Hvordan?

[smilo]

Jeg fant dette i en annen tråd, men velger å starte min egen i stedet for å herpe den andre.

Hva med å være kjærester uten å inkludere unger og bruke tid på å bli kjent med hverandre? Se om dere har det bra sammen før unger i det hele tatt blir ett tema?

Jeg tror mange kunne bygget opp et godt forhold hvis de hadde levd mer i nuet og ikke måtte ha hele fremtidsplanen klar før man velger å involvere seg med noen. Hvorfor har vi så hastverk og er så redde for å kaste bort tiden på noe som ikke kan bli noe mer? Er det kanskje derfor vi går glipp av den store kjærligheten fordi vi vil ha alt med en gang?

For det første..De fleste har det supert sammen når man er nyforelsket og kun er oss voksne. Utfordringene kommer gjerne når ungene skal involveres.

Hvordan skal man leve i nuet når man har barn, og disse ikke er involvert. Greit en stund, men hvor reelt er det egentlig da?

Men det jeg lurer mest på er hvordan man skal kunne være bare kjærester uten å involvere ungene når man har barn som kan observere mamma eller pappa sammen med en eventuell ny partner om man er ute en tur. Eller har unger som plutselig kan komme hjem og man da har besøk.

Jeg vil gjerne ha noen tips til dette, da jeg ikke ser hvordan dette skal fungere i praksis.

[AnonymBruker]

Disse tingene har jeg tenkt på også

Anonym poster: 6fec2109f848c8d857a0ed2bcf3042ae

[AnonymBruker]

Hvis man bor på et lite sted eller barna kommer og går som de vil, er det jo vanskelig å ikke involvere barna. Da må en vel nesten gjøre det, snakke med dem om det, la dem hilse på og få vite hvem kjæresten er? Jeg tenker at det er en forskjell på å ha blitt introdusert, at man er på hils med foreldrenes kjærester, og å involveres veldig - at kjæresten er en del av hverdagen, man blir godt kjent og knytter seg til hverandre...

Jeg har ikke så mye erfaring med dette, men har jo ellers inntrykk av at mange venter en stund med å involvere barn og kjæreste dersom de har mulighet til det. I hvert fall til forholdet er relativt seriøst. Det er vel av hensyn til barna, først og fremst, ikke primært for at man skal kunne ha urealistisk problemfri og romantisk kvalitets-kjærestetid? Min nåværende kjæreste har barn, og det tok noen måneder før vi møttes. Vi prøver fortsatt å ha en del tid for oss selv, men det ligger også i kortene at vi finner på ting alle sammen og blir bedre kjent

Anonym poster: 4f5ccbd4fe9719d7bc203811785c6953

[Nettinettet]

For det første..De fleste har det supert sammen når man er nyforelsket og kun er oss voksne. Utfordringene kommer gjerne når ungene skal involveres.

De fleste har det supert til man blir godt kjent og finner ut hvordan det er å være sammen mer enn bare en dag om gangen. Det kan man finne ut hvis man f.eks reiser på en tur sammen og tilbringer 48 timer eller mer sammen. Selvfølgelig kan ting ofte bli kompliserte når ungene involveres, men jeg mener det er viktig å være trygg på hverandre og virkelig bli kjent med hverandre før man tar det steget i det hele tatt. Det er heller ikke alle som MÅ dele bolig og unger selv om man blir kjærster. Det er ikke svart hvit, det er slik man selv har det best.

Hvordan skal man leve i nuet når man har barn, og disse ikke er involvert. Greit en stund, men hvor reelt er det egentlig da?

Det kommer jo helt ann på hva slags behov man har i livet. Jeg har nå datet en flott fyr i flere måneder og vi ser hverandre flere ganger i uka med barnevakt/barnefri.

Men det jeg lurer mest på er hvordan man skal kunne være bare kjærester uten å involvere ungene når man har barn som kan observere mamma eller pappa sammen med en eventuell ny partner om man er ute en tur. Eller har unger som plutselig kan komme hjem og man da har besøk.

Jeg vil gjerne ha noen tips til dette, da jeg ikke ser hvordan dette skal fungere i praksis.

Når ungene er såpass store bør de jo vite at mamma eller pappa dater. Sønnen min er 11 år og han vet at jeg har en jeg treffer, men det er ikke fordi han plutselig kan se oss etc, men fordi vi snakker om når jeg skal få meg ny kjæreste osv. Han assosierer det at jeg eventuelt får meg en ny kjæreste med det at han vil få en stefar og flytte sammen med noen, og derfor var det viktig for meg å skille de to tingene. At det at jeg har en jeg trives sammen med ikke betyr at han skal få noen stefar eller at vi i det hele tatt skal flytte sammen osv.

Det er viktig å snakke med ungene uansett om man ikke skal involvere de med noen man dater. Unger er ikke dumme og får med seg mye ved å overhøre samtaler eller bare finne ut av ting på egenhånd.

