Er det virkelig det beste for barna at foreldrene later som om de er venner?

[AnonymBruker]

Tar denne anonymt, litt redd for å få kjeft.

Saken er den at jeg og min mann ble skilt for 4 år siden fordi han var utro og ønsket å leve sammen med sin elskerinne. Det var et brutalt brudd hvor jeg tok det veldig tungt. Vi forsøkte så godt det lot seg gjøre å forskåne ungene, men de var store nok til å skjønne hva som var skjedd (faren flyttet inn til elskerinnen og alt samvær var der) samt at de selvsagt så at jeg var lei meg.

Lenge hatet jeg både han og elskerinnen, henne møtte jeg ikke før det var gått ca. 2 år. Vi samarbeidet ok i forhold til ungene og jeg oppførte meg sivilisert i all kommunikasjon når det gjaldt alt med ungene, praktiske ting, deling av bo osv. Vi møtte sammen på foreldresamtaler, foreldremøter, aktiviteter. Utover det ønsket jeg ikke å ha noen som helst kontakt med min x, han skuffet meg så indelig både med det han gjorde + en del han gjorde (og ikke gjorde) etter at vi ble skilt. Jeg mistet rett og slett respekten for han, han ble som en fremmed for meg og jeg mener helt alvorlig at dersom vi ikke hadde hatt barn sammen ville jeg aldri mer ha kontakt med han. Merkelig at man kan føle sånn overfor noe man har levd sammen med i 15 år.

Etter noen år har har ting gått seg til, jeg hater han ikke lenger, men samtidig må jeg innrømme at jeg ikke bryr meg så mye om han heller. Han bor alene nå, jeg bor også alene og har ikke hatt noen forhold hvor barna har vært involvert - kun hatt et par elskere som de ikke vet noe om. Samarbeidet mellom meg om min x går bedre, jeg kjenner nå at jeg behøver ikke late som om jeg er i godt humør og sånt når vi treffes. Nå har jeg det bra med meg selv og har det ikke vondt lenger. Han "våknet" forøvrig etter noen år og var full av beklagelse og med bønn om tilgivelse for hva han hadde gjort. Han har ikke forsøkt å få meg tilbake, noe som heller ikke er aktuelt. Det går greit å samarbeide, men jeg bryr meg fortsatt ikke noe om han, hva han gjør og føler er meg totalt likegyldig. Selvsagt med det forbehold at det ikke går utover barna.

Utfordringen er at han nå forsøker å få et tettere samarbeid, i mine øyne forsøker han å skape en illusjon av at vi på en måte fortsatt er en familie. Noe vi slett ikke er. Jeg mener at barna (som forøvrig nå er 10 og 16 år) har det bra med to foreldre som samarbeider greit, som deltar sammen på ting som har med barna å gjøre, som kan ta en kaffe sammen for å planlegge f.eks samvær, ferier etc. Det må ikke være slik at vi skal late som om vi er bestevenner. Synes jeg.

Min x tar initiativet til ting vi kan gjøre sammen, f.eks hadde et av barna bursdag like etter jul. Barnet var hos faren på den aktuelle dagen og de hadde selskap hvor hans familie var invitert. X'en ringte meg og spurte om jeg ville komme, noe jeg ikke hadde lyst til. Jeg og barnet hadde allerede planlagt hvordan vi skulle feire dagen når h*n kom til meg. Jeg hadde ikke lyst å sitte i hans hus sammen med hans foreldre og søsken, følte at det kom til å være kleint for alle. Det endte med at han spurte barnet om det ikke hadde vært koselig om mamma var tilstede og det var da barnet enig i, h*n ringte meg. Og da kunne jeg ikke si nei lenger og jeg havnet da i selskap med hele min x svigerfamilie. Barnet hadde uansett ikke tid til meg, h*n lekte med søskenbarna.

