Lei meg

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg har behov for noen trøstende ord eller noe nå. Jeg har så mange nedturer på en gang nå at jeg nesten blir litt likegyldig. Men nå sitter jeg her og tårene presser på.

Jeg ble brått nødt til å flytte og jeg rakk ikke å finne meg noe ny plass, så jeg har nå alle tingene mine i garasjen til min mor og jeg bor i en bag på barnerommet til min lillesøster. Alle vet jo at det ikke er særlig egnet å bo med familie, både av praktiske og psykiske/relasjonshensyn. Mor har f.eks ikke bad nå pga oppussing, så jeg må ut i nabobygget når jeg skal ordne sånne ting.

Jeg har en vanskelig situasjon med jobben som jeg ikke greier å løse, fordi jeg er bundet i minst ett år (kan ikke forklare mer rundt det, redd noen leser som kjenner meg). Jeg har datet en fyr i flere mnd og for noen uker siden fant jeg ut at han fremdeles gikk på date med andre. Jeg kan ikke huske sist gang noen inviterte meg med ut eller at jeg gjorde noe gøy. Julaften tilbragte jeg alene, fordi det er mye krangling når familien møtes og jeg blir så ødelagt i flere mnd etterpå. Bursdagen min var det ingen som husket (jeg fikk 5 mld som jeg satt utrolig stor pris på), men samtidig ble jeg skjelt ut av en venninne denne dagen som sliter psykisk og fikk det for seg å tømme seg på meg. Jeg endte opp med å drikke 1,5 liter vin for å få meg en god natts søvn. Det fikk jeg ikke fordi det var noen som hadde fest i nabohuset. Jeg er 26 år og har noen venner jeg egentlig annser som gode. Jeg tar ofte initiativ og ber de med på ting, men jeg får aldri spørsmål om jeg for eksempel vil være med de og vennene deres ut på ting. De vet jeg alltid er alene i helgene. Men det er mulig at det er fordi jeg tar så stor plass, ikke vet jeg.. Men de er ikke dårlige venner, det er heller jeg som ikke er noe hyggelig å være med eller at de glemmer at jeg fins eller tror jeg har det bra alene! De fire siste årene har jeg vært i et forhold som har kostet meg mange kr. Jeg har litt gjeld nå som jeg prøver å betale ned. Jeg kjøper ikke klær eller det jeg selv annser som vanlige ting som folk tar seg råd til som kanskje er unødvendig. Jeg er bare hele tiden uheldig og utgiftene blir deretter som f.eks at ting blir ødelagt bil/mobil/syk hund osv. Det er nå 3 uker til lønning og jeg har faktisk oppriktig talt SKRAPT sammen det jeg har i lommer som er 240 kroner. Alt dette gir meg dårlig nattesøvn tror jeg, jeg sovner ikke før jeg har ligget i 2 timer og fundert og jeg våkner flere ganger om natten.

Jeg har ingen hobbyer og ingen interesser. Jeg har prøvd mye, men jeg har ikke overskudd pga alle andre faktorer som bryter meg ned. Jobb/hjem/relasjoner. Det er en evig ond sirkel.

Jeg virker glad og fornøyd og jeg har mange ressurser. Jeg skal ikke gi opp. Men iblant når jeg prøver å se noe lyst så finner jeg ingen ting, og når jeg er veldig sliten så er det fort gjort å tenke...Hva gjør jeg egentlig her? Og når skal dette løse seg?

Jeg går til psykolog, men det går så sakte. Hver gang jeg er der så går liksom alt bra, jeg greier ikke helt å sette fingeren på det eller hvordan jeg skal løse dette........... Jeg kan ikke rive opp alt og "starte på nytt" hver gang noe skjærer seg... Det er innstillingen min og holdningen min som må rettes opp... Jeg har gått på antidepressiva, men det fungerte ikke for meg...

Saken er er den at jeg føler meg så forbanna UHELDIG! Jeg føler at jeg er dømt til å ha det vondt!

Iblant kommer alle følelsene ut og da kan jeg begynne å gråte på de merkeligste plasser. På trikken, midt i matbutikken, i kantina, mens jeg prater med noen på gata o.l. Steder det ikke passer å gråte. Men når jeg har tid til å gråte, da gråter jeg ikke. Sånn som nå. Jeg har en klump i magen og jeg vil egentlig bare "få den ut", men jeg vet at den bare er der og venter til det ikke passer....

Plis ikke gi meg noen moralpreken eller be meg skjerpe meg, fordi jeg vet jo at jeg er håpløs og grunnen til at jeg forteller dere dette er fordi jeg slipper å ha et ansikt bak denne sytingen. Jeg trengte bare å få det ned på papir og fortelle noen om det. Og jeg forventer ikke at noen orker å lese alt dette, men jeg håper litt. Kanskje det fins noen her som kan redde denne kvelden eller gi meg inspirasjon eller noen ord som kan gi meg en god natts søvn.

