Jeg er liv redd for å få barn!

[AnonymBruker]

Min mann og jeg har vært gift i ca 3 år nå, og han tar stadig opp temaet om barn, han vil gjerne ha, men jeg holder tilbake...

Vi har ett forsåvidt ganske så bra ekteskap, vi har jo våre problemer vi også, som alle andre...

Før så ville jeg gjerne ha barn, vi gikk inn for å ikke være noe forsiktig, men ingenting skjedde... sikket dårlig timing!

uansett... tiden og årene har gått, nå tar han det opp gjevnlig, ca noen ganger i uken, jeg har gått tom for unnskyldninger, jeg vet ikke hva jeg skal si lengre... han vil så gjerne ha barn! men jeg er liv redd....og jeg har sagt det til han, men han bare ler det vekk og sier jeg er teit....

jeg er redd for at jeg ikke skal klare å ta vare på dette barnet, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, at jeg ikke klarer å ta vare på det fordi jeg ikke får tilfredstilt mine egne behov som feks det å sove! at jeg blir irritert,utålmodig og små gretten, og det gjør meg til en dårlig mor...

Jeg er redd for å gå personlig konkurs og ikke kunne ta vare på barnet mitt, jeg er redd for å ikke kunne gi mitt eget barn alt det jeg hadde som barn...

jeg er hjemmeværende husmor og min mann er høytutdannet, så den økonomiske situasjonen per dags dato er jo bra, men jeg tenker på alt mulig... HVA OM? hva om jeg faktisk ikke klarer dette?

Hva om jeg ikke klarer å være en mor, eller en GOD mor?

Disse tankene har kommet den siste tiden, før tenkte jeg mer på fødselen, hvor vondt det måtte være! men nå bryr jeg meg ikke om det lengre...

Jeg har mange venninner som har barn og vi har små barn i familien, er kjekt å leke med de i perioder, kose litt, men så har jeg fått nok...

Er det noe gale med meg? Noen andre som har følt det på lignende måte?

Håper på noen seriøse svar her, og at dere ikke gjør narr av meg... jeg vet at det er litt spesiellt, men for meg er det realitet.

Anonym poster: cb2862a833c1a03c25df9a1b2a1be182

[Gjest RockOn]

Det ER skremmende å ha ansvar for et liv. Selvfølgelig er det det. Det er fordi vi er redd for å feile, for å feile da man har et barn er så ubeskrivelig mye verre enn da man er alene. Jeg mener det at å tenke over og ta det ansvaret er alvorlig er viktig, men jeg synes du skal se det an. Å synes det er litt skremmende er jo helt normalt, å være livredd er kanskje litt verre..

Det kan jo være at du ikke er klar enda?

[AnonymBruker]

Det kan jo også hende at når barnet kommer, så slår morsinstinktet til?

Jeg vet ikke, for jeg er like redd som deg ... og jeg er mest redd for selve fødselen

Anonym poster: 0d6e8ce7504de60d935c1f8a86d3126a

[AnonymBruker]

Det kan jo også hende at når barnet kommer, så slår morsinstinktet til?

Jeg vet ikke, for jeg er like redd som deg ... og jeg er mest redd for selve fødselen

Anonym poster: 0d6e8ce7504de60d935c1f8a86d3126a

Det er ikke godt å si, men noen ganger tenker jeg " det finnes 14-15-16 åringer som får barn, da må nå faen jeg klare det og?" men det er så mye å tenke på, jeg har tenkt mange ganger på om hva om jeg ikke klarer å tyde barnets gråt? kanskje det gråter fordi det har vondt i magen, eller hodepine, men jeg tror det er sulten, så jeg prøver å tvangsfore det? hehe... det er så mye jeg tenker på...

fødselen tenkte jeg mye på før, at jeg skulle føde i utlandet fordi da får jeg keisersnitt osv, fordi jeg er livredd for smerte, men det er jo millionvis av kvinner som har født før oss, så må vel klare det vi og? de føder jo uten noe som helst smertestillende i bushen! og de klarer seg?!

