Nære relasjoner til barn i barnehagen, bra?

[AnonymBruker]

God kveld til alle dere som tar dere tid til dette innlegget.

Jeg er en ung man i begynnelsen av 20 årene som har begynt å jobbe i en barnehage.

Det er helt knall, men da jeg ikke har noe erfaring med denne type arbeid eller barn generelt har jeg en del tanker og spørsmål om hvordan et sunt forhold til barn skal være og muligens ikke være i denne sammenheng.

Har nå vært tilstede i noen få uker og ikke hver dag, men jeg har allerede fått nære relasjoner til de aller fleste barna og de tillit til meg.

Enten jeg lager bilbane med guttene, bygger hytte med jentene eller alle er samlet på ute plassen så er det som om det oppstår noe magisk(utenfor min evne til å forstå). Setter jeg meg ned på huk så dytter de meg overende og kaster seg over meg, griper tak og vil ikke slippe før jeg får gledes tårer i øye kroken, noen ligger nesa si mot min og ser meg rett i øynene og det jeg kjenner kan ikke beskrives med ord, de gode følelsene er med andre ord ubeskrivelige. Og det eneste som går gjennom hjernen min er følgende <hva har jeg gjort for å fortjene dette> ja de blir glade i meg, såpass merker jeg, men det er vell en form for kjærlighet jeg aldri har fått gleden av å oppleve før nå, og jeg kjenner det at hele meg, er i gang med å forandre seg, til et bedre jeg.

Det er som alle de fine opplevelsene med barna i barnehagen lader meg opp følelsesmessig, jeg blir veldig lett rørt og ser eller hører jeg noe som gleder meg så kan tårene begynne og renne, dette har jeg aldri vært borti før.

Eller enda verre når jeg leser i media om noe vondt som har skjedd med et barn så blir jeg trist på en måte jeg også aldri har merket før, det gjør meg veldig vondt.

Men tilbake til det jeg funderer på, er det bra for en barnehageassistent og bli så glad i barna at mann nesten sprekker av positive følelser? Og aller viktigst er det bra for barna? noe jeg må være forsiktig med?

Jeg føler at jeg ikke får snakket med de andre ansatte slik jeg ønsker, men det må jeg vel regne med da det kun er damer som har vært i dette yrket i noen titalls år og som kanskje ikke er vant med en gutt som gjør det meste for at barna skal trives og føle seg verdsatt.

Er også av en eller annen merkelig grunn redd for hva de tenker om meg, da jeg synes de ser på meg med noen merkverdige blikk når jeg går og holder hender med jentene som er ute etter min oppmerksomhet og jeg ser hvor glade de blir av å bare trippe rundt og se på hverandre med et stort smil.

Ja jeg er redd de trur jeg kan være pedofil, men det vet jeg med meg selv, at det finnes det ikke en sjanse for, er trygg på min seksualitet.

Vet det finnes mennesker som forelsker seg i barn og enda verre misbruker dem, det finnes ikke noe mer grusomt!

Men de følelsene jeg får til barna som er så kontaktsøkende baseres ikke på det å elske et menneske, men kun å være glad i det menneskelige vesenet å bry deg om personene og ikke minst ønske de det aller beste.

Ser nå at dette egentlig ble litt av en røre, men det har vært en lang dag på jobben og jeg blir surrete i toppen etter å ha lekt med opptil ti barn på et av lekerommene, det er bånn gass hele tiden og jeg elsker det:)

Jeg trengte vell egentlig og dele noen tanker, om det er mulig å svare meg på noen måte vurderer du helt selv, hvis ikke kan du la dette innlegget stå i fred.

Jobben alt i alt; det beste som har skjedd meg

Anonym poster: 7997f770d66c6c2ac3b65bb94f73d7c1

Anonym poster: 7997f770d66c6c2ac3b65bb94f73d7c1

[AnonymBruker]

Ingenting er bedre enn at du elsker jobben din, det betyr sannsynligvis at du gjør en god jobb.

Barna tar ikke skade av å bli verdsatt og "elsket" (glade i). Men jeg tror ikke de kjenner helt på det samme som du gjør. De liker deg fordi du tar deg tid til dem, dessuten er skiller du deg ut fra de andre ansatte ( som ung mann), og det er ofte poppis blandt barna! Du er også ny og spennende.

Jeg har selv en 4 åring og jeg blir opprikitg megaglad (og rørt) når jeg ser at det er en gjensidig glede mellom barnet mitt og ansatte i barnehagen.

Jeg synes ikke du skal gå rundt å være redd for å bli oppfattet som pedofil fordi du oppriktig er glade i barna og elsker jobben din. Menn kan også være interresserte og glade i barn uten at det gjør dem til pedofile. Når jeg tok masteren min i pedagogikk for noen år siden så gikk jeg i "klasse" med flere menn som var førskolelærere i bunn og de snakket ikke om jobben sin/barna i bhg på noen annen måte enn kvinnelige førskolelærere., ingenting rart med det!

Om du har lyst å prate om det med personalet i barnehagen så kan du jo be om en liten prat med styrer eller din nærmeste pedagogiske leder.

Anonym poster: 68112d0c5625a63ee9cad16a78666cf6

[bosse2013]

Er selv en mann og jobber i barnehage med bare kvinner.

Det er klart at det tar tid å bygge opp tillit fra de andre ansatte, ingenting er mer dyrebart enn barn og når det kommer til demmes eget beste så kan man ikke være påpasselig nok.

Jeg kjenner flere som kjenner seg igjen i det du skriver, men du skal vite at barnehagejobb er og blir et feministisk yrke og menn hører veldig sjelden hjemme i en barnehage hvor det bare er kvinner.

Fortsett med den jobben du gjør og la de andre damene bare se på deg med de dømmende blikkene deres, for mest sannsynlig så er de bare misunnelige.