Den vanskelige tenåringstida

[AnonymBruker]

Vi sliter veldig med 15-åringen vår, og er redd for den negative utviklingen vi ser at han er inne i. Han bor delvis hos mor, delvis hos far. Vi foreldrene samarbeider godt og har felles regler.

Han er ekstremt opptatt av data og bruker hvert ledige øyeblikk på det. Han spiller fotball tre ganger i uka, men nå vil han slutte der også. Vi er bekymret for tida framover, for han har overhodet ingen interesser utenom dataen. Det virker som han er avhengig av skjermen. Hovedinteressen er å spille online samtidig som han skyper med venner. Vi har sett oss nødt til å begrense nettbruken, så vi har ikke nett etter kl. 23 på hverdager og kl. 01 i helgene. Da han fikk styre dette selv endte han med å sitte og spille til i 5-6-tida på morgene, selv på skoledager. Det gikk naturligvis ikke.

Når nettet slås av går han over til å spille offline, og om vi nekter ham å bruke data i det hele tatt går han over til telefonen. Det eneste han gjør som ikke inkluderer data er fotball og skole, og hvis han nå dropper ut av fotballen så er vi dypt bekymret. Vi har sett flere tilfeller der gutter har valgt bort alt annet enn data, og ender med å tilbringe årevis på gutterommet foran datamaskinen, der både skolegang og sosialt liv blir skadelidende.

Vi føler oss så rådløse. Vi prøver å oppmuntre til andre aktiviteter, prøver å få han med på ting osv, men selv på dager der humøret er relativt greit så er han tiltaksløs og trassig. Han har alltid vært skoleflink, men også det har gått i negativ retning.

Utviklingen startet vel forsiktig for et par år siden, men det siste halve året har det vært til tider fastlåst.

Noen som har gode råd? Noen som har kommet gjennom en sånn periode og fått en oppegående ungdom "på andre siden"?

Vi tenker at det vi gjør i tida som kommer kan bli avgjørende for store deler av ungdomstida hans. Vi har vurdert det meste. Alt fra "gi ham løse tøyler og håpe han henter seg inn selv" til å "bli superstrenge, si opp internett-abonnement og låse dataen inn i boden". Et sted i midten passer vel bedre, men hvordan skal vi håndtere dette? Og hvor går grensa for når man bør oppsøke profesjonell hjelp?

Det har forresten ikke skjedd noe spesielt som vi vet om, det er nok bare hormoner og tenåringstrass. Han er ikke særlig pratsom når det kommer til seriøse temaer, så vi får ikke til de gode samtalene med ham.

Hjelp?

Anonym poster: dd7b983ceb7b71285650ccad53303b70

[AnonymBruker]

Som jeg hater slike spill. Tipper han bruker porno også. Data er meget vanedannede, og psykolog er vel eneste som kan hjelpe. Det positive er vel at han ikke drikker. Han burde vært mer ute. Etter at alle fikk internett og spill, så blir nok flere navere også. De dropper rett og slett ut.

Anonym poster: 6ca4567ef13369df6790e4a5eca7f4f4

[Gjest Amber Rose]

Høres ut som meg selv som ungdom. Jeg tror at dette er en periode de fleste er innom nå. Lillesøsteren min sitter også på dataen sin inne på rommet dagen lang. Hun kommer kun ut for å spise og gå på do.

Husker at mamma tok fra meg dataen eller internett av samme grunner som dere, og det var helt grusomt! Dataperioden min varte fra jeg var ca 14 til ca 17. Tror det går over for de fleste

[AnonymBruker]

Som jeg hater slike spill. Tipper han bruker porno også. Data er meget vanedannede, og psykolog er vel eneste som kan hjelpe. Det positive er vel at han ikke drikker. Han burde vært mer ute. Etter at alle fikk internett og spill, så blir nok flere navere også. De dropper rett og slett ut.