Man får vel oppfølgning med jordmor osv vil jeg tro, og det er noe med at hvis en psykolog kan bekrefte seriøs fødselsangst, kan han be om at du får ta det som keisersnitt...

Den fødselen for meg er INGENTING i forhold til det å være ansvarlig for ett liv, sørge for å gjøre alt du kan for at barnet ikke ender opp som narkoman eller prostituert...

jeg er redd for at barnet mitt skal feile i livet sitt som igjen blir ett resultat av oppdragelsen jeg har gitt det...

Jeg er en komplisert sak ser jeg, når jeg leser mitt eget innlegg...

hehe, im really fucked up! :D

Anonym poster: cb2862a833c1a03c25df9a1b2a1be182

[AnonymBruker]

At du er redd for å miste frihetene din kan jeg forstå, som hjemmeværende husmor uten noe annet å tenke på enn deg selv og huset. Ikke for å være frekk, men det er klart det er en stor overgang.

Det er jo skremmende å skulle ta vare på og være ansvarlig for et barn og dens oppvekst. Men dere er to om det, ikke glem det.Du kjenner deg selv best, ingen kan ta avgjørelsen for deg. Men for de fleste voksne så forandrer man seg når man får barn, fordi man må. Man må legge seg selv til side. Ja det er tøft til tider, skal ikke legge skjul på det, men det går det også.

Snakk med mannen din, være ærlig.

Anonym poster: 0c4878cb4dcfa07e1a24d188d80b7f08

[AmandaVI]

Det er du ikke alene om. At du er "redd" for å få barn kan jo tolkes som at morsrollen og omsorg for barn er noe du tar på alvor. Og det er jo bra, siden ikke alle som får barn gjør nettopp det.

Jeg har også tenkt at "Jeg som er så rotete og fjern kommer sikkert bare til å føkke opp en unge" og "jeg orker ikke grining og drittbleier."

Hver mandag tar jeg bussen til byen for å handle inn til uka. Og hver gang på vei hjem møter jeg en klassevenninne fra ungdomsskolen. Hun er bare 23 år, men har to barn og er gift. Hun er ikke noen rakettforsker eller noen verdensmester på noen som hels måte, men hun er likevel flink med både barna og mannen sin. Så vi er kanskje litt urettferdige mot oss selv begge to, du og jeg, når det kommer til å skulle ha egne barn.

I livet vil det alltid skje noe "HVA OM", barn eller ei. Du har sikkert opplevd HVA OM tidligere i livet. Har du lært noe av det i tilfelle? Har det forandret måten du ser på verden eller gjør ting på? Foreldrene mine ble begge rammet av økonomisk ruin da broren min og jeg var små, men vi sultet ikke ihjel, endte ikke opp på barnehjem og vi ble ikke mindre glad i mamma og pappa for det. For øvrig er det en god tanke at du og mannen planlegger både økonomi og arbeid over en lang periode. Struktur er viktig for alle mennesker og i ikke minst for par med småbarn.

[AnonymBruker]

Hvorfor er du hjemmeværende og uten barn???

Anonym poster: 9847532c237f1a04c8189dbfe1d71b8d

[AnonymBruker]

Hvorfor er du hjemmeværende og uten barn???

Anonym poster: 9847532c237f1a04c8189dbfe1d71b8d

Fordi jeg trenger ikke å jobbe, da jeg vil lese meg til noen bedre eksamner på universitetet jeg tok for mange år siden, vil bare forbedre og friske opp i det jeg lærte.

Jeg syns det er hyggelig å stelle hjemme med mann og hus, jeg har massevis av energi til å skape ett koselig hjem for meg og han, og det er noe han setter pris på også... litt old fashion, men fungerer fint for oss...

Anonym poster: cb2862a833c1a03c25df9a1b2a1be182

[AnonymBruker]

Det er du ikke alene om. At du er "redd" for å få barn kan jo tolkes som at morsrollen og omsorg for barn er noe du tar på alvor. Og det er jo bra, siden ikke alle som får barn gjør nettopp det.

