Hadde du fortsatt i et forhold om mannen din ble lam?

[Gjest Gjest]

Sett at du levde i et meget lykkelig forhold, 2-3 barn og en mann du elsket over all på jord.

Så rammer ulykken. Han blir lam fra halsen og ned, men er ellers 100% klar i hodet.

Det meste av "naturlig" nærhet forsvinner og ikke minst er sex ikke lenger aktuelt. Hvis du enda var ung, f.eks. 25 år, hadde du blitt ved din manns side eller hadde du forlatt ham og funnet en annen?

Eller hadde du f.eks. funnet en elsker/pulevenn på si?

Spørsmålet er ikke ment som tull, det er høyst reelt, da det er mange mennesker som har opplevd å komme slike situasjoner.

Er det egoistisk å forlate ham?

Så kan man jo snu på det. Hvis DU hadde havnet i en slik situasjon. Hvordan hadde du taklet det at mannen din forlot deg, tok med barna, og fant seg en ny kvinne?

[Bella21]

Jeg hadde blitt ved hans side. En ulykke er noe som også kan ramme meg og om det da hadde skjedd så hadde jeg blitt knust om han forlot meg. Syns det er egoistisk ja. Det at vi hadde hatt barn, hadde gjort valget å bli enda enklere, hadde vel bare investert i masse vibratorer og sexleketøy.

Vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om han dro, bortsett fra at jeg hadde blitt enda mer lei meg og sint.

[dobri123]

Jeg tror jeg hadde blitt hos han selv om. Det hadde enda vært min mann, jeg hadde ikke sluttet å elske han selv om han ble lam. Men jeg vil og kan heller ikke si noe med sikkerhet før jeg faktisk sitter i den situasjonen( noe jeg så klart håper ikke hender)

[AnonymBruker]

Gå fra han når han trengte meg mest? Nei, aldri.

Anonym poster: 3229e2f9f7dd0ef0ba02d7f6ac7e39b2

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gått fra han umiddelbart, men jeg er åpen for at situasjonen over tid kunne gjort noe med følelsene, spesielt hvis han hadde blitt deperimert, og hadde hatt et stort hjelpebehov.

Anonym poster: fdb01bcd1c68a4c59994eab82690e376

[Gjest Pheel]

Jeg hadde aldri forlatt min elskede i en slik situasjon, ei heller vært utro.

[Gjest Gjest]

Hadde han blitt rullestolbruker så hadde vi fortsatt som før bare, med mindre han forlot meg da.

[krispa001]

Jeg hadde aldri forlatt min kjæreste selv om han ble lam eller skadet på andre måter. Det er jo veldig egoistisk, å kun tenke på sine egne behov. Tenk på han som må sitte der; i en rullestol, helt alene, uten en kone(kjæreste som kan elske han uansett hva.. Det hadde vært utrolig kjipt om typen min gjorde det..

[Missy1]

Hadde selvfølgelig blitt ved hans side. Og ja jeg syns det er egoistisk å gå sin vei. Jeg hadde blitt fullstendig ødelagt om jeg hadde blitt forlatt i en sånn situasjon

[Binta Ba]

Gå fra han når han trengte meg mest? Nei, aldri.

Anonym poster: 3229e2f9f7dd0ef0ba02d7f6ac7e39b2

Veldig enig. Om jeg hadde fått meg en elsker etterhvert, derimot? Muligens, det skal jeg faktisk ikke se bort ifra.

Som andre sier; man vet aldri før man er der.

Men jeg tror heller ikke at han hadde gådd om jeg hadde vært den uheldige. Han er for sta til det.

[SoftKitty]

Jeg tror ikke jeg ville forlatt ham nei.. ikke sånn forholdet vårt er nå iallfall, og så lenge han er seg selv i hodet.. men han måtte nok gitt meg mer frihet i forhold til at jeg måtte få lov til å reise osv. med venner og annen familie.

[Kaisamaia]

Hadde ikke forlatt ham, nei. Gode gud. Men det kan jo hende han hadde foreslått at jeg skulle ha en elsker. Det vet man ikke. Men regner med at det meste ordner seg med god kommunikasjon. :-)

[Krysanti]

Nei, i utgangspunktet ville jeg ikke forlatt han, ikke på grunn av et slikt handicap. Men mennesker som får såpass store funksjonsnedsettelser (eller alvorlige sykdommer) forandrer ofte personlighet etterhvert og. Jeg kan ikke love at jeg kunne blitt ved hans side for bestandig dersom han ble veldig bitter, deprimert, urettferdig, sint og lignende over såpass lang tid at det ble en del av hans personlighet. Jeg kunne ikke krevd at han skulle blitt hos meg heller, i en lik situasjon. Men i utgangspunktet ville jeg selvfølgelig blitt hos han, jeg slutter ikke å elske han selv om han sitter i rullestol eller blir alvorlig syk.

[{Isolde}]

Jeg er stum av beundring over flere par jeg kjenner, hvor den ene har havnet i rullestol og er mer eller mindre pleietrengende, mens den andre er forholdsvis sprek.

Til tross for stor funksjonshemming og alvorlig sykdom, har de stått ved sin ektefelles side i 30 år etter at sykdommen fullstendig ødela livet de kunne hatt sammen.

Noen rakk såvidt å få barn før sykdommen tok over, andre rakk det ikke.

Det er ikke bare tøft for den som blir rammet selv, det er også svært tøft for de nærmeste rundt.

