dårlig dag påvirker synet på ting, så påvirker slitenhet og små som større depresjoner.

Du høres for usikker ut til at jeg personlig synes dette er en god idé.

Anonym poster: 5a788f14137eb3f2effb93c04e4c3e24

[AnonymBruker]

Ts kan du ikke prøve å si til han at du behøver å ha kommunikasjon i forholdet? Og om dere fortsetter å ikke kommunisere så vil du vurdere om det er best at dere går hver deres vei. Men gi det en sjangse først.

Kommunikasjonsproblemene har vært oppe til diskusjon MANGE ganger, også ved Familievernkontoret. Det blir liksom ikke bedre. Han er veldig innadvent av natur, og jeg er i utgangspunktet ganske utadvent... Men sammen med ham blir jo også jeg inadvent, og tørr ikke åpne meg. De gangene jeg manner meg opp og tar opp ting som virkelig plager meg, og liksom prøver å rådføre meg med ham, blir han sittende taus. Det er en helt uholdbar situasjon..

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

[lillevill]

Kommunikasjonsproblemene har vært oppe til diskusjon MANGE ganger, også ved Familievernkontoret. Det blir liksom ikke bedre. Han er veldig innadvent av natur, og jeg er i utgangspunktet ganske utadvent... Men sammen med ham blir jo også jeg inadvent, og tørr ikke åpne meg. De gangene jeg manner meg opp og tar opp ting som virkelig plager meg, og liksom prøver å rådføre meg med ham, blir han sittende taus. Det er en helt uholdbar situasjon..

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

Forstår deg godt.

Men forstår han at du tenker på å gå Pga tausheten?

[AnonymBruker]

Dette høres ut, min mening jeg ytrer nå altså, ut som en dårlig periode å ta ut separasjon. Selv om jeg ikke sitter på fakta, så vet jeg av erfaring at spesielt første leveår av barnet er absolutt alt tungt under fødselsdepresjon.

Vet dette kanskje er off topic, men om du er redd for å angre så bør du vente til du er litt mer ovenpå igjen. Grunnen til at jeg nevner det er fordi jeg vurderte det samme da barnet var i den alderen, barnefar og jeg hadde skjev økonomi, han var lei av å være hovedforsørger osv. Kommunikasjonen var langt fra bra.

Jeg oppsøkte hjelp først. Nå er barnet 2 år, vi har fått på plass det meste og foreldrerollen er helt annerledes nå mot for ett år siden.

Tenk litt på dette. På samme måte som en dårlig dag påvirker synet på ting, så påvirker slitenhet og små som større depresjoner.

Du høres for usikker ut til at jeg personlig synes dette er en god idé.

Anonym poster: 5a788f14137eb3f2effb93c04e4c3e24

Du sier kanskje noe der.. Jeg har tenkt i mange måneder at jeg bør gi dette litt tid, men det blir bare verre og verre... Kanskje jeg bør gi det enda mer tid. Oppsøke noen profesjonelle å prate med som Steinar40 skriver. Er helsesøster virkelig den rette arenaen å starte? Merker jo at jeg savner ham nå som han er borte for noen dager. Er jo glad i mannen.. Samtidig går jeg med en ekkel følelse i magen, om at snart orker han ikke mer og finner seg noen andre nå som det går såpass dårlig.. Den erfaringen har jeg fra tidligere forhold. Kanskje derfor jeg tenker så paranoid.

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

[AnonymBruker]

Er du flink til å komme deg ut og ha det gøy?Stelle deg, trene, spise næringsrikt og ha hobbyer?

Jeg har det på en måte likt som deg, livet mitt føles tomt ut. Mannen tier, og jeg har ingen å prate med. Har ikke noe tid til noe annet enn å rydde,sove og stelle baby.

Tenker mye på at mannen ikke vil ha meg, vi er trøtte og krangler..føler at vi treffer veggen snart.

Anonym poster: 3b7c559a491ac06afa9f98ab51022fa6

[AnonymBruker]

Jeg er nok ikke så flink som jeg burde ha vært til det, nei. Vi har mannens barn her fra tidligere forhold annenhver helg, så de helgene er jeg som regel hjemme. For det barnets skyld, siden han ikke ser oss så ofte. Jeg burde virkelig blitt flinkere til det.