Jeg har også tenkt at "Jeg som er så rotete og fjern kommer sikkert bare til å føkke opp en unge" og "jeg orker ikke grining og drittbleier."

Hver mandag tar jeg bussen til byen for å handle inn til uka. Og hver gang på vei hjem møter jeg en klassevenninne fra ungdomsskolen. Hun er bare 23 år, men har to barn og er gift. Hun er ikke noen rakettforsker eller noen verdensmester på noen som hels måte, men hun er likevel flink med både barna og mannen sin. Så vi er kanskje litt urettferdige mot oss selv begge to, du og jeg, når det kommer til å skulle ha egne barn.

I livet vil det alltid skje noe "HVA OM", barn eller ei. Du har sikkert opplevd HVA OM tidligere i livet. Har du lært noe av det i tilfelle? Har det forandret måten du ser på verden eller gjør ting på? Foreldrene mine ble begge rammet av økonomisk ruin da broren min og jeg var små, men vi sultet ikke ihjel, endte ikke opp på barnehjem og vi ble ikke mindre glad i mamma og pappa for det. For øvrig er det en god tanke at du og mannen planlegger både økonomi og arbeid over en lang periode. Struktur er viktig for alle mennesker og i ikke minst for par med småbarn.

Er det virkelig så fantastisk å få barn som alle skal ha det til?????

Det er forskjellige meninger om dette tror jeg, men tror veeeeeeeeeeldig mange rosemaler det... jeg tror feks ikke at en alenemor med tvillinger syns det er så veldig kjekt med 2 små barn som har kolikk feks!

Jeg tror kanskje dette med barn er veldig rosemalt? sikkert en stor glede... Man ler vel ikke så mye som man gjør når man får barn, man gråter vel heller ikke så mye som når man får barn, da man går å uroer seg for alle muligens ting, og lurer på hvor de er når de ikke kommer hjem til avtalt tid...

men det er vel bare en bekreftelse på at man er glad i barna...

Jeg tror gjerne at man vil elske sine barn, og at man elsker de høyere enn alt annet, og er villig til å gjøre ALT for de...

Men føler folk rosemaler det så veldig... true or false?

Anonym poster: cb2862a833c1a03c25df9a1b2a1be182

[AnonymBruker]

Før man får barnet, så sitter mange med slike spm.

Jeg kunne skrevet de samme følelsene og tankene som deg. Men plutselig har det gått bra å få barn. Overveldende til tider (oj, dette er ungen min, som jeg skal være rollemodell for.. Iik!!), men absolutt mye enklere enn jeg trodde.

Ikke undervurder deg selv.

Anonym poster: c432c3fc129b43aa6bf180f135f7489c

[AnonymBruker]

Er det virkelig så fantastisk å få barn som alle skal ha det til?????

Det er forskjellige meninger om dette tror jeg, men tror veeeeeeeeeeldig mange rosemaler det... jeg tror feks ikke at en alenemor med tvillinger syns det er så veldig kjekt med 2 små barn som har kolikk feks!

Jeg tror kanskje dette med barn er veldig rosemalt? sikkert en stor glede... Man ler vel ikke så mye som man gjør når man får barn, man gråter vel heller ikke så mye som når man får barn, da man går å uroer seg for alle muligens ting, og lurer på hvor de er når de ikke kommer hjem til avtalt tid...

men det er vel bare en bekreftelse på at man er glad i barna...

Jeg tror gjerne at man vil elske sine barn, og at man elsker de høyere enn alt annet, og er villig til å gjøre ALT for de...

Men føler folk rosemaler det så veldig... true or false?

Anonym poster: cb2862a833c1a03c25df9a1b2a1be182

Det varierer. Kan svare utifra meg selv. Jeg synes folk rosemaler det meste i livet sitt for tiden.. Også det å være forelder. Men selv om ungen kan være slitsom, så trenger man ikke la det definere hele tilværelsen. Samme som når jeg har pms, kjæresten min lar ikke de dagene definere hele mnd.