Anonym poster: 6ca4567ef13369df6790e4a5eca7f4f4

Ja, det er det som har skjedd med en del tenåringsgutter vi vet om, og det bekymrer oss veldig. Jeg hater også slike spill, og til tider så hater jeg hele dataen også. Jeg vurderer iblant å kvitte meg med både internett og data, men han trenger det jo til skolearbeidet.

Vi vurderer litt å kutte all data for en periode, og kun la han ha tilgang til en enkel bærbar pc i 2-3 timer pr ettermiddag for å gjøre lekser. Men samtidig er vi redd en så drastisk snuoperasjon kan føre ham i motsatt retning og skape enda mer problemer på andre områder. Som du sier: Han drikker i hvertfall ikke. Men samtidig som jeg føler en viss trygghet i at vi i allefall vet hvor han er og at han er trygg på den måten, så er det jo langt fra sunt å gå glipp av tenåringstida med venner, kjærester og alt som hører med. Vi frykter også at han blir en fremtidig naver hvis ting fortsetter på denne måten.

Det beste hadde vært om vi hadde kunnet få til en dialog med ham, men det klarer vi ikke. Han kan innimellom være pratsom så lenge temaet er noe morsomt, men straks man prøver å antyde noe med mer alvor bak så lukker han seg helt og blir vrang og tverr.

TS

Anonym poster: dd7b983ceb7b71285650ccad53303b70

[AnonymBruker]

Høres ut som meg selv som ungdom. Jeg tror at dette er en periode de fleste er innom nå. Lillesøsteren min sitter også på dataen sin inne på rommet dagen lang. Hun kommer kun ut for å spise og gå på do.

Husker at mamma tok fra meg dataen eller internett av samme grunner som dere, og det var helt grusomt! Dataperioden min varte fra jeg var ca 14 til ca 17. Tror det går over for de fleste

Tusen takk for innspill! Jeg har en haug med spørsmål, om du ikke har noe imot det?

Spilte du kun data fra 14-17? Var du aldri ute med venner eller gjorde andre ting? Hvordan gikk det med deg sosialt da? Hva fikk deg til å endre deg? Og hvordan klarte du å tilpasse deg "det vanlige samfunnet" når perioden gikk over? Hvor gammel er du nå, og føler du på noen måte at tre år foran datamaskinen har gjort noe med deg, på godt eller vondt?

TS

Anonym poster: dd7b983ceb7b71285650ccad53303b70

[Gjest BabyBlue]

Gråter han eller blir hysterisk så fort dere tar fra han muligheten til å spille? Isolerer han seg? Har en bror som også spiller en del, men han spiller fotball i tillegg og kan fint legge fra seg pc og ps3 og gjøre noe annet - og det er jo det som definerer om man er avhengig eller ikke. Den evnen til å bryte spilletransen, rett og slett. Og om sønnen deres mangler det er det jo veldig dumt for hans sosiale liv og helse. Og vet dere grunnen til at han spiller så mye som han gjør? Er det bare fordi det er helt ekstremt underholdende, eller fordi verden utenfor gaminguniverset er kjipt? Det at han blir innesluttet og sur så fort dere prøver å snakke alvor kan jo være en ganske dum ting og tyde på at han ikke har det så greit... men dere vet det vel ikke sikkert før dere snakker ordnentlig med han.

[AnonymBruker]

Jeg har to venninner som har slitt med sønnene sine på samme måte, og de måtte til slutt gå inn for en veldig streng variant. Guttene var altså ikke glade i å spille, men rett og slett avhengige- satt oppe om natta, isolerte seg, gjorde ikke lekser, ville ikke være med på ferie, det var bare data og kun data som var viktig. Da nytter det ikke å tenke at det kanskje går over om noen år... innen noen år er gått, har ungen kanskje droppet ut av skole og alt som er.