En annen ting som stopper meg i å skulle stelle meg ved f.eks. dra til frisøren, kjøpe meg et nytt plagg osv. er økonomien min. Jeg har dårlig råd siden vi har prioritert å være hjemme med barnet fremfor å ha det i bhg. Ergo utgjør min inntekt bare noen tusenlapper i måneden. Mannens inntekt er ganske høy igjen. Han ønsker ikke felles økonomi, til tross for at vi er gift. Ifølge ham er det hans penger som han jobber for, og han liker å kunne bruke dem på f.eks. investeringer i aksjer, osv. Dette er også noe som provoserer meg så kraftig, at det er et godt bidrag til mine ønsker om skillsmisse/separasjon.

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

[Steinar40]

Jeg er nok ikke så flink som jeg burde ha vært til det, nei. Vi har mannens barn her fra tidligere forhold annenhver helg, så de helgene er jeg som regel hjemme. For det barnets skyld, siden han ikke ser oss så ofte. Jeg burde virkelig blitt flinkere til det.

En annen ting som stopper meg i å skulle stelle meg ved f.eks. dra til frisøren, kjøpe meg et nytt plagg osv. er økonomien min. Jeg har dårlig råd siden vi har prioritert å være hjemme med barnet fremfor å ha det i bhg. Ergo utgjør min inntekt bare noen tusenlapper i måneden. Mannens inntekt er ganske høy igjen. Han ønsker ikke felles økonomi, til tross for at vi er gift. Ifølge ham er det hans penger som han jobber for, og han liker å kunne bruke dem på f.eks. investeringer i aksjer, osv. Dette er også noe som provoserer meg så kraftig, at det er et godt bidrag til mine ønsker om skillsmisse/separasjon.

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

Ja, jeg kan godt forstå deg når det gjelder dette med felles økonomi; spesielt når dere ønsker at du skal være hjemme med barnet.

Eller er det sånn at han ikke ønsker at du skal være hjemme med barnet?

[Signe83]

Huff, dette høres vanskelig. Erfaringsmessig er et brudd ALLTID vanskelig. Men når man først har tatt det steget, blir det veldig ofte greit etter en stund. Dere er jo gift, så å separeres betyr jo nødvendigvis ikke at det er slutt? Se på det som en pause?

[AnonymBruker]

Ja, jeg kan godt forstå deg når det gjelder dette med felles økonomi; spesielt når dere ønsker at du skal være hjemme med barnet.

Eller er det sånn at han ikke ønsker at du skal være hjemme med barnet?

Nei, vi er begge enige i at jeg bør være hjemme med barnet frem til det er 2 år. Det var en felles beslutning.

Synes det er så nedverdigende at han sitter med nesten 40 000 kroner på brukskontoen etter at alle faste utgifter er betalt, mens jeg sitter igjen med 180 kroner og har ikke råd til å kjøpe meg nødvendige ting.

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

[Steinar40]

Nei, vi er begge enige i at jeg bør være hjemme med barnet frem til det er 2 år. Det var en felles beslutning.

Synes det er så nedverdigende at han sitter med nesten 40 000 kroner på brukskontoen etter at alle faste utgifter er betalt, mens jeg sitter igjen med 180 kroner og har ikke råd til å kjøpe meg nødvendige ting.

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53

Ja, det skjønner jeg godt. I mine øyne er dette uakseptabelt, og at han ikke skjønner dette er jo et veldig dårlig tegn dessverre.

Så jeg må bare si at jeg skjønner hvorfor du vurderer separasjon og skilsmisse når dere ikke kommuniserer, ikke samarbeider, og han ikke engang sørger for at du får en rettferdig andel av inntektene.

Han lever som de gjorde på første halvdel av 1900-tallet, og det fungerer selvfølgelig ikke i dag.

[AnonymBruker]

Huff, nå var det overstått... Tok praten i senga etter at vi hadde lagt oss igår kveld. Og det var absolutt ikke den reaksjonen jeg hadde ventet. Først ble han veldig sint, og skjønte ingen verdens ting.. Vi som nettopp hadde giftet oss og var så og si ferske foreldre, sa han.. Det er jo nå livet vårt har startet, poengterte han videre. Han sa han ikke ante hva han skulle gjøre dersom jeg flyttet ut, og han var villig til å gjøre alt for å unngå det..

Og svak som jeg er endte det hele med sex.. Gav ham liksom ingen forhåpninger heller.. Nå har jeg ødelagt alt, tror jeg...

Anonym poster: 29924bd71ede46c20bdf7955ae0bfa53