noe sårende som har skjedd deg?

[Gjest Gjest]

Jeg husker når vi var barn, 11-12 år. Vi hadde begrenset med penger, jeg og bestevenninnen min. Jeg ville sette stor stas på henne og hadde spart lenge for å kjøpe parfyme på cubus. Jeg var med moren min en hel ettermiddag, vi testet parfymer og kjøpte en. Det jeg gledet meg mest til den jula var å gi henne parfymen. Fikk telefon den kvelden om at parfymen stinket og at hun ønsket seg smykker og cd'er i stede, og om jeg virkelig var en bestevenninne, hadde jeg kjøpt det. Etter det slo hun seg sammen med en jentegjeng som hadde for vane å mobbe oss andre. Hun mobbet ikke, men sa ingenting heller.

[Anciol]

Ja på barneskolen, nevner et eksempel: som 11 åring fikk jeg min første hund, og de andre jentene hadde kanin, så de stiftet en kaninklubb og fant på mye gøy sammen mens jeg gikk alene! og venstre foten min er ortopedisk skeiv, så det lo de av og!

Endret 15. februar 2013 av Anciol

[AnonymBruker]

Brn kan være så ekle..... Jeg hadde en skade som gjorde at jeg haltet frem til jeg ble operert som 17åring. Hele barneskolen hadde jentene i klassen en danseklubb, og på avslutninger og opptredener måtte læreren tvinge de til å gjøre noe som jeg også kunne gjøre. De stønnet og sukket, og jeg følte meg enda mer drit. Jeg kunne danse, de bare sa "det er sikkert vanskelig og tungt for deg, så du trenger ikke være med."

Anonym poster: 6fe1e482eba07be237dbb9114b461cb6

[frøkna]

Da jeg gikk på barneskolen, i 3. klasse eller noe skulle alle i klassen skrive et brev til noen andre i klassen, også dagen etter ville læreren dele ut brevene alle sammen. Om man fikk tid kunne man skrive flere brev.

Jeg skrev 3 brev, ett til min bestevenninne, ett til læreren og et til en god kompis som også var naboen min så vi hadde vokst opp sammen, og kjent hverandre hele livet.

Dagen etter når de delte ut brevene fikk jeg ingen. Jeg var den eneste i klassen som ikke hadde fått brev. Min bestevenninne hadde kjæreste så hun hadde skrevet til han. Min barndomskamerat hadde skrevet til sin bestekompis og læreren tror jeg ikke hadde tenkt på scenarioet at noen kanskje ikke fikk brev.

Jeg ble ganske såret, og følte meg ganske venneløs, og for å toppe det hele hørte jeg min "kompis" lese brevet jeg hadde skrevet til han høyt til vennene sine og le av det.

Læreren merket jeg ble lei meg og skreiv raskt et brev til meg fra henne.. Hadde hun hatt det klart tidligere ville det kanskje ikke følt så "charity" aktig ut.. Ble nesten bare mer flau over det hele av at hun gjorde det..

Tanken var kanskje fin, men dette er et av de verste minnene mine fra barneskolen!

[Avi]

Hadde fått meg en ny, fin jakke en gang på ungdomsskolen. Mobberne gjorde så klart narr av den som med alt annet.

Flyttet og byttet skole i 6. klasse. Brukte 2 år på å prøve å passe inn i den sammensveisede gjengen dems, men da vi begynte på ungdomsskolen fikk jeg beskjed om at de skulle "prøve å finne litt andre venner også". Det de egentlig mente var at de ikke ville ha meg med lenger.

Satt i kantina en gang, litt utenfor som alltid, da jeg hørte noen si "ja, hehehe, AVI (istedet for mitt ekte navn), i VÅR klasse da..." og mer hørte jeg ikke for da oppdaget vedkommende at jeg satt rett bak.

Skulle ønske jeg var tøffere og turte å forsvare meg selv

[AnonymBruker]

En gutt i klassen var ekkel mot meg gjennom hele barneskolen. En dag da jeg satt i klasserommet stod han utenfor og ropte til de andre at hvis de kjøpte billett kunne de få se den ekle jenta som satt i klasserommet. Jeg ble jo så lei meg. Dette var vel i femte klasse. Kom frem noen år senere at han alltid hadde vært forelska i meg. Merkelig nok ble jeg ikke sjarmert av påfunnene hans.:-)

Anonym poster: ed51d0d52972aaba6f5c490e9f1fafcf

[Cho Kon It]

Der vi bodde frem til jeg var omtrent syv år, ble jeg holdt utenfor en del av de andre barna i gata. Og de hadde visst fått opplæring hjemmefra.

En gang ble jeg invitert med på badetur av en venninne, søsteren hennes og moren deres. Nabokona ble også med, med sønnen sin og sønnens kompis.