Begge venninnene mine fikk en tøff kamp med gråt og tenners gnissel. Men de kom seg igjennom det, den ene litt lettere enn den andre (den vanskeligste gutten var eldre også, og rett og slett større og sterkere enn moren sin...). Men det tok tid. Og det var beinhardt. Den eldste gutten kom ikke helt over avhengigheten før han dro i militæret, den andre kom inn i greie former i løpet av et års tid. Han spiller fortsatt, men de har avtalte "lommer" av tid som skal gå til andre ting.

Hadde gjort mye for at gutten ikke skulle slutte på fotball om jeg var dere, eventuelt at han bytter det inn mot noe annet som involverer like mye datafri tid og samvær emd mennesker. Kanskje sette som en betingelse at han gjør XXXX for å få så og så mange timer foran pc'en?

Anonym poster: 19d9e6408256e8eca6bbb5591cab040e

[Gjest Amber Rose]

Tusen takk for innspill! Jeg har en haug med spørsmål, om du ikke har noe imot det?

Spilte du kun data fra 14-17? Var du aldri ute med venner eller gjorde andre ting? Hvordan gikk det med deg sosialt da? Hva fikk deg til å endre deg? Og hvordan klarte du å tilpasse deg "det vanlige samfunnet" når perioden gikk over? Hvor gammel er du nå, og føler du på noen måte at tre år foran datamaskinen har gjort noe med deg, på godt eller vondt?

TS

Anonym poster: dd7b983ceb7b71285650ccad53303b70

Siden TS har lest dette innlegget sletter jeg det

Endret 17. februar 2013 av Amber Rose

[AnonymBruker]

Gråter han eller blir hysterisk så fort dere tar fra han muligheten til å spille? Isolerer han seg? Har en bror som også spiller en del, men han spiller fotball i tillegg og kan fint legge fra seg pc og ps3 og gjøre noe annet - og det er jo det som definerer om man er avhengig eller ikke. Den evnen til å bryte spilletransen, rett og slett. Og om sønnen deres mangler det er det jo veldig dumt for hans sosiale liv og helse. Og vet dere grunnen til at han spiller så mye som han gjør? Er det bare fordi det er helt ekstremt underholdende, eller fordi verden utenfor gaminguniverset er kjipt? Det at han blir innesluttet og sur så fort dere prøver å snakke alvor kan jo være en ganske dum ting og tyde på at han ikke har det så greit... men dere vet det vel ikke sikkert før dere snakker ordnentlig med han.

Han blir hysterisk når vi tar fra ham spillemuligheten ja. Tårer og raserianfall, og helt umulig å nå inn til ham. Vi kan f.eks. si at "hvis du roer deg nå og vi kan snakke om dette, så skal du få spille igjen, men vi MÅ kunne snakke om disse tingene". Det er som om han ikke hører hva vi sier, han bare raser og svarer i sinne. Det er liksom ikke mulig å prate med ham på en fornuftig måte når det handler om begrensning av datatid.

Vi har ikke helt klart å få fatt i hvorfor han bare vil spille, siden han ikke vil snakke om noe som har et dypere tema. Han kan si sånt som at skolen er kjedelig, læreren er teit, osv, men det gjør jo de fleste tenåringer. Vi vet at han har en del kompiser som han har hatt gjennom flere år på skole og fotball, og disse skyper han med når han spiller.

Det er jo så mye som kan plage en tenåring. Vi har jo vært tenåringer selv og husker godt at det var vanskelig, at humøret svingte osv. Men vi synes at dette med spillingen har gått altfor langt hos oss.

TS

Anonym poster: dd7b983ceb7b71285650ccad53303b70

[AnonymBruker]

Jeg har to venninner som har slitt med sønnene sine på samme måte, og de måtte til slutt gå inn for en veldig streng variant. Guttene var altså ikke glade i å spille, men rett og slett avhengige- satt oppe om natta, isolerte seg, gjorde ikke lekser, ville ikke være med på ferie, det var bare data og kun data som var viktig. Da nytter det ikke å tenke at det kanskje går over om noen år... innen noen år er gått, har ungen kanskje droppet ut av skole og alt som er.