Min x sender også sms om mail til meg om ting som ikke har med barna å gjøre. Det kan være "god helg", "takk for kaffen i går", "synes vi samarbeider så bra nå" osv. Jeg vil ikke at han skal gjøre det! Tidligere slettet jeg ALT som kom og som ikke var relatert til ungene, men samtidig synes jeg kanskje det er litt barnslig.

Så er det jeg som tar feil? Er det sånn at man er "forpliktet" til å bli venn med sin x? Uansett hva forhistorien er?

Holder det ikke at man samarbeider godt ifm barna og at barna opplever at vi behandler dem og hverandre med respekt? Er jeg sær som ikke ønsker å ha min x som venn?

Anonym poster: c42cdf3fcb624116c4a98c0537dde9cd

[Silfen]

Du er ikke sær. Synes det høres ut som at du har taklet ting bra.

[makkapakka]

Du er ikke forpliktet til noen ting. Du er derimot klar over at du må ha kontakt med denne mannen for resten av livet likevel. Barna deres er ganske store nå, de har skjønt greia med skilte foreldre. Ville prøvd å gjøre det beste ut av det, men ikke la barnefaren få viljen i ett og alt.

Jeg og barnefar er såkalt gode venner fordi jeg er så sjeleglad at jeg slipper å bo sammen med han. Mitt barn er frustrert fordi han skjønner ikke at når vi er så gode venner at vi ikke kan bo sammen som par. Så her hadde det lønt seg å være fiender, så barnet hadde skjønt det.

[AnonymBruker]

Du er ikke sær. Synes det høres ut som at du har taklet ting bra.

Takk. Jeg føler at han med sine stadige henvendelse pr telefon, sms og mail "invaderer" meg. Jeg vil ikke at han skal være en del av hverdagen min, av livet mitt utover at han er far til mine barn. Jeg kjenner jeg blir irritert når det kommer en sms fra han og det ikke har noen med barna å gjøre. Føler at han drar meg tilbake i tid og tilværelse. Mens han mener at det er det beste for barna at vi har mest mulig kontakt.

Jeg synes det nesten blir falskt overfor barna (ikke minst den største som fikk med seg det emste av det som skjedde den gang).

Anonym poster: c42cdf3fcb624116c4a98c0537dde9cd

[AnonymBruker]

Ta deg en tur til familievernkontoret. Jeg reagerer på at han involverer barna, du hadde jo ikke noe valg ift. den bursdagen. Sånn kan han ikke holde på. Tror kanskje FVK kan komme med noen fornuftige innspill til dere her.

Anonym poster: cb00b70338f5942651c1ad72a36c6d33

[Katniss]

Så først ringte han til deg for å få deg besøk. Når det ikke gikk, så fikk han ungen til å ringe. Ufine taktikker.

Han burde ha hjerne til å forstå at når man er utro med kona gjennom 15, og dertil flytter inn med elskerinna, så har ikke eksen interesse av å ta i han med ildtang.

[AnonymBruker]

Som skilsmissebarn mener jeg bestemt at å late som man er bedre venner enn man er, er en utrolig lite gjennomtenkt taktikk. Ofte mistenker jeg at det er noe foreldre gjør mest for sin egen del, for å lette samvittigheten, og jeg fryser på ryggen ved tanken på felles "hyggelige" aktiviteter som alle vet foregår på de sammenbitte tenners prinsipp.

Jeg synes det var hundre ganger hyggeligere å være med mamma og pappa hver for seg, og hadde aldri noe ønske om at de skulle gjøre ting sammen for min skyld.

I senere tid fikk jeg meg en stesøster som var ganske mye yngre, og hun slet lenge med tanker om at min mor ødela sjansen til en gjenforening av familien. En gjenforening som aldri noen sinne ville skjedd, men hun hadde bygget fantasislott rundt de felles 17.mai-feiringene og feriene som foreldrene hennes drev på med i mange år etter skilsmissen.