Anonym poster: 79908333f4a63aed97cb59be4aa99909

[Steinar40]

Høres ut som det har toppet seg litt for deg, ja.

Det første du bør gjøre er i hvert fall å dumpe han fyren som dater andre; hvis du ikke har gjort det. Da har du allerede ett problem mindre.

Ellers bør du begynne å legge en plan over din nærmeste framtid tenker jeg. Slik at du har noen mål å jobbe i mot. Det er greit å ha selv om det tar litt tid. Lykke til

Endret 16. februar 2013 av Steinar40

[SoftKitty]

Du er iallfall ikke håpløs! Har du fortalt psykologen hvordan du egentlig føler deg eller later du som litt at ting er bedre enn det er når du er der?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i endel av det du skriver.

Har dårlig råd, lite nettverk, føler at ting er håpløse. Jeg er like gammel som deg, men føler meg som en fjortis.. Har ikke utdanning, har surret bort tid på dårlige relasjoner og tull. En stund ble jeg ikke med venner på ting når jeg ble bedt med, etterhvert sluttet de å spørre. Nå er det ikke så lett å ta kontakt med dem igjen.

For å få overskudd er det viktig å ha et ok kosthold, og å være litt fysisk aktiv. Lettere sagt enn gjort, men det er ikke så mye som skal til. Merker at jeg føler meg bedre etter en lang gåtur mens det fortsatt er lyst ute.

Jeg har også begynt å gråte på de merkeligste steder. Jeg snakket med lege om hvordan jeg har det. Jeg sa at jeg er vel deprimert, men legen sa at jeg nesten helt sikkert ikke egentlig var det, det bare føltes sånn pga. omstendigheter. Og at om hverdagen min ble annerledes, så ville ting føles bedre.

Å ha en jobb man trives i er jo veldig viktig. Du kan ikke bli værende i en dårlig jobbsituasjon i et helt år! Kan du ikke få hjelp til å ordne opp i det? Det er gjerne på jobb og skole man blir kjent med nye folk, det hadde du hatt godt av!

Du er ikke den eneste som har det kjipt, men det vil bli bedre. Gjør noen små endringer i kostholdet, bli mer fysisk aktiv, begynn å jobbe som frivillig (sosialt) noen timer i uka? Prøv å gjøre ting som gjør deg glad oftere.. Plei deg selv. Ikke bekymre deg, det fører jo ikke noe godt med seg, med mindre det gjør deg mer handlekraftig og gjør at du får utrettet mye der og da. Ikke prøv å få alt til å gå på skinner med en gang, det vil nok ta tid. Men da varer det lenger enn om alt skjer fort, og fører tilbakefall med seg.

Anonym poster: 6e24354d909f49c32d74eb217d1600bc

[AnonymBruker]

TUSEN TAKK for at dere orket å lese det og svare meg!

Hvis du nederst ønsker svar så kommer det ett her.

Har du det bedre nå? Går det oppover med deg?

Jeg spiser ikke usunt og jeg går jo minst èn lang tur pr dag pga hunden, men noe mer enn det orker jeg ikke. Jeg vet jeg burde, men jeg orker ikke.

Jeg har en liten periode av livet mitt opplevd at omstendigetene var (i forhold til ellers) tilrettelagt og fint rundt meg.. Og da innså jeg at uansett hvordan omstendighetene var så gikk jeg konstant rundt med den klumpen i halsen om at noe stort i livet mitt manglet.... Meningen.....

Jeg har fått meg en ekstrajobb på en restaurant nå, fordi jeg ikke holder ut å være hjemme med mor hver eneste kveld og dessuten er jeg så blakk at jeg snart vurderer å selge hele meg selv! Så da er den biffen løst, det gjør litt godt å bli kjent med nye mennesker å gjøre noe. Men det er litt slitsomt... Men det går bra..........Alt ordner seg .........til slutt.............. og hvis ikke, så håper jeg at jeg har utrettet ihvertfall noe de årene på denne rare planeten!

Anonym poster: 79908333f4a63aed97cb59be4aa99909

[AnonymBruker]

Du er iallfall ikke håpløs! Har du fortalt psykologen hvordan du egentlig føler deg eller later du som litt at ting er bedre enn det er når du er der?

Jeg forteller det til han, men jeg forteller det mens jeg smiler og ser vekk. Og det virker ikke så seriøst når jeg forteller det som om jeg prater om en annen persons følelser...Jeg har aldri grått hos psykologen min...... Er ikke det litt rart? Jeg trodde jeg kom til å gråte masse der så de første gangene gikk jeg ikke med maskara engang...