Det er klart at et liv i rullestol hvor man er avhengig av hjelp til å komme opp av senga, til å komme på do etc, setter en stor begrensning på livet til ektefellen også.

Man er ofte avhengig av hjemmesykepleie og personlige assistenter som invaderer ens hjem til alle døgnets tider.

Samtidig som kroppen ikke samarbeider, kan man være mye smertepåvirket, de psykiske påkjenningene er store, og hverdagen kan være vanskelig å takle.

Jeg ville ikke gått min vei, jeg ville prøvd å stå i det, vel vitende om store utfordringer i vente.

Og hadde han valgt å forlate meg fordi oppgaven ble mer enn han kunne bære, hadde jeg antakelig reagert med frustrasjon, en følelse av håpløshet og sinne over å bli forlatt, samtidig som jeg innerst inne ville forstått. Det er en enormt stor oppgave å stå i, og den er virkelig ikke for alle.

Endret 13. februar 2013 av {Isolde}

[Alina X]

Jeg hadde nok ikke gått fra ham, men jeg hadde kanskje-med hans samtykke- funnet en jeg kunne hatt et sexliv med. Det samme ville jeg ha tillat ham hvis det skjedde meg, at han skulle være der for meg i hverdagen, men at han kunne få ha et sexliv med en annen kvinne, heller det enn at han stikker med halen mellom beina når jeg trenger ham som mest.

[frøkna]

Jeg ville nok ikke forlatt han med en gang, men kan tenke meg at realiteten etter hvert synker inn og at kroppen etter hvert begynner å melde behov om nærhet. Kan se for meg at etter noen år vil frustrasjon bygge seg opp og at det ville endt med brudd uten at lammelsen ikke var direkte årsak, men en stor grunn allikevel.

Hadde jeg blitt rammet av noe slikt ville jeg bedt mannen min om å finne seg en annen siden jeg selv ikke klarer å se for meg et liv med en person med et så stort handicap som fullkomment. Ville nok blitt vanskelig, men ville jo klart å ha en god tone med han for det.

[Jegern Puahate]

Mann blir lam = Forholdet testes - men styrkes i lengden.

Mann blir skallet = Insta-brudd, kjærligheten visner hen

[AnonymBruker]

Jeg har vært en lignende situasjon.

Han var ute for en alvorlig ulykke, men ble ikke lam. Sexlivet tok ingen skade, og vi fikk også barn etter ulykken. Men han fikk andre skader. En liten hjerneskade som ikke satte ham mental tilbake, men som ga ham problemer med hukommelsen. Vi mistet ingen fysisk nærhet, men den mentale nærheten ble mer ødelagt enn jeg var i stand til å se den gangen.

Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle bli, men det ble beinhardt.

Etter noen år utviklet han dessuten post-traumatisk stresssyndrom, noe som ble forsterket etter en ny ulykke. Den mentale nærheten ble enda dårligere, og til slutt måtte jeg gå for å redde meg selv.

Jeg vet ikke om jeg hadde valgt likedan om jeg visste det jeg vet i dag. Antakelig hadde jeg nektet å tro at det skulle gå så galt og blitt likevel. En ting vet jeg i alle fall: Jeg angrer ikke!

Anonym poster: fbd4edeb781e009e6b252e24e0ef6459

[AnonymBruker]

Sett at du levde i et meget lykkelig forhold, 2-3 barn og en mann du elsket over all på jord.

Så rammer ulykken. Han blir lam fra halsen og ned, men er ellers 100% klar i hodet.

Det meste av "naturlig" nærhet forsvinner og ikke minst er sex ikke lenger aktuelt. Hvis du enda var ung, f.eks. 25 år, hadde du blitt ved din manns side eller hadde du forlatt ham og funnet en annen?

Eller hadde du f.eks. funnet en elsker/pulevenn på si?

Spørsmålet er ikke ment som tull, det er høyst reelt, da det er mange mennesker som har opplevd å komme slike situasjoner.

Er det egoistisk å forlate ham?

Så kan man jo snu på det. Hvis DU hadde havnet i en slik situasjon. Hvordan hadde du taklet det at mannen din forlot deg, tok med barna, og fant seg en ny kvinne?

Det spørs. Jeg vet av erfaring hvor forbaska vanskelig det er i virkeligheten når noen du bryr deg om ikke er frisk. Hvor mye livsenergi det tapper rett ut av meg, hvor utolmodig, sur og lite i stand til å takle utfordringer jeg hadde blitt i forhold til barna. Hvor fullstendig uinteressert jeg er i å være sykepleier i årevis, og dermed hvor irritert jeg hadde blitt på han.

Så jeg hadde nok forlatt han. Fordi jeg vet at om jeg hadde blitt hadde det slitt ut meg, han, barna, kollegaene, etc. Ironisk nok hadde jeg kanskje vært mer tilbøyelig til å bli (en stund) uten barn.

Anonym poster: 1ed01f85ee94d7a2f4232b4dbb43246f

[Gjest Huldre]

Lam fra halsen og ned vil tilsi at du har et pleiebehov 24-7, jeg håper mannen min finner en som kan være tilstede for han og barna. Jeg tror ikke han ville forlatt meg, men han ville vært den som hadde hatt alt ansvar for familien as.

Følelsene mine hadde kanskje ikke vært enig, og jeg tror at dette hadde vært noe som hadde skjedd over tid.

Jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Følelsene mine sier nei, men av erfaring gjennom jobb vet jeg at det er vanskelig å opprettholde et forhold når skaden er så stor.