Det er fantastisk å ha barn, helt normalt og ok, eller dritt å ha barn. Kommer an på personen og dagsformen, tror du ikke?

Da folk spurte meg hvordan det føltes å være mamma i begynnelsen, så svarte jeg ærlig. Det beste og verste som har hendt meg. Du kan tro mange reagerte overrasket.. De fleste forventer standardsvaret om at det er såå koselig.. Men det er ikke så rett frem 24/7 for alle. Bare noen som velger å fokusere i overkant på det positive;)

Anonym poster: c432c3fc129b43aa6bf180f135f7489c

[AnonymBruker]

Er det virkelig så fantastisk å få barn som alle skal ha det til?????

Det er forskjellige meninger om dette tror jeg, men tror veeeeeeeeeeldig mange rosemaler det... jeg tror feks ikke at en alenemor med tvillinger syns det er så veldig kjekt med 2 små barn som har kolikk feks!

Jeg tror kanskje dette med barn er veldig rosemalt? sikkert en stor glede... Man ler vel ikke så mye som man gjør når man får barn, man gråter vel heller ikke så mye som når man får barn, da man går å uroer seg for alle muligens ting, og lurer på hvor de er når de ikke kommer hjem til avtalt tid...

men det er vel bare en bekreftelse på at man er glad i barna...

Jeg tror gjerne at man vil elske sine barn, og at man elsker de høyere enn alt annet, og er villig til å gjøre ALT for de...

Men føler folk rosemaler det så veldig... true or false?

Anonym poster: cb2862a833c1a03c25df9a1b2a1be182

False.

Anonym poster: 4b2a0b856bbd48e3e09931c0c509a220

[Wonders]

Jeg ville ikke begynt på barn når det er slik du føler det nå.

Snakk sammen med han.

Si åssen du har det. Han vet jo ikke åssen du egentlig har det om dere ikke gjør annet enn å skyve dette foran dere.

Hør hva han tenker om fremtiden.

Ja folkens, barn er den vanskeligste jobben i verden og er ikke for alle.

De som er flinke bør få flere for å la meg slippe

[Hjertefisk]

Hvor gammel er du?

[Gjest Gjest]

False.

Anonym poster: 4b2a0b856bbd48e3e09931c0c509a220

rosemaler det!

men så tror jeg livet etter hvert blir "fattig" og litt meningsløst om man ikke valgte å få barn - hvis man i utgangspunktet ønsket det eller tvilte.

det er mye jobb. men det gir vanvittig mye gleder også

[Gjest Gjest]

Dersom utgangspunktet ditt er at du er hjemmeværende og uten barn (??? har aldri hørt noe så rart), så vil det selvfølgelig bli mye mer arbeid og frihetsberøvende å få barn.

For meg som hadde vært 10 år i arbeidslivet før jeg fikk barn, ble derimot tilværelsen som hjemmeværende mor en fri og lykkelig tid. Nå er jeg kommet meg i arbeid igjen (barna har begge begynt på skolen) og jeg trives med livet. Klart det kan være hektisk til tider, men jeg synes et fult liv er et meningsfult liv.

Hva er det egentlig du bruker all din tid og frihet på? Hva er det som gjør at livet ditt fylles med mening?

[AnonymBruker]

Jeg må si jeg hever øyenbrynene litt når du seier du er en "hjemmeverende husmor", uten barn...

Jeg tror du innerst inne vet at du overdramatiserer litt og ikke minst overanalyserer mye!

Det første jeg har lyst å si noe om er fødselen: ja, det er vondt. men jeg fødte uten smertelindring, og tenkte at "dette klarer jeg igjen" rett etter ungen var ute det fristet ikke akkurat til gjenntakelse med en gang, men du kommer deg igjennom det! man føder på sykehus, hvor leger, sykepleiere og jormødre er tilgjengelige og kan hjelpe deg viss du skulle slite! de har smertelindring i all verdens form.. Hadde det vert så forferdelig, hadde det ikke vert mange kvinner som hadde fått mer enn 1 barn!

og viss dere har god økonomi når du allerede er hjemmeverende, hva blir da problemet når ungen kommer? tenk på alt dere for av gaver, og viss dere handler litt etter litt blir det ikke så store summene man må ut med om gangen! man tilpasser seg den økonomien man har..