Under hele turen ble jeg ignorert og stort sett overlatt til meg selv (jeg kan ikke ha vært eldre enn fem år), selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å briefe med svømmeskillsene mine. På vei hjem igjen stoppet vi innom en butikk, og der kjøpte mamma1 sjokolade til døtrene, og mamma2 kjøpte is til sønnen og kompisen. Jeg fikk ingenting. Da ingen sa hadet til meg da jeg gikk klarte jeg ikke å holde tårene tilbake lenger. Gråt hele veien hjem og fortalte mamma at jeg hadde ramlet og slått meg.

[AnonymBruker]

Der vi bodde frem til jeg var omtrent syv år, ble jeg holdt utenfor en del av de andre barna i gata. Og de hadde visst fått opplæring hjemmefra.

En gang ble jeg invitert med på badetur av en venninne, søsteren hennes og moren deres. Nabokona ble også med, med sønnen sin og sønnens kompis.

Under hele turen ble jeg ignorert og stort sett overlatt til meg selv (jeg kan ikke ha vært eldre enn fem år), selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å briefe med svømmeskillsene mine. På vei hjem igjen stoppet vi innom en butikk, og der kjøpte mamma1 sjokolade til døtrene, og mamma2 kjøpte is til sønnen og kompisen. Jeg fikk ingenting. Da ingen sa hadet til meg da jeg gikk klarte jeg ikke å holde tårene tilbake lenger. Gråt hele veien hjem og fortalte mamma at jeg hadde ramlet og slått meg.

Jeg gråt også mye, og de gangene jeg ikke kunne holde igjen tårene overfor foreldrene mine, sa jeg alltid at jeg hadde fallt og slått meg, eller hadde vondt i magen.

Anonym poster: 6fe1e482eba07be237dbb9114b461cb6

[AnonymBruker]

Så utrolig trist å lese

Jeg ble veldig såret da mamma løy om sykdom. At hun var sykere enn hun var, gjorde alt hun kunne for å gjøremeg bekymret frem til hun utslettet min datterfølelse.

Anonym poster: a2d0c73420256797f61dd9f2141661b7

[Kira-delta]

Moren min sa hun hadde prøvd å ta livet sitt fire ganger da jeg flyttet fra henne til pappa, og at hun hadde blitt lagt inn på psyk pga depresjon under samme periode, da vi jeg 15år.

Det viste seg senere at alt var piss.

[AnonymBruker]

Moren min sa hun hadde prøvd å ta livet sitt fire ganger da jeg flyttet fra henne til pappa, og at hun hadde blitt lagt inn på psyk pga depresjon under samme periode, da vi jeg 15år.

Det viste seg senere at alt var piss.

Hvorfor løyhun om det? Oppmerksomhet?

Anonym poster: a2d0c73420256797f61dd9f2141661b7

[AnonymBruker]

Dette var vel i 5.klasse eller noe, og vi bodde på dette stedet kun ett år før vi flyttet. Ingen likte meg fra dag en når vi flyttet dit. Hadde blitt mobbet tidligere så var nok allerede merket.

De andre i klassen trodde tydeligvis at jeg var dum eller noe, for de prøvde ikke å skjule det eller noe. Jeg skjønte at de drev med et eller annet for de fniste og lo mot meg. Senere fant jeg en lapp fra en "hemmelig" beundrer, og jeg visste at det var de. Der stod det at han ville møte meg etter skolen på et bestemt sted. Jeg ble så sint og kjente at tårene presset på. Fikk lignende lapper flere ganger, men gikk aldri selvsagt.

En annen gang jeg var alene i klasserommet. Det var friminutt, og vet ikke hvorfor jeg gjorde det, men snoket i en av guttenes skoledagbok. Visste at han ikke likte meg, men der hadde han satt mitt navn bak for eksempel "hvem liker du ikke?" osv. Alt som var noe negativt så var mitt navn oppført. Utrolig sårende å vite at noen hater deg så mye.

Hele det året vi bodde der så prøvde hele klassen omtrent å gjøre livet surt for meg. Utrolig glad for at vi flyttet derfra, og har ikke sett noen av de idiotene igjen.

Flere ganger på barne- og ungdomsskolen så har venninner sluttet å henge med meg når de fant seg andre mer populære venninner. Akkurat der og da føltes det helt forferdelig.

Anonym poster: ce691877dc6ef7c68ccbb2d4657beb06

[makkapakka]

Ja vi fikk ny jente i klassen og hun fikk gjøre som hun ville og ble borte fra timene når det passet henne. Var typisk herskende av natur og til slutt bestemte hun seg for å snu hele klassen mot meg. Det var så ille at læreren måtte gripe inn. Selv i dag så tåler jeg ikke trynet på denne personen. Karmaen kom å tok henne til slutt og hun har virkelig fått gjennomgått i livet. Så heldigvis får alle som fortjent til slutt.

