Foreldrene mine er så glad i meg at det gjør vondt...

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 18 år som har ambisjoner om å komme inn i militæret.

Jeg merker at foreldrene mine blir mer og mer glad i meg, og respekterer meg så utrolig mye mer enn før. De ser på meg som en voksen person og behandler meg utrolig pent,

og det er jo bare flott, men problemet er at jeg blir ganske veldig trist av dette. Ikke av at de er glad i meg, men rett og slett at jeg innser at jeg begynner å bli voksen og herre over mitt eget liv. Alt blir så annerledes.

Og jeg synes synd på dem, umulig for meg å forestille meg hvor vondt og hvor stort savnet de har etter meg etter at jeg har flyttet fra dem. De har holdt meg i armene sine i 18 år nå..... Og plutselig, vips, så er jeg borte. Lever mitt eget liv et helt annet sted mens de er hjemme. Bare de to. Står opp om morgenen, drar på butikken, handler billig mat, sitter hjemme og spiser og ser lengtende ut av vinduet.

Deres tid er over. Det der hørtes brutalt ut men det er sånn jeg føler for dem. Alle søskene mine er borte. Jeg drar om ikke så lenge. Så er det de to igjen da. Helt alene.

Er det bare jeg som har slike tanker? Disse tankene gjør meg litt nedfor, men ikke på en ekstrem måte, bare sånn.... Nei, vanskelig å forklare.

De har tatt så godt vare på meg, vi har opplevd så mye konflikter, så mye opp og ned og jeg har vært så mye sint på de... Men til syvende og sist betyr de alt for meg....

Noen som har noen tanker om dette?

Anonym poster: e448960dca556bfeb45735ce1ab3898e

[Quilliam]

De er uansett heldig som har deg da

Ellers kan jeg ikke si jeg kjenner meg så godt igjen, foreldrene mine bryr ikke seg om jeg lever eller dør

[AnonymBruker]

Kansje de synes det er deilig at barna har forlatt redet og de får tid til bare seg selv..?

Anonym poster: 6d708cbea8f051f8975f50f41e2ac125

[Longgone]

Jeg tenkte også sånn når jeg flyttet ut. Klart det er uvandt for foreldrene dine at du ikke bor hjemme lengre, det er det jo for deg også - men sånn er det å bli voksen, man kan ikke bo hjemme til vi er 40 fordiom foreldrene vil det :-) Reis ofte på besøk til de, det sitter de nok pris på. Ofte når samboer er bortreist drar jeg på overnattingsbesøk til mamma, det synes både hun og jeg er koselig!

[AnonymBruker]

Jeg håper da det. Jo, egentlig, det blir nok veldig deilig for dem vil jeg tro.

Men samtidig for min egen del, nå begynner livet for alvor!

Nå stor jeg virkelig på egne ben! Herre over mitt eget liv, kanskej det er noe med det som skremmer meg.

Jeg er vant til at foreldrene gjør omtrent alt for meg, dette blir helt nytt.

Er dette noe man kan snakke med foreldrene om?

Anonym poster: e448960dca556bfeb45735ce1ab3898e

[SubHuman]

Luksusproblem, du skal være glad at de i det hele tatt er glad i deg og bryr seg om deg