Så jeg synes du har rett, han tar feil, og nå som jeg er mor selv ville jeg blitt eitrende forbanna på at en eks brukte barna for å få til felles aktiviteter når han hadde fått høflig, men klart avslag fra meg. Den slags taktikker byr meg veldig imot.

Anonym poster: c4a2f66306ffe63199120a394325cdcd

[AnonymBruker]

En kjapp presisering: hvis begge foreldrene oppriktig synes det er greit å gjøre ting sammen, så er det selvsagt helt i orden (bare man passer på at barna ikke får falske forhåpninger om gjenforening). Ingenting er bedre enn et hyggelig samarbeid, bare så det er sagt. Men å late som er etter min mening helt bortkastet, barna lider ingen nød med mindre foreldrene selv forteller dem at det er så trist at vi ikke kan feire jul sammen, stakkars pappa som må sitte alene på julaften og blablabla. Og de første som skjønner at dette er "på lissom" er som regel barna...

Hilsen AB over.

Anonym poster: c4a2f66306ffe63199120a394325cdcd

[AnonymBruker]

Barn forstår mye mer enn dere tror, selv om de ikke alltid klare å sette ord på det.

Jeg vil heller ha lykkelige, skilte foreldre, enn ulykkelige, gifte foreldre.

Selv vokste jeg opp med foreldre som ikke hadde det bra sammen. De holdt sammen pga vi barna, men jeg ønsket hver eneste dag at de skulle skilles så det ble fred hjemme. Det var uutholdelig iblant! Andre ganger var ting fint, men jeg gikk hele tiden på tå hev og ventet på neste vulkanutbrudd.

Til slutt spurte jeg moren min om hun ikke skulle skille seg snart, og da sa mamma ja ... og gråt.

Nei, du har gjort det rette. Og det er også viktig at du forteller barna dine at du ikke elsker faren deres lenger og ikke ønsker noe kontakt med han lenger pga det som skjedde. Men at du ønsker at barna skal ha kontakt med faren sin, da dette er en konflikt mellom deg og barnefaren.

Barna er store nok til å forstå dette, og de er store nok til å forstå at du ikke ønsker å delta i begivenheter som bursdager med barnefaren og familien hans.

Anonym poster: 1b1fb06b57e401a506ffe4f240794184

[AnonymBruker]

Forresten, ønsker du å finne tilbake til barenfaren? Sånn innerst inne? Eller er alle følelser helt borte?

Anonym poster: 1b1fb06b57e401a506ffe4f240794184

[AnonymBruker]

Nei, du har gjort det rette. Og det er også viktig at du forteller barna dine at du ikke elsker faren deres lenger og ikke ønsker noe kontakt med han lenger pga det som skjedde. Men at du ønsker at barna skal ha kontakt med faren sin, da dette er en konflikt mellom deg og barnefaren.

Barna er store nok til å forstå dette, og de er store nok til å forstå at du ikke ønsker å delta i begivenheter som bursdager med barnefaren og familien hans.

Anonym poster: 1b1fb06b57e401a506ffe4f240794184

Takk. Å høre det fra et skilsmissebarn er viktig for meg. Jeg må presisere at det er greit for meg å gjøre ting sammen når det gjelder barna som f.eks sitte sammen på forestillinger, foreldremøter, ifm aktiviteter osv. Også dersom det er noe vi må diskutere er det helt greit å møtes enten hos han eller meg, ta en kaffe og bli enige face to face. Ikke noe problem. Så lenge det dreier seg om barna.

Det jeg ikke takler er hans forsøk å på å skape en illusjon av vennskap, fred og fordragelighet. At vi går så godt overens osv. Jeg ønsker ikke å være hans venn, jeg ønsker ikke å omgås han mer en det som er nødvendig ift ungene. Jeg vil ikke ha hyggelige meldinger på telefonen som jeg skal svare på.