Begge venninnene mine fikk en tøff kamp med gråt og tenners gnissel. Men de kom seg igjennom det, den ene litt lettere enn den andre (den vanskeligste gutten var eldre også, og rett og slett større og sterkere enn moren sin...). Men det tok tid. Og det var beinhardt. Den eldste gutten kom ikke helt over avhengigheten før han dro i militæret, den andre kom inn i greie former i løpet av et års tid. Han spiller fortsatt, men de har avtalte "lommer" av tid som skal gå til andre ting.

Hadde gjort mye for at gutten ikke skulle slutte på fotball om jeg var dere, eventuelt at han bytter det inn mot noe annet som involverer like mye datafri tid og samvær emd mennesker. Kanskje sette som en betingelse at han gjør XXXX for å få så og så mange timer foran pc'en?

Anonym poster: 19d9e6408256e8eca6bbb5591cab040e

Huff, det er mange som sliter med samme problemet ja.

Vi ønsker definitivt ikke at han skal slutte med fotballen, for det ser vi som et stort tilbakesteg og anser faren for at han da forsvinner totalt inn i dataverdenen for uhyre stor da. Men vi kan jo ikke tvinge ham til å fortsette heller. Inntil videre oppmuntrer vi så godt vi kan og ber ham vurdere dette lenge, siden dette tross alt er en interesse han har hatt i mange år og det vil nok bli et savn om han slutter. Men om han bestemmer seg for å slutte så er det ikke så mye vi kan gjøre.

Men vi har snakket om det som du nevner, det å stille krav til andre aktiviteter for å få lov til å drive med data. Det er ikke aktuelt at han får lov til å sitte foran dataen fra han er ferdig på skolen og til han skal sove. Det er bare så vanskelig å avgjøre hvor strenge vi skal være.

Interessant å høre om dine venninner. Kjenner igjen mye i vår sønn der ja. Han har alltid elsket å dra på ferie, men nå vil han heller være hjemme for å spille. Jeg hadde skjønt det om det var hyttetur det var snakk om, det liker vel få tenåringer. Men han vil verken på sydenferie, til storbyer eller til eksotiske strøk. Alt han vil er å være hjemme og spille.

TS

Anonym poster: dd7b983ceb7b71285650ccad53303b70

[AnonymBruker]

Innlegget ble sikkert voldsomt rotete, for jeg har holdt på med andre ting imens jeg skrev det

Takk, det var veldig nyttig info og slett ikke rotete!

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om at foreldrene dine egentlig ikke hadde en sjanse. Vi føler vi har prøvd alt. Godsnakke, gjøre avtaler, ta ham på alvor, være strenge, kjefte... Ingenting biter på, han bare lukker seg. Er det noe du ser for deg at foreldrene dine kunne/burde gjort annerledes?

Godt å høre at det går bra med deg nå da, og at du selv klarte å finne en sunnere vei å gå.

TS

Anonym poster: dd7b983ceb7b71285650ccad53303b70

[AnonymBruker]

Har han venner da? Får han besøk, ringer noen til han?

Anonym poster: 6ca4567ef13369df6790e4a5eca7f4f4

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å ha et sosialt liv på nettet nå tildags. Det handler ikke BARE om å spille. Jeg har hatt mine perioder med spilling og hadde det veldig gøy med mine venner på nettet. Hvis han er avhengig må han først og fremst se det selv. Det nytter ikke å prøve å hjelpe han hvis han ikke vil selv. Jeg ville hatt han med til en psykolog i første omgang. Noen ganger kan det være greit å snakke med noen som er nøytral.

Anonym poster: 0cd347d0a1e3a2be951f3ecefcfa9d0a

[AnonymBruker]

Har han venner da? Får han besøk, ringer noen til han?