Eventuelt kan jo du ta deg jobb, noe som er lurt at du har på forhånd, slik at du får utbetalt foreldrepenger i permisjonstiden uansett får du en engangssum på ca 30 000 kr.

Dine behov må nok vike for den lille, men dette kan jeg nesten garantere at du kommer til å synest vere greit! Hos oss gikk mye seg til når spedbarnsperioden var over, nå har vi barnevakt i helgene når vi har lyst å finne på noe, og besteforeldrene stiller mer enn gjerne opp og avlaster oss når vi trenger det. selv om jeg foretrekker og "passe" gutten vår selv:) de behovene du hadde før blir kanskje mindre, og forandrer seg. Du får nye når du blir mor.

Når jeg sliter med å komme meg ut av huset, inviterer jeg venninder hjem istedet

Og jeg kan bli lei andre sine unger! jeg var barnevakt for en venninde, og kom til skade for å måtte bytte en bæsjebleie.. en langt fra hyggelig opplevelse!! Men jeg bytter gladelig bleier på min egen, og å ha han i hus, regnes ikke som pass

jeg er bare 22 år og skal nå til på høyskolen igjen.. min samboer er godt utdannet og tjener godt, jeg har jobbet helg og litt kveld for å tjene litt selv, og vi har ingen problem med å klare oss!

jeg tror jeg er over gjennomsnittet moden for alderen, føler ofte at jeg er endel eldre enn jeg er.. føler meg ofte dum når jeg forteller om hvor ung jeg er liker ikke det der "unge mødre" stempelet..

Ting har det med å ordne seg og til syvende og sist handler det om hva det er du vil, og hva du gjør med det.

Du må gjøre det som du føler er rett for deg

Anonym poster: 4a22141a7676cf073126fba22cd9ae9f

[Gjest Eurodice]

Hvor gammel er du?

Hun har fortalt at hun er 32.

[AnonymBruker]

Jeg hadde selv mange av de samme følelsene som deg. Jeg trodde ikke jeg ville bli noen flink mor, jeg gruet meg til fødsel og hadde mange "hva om" tanker rundt det å bli mor. Spesielt siden jeg ikke likte å sitte barnevakt for andres barn og syns det var "nok" når jeg hadde lekt litt med andres barn. Jeg var veldig glad i min egen frihet, og trodde rett og slett ikke jeg ville passe til å få barn. Min mann var veldig tålmodig og vi ventet veldig lenge. Til slutt "ga jeg vel etter" å lot ham få viljen sin for å ikke miste ham. Og har ikke angret en dag siden. Fødselene var jævlige, men ville ikke vært foruten det å være mor for alt i verden. Jeg elsker å være mor, og har ikke følt noen av de tankene siden første gangen jeg tittet inn i barnets øyne. Så slike ting kan endre seg. Men man må tenke godt igjennom det, for jeg vet at det er mange som rett og slett ikke ønsker seg barn i det hele tatt.

Anonym poster: f19a6618c7021278e2f04e3f7bf5ce3b

[Gjest Badebuksa]

Alle førstegangsfødende (bortsett fra teite mennesker som tror de vet alt her i verden uten å ha erfaring ) er redde eller usikre på det med barn, på alle, mange eller noen områder.

Tenk så mange tilsynelatende uskikkede folk som har fått barn, som har klart det! Blonde babes som fikk morsinstinkt f. eks.

Det ligger i oss ofte, og man har 9 mnd på å lese seg opp om temaet og gå på kurs.

Når alt kommer til alt er hver mor forskjellig, og alle finner sin måte å gjøre ting på.

*Skriveleif

Endret 22. februar 2013 av Badebuksa