[Gjest fisken]

Jeg var ekstremt nærtagende når jeg var liten da, ble helt i sjokksorg over omtrent alt. Jeg var litt ekstra svak og følsom. Følte meg lett ignorert, stygg og mindreverdig.

Første dag på ny skole på barneskolen så var det en gutt som lå og gråt på bakken. Det stod en liten gjeng rundt han, og jeg skulle være snill og liksom hjelpe han opp/spørre om det gikk bra. Når jeg tok på han så ropte han til meg at jeg skulle gå vekk. Var jo garantert ikke jeg som var problemet, men jeg følte meg innmari teit og ydmyket.

En gang traff jeg jentegjengen i klassen i gangen mens de hvisket om noe. Jeg pleide vanligvis å være halvveis venn med dem, og dessuten hadde jeg ingen andre å være sammen med, så jeg gikk bort til dem. Da gikk de avgårde, og jeg fulgte litt nølende etter. Så gikk de inn på badet, og snudde seg å sa at det var privat, og at jeg skulle slutte å følge etter dem. Huff, følte meg så desperat og patetisk da at jeg faktisk trakk meg helt unna dem og aldri snakket med noen i klassen igjen med mindre jeg måtte.

Nå føler jeg meg såret og ynkelig bare noen omtrent ser på meg i offentlighet. Ah, psykens mysterier.

[Kira-delta]

Hvorfor løyhun om det? Oppmerksomhet?

Anonym poster: a2d0c73420256797f61dd9f2141661b7

Ja, hun har et overdrevent oppmerksomhetsbehov

[AnonymBruker]

Der vi bodde frem til jeg var omtrent syv år, ble jeg holdt utenfor en del av de andre barna i gata. Og de hadde visst fått opplæring hjemmefra.

En gang ble jeg invitert med på badetur av en venninne, søsteren hennes og moren deres. Nabokona ble også med, med sønnen sin og sønnens kompis.

Under hele turen ble jeg ignorert og stort sett overlatt til meg selv (jeg kan ikke ha vært eldre enn fem år), selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å briefe med svømmeskillsene mine. På vei hjem igjen stoppet vi innom en butikk, og der kjøpte mamma1 sjokolade til døtrene, og mamma2 kjøpte is til sønnen og kompisen. Jeg fikk ingenting. Da ingen sa hadet til meg da jeg gikk klarte jeg ikke å holde tårene tilbake lenger. Gråt hele veien hjem og fortalte mamma at jeg hadde ramlet og slått meg.

Denne var vond å lese. Her var det de voksne som var helt uspiselige. Ingen voksne gjør sånt mot barn. Alle eller ingen.

Anonym poster: 7b8c46575c0b7a40973508a3973067d0

[blueberries]

Vi slo sammen to klasser når jeg begynte i 8. klasse. De fleste jentene kjente hverandre pga fotballtrening. Det var siste dagen på skolen før juleferien, og alle jentene i klassen sa "god jul" til alle. Jeg ville gjøre det samme og sa "god jul" til en jente jeg ikke kjente så godt. Til svar fikk jeg "ÆSJ, JEG KJENNER DEG IKKE!". Det var da... hyggelig.

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet mye på barneskolen.

Grunnen til dette var nok at jeg fikk kyssesyken som 9 åring og var vekke i flere måneder, da jeg kom tilbake kunne jeg ikke ha gym på nesten et år.

Som følge av dette ble jeg hun feite som satt og stirra i gymtimen og som ingen ville ha kontakt med. Jentene kunne finne på å spørre om jeg ville bli med de, for så å bare le av meg og springe ifra meg. En gang kom en hel gjeng fra klassen og ville ha meg med ut, jeg forstod selvfølgelig at noe var galt, og fant fort ut av det da de hadde lagt tegnestifter i skoene mine.. I bursdagselskaper opplevde jeg at de kastet reser av godterier de hadde hatt i munnen på meg.

Slike ting kan man klare å se bort fra etter noen år tenker jeg, etter å ha byttet skole og fått meg gode venner steg selvtilliten. På videregående fikk jeg min første kjæreste og var superforelsket og lykkelig Men, verden er liten..

Kjæresten min gikk på samme vidergående som en av de verste mobberene, og da mobberen fant ut at det var meg kjæresten min hadde funnet så sa han at kjæresten min burde holde seg langt unna hun sprø jenta...

Det har velg såret meg mest, beviset på at noen mennesker ikke evner å utvikle logisk tankegang og medmenneskelighet.

Anonym poster: c9a616f79cfeeadb86a4213030015a7a

[Dricka]

Syntes det var veldig trist at jeg aldri ble bedt i bursdagene til jentene i klassen da jeg var den eneste jenta som ikke fikk komme i selskapet.

[AnonymBruker]

Merkelig hvor slemme barn kan være! Lurer på hvorfor, er det tillært eller er vi født egoistiske? hmm

Anonym poster: c9a616f79cfeeadb86a4213030015a7a