Anonym poster: 6ca4567ef13369df6790e4a5eca7f4f4

Han har venner på skolen og fotballen, og han skyper ofte med disse vennene når han spiller. Men han har ikke fått besøk siden sist sommer, og drar heller aldri på besøk selv, med unntak av et lan han var på hjemme hos en venn for noen måneder siden. Det siste halve året har han vært på kino med venner en gang.

Inntil nå har vi tenkt at han får dekket sitt sosiale behov gjennom fotballtreningene/kamper/turer, men hvis han nå slutter (som det ser ut som han blir å gjøre) så er det kun skolen og skypingen igjen.

Det er jo fint at han skyper, men samtidig mister man masse viktig sosial trening når man slutter å treffe folk ansikt til ansikt. Og særlig viktig synes jeg det er i tenåringstida, når man skal finne ut hvem man er og forme den man skal bli som voksen.

TS

Anonym poster: dd7b983ceb7b71285650ccad53303b70

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å ha et sosialt liv på nettet nå tildags. Det handler ikke BARE om å spille. Jeg har hatt mine perioder med spilling og hadde det veldig gøy med mine venner på nettet. Hvis han er avhengig må han først og fremst se det selv. Det nytter ikke å prøve å hjelpe han hvis han ikke vil selv. Jeg ville hatt han med til en psykolog i første omgang. Noen ganger kan det være greit å snakke med noen som er nøytral.

Anonym poster: 0cd347d0a1e3a2be951f3ecefcfa9d0a

En psykolog hadde kanskje vært bra, men får man det på dette grunnlaget? Det hadde vært interessant å se om han kunne fått noe ut av en sånn setting.

Jeg tenker at om voksne er avhengige av noe så må de se det selv, men om det er barn det gjelder (man er pr definisjon barn til man er 18 år) så må foreldre eller andre ansvarlige gripe inn. Men finnes det retningslinjer for hvordan man forholder seg til slik dataavhengighet? Eller skjermavhengighet vil jeg nesten kalle det. Data, tv, nettbrett, telefon... Hva som helst med en skjerm istedet for å møte folk ansikt til ansikt virker det som.

TS

Anonym poster: dd7b983ceb7b71285650ccad53303b70

[Gjest Amber Rose]

Takk, det var veldig nyttig info og slett ikke rotete!

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om at foreldrene dine egentlig ikke hadde en sjanse. Vi føler vi har prøvd alt. Godsnakke, gjøre avtaler, ta ham på alvor, være strenge, kjefte... Ingenting biter på, han bare lukker seg. Er det noe du ser for deg at foreldrene dine kunne/burde gjort annerledes?

Godt å høre at det går bra med deg nå da, og at du selv klarte å finne en sunnere vei å gå.

TS

Anonym poster: dd7b983ceb7b71285650ccad53303b70

Hmm, vanskelig å si egentlig. Tror det beste er å begrense dataspillinga til 2-3 timer om dagen. Han kommer nok ikke til å bli fornøyd, men etterhvert tror jeg han kommer til å "godta" det og han er jo nødt til å finne på noe annet å gjøre.

[Gjest Purple Haze]

Min eldste sønn satt så mye foran pc`n i den alderen at puta på kontorstolen hadde avtrykk etter rumpa hans. Han var også fotballspiller, men sluttet å spille i den alderen. Han satt nok oppe litt for sent og spilte noen ganger, men det gikk aldri ut over skolearbeidet. Han var sosial ved siden av all spillingen, heldigvis, men stort sett gikk det i spilling når han hadde kompiser på besøk. Det var mange LAN i kjellerstua hjemme hos meg de årene der.

Nå er han en voksen mann på 25, forlovet og samboer, studerer til dataingeniør og har det meste på stell. Så det trenger slett ikke gå galt med alle som var spillenerder i tenåra

Klart dere skal være på vakt. Spesielt om han viser tegn på avhengighet, blir sint og hysterisk når dere nekter han, og er lite sosial. Ta kontakt med noen som driver med spilleavhengighet og få råd derfra.