Anonym poster: c42cdf3fcb624116c4a98c0537dde9cd

[AnonymBruker]

Forresten, ønsker du å finne tilbake til barenfaren? Sånn innerst inne? Eller er alle følelser helt borte?

Anonym poster: 1b1fb06b57e401a506ffe4f240794184

Ikke i det hele tatt. Helt ærlig. Tror nok jeg kunne vurdert det det første året etter skilsmissen, da var jeg lagt nede og mistet all tro på meg selv. Tenkte at det var ingen som ville ha meg og at mitt eneste "håp" var at han angret seg og kom tilbake til meg.

Men i dag har jeg det så utrolig bra, kjenner nesten jeg får litt grøssninger når jeg tenker på at jeg faktisk levde sammen med den mannen i 15 år. I dag skjønner jeg ikke hva jeg så i han.

Anonym poster: c42cdf3fcb624116c4a98c0537dde9cd

[AnonymBruker]

Synes du er flink Ts. At eksen prøver å smiske med deg forstår jeg godt at du synes er ubehagelig, spesielt med tanke på det han har gjort.

Husk at det er han som har sviktet deg så grotesk, og ikke la han prøve å få det til å virke som om det er du som er vanskelig. Du skylder han ikke å være venner, men for din egen skyld så kan det være nyttig å legge det bak deg. Vis ungene dine at det går an å tilgi, reise seg, og være lykkelig til tross for at man har blitt sveket på det groveste. Ungene kopierer oss og vi viser dem hvordan vi skal fungere i medmenneskelige situasjoner.

Elsker man seg selv nok til å ta valg som gjør oss lykkelig, så vil ungene også lære å elske seg selv.

Anonym poster: 8bc85cb58aba52f7839ebdd6235f5787

[Vera Vinge]

Jeg syns du har vært flink, jeg, TS. Skjønner godt at du ikke vil ha ham som venn. Men lurer på om det hadde gått an å ta opp dette på en fin måte? Si som sant er at du setter pris på det gode samarbeidet, men at det blir følelsesmessig vanskelig for deg å ha tettere kontakt pga. forhistorien?

Ta deg en tur til familievernkontoret. Jeg reagerer på at han involverer barna, du hadde jo ikke noe valg ift. den bursdagen. Sånn kan han ikke holde på. Tror kanskje FVK kan komme med noen fornuftige innspill til dere her.

Anonym poster: cb00b70338f5942651c1ad72a36c6d33

Og jeg syns det blir feil bruk av familievernkontoret, som ofte har lange lister. Syns det høres ut som dette er noe TS og eksen kan klare å ordne opp seg mellom, jeg? Om dette skulle bli en sak som går utover samarbeidet, tenker jeg selvsagt at familievernkontor kan være en mulighet.

[Gjest myr]

Man er ikke forpliktet til noe utover godt nok samarbeid rundt ungene. Noen klarer å være veldig gode venner etter brudd, andre klarer knapt se hverandre. Det er stor forskjell fra par til par.

Om du føler det blir feil for DEG må du sette ned foten, gi beskjed om at du ikke ønsker noe tettere forhold dere i mellom. Ungene deres er vant til det sånn det har vært siden bruddet og tror de ville syntes det var mer rart om dere ble tettere plutselig og de ville også merket om du var utilpass og latet som.

[AnonymBruker]

Han burde forstå at det store vonde sviket han påførte deg, kan ikke repareres ved å være grei og hyggelig nå. Utrolig at han tror du ønsker mer kontakt med han. Men dessverre typisk av menn å krype tilbake når elskerinne-forholdet tar slutt. Kanskje er de så heldige at de får lov å komme inn i varmen igjen??

Du må bare fortsette å være avvisende, og dere skal ikke late som om dere er gode venner. Det gjennomskuer barna. Vær høflige og blide når dere møtes, men hold det på et minimum. Og du kan godt be eks-en din om å ikke ta så ofte kontakt med deg.

Anonym poster: 4a03afeed680dcb869ac5e33a4f93576