Endret 14. februar 2013 av Nettinettet

[smilo]

De fleste har det supert til man blir godt kjent og finner ut hvordan det er å være sammen mer enn bare en dag om gangen. Det kan man finne ut hvis man f.eks reiser på en tur sammen og tilbringer 48 timer eller mer sammen. Selvfølgelig kan ting ofte bli kompliserte når ungene involveres, men jeg mener det er viktig å være trygg på hverandre og virkelig bli kjent med hverandre før man tar det steget i det hele tatt. Det er heller ikke alle som MÅ dele bolig og unger selv om man blir kjærster. Det er ikke svart hvit, det er slik man selv har det best.

Er ikke så enkelte alltid. Jeg er i en situasjon der å reise bort er relativt umulig uten at ungene er informert. Det vi komme frem om vi gjør dette.

Og bo sammen er uansett uteleukket på lenge ennå. Det er pr dags dato ikke noe alternativ for min del på minst 3-4 år.

Det kommer jo helt ann på hva slags behov man har i livet. Jeg har nå datet en flott fyr i flere måneder og vi ser hverandre flere ganger i uka med barnevakt/barnefri.

Jeg har også møtt en mann over lengre tid, men når de møtene må foregå i det skjulte, så blir det ikke kjærestetid. Da blir det noen timer her og der, og jeg føler meg som en elskerinne, og ikke i nærtheten av å være kjæreste. En kjæreste kan man dele opplevelser sammen med. Jeg kan ikke det , for det vil bli oppdaget ganske umiddelbart om vi beveger oss ute sammen. At vi ikke er tatt på fersken er utrolig rart egentlig.

Når ungene er såpass store bør de jo vite at mamma eller pappa dater. Sønnen min er 11 år og han vet at jeg har en jeg treffer, men det er ikke fordi han plutselig kan se oss etc, men fordi vi snakker om når jeg skal få meg ny kjæreste osv. Han assosierer det at jeg eventuelt får meg en ny kjæreste med det at han vil få en stefar og flytte sammen med noen, og derfor var det viktig for meg å skille de to tingene. At det at jeg har en jeg trives sammen med ikke betyr at han skal få noen stefar eller at vi i det hele tatt skal flytte sammen osv.

For mine barn vil en slik informasjon føre til at de krever å vite hvem. ( eller de ville muligens lagt sammen to og tro og skjønt hele sammenhengen. )

Det er viktig å snakke med ungene uansett om man ikke skal involvere de med noen man dater. Unger er ikke dumme og får med seg mye ved å overhøre samtaler eller bare finne ut av ting på egenhånd.

Det er ikke alt unger trenger å vite. De er ikke dumme, men enkelte ting er ingen god ide å fortelle for tidlig. Spesielt ikke siden de er så store at de ikke nøyer seg med vage svar eller halve svar. Og har man først sagt A så må man ofte si B også.

[Gjest Tidssone]

Men det er vel ikke farlig at ungene vet at man har en kjæreste?

(Såfremt det ikke dukker opp en hel haug med kjærester de neste årene, da.)

Ungene må ikke nødvendigvis involveres i kjæresten, men som en annen her sa, så er det vel greit at de får hilse på ham?

[smilo]

I mitt hode er å involvere ungene det samme som å la dem treffe ham.

[Nettinettet]

I mitt hode er å involvere ungene det samme som å la dem treffe ham.

Det kommer i mine øyne helt ann på hvordan du introduserer han, og hva dere har tenkt videre. Jeg er enig med Tidssone i det hun sier. Hva er det som er så ille med at ungene vet du har fått deg en kjæreste?

[AnonymBruker]

I mitt hode er å involvere ungene det samme som å la dem treffe ham.

De blir jo involvert på et vis da, men ikke nødvendigvis så veldig følelsesmessig? De trenger ikke ta noe særlig stilling til om de liker kjæresten din eller ikke så lenge han ikke skal være en del av deres liv (bo sammen med dere etc) og det virker som du har det bra, de trenger ikke å bli godt kjent med vedkommende osv. Jeg tror som Tidssone heller ikke det er så farlig at barna vet du har en kjæreste, spesielt ikke når sjansen uansett er stor for at dere blir "fersket". Jeg tenker det kanskje er vanskeligere for barn om de får spørsmål fra naboer eller andre unger som har sett dere og tror dere er offisielle kjærester, enn om de får hilse på eller vet at mor eller far har en kjæreste? Barnet til min kjæreste virket veldig komfortabel med å møte meg, og bryr seg ikke mye så lenge relasjonen er noe som er bra for faren.

(jeg skrev et innlegg over her også)

Anonym poster: 4f5ccbd4fe9719d7bc203811785c6953

[Steinar40]

Det går an definere den andre som venn og ikke kjæreste.

[smilo]

Det går an definere den andre som venn og ikke kjæreste.

Tror ikke det er så lett å narre tenåringer

Men mitt tilfelle er litt spesielt siden ungene kjenner oss begge fra før.

[Nettinettet]

Jeg føler at du har ekstremt mange unnskyldninger gjennom hele denne tråden, selv om du jo startet tråden selv på bakgrunn av noe jeg har skrevet, og virker til å ønske forslag om hvordan dere kan få kjenne på følelsene uten at barna vet. Samtidig så liker du ikke at dere "sniker" dere rundt. Du kan jo ikke få begge deler??

[Steinar40]

Tror ikke det er så lett å narre tenåringer

Men mitt tilfelle er litt spesielt siden ungene kjenner oss begge fra før.

Uansett går det an å si at man er venner.