Anonym poster: 79908333f4a63aed97cb59be4aa99909

[AnonymBruker]

Høres ut som det har toppet seg litt for deg, ja.

Det første du bør gjøre er i hvert fall å dumpe han fyren som dater andre; hvis du ikke har gjort det. Da har du allerede ett problem mindre.

Ellers bør du begynne å legge en plan over din nærmeste framtid tenker jeg. Slik at du har noen mål å jobbe i mot. Det er greit å ha selv om det tar litt tid. Lykke til

Takk. Jeg jobber med saken, men det er litt vanskelig fordi jeg trenger den pittelille dosen med nærhet. Jeg er litt på ferie fra all dritten da! Selvom det sikkert til slutt resulterer i å være en del av den tunge ryggsekken...

Anonym poster: 79908333f4a63aed97cb59be4aa99909

[Steinar40]

Takk. Jeg jobber med saken, men det er litt vanskelig fordi jeg trenger den pittelille dosen med nærhet. Jeg er litt på ferie fra all dritten da! Selvom det sikkert til slutt resulterer i å være en del av den tunge ryggsekken...

Anonym poster: 79908333f4a63aed97cb59be4aa99909

Ryggsekken blir garantert lettere etterhvert uten en useriøs jævel.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen angående det med å trenge nærhet også. Det resulterer gjerne i forhold/kontakt med helt feil type menn. Jeg rotet meg bort i noe skikkelig dårlig, mistet mer og mer selvrespekt, visste ikke helt hvem jeg var og hva jeg ville tilslutt.

Det var ikke lett å bryte, men jeg visste at jeg måtte det. For hver dag jeg brukte med han, fikk jeg en dag mindre å bruke på å komme meg på beina og etterhvert få et bra forhold til en bra mann.

Jeg tror at man må klare seg helt fint på egen hånd, før man er helt istand til å få et godt forhold til en mann.

Jeg føler at det går oppover med meg, sakte men sikkert. Trenger å "bli kjent med meg selv", bygge opp selvfølelsen og respekten.. Det tar tid.

Jeg synes det er vanskelig å bestemme meg for hva jeg egentlig vil i fremtiden. Hva jeg vil jobbe med osv. Men jeg prøver å fokusere på noen små endringer som gjør ting bedre akkurat nå, så jeg blir bedre rustet til å tenke på "større" ting senere.

Det er slitsomt, og det kan virke endeløst slitsomt, men det vil ordne seg! Du er jo klar over din egen situasjon, bare det gjør at du er godt på vei.

Prøv å behandle deg selv som du ville behandlet en fantastisk god venn!

Anonym poster: 6e24354d909f49c32d74eb217d1600bc

[SoftKitty]

Jeg forteller det til han, men jeg forteller det mens jeg smiler og ser vekk. Og det virker ikke så seriøst når jeg forteller det som om jeg prater om en annen persons følelser...Jeg har aldri grått hos psykologen min...... Er ikke det litt rart? Jeg trodde jeg kom til å gråte masse der så de første gangene gikk jeg ikke med maskara engang...

Anonym poster: 79908333f4a63aed97cb59be4aa99909

Jeg vet ikke om det er rart.. Jeg oppførte meg mye som deg de få gangene jeg gikk til psykiater og han ville ikke hjelpe meg mer fordi jeg ikke "delte nok" (han spurte jo aldri om noe heller) så ja.. man skulle jo tro de var vant til at folk delte på forskjellige måter såklart. Skal ikke komme her og være ekspert på hvordan å få hjelp hos psykologen hah, men tenkte bare at når du først har den ressursen tilgjengelig så må du forsøke å være ærlig for å kanskje få hjelp der..

Har ikke noen gode råd ellers, annet enn at jeg ikke tror vennene dine synes du er for mye eller ikke vil være med deg, de har nok bare mye annet å gjøre.. er en litt dårlig venn selv og det er jo ikke fordi jeg ikke liker vennene mine, jeg har bare ikke overskudd til å være med dem så ofte selv om jeg skulle visst at de satt alene.. Virker som om du ser veldig negativt på deg selv og det er ikke bra!

Håper det går bedre for deg etterhvert, du kan få en internettklem iallfall

[Kriz]

uff da, hørte ikke bra ut. Jeg har følt det samme, at hvorfor skal jeg være så uheldig og osv..Noen ganger føles livet bare dritt, men da må man bare være sterk og stå imot stormen fordi det vil komme bedre tider selv om det for øyeblikket ikke ser slik ut. Tror det er lurt av deg å få det ut her, det kan hjelpe mye. Jeg vil ikke gi deg noen råd, fordi jeg tror du vil klare å løse problemene dine best selv, men at du vet at du har støtte fra oss her på